Gravid- 35 år- men føler ingenting- angrer jeg?

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt råd. 

Jeg er gravid. Vi har alltid snakket om at skjer det så skjer det, men ikke noe som var planlagt hvor vi var aktive prøvere. Fikk akkurat en positiv test da mensen uteble og nå er jeg helt fra meg. Dette kan jo ikke skje, tror ikke jeg er klar for denne rollen likevel, livet blir aldri det samme igjen, vil ikke...kvalm...kjipe tanker...er dette vanlig? Det er nok ikke det, men er det noen andre som har hatt det sånn? Jeg er fullt klar over at det på en måte er nå eller aldri, er jo tross alt gammel. 

Jeg føler meg deprimert, trist og lei meg, er jo ikke sånn det skulle bli..

 

Til info: mannen reagerte likedan.

Anonymkode: 12540...eab

[AnonymBruker]

Det er vanlig å få litt panikk når man blir gravid. Du må bare gi det litt tid. 

Anonymkode: 445b7...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg trenger sårt råd. 

Jeg er gravid. Vi har alltid snakket om at skjer det så skjer det, men ikke noe som var planlagt hvor vi var aktive prøvere. Fikk akkurat en positiv test da mensen uteble og nå er jeg helt fra meg. Dette kan jo ikke skje, tror ikke jeg er klar for denne rollen likevel, livet blir aldri det samme igjen, vil ikke...kvalm...kjipe tanker...er dette vanlig? Det er nok ikke det, men er det noen andre som har hatt det sånn? Jeg er fullt klar over at det på en måte er nå eller aldri, er jo tross alt gammel. 

Jeg føler meg deprimert, trist og lei meg, er jo ikke sånn det skulle bli..

 

Til info: mannen reagerte likedan.

Anonymkode: 12540...eab

Jeg hadde/har også ambivalente følelser da jeg ble gravid. Er 34år, og elsket mitt «egoistiske» liv hvor jeg og mannen kan gjøre hva vi vil når vi vil. Vi er spontane, og elsker spontane reiser og turer, plutselige romantiske middager ute, og hele søndager i sengen bare oss. Måtte gjennom en slags sorgprosess(?) da jeg ble gravid, selv om graviditet var godt planlagt her. Vi ble lykkelige og glade, men spesielt jeg synes det var tøft å måtte gi slipp på livet vi hadde før. Her er det nå bare noen få uker til termin, og jeg kan fremdeles kjenne på følelsene, men vi gleder oss mer og mer også  man har heldigvis 9 måneder å forberede hodet sitt

Anonymkode: b7026...f78

[AnonymBruker]

Jeg tror alle får panikk uansett om barnet er planlagt til minste detalj eller ikke. 

For det er en kjempe stor endring i livet, uansett hvor mye man snur og vender på det. 

Jeg ønsket meg veldig barn, samboer var mer på at han kunne gi meg et barn. Så ble jeg brått gravid, og jeg reagerte som deg, mens han ble helt rolig. 

Anonymkode: b0c5a...48b

[alabaster]

Veldig planlagt her, og likevel ble jeg ganske svett da jeg så to streker. Ble til og med redd for å fortelle det til mannen, og fryktet hans reaksjon - selv om han var helt med på planen.  Alt gikk bra, og jeg har aldri angret.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde/har også ambivalente følelser da jeg ble gravid. Er 34år, og elsket mitt «egoistiske» liv hvor jeg og mannen kan gjøre hva vi vil når vi vil. Vi er spontane, og elsker spontane reiser og turer, plutselige romantiske middager ute, og hele søndager i sengen bare oss. Måtte gjennom en slags sorgprosess(?) da jeg ble gravid, selv om graviditet var godt planlagt her. Vi ble lykkelige og glade, men spesielt jeg synes det var tøft å måtte gi slipp på livet vi hadde før. Her er det nå bare noen få uker til termin, og jeg kan fremdeles kjenne på følelsene, men vi gleder oss mer og mer også  man har heldigvis 9 måneder å forberede hodet sitt

Anonymkode: b7026...f78

Er dessverre det jeg (tror han og) kjenner på. Føler dette er slutten, og nå blir det søvnløse netter og dritt. Synes ikke det er så gøy å skrive dette heller altså, er klar over hvor patetisk det høres ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sorg som du skrev er kanskje det rette ordet her. Jeg er så lei meg!!!

Anonymkode: 12540...eab

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror alle får panikk uansett om barnet er planlagt til minste detalj eller ikke. 

For det er en kjempe stor endring i livet, uansett hvor mye man snur og vender på det. 

Jeg ønsket meg veldig barn, samboer var mer på at han kunne gi meg et barn. Så ble jeg brått gravid, og jeg reagerte som deg, mens han ble helt rolig. 

Anonymkode: b0c5a...48b

Ja, jeg er dessverre ikke så heldig som har en rolig mann nå. Han reagerte på samme måte og det gjør det 1000 ganger tyngre.

Anonymkode: 12540...eab

[AnonymBruker]

Helt vanlig. 
 

Her følte jeg ikke en sjit før babyen var ute og jeg fikk hilse på han  

Anonymkode: 4b85e...35a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er dessverre det jeg (tror han og) kjenner på. Føler dette er slutten, og nå blir det søvnløse netter og dritt. Synes ikke det er så gøy å skrive dette heller altså, er klar over hvor patetisk det høres ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sorg som du skrev er kanskje det rette ordet her. Jeg er så lei meg!!!

Anonymkode: 12540...eab

Prøv å ikke krisemaksimere iallefall. Livet er ikke over, selv om det blir forandret  Vi tenker å fortsette å være spontane, men ha med barnet. En baby kan være med på helgeturer og reiser, og vi trenger ikke være hjemme kl18 hver kveld for å legge babyen- den kan sove i vogna mens vi spiser ute feks. Også skal vi bruke familie som barnevakter når vi føler oss klare for det. Skjønner godt hvordan du føler det som sagt, jeg lagde en lignende tråd her for bare noen måneder siden. Var skikkelig lei meg jeg også. Men tenk hva dere to har skapt sammen da 😍 Halvparten han, halvparten deg.  Det er ikke et fremmed menneske som skal forstyrre og ødelegge hverdagen deres. Det er en del av dere, deres egne lille familie. Det blir ikke som at dere har besøk av noen som invaderer privatlivet deres  Tror du som jeg kommer til å endre følelser de neste ukene altså  

Anonymkode: b7026...f78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Prøv å ikke krisemaksimere iallefall. Livet er ikke over, selv om det blir forandret  Vi tenker å fortsette å være spontane, men ha med barnet. En baby kan være med på helgeturer og reiser, og vi trenger ikke være hjemme kl18 hver kveld for å legge babyen- den kan sove i vogna mens vi spiser ute feks. Også skal vi bruke familie som barnevakter når vi føler oss klare for det. Skjønner godt hvordan du føler det som sagt, jeg lagde en lignende tråd her for bare noen måneder siden. Var skikkelig lei meg jeg også. Men tenk hva dere to har skapt sammen da 😍 Halvparten han, halvparten deg.  Det er ikke et fremmed menneske som skal forstyrre og ødelegge hverdagen deres. Det er en del av dere, deres egne lille familie. Det blir ikke som at dere har besøk av noen som invaderer privatlivet deres  Tror du som jeg kommer til å endre følelser de neste ukene altså  

Anonymkode: b7026...f78

Forresten, sikkert lurt å snakke sammen om dette. Avtale at dere ikke skal dra hverandre ned. Her er det mest jeg som har vært nedfor, så vi avtalte at når jeg får triste tanker og ser mørkt på fremtiden med baby, så skulle snu det og snakke om det positive som kommer. Og motsatt  Mannen var overraskende nok den som raskest vendte seg til tanken på at det ikke bare skulle være oss to lenger  

Anonymkode: b7026...f78

[AnonymBruker]

Vi hadde panikk vi og. Det tok 2-3 uker for meg å venne meg til tanken, men tok vel mannen 10-12 uker tror jeg. 

Jeg følte ingenting for barnet heller før det kom på utsiden. For meg var det for uvirkelig at det var en ekte baby det var snakk om. 

Anonymkode: 7df43...5df

[AnonymBruker]

Jeg ble planlagt gravid. Gledet meg veldig til å få barn før jeg ble gravid og den første måneden av graviditeten. Etter det ble jeg ikke glad før barnet var 2 uker gammelt. Jeg var livredd for å ha gjort noe dumt, at jeg bare ønsket barn fordi jeg var redd for å angre, at jeg ikke var typen til å være mor osv. Mye panikk altså. Alt det var glemt da jeg ble kjent med barnet. Ble litt overvelmet med en gang barnet ble født, men etter et par uker var jeg helt forelsket på tross av masse gråting (kolikk) og lite søvn.

Anonymkode: 02277...54f

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ble planlagt gravid. Gledet meg veldig til å få barn før jeg ble gravid og den første måneden av graviditeten. Etter det ble jeg ikke glad før barnet var 2 uker gammelt. Jeg var livredd for å ha gjort noe dumt, at jeg bare ønsket barn fordi jeg var redd for å angre, at jeg ikke var typen til å være mor osv. Mye panikk altså. Alt det var glemt da jeg ble kjent med barnet. Ble litt overvelmet med en gang barnet ble født, men etter et par uker var jeg helt forelsket på tross av masse gråting (kolikk) og lite søvn.

Anonymkode: 02277...54f

takk for at du delte.

❤️

Anonymkode: 12540...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg trenger sårt råd. 

Jeg er gravid. Vi har alltid snakket om at skjer det så skjer det, men ikke noe som var planlagt hvor vi var aktive prøvere. Fikk akkurat en positiv test da mensen uteble og nå er jeg helt fra meg. Dette kan jo ikke skje, tror ikke jeg er klar for denne rollen likevel, livet blir aldri det samme igjen, vil ikke...kvalm...kjipe tanker...er dette vanlig? Det er nok ikke det, men er det noen andre som har hatt det sånn? Jeg er fullt klar over at det på en måte er nå eller aldri, er jo tross alt gammel. 

Jeg føler meg deprimert, trist og lei meg, er jo ikke sånn det skulle bli..

 

Til info: mannen reagerte likedan.

Anonymkode: 12540...eab

Tok meg 3 mnd før jeg «følte» noe, og det t.o.m etter vi tok prøverør.

Var på flere ultralyder men var ikke før man kunne se kjønn ,ryggrad, armer og fingre jeg ble «glad i det»

Anonymkode: 790e5...478

[AnonymBruker]

Livet er kjedelig uten etterkommere når gamle foreldre dør!

Anonymkode: 1b698...668

[AnonymBruker]

Ble planlagt gravid - mannen var nesten mer ivrig enn meg, og kjempeglad når den positive testen kom, mens jeg følte meg syk allerede før positive streker og var det lenge, og slet med tanken på all endringen som kommer.

Nå er det snart tid for fødsel, og jeg sitter igjen alene- den ivrige mannen dro, her sitter jeg og faktisk ser frem til babyen og tenker (stort sett) at det skal bli veldig fint uten mannen. Livet blir alltid annerledes enn man tenker, alltid! Dere må ta vare på hverandre og ta tiden til hjelp ❤️ husk at det blir deres barn og dere former deres egne og barnets liv, vil fortsatt kunne kose dere og leve et flott liv!

 

Anonymkode: 1e7fa...c97

[AnonymBruker]

Nei, du angrer ikke! Morsfølelsene kommer når barnet kommer. Lev livet som vanlig, og ikke gruble for mye.

Anonymkode: 6a15a...e0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg trenger sårt råd. 

Jeg er gravid. Vi har alltid snakket om at skjer det så skjer det, men ikke noe som var planlagt hvor vi var aktive prøvere. Fikk akkurat en positiv test da mensen uteble og nå er jeg helt fra meg. Dette kan jo ikke skje, tror ikke jeg er klar for denne rollen likevel, livet blir aldri det samme igjen, vil ikke...kvalm...kjipe tanker...er dette vanlig? Det er nok ikke det, men er det noen andre som har hatt det sånn? Jeg er fullt klar over at det på en måte er nå eller aldri, er jo tross alt gammel. 

Jeg føler meg deprimert, trist og lei meg, er jo ikke sånn det skulle bli..

 

Til info: mannen reagerte likedan.

Anonymkode: 12540...eab

Jeg ble kjempe glad da jeg fikk positiv test og kunne ikke tro det stemte. Babyen var høyt ønsket men da hun kom fikk jeg en stor fødselsdepresjon og ble innlagt for en ukes tid.
I dag er hun 8 måneder og jeg angrer til tider på at jeg fikk hun skal jeg ærlig si. Jeg er samtidig kjempe glad i hun og syns hun er verdens søteste jente. MEN. Det er MYE jobb. Døgnet rundt. Man får aldri aldri fri igjen og de første månedene er et sant helvete. Hadde jeg kunnet valgt om igjen så hadde jeg faktisk ikke fått hun TROR jeg. Det er mer jobb enn man tror. Bare det å koke flasker og blande morsmelkerstatning er et styr for min del. Når man har skiftet rene klær så blir det gulp igjen med engang det er skiftet osv. Gulper på mine klær i tillegg. Vaskemaskinen går i ett og du må vaske hver eneste dag, henge opp tøy og holde på. Dette er sånn det går dagen lang pluss mye mer! Grining pga det klør og gjør vondt å få tenner og masse mer. Fult av gris overalt når man skal mate med barnematglass og er bare styr. 
 

Dette er faktisk sånn det er å ha barn! Som jeg syns jeg hører veldig lite av at folk sier. 

Jeg anbefaler deg å tenke deg godt om. Er dette noe DU virkelig ønsker? 

Anonymkode: 495e5...7a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nei, du angrer ikke! Morsfølelsene kommer når barnet kommer. Lev livet som vanlig, og ikke gruble for mye.

Anonymkode: 6a15a...e0d

Det er ikke sikkert. Var ikke sånn for meg selv om barnet var HØYT ønsket og etterlengtet. 

Anonymkode: 495e5...7a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ble planlagt gravid - mannen var nesten mer ivrig enn meg, og kjempeglad når den positive testen kom, mens jeg følte meg syk allerede før positive streker og var det lenge, og slet med tanken på all endringen som kommer.

Nå er det snart tid for fødsel, og jeg sitter igjen alene- den ivrige mannen dro, her sitter jeg og faktisk ser frem til babyen og tenker (stort sett) at det skal bli veldig fint uten mannen. Livet blir alltid annerledes enn man tenker, alltid! Dere må ta vare på hverandre og ta tiden til hjelp ❤️ husk at det blir deres barn og dere former deres egne og barnets liv, vil fortsatt kunne kose dere og leve et flott liv!

 

Anonymkode: 1e7fa...c97

For en feig drittsekk av en guttunge må jeg si. Har er ikke mye mann når han stikker av fra sin gravide kjæreste 🙄 han må vel være under 20 år? 

Anonymkode: 495e5...7a3