Min bror ønsker å passe barnet mitt, men..

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har en sønn på 1,5 år. Vi har ikke den største familien, men de vi har kontakt med holder vi tett inntil oss❤️ Både onkel, tante, mormor, og flere tar godt vare på sønnen vår og flere får passe. Min bror er 38 år, men er 15 år mentalt. Han og samboeren lever i en egen verden og har flere utfordringer som gjør til at de begge er uføretrygdet. De samler på mye, og spiser middag på MC Donalds hver dag. De har flere komorbide diagnoser, og jeg ønsker ikke å spesifisere disse. Samboeren er mentalt tilbakestående og sliter med å forstå, forklare, samt justere seg i hverdagen. Hun tar ikke vare på personlig hygiene, og har både problemer med å lære samt sette seg inn i andres følelsesliv. De får ikke hjelp av kommunen men burde absolutt hatt bistand til persoblig hygiene og renhold da de ikke vasker og vet ikke hvordan de vasker, men innviklede seg selv at sp lenge de støvsuger og vasker kjøkkenbenken så ser det bra ut. 
Hun er sterilisert og kan ikke få barn. Siden bror og samboeren ikke kan få barn, vil de gjerne passe barnet vårt men vi føler ikke oss helt klare, og vet faktisk ikke om vi noen gang kommer til å føle oss klare. Føler meg litt slem, men jeg kan ikke låne bort barnet mitt for at bror skal føle seg som en normal onkel fordi han er jo ikke normal og vil aldri få barn selv. 
 

Vi synes litt synd i dem, og har prøvd å inkludere de i bursdager, julefeiringer, og på fester men de henger ikke med sosialt fordi de eier ikke sosiale antenner overhode. Sist gang slet broren min så mye med det sosiale at han satt og så trist ut en hel kveld og dette ødela mye for oss som hadde ordnet alt klart til en hyggelig fest. Vi har aldri utestengt de selv om de er veldig merkelige og avviker fra det normale. Men nå har jeg fått nok! Min bror har ikke snakket med meg, eller tatt kontakt fordi han ikke var fornøyd med julegaven han fikk fra oss.. Han er snart 40 år, og han mener han burde fått en like bra gave som mormor og svigermor.. Så de snakker ikke med oss lengre. Når jeg fikk barn ville ikke bror og samboer komme å hilse på barnet vårt fordi de hadde ikke fått betaling for turen der samboer ble kjørt fra sykehuset og hjem, da han trodde det var en vennetjeneste at de kjøre han.. Mine foreldre unnskylder broren min hele tiden, og de mener jeg MÅ ta vare på han og ikke minst må jeg inkludere han i alt og la han få passe barnet vårt.

Jeg ønsker ikke å la de få passe, og jeg ønsker ikke å fortelle de dette. Jeg vil ha minimalt med min bror og gjøre da jeg ikke liker han som person eller som bror. Han er frekk, sårer meg, og han tar bare kontakt når han skal låne penger av oss. Han mangler empati og jeg ønsker et minst mulig forhold til han. 

Jeg ønsker ikke at broren min skal få passe barnet vårt, men jeg føler jeg får dårlig samvittighet. Men burde jeg egentlig ha det? Er det jeg som er urimelig her.. 

Setter stor pris på råd fra pårørende til psykisk utviklingshemmede, eller andre som kan kjenne seg igjen i samme utfordring. 

Anonymkode: 0b5fc...421

[AnonymBruker]

Det ble visst mye skrivefeil her🙈 Beklager for dette, men ble veldig kjapt skrevet. 
 

Ts

Anonymkode: 0b5fc...421

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke å "låne" barna bort. Hadde ikke engang latt mine oppegående søsken passe uten at det var noe veldig viktig. 

Din bror hadde jeg ikke latt ha barna alene nei, aldri! 

Hvis det ikke føles bra så gjør du det ikke, la deg ikke presse! 

Anonymkode: d2e6d...e1f

[AnonymBruker]

Når de ikke klarer å ta vare på seg selv, kan man nok anta at de ikke kan ta vare på et lite barn. Jeg ville derfor ikke latt dem ha barnet alene, men jeg vill nok besøkt dem med jevne mellomrom så de har noe kontakt.

Anonymkode: 51b3d...df2

[AnonymBruker]

Nei du skal ikke ha noen dårlig samvittighet her. Barnets beste kommer først. Kan ikke broren din passe gutten din, så er det helt rett at du setter grenser. Det eneste alternativet jeg ser her er at du er med på besøk mellom gutten din og din bror. Kanskje ute i en park/ lekeplass? 

Anonymkode: c1200...5f1

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg og samboer har en sønn på 1,5 år. Vi har ikke den største familien, men de vi har kontakt med holder vi tett inntil oss❤️ Både onkel, tante, mormor, og flere tar godt vare på sønnen vår og flere får passe. Min bror er 38 år, men er 15 år mentalt. Han og samboeren lever i en egen verden og har flere utfordringer som gjør til at de begge er uføretrygdet. De samler på mye, og spiser middag på MC Donalds hver dag. De har flere komorbide diagnoser, og jeg ønsker ikke å spesifisere disse. Samboeren er mentalt tilbakestående og sliter med å forstå, forklare, samt justere seg i hverdagen. Hun tar ikke vare på personlig hygiene, og har både problemer med å lære samt sette seg inn i andres følelsesliv. De får ikke hjelp av kommunen men burde absolutt hatt bistand til persoblig hygiene og renhold da de ikke vasker og vet ikke hvordan de vasker, men innviklede seg selv at sp lenge de støvsuger og vasker kjøkkenbenken så ser det bra ut. 
Hun er sterilisert og kan ikke få barn. Siden bror og samboeren ikke kan få barn, vil de gjerne passe barnet vårt men vi føler ikke oss helt klare, og vet faktisk ikke om vi noen gang kommer til å føle oss klare. Føler meg litt slem, men jeg kan ikke låne bort barnet mitt for at bror skal føle seg som en normal onkel fordi han er jo ikke normal og vil aldri få barn selv. 
 

Vi synes litt synd i dem, og har prøvd å inkludere de i bursdager, julefeiringer, og på fester men de henger ikke med sosialt fordi de eier ikke sosiale antenner overhode. Sist gang slet broren min så mye med det sosiale at han satt og så trist ut en hel kveld og dette ødela mye for oss som hadde ordnet alt klart til en hyggelig fest. Vi har aldri utestengt de selv om de er veldig merkelige og avviker fra det normale. Men nå har jeg fått nok! Min bror har ikke snakket med meg, eller tatt kontakt fordi han ikke var fornøyd med julegaven han fikk fra oss.. Han er snart 40 år, og han mener han burde fått en like bra gave som mormor og svigermor.. Så de snakker ikke med oss lengre. Når jeg fikk barn ville ikke bror og samboer komme å hilse på barnet vårt fordi de hadde ikke fått betaling for turen der samboer ble kjørt fra sykehuset og hjem, da han trodde det var en vennetjeneste at de kjøre han.. Mine foreldre unnskylder broren min hele tiden, og de mener jeg MÅ ta vare på han og ikke minst må jeg inkludere han i alt og la han få passe barnet vårt.

Jeg ønsker ikke å la de få passe, og jeg ønsker ikke å fortelle de dette. Jeg vil ha minimalt med min bror og gjøre da jeg ikke liker han som person eller som bror. Han er frekk, sårer meg, og han tar bare kontakt når han skal låne penger av oss. Han mangler empati og jeg ønsker et minst mulig forhold til han. 

Jeg ønsker ikke at broren min skal få passe barnet vårt, men jeg føler jeg får dårlig samvittighet. Men burde jeg egentlig ha det? Er det jeg som er urimelig her.. 

Setter stor pris på råd fra pårørende til psykisk utviklingshemmede, eller andre som kan kjenne seg igjen i samme utfordring. 

Anonymkode: 0b5fc...421

Selvfølgelig skal de ikke passe barnet ditt. 
men Finn på unnskyldninger. Hvite løgner. Og slutt å forvente at han er normal når han erpsykisk utviklingshemmet. 

Anonymkode: e2abc...95d

[AnonymBruker]

Du sier du føler deg slem, men du er faktisk slem mot barnet ditt om du lar de passe! Selvfølgelig skal du aldri la de passe barnet utifra det du skriver her? De får komme på besøk eller dere dra på besøk, så får dere være der. Noe annet er vel uaktuelt? Blir omsorgssvikt fra din side å la de passe. 

Anonymkode: fe36c...3c5

[PM75]

Når det gjelder barnepass, så er jeg helt enig med deg! Selvfølgelig skal ikke de passe barnet! 
 

For øvrig ville jeg  nok strukket strikken litt lenger sosialt sett med din bror. Mest av alt av hensyn til deres foreldre, som ville bli dypt såret over at dere som søsken ikke skal ha kontakt. 

[AnonymBruker]

Men ungen er jo bare 1,5 år. Kanskje det føles annerledes når hen er blitt sånn 5-6ish eller eldre? I alle fall helt i orden å si nei når hen er så liten.

Anonymkode: fe022...029

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal han ikke passe barnet ditt! Hvordan kan du i hele tatt tenke tanken? 

Anonymkode: aa2c4...4ee

[AnonymBruker]

Litt usikker her, men broren din har en diagnose også? Spiller egentlig ingen rolle for svaret mitt her...

Du sier at bror og samboer har problemer med det sosiale på fester etc, hva med å invitere han/dem bare de to? Jeg vil tro at de har en glede av å leke med barnet ditt selv om de har vanskelig for å holde tritt med «voksne» samtaler. Barnet kan jo også finne stor glede i disse to?

Du sier at broren din er frekk, sårer deg og mangler empati. Men dette kommer vel av en evt diagnose? Han vil vel ikke være slik?

Anonymkode: 057ca...0ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Min bror har ikke snakket med meg, eller tatt kontakt fordi han ikke var fornøyd med julegaven han fikk fra oss

Siden dere ikke har kontakt nå, så trenger du jo ikke å i si til han at du ikke ønsker han som barnevakt.

Hvis spørsmålet kommer senere, kan du snakke det bort om du ikke ønsker å si direkte nei.

Anonymkode: 20412...00e

[minister-mio]

Det er en berikelse for barn å være med forskjellige mennesker som ikke er helt a4, men å la de ta ansvar alene for han når han er så liten burde du unngå.

[AnonymBruker]

Neineinei! Barnet først! Du lar selvfølgelig ikke de passe han, når de ikke en gang klarer å ta vare på seg selv. 

Anonymkode: c273d...8db

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 11. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Det ville vert galskap. Ikke noe å tenke på engang.  Jeg jobber på tiltak med unge mennesker med lignende utfordinger og forstår at de gjerne ønsker det.  Men barnets sikkerhet kommer først 

Anonymkode: 8a985...a03

[AnonymBruker]

minister-mio skrev (12 minutter siden):

Det er en berikelse for barn å være med forskjellige mennesker som ikke er helt a4, men å la de ta ansvar alene for han når han er så liten burde du unngå.

Det er ikke nødvendigvis en berikelse. Vi hadde slike «berikelser» pushet på via skolen da jeg var liten og jeg har nå frykt for de med utviklingshemming som ikke forstår privat intimsone. Har ingenting imot de som mennesker, og skulle ønske jeg ikke var redd, men det har satt sine spor å bli utsatt for slik utrygghet som liten. 

Anonymkode: 0f928...65a

[AnonymBruker]

Kan en ikke ta vare på seg selv kan en heller ikke ta vare på andre. Og har han et ustabilt stemningsleie i tillegg så kan han bli irritert på barnet.  Barn har ikke vondt av å vær med mennesker som ikke er helt som andre, men da må du være med for å evt skjerme eller forklare eller evt trøste barnet dersom han blir sur, dersom han eller samboer sier frekke ting osv... bror din virker bortskjemt av dine foreldre i tilegg til å vær utviklingshemmet. 

Anonymkode: 72bce...c89

[AnonymBruker]

Hvordan kan du i det hele tatt vurdere det? Nå ble jeg skremt.

Anonymkode: 31ed0...ea6

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal ikke broren din passe barnet ditt! Jeg skjønner ikke en gang at du føler deg «slem» av den grunn. Barnet kan besøke onkel og tante når han er gammel nok til å ringe hjem for å bli hentet når han går lei. Ikke når han er 1,5 år, behøver konstant ivaretakelse og ikke har godt nok språk til å si i fra om hva som skjer. Det er faktisk ikke noe å tenke på en gang! 

Her er barna 2 og 5 år og ingen onkler eller tanter har noen gang passet noen av de, og vi føler oss da ikke «slemme» av den grunn.  

Anonymkode: ca6bc...c17