Slutte på medisinstudiet?

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat startet på mitt andre semester av medisinstudiet, men vurderer å slutte fordi jeg sliter med motivasjonen for faget og legeyrket generelt. Pensumet er veldig omfattende og teoretisk, og på langt nær det jeg forestilte meg at det kom til å være. Når vi ikke  får ha praksis (pga. covid19), får jeg ikke en gang muligheten til å se om legeyrket er noe jeg kunne trives med.

Det føles ut som om de andre på studiet er veldig interessert i faget og ivrer for legeyrket, men det gjør ikke jeg. Jeg synes menneskekroppen og sykdomslære kan være interessant, men jeg er mer interessert i de praktiske undersøkelsene enn å kunne grundig teori om hver minste prosess i cellene. Forstår at teori er en veldig viktig del av faget, og tenker derfor at studiet muligens blir feil for meg. Er det noen medisinstudenter her som kan si noe om studiet vil bli bedre etterhvert eller blir det tyngre? 

Hadde legeyrket vært noe jeg virkelig ville, skulle jeg nok ha klart å presse meg gjennom det tunge pensumet selv om det er uinteressant. Problemet er bare at jeg ikke vet om det er den rette jobben for meg. Jeg blir stresset allerede nå av å tenke på arbeidserfaring, LIS1 og spesialisering. Jeg er også redd for at en legejobb med lange vakter vil være vanskelig å kombinere med familieliv.

Selv kommer jeg rett fra vgs, så det vil ikke være noe problem for meg å begynne på et nytt studie etter dette første året. Spørsmålet er bare om det er verdt å fortsette på studiet fordi det vil bli bedre og legejobben vil være verdt det, eller om jeg burde bytte til et annet. Er det noen her som selv har "droppet ut" av studiet? Hva har dere i så fall valgt å studere istedenfor? 

Anonymkode: 65980...422

[Albafrau]

Hva vil DU jobbe med resten av livet ditt? Ønsker du å være lege? Om ikke så Finn deg et annet studie, finnes ikke værre leger å treffe enn de som ikke egentlig ønsker det

[AnonymBruker]

Det finnes jo uendelig med muligheter. Du må ikke bli sykehuslege eller fastlege. 

Selv om studiet er tungt trenger du bare å bestå. Du trenger ikke å være best i kullet. Kommer du deg gjennom vil du neppe angre.

Anonymkode: 1fd1f...3ff

[midlertidigbruker3]

Studerer du i Norge? På de fleste studiene her er de to første årene såkalt "preklinisk", der man lærer veldig mye teori som virker litt fjernt fra legeyrket, men dette legger grunnlaget for det man lærer de siste fire årene, de kliniske årene av undervisningen. Det blir mer tid på sykehus, man snakker med pasienter, får se på sykdommer, lærer seg å kjenne igjen tegn, gjøre undersøkelser, bruk av medisiner osv. Jeg tror dermed studiet blir mer sånn som du håper om du gir det et par år. Man må ha denne faglige ballasten i bunn, for å kunne ta det som kommer senere, selv om det føles lite som "legestudiet" nå. 

Jeg kjenner ikke til hvordan det er utlandet, men tror preklinisk/klinisk-oppdelingen er ganske vanlig. 

Angående hvordan det blir senere - det forblir et tungt studie, men jeg synes personlig det ble veldig mye greiere etter preklinisk, for det føles mye mer relevant å skulle lære f.eks. diagnostiske kriterier og undersøkelsesteknikk enn alle mulige metabolske stier og cellebiologi.

[AnonymBruker]

Medisinstudiet er langt og krevende. Da jeg studerte var andre semester biokjemi og cellebiologi. Klinikk kommer senere i studiet. Jeg tror det blir tungt å gjennomføre om du ikke liker teorien bak. Den er viktig i alle fag.

Det er ingen skam å snu. Det finnes mange forskjellige spennende ting å studere. 

Anonymkode: cda37...496

[AnonymBruker]

Ta et år permisjon! 

Mitt råd er å alltid prøve å knytte det du leser til noe klinisk. Feks biokjemien kan du knytte til medfødte stoffskiftesykdommer (det finnes et veldig bra og kort nettkurs som kan gi motivasjon), anatomien til billeddiagnostikk, fysiologi til aktuelle undersøkelser eller konkrete sykdommer osv.

Anonymkode: 817a5...a75

[AnonymBruker]

midlertidigbruker3 skrev (59 minutter siden):

Studerer du i Norge? På de fleste studiene her er de to første årene såkalt "preklinisk", der man lærer veldig mye teori som virker litt fjernt fra legeyrket, men dette legger grunnlaget for det man lærer de siste fire årene, de kliniske årene av undervisningen. Det blir mer tid på sykehus, man snakker med pasienter, får se på sykdommer, lærer seg å kjenne igjen tegn, gjøre undersøkelser, bruk av medisiner osv. Jeg tror dermed studiet blir mer sånn som du håper om du gir det et par år. Man må ha denne faglige ballasten i bunn, for å kunne ta det som kommer senere, selv om det føles lite som "legestudiet" nå. 

Jeg kjenner ikke til hvordan det er utlandet, men tror preklinisk/klinisk-oppdelingen er ganske vanlig. 

Angående hvordan det blir senere - det forblir et tungt studie, men jeg synes personlig det ble veldig mye greiere etter preklinisk, for det føles mye mer relevant å skulle lære f.eks. diagnostiske kriterier og undersøkelsesteknikk enn alle mulige metabolske stier og cellebiologi.

Jeg studerer medisin i Norge ja. Forstår at det er nødvendig med all denne kunnskapen før man begynner med det kliniske, men synes bare det tungt og lite motiverende å skulle lære så mye teori. 

Det var den kliniske delen av studiet som gjorde at jeg fikk lyst til å studere medisin, men jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut med denne tunge teorien i 1,5 år til for så å se om studiet blir mer spennende...

Er du ferdig utdannet lege nå? I så fall, trives du i jobben som lege?

Anonymkode: 65980...422

[myjn]

Hei! Jeg vurderer også å droppe ut av medisin (har også nettopp startet på 2. semester), men grunnen min er helt motsatt: jeg er veldig glad i teorien (for det meste), men gruer meg for å ha praksis og gjøre praktiske ting. Synes at det er artig å lære seg alt dette og å prøve meg på spennende prosedyrer, men kjenner at jeg gruer meg utrolig mye til å få mer og mer ansvar og å faktisk bli testet i disse prosedyrene (på eksamen) og muligens bruke dem i yrket mitt senere. Men sånn som deg, så gruer jeg meg allerede til å skaffe meg arbeidserfaring, få en bra nok CV til å få LIS1 stilling, faktisk jobbe gjennom de 1,5 årene som LIS1 og veien videre. Jeg VET at man kan få et ganske sweet liv som lege etterhvert. At jeg kan spesialisere meg i noe rolig og velge bort nattevakter, mye arbeid, pasientkontakt (om det er det jeg ønsker), osv. Men kjenner at det påvirker motivasjonen min litt. Når jeg var yngre og bestemte meg for å bli lege, så var jeg klar til å arbeide hvor som helst og var åpen for alle spesialiteter. Nå har jeg blitt mer kjent med meg selv og vet hva jeg har lyst å få ut av livet, og nå vet jeg at det er mye jeg ikke kommer til å klare eller orke å jobbe med. Da er det veldig lite motiverende å tenke på at jeg må jobbe i ca 6 år til med et vanskelig og tidskrevende studie, bare for å så spesialisere meg i noe som har minst pasientkontakt og stress og minst arbeid (hvis det i det hele tatt finnes en slik spesialitet!). Det føles liksom "counter intuitive". Litt som å ta bachelor og master i matte, og hele tiden tenke "jeg håper at jeg får meg en jobb som har MINST mulig med matte å gjøre". 

Jeg er også interessert i og god på mye forskjellig, så det er ikke slik at jeg kommer til å kaste bort livet mitt og å kjede meg i hjel hvis jeg dropper ut av medisin. Det er en hel verden av spennende studier og ting man kan jobbe med der ute - hvorfor skal jeg velge den veien som er vanskeligst og tøffest? Noen folk sier at man ikke bør droppe noe kun fordi at det er vanskelig. Men jeg har merket at medisinstudiet har hatt en dårlig påvirkning på meg. Jeg føler at jeg er full av angst og bekymringer for fremtiden. Av og til ser jeg lyst på det og tenker at alt kommer til å ordne seg, men for det meste så gruer jeg meg for absolutt alt. Det burde jo ikke være sånn, tenker jeg... Jeg skal gi medisin en sjanse denne våren og se hvordan det går. Jeg liker tross alt studiet, men vil ikke tenke på livet etter studiene engang fordi at jeg bare gruer meg så mye. 

Har tenkt litt på å studere psykologi profesjon f.eks. Det er et vanskelig studium det og, men jeg tror at det passer personligheten min mye mer, samtidig som det er mer teoretisk og mindre praktisk enn medisin. Også er arbeidstiden for det meste fra 8 til 16 og mandag-fredag, noe som passer meg best. Jeg har tatt to friår før jeg begynte å studere medisin (der det første var et tullestudie), og har jobbet en del i en 8-16 jobb fra mandag til fredag. Det var helt vidunderlig og jeg følte meg som et helt annet menneske Digget det livet og savner det hver eneste dag. Så det er ikke snakk om at jeg skal jobbe vakt, helg, eller andre rare tider, som en del leger gjør. Akkurat nå jobber jeg faktisk annenhver helg (der noen av vaktene er kveldsvakter) i en helseinstitusjon, og føler at hele rytmen min blir ødelagt de ukene der jeg vet jeg skal jobbe i helga. Og de helgene jeg jobber er faktisk HELT bortkastet. Spesielt hvis jeg har en vakt som starter senere på dagen. For da sitter jeg bare hjemme og gjør ingenting produktivt og bare venter på å dra på jobb

Uansett, håper du finner ut av dette. Hvis du liker det praktiske så godt, så tror jeg faktisk at du kommer til å trives videre i studiet. Men det blir jo fortsatt en del teori, og du må også kunne oppdatere deg resten av livet ditt som lege (de sier jo at vi aldri blir helt utlært). Så det er opp til deg om du orker dette eller ikke. Som du selv sier, er det ikke krise om du dropper ut. Det å ta permisjon i ett år høres også ut som et bra forslag! Jobb litt, få arbeidserfaring, se litt hvordan det er å arbeide i helsevesenet. Prøv deg på litt ulike ting. Brukt fritiden på å tenke om dette er noe du virkelig vil, osv. Lykke til!

[AnonymBruker]

Trist at du ikke trives ts, men dy er fortsatt ung og kan ta permisjon fra studiene. Eventuelt gjøre ferdig semesteret slik at du ikke ligger etter poengmessig. Men hva er grunnen til at dere ikke kan gå ut i praksis? Sykepleierstudenter har praksis, og skulle tro at under disse omstendighetene så hadde de bruk for all hjelp man kunne få. 

Anonymkode: 07b82...af4

[Gjest Niek79]

Jeg er gift med en lege og både jeg og hun er enige i at våre barn skal få velge det yrket de vil så lenge det ikke er å bli lege.

[AnonymBruker]

De to første årene er de tyngste med all teorien. Kommer du deg igjennom de som er det verste over. Stå på!

Anonymkode: bdfde...b9f

[AnonymBruker]

myjn skrev (14 timer siden):

Hei! Jeg vurderer også å droppe ut av medisin (har også nettopp startet på 2. semester), men grunnen min er helt motsatt: jeg er veldig glad i teorien (for det meste), men gruer meg for å ha praksis og gjøre praktiske ting. Synes at det er artig å lære seg alt dette og å prøve meg på spennende prosedyrer, men kjenner at jeg gruer meg utrolig mye til å få mer og mer ansvar og å faktisk bli testet i disse prosedyrene (på eksamen) og muligens bruke dem i yrket mitt senere. Men sånn som deg, så gruer jeg meg allerede til å skaffe meg arbeidserfaring, få en bra nok CV til å få LIS1 stilling, faktisk jobbe gjennom de 1,5 årene som LIS1 og veien videre. Jeg VET at man kan få et ganske sweet liv som lege etterhvert. At jeg kan spesialisere meg i noe rolig og velge bort nattevakter, mye arbeid, pasientkontakt (om det er det jeg ønsker), osv. Men kjenner at det påvirker motivasjonen min litt. Når jeg var yngre og bestemte meg for å bli lege, så var jeg klar til å arbeide hvor som helst og var åpen for alle spesialiteter. Nå har jeg blitt mer kjent med meg selv og vet hva jeg har lyst å få ut av livet, og nå vet jeg at det er mye jeg ikke kommer til å klare eller orke å jobbe med. Da er det veldig lite motiverende å tenke på at jeg må jobbe i ca 6 år til med et vanskelig og tidskrevende studie, bare for å så spesialisere meg i noe som har minst pasientkontakt og stress og minst arbeid (hvis det i det hele tatt finnes en slik spesialitet!). Det føles liksom "counter intuitive". Litt som å ta bachelor og master i matte, og hele tiden tenke "jeg håper at jeg får meg en jobb som har MINST mulig med matte å gjøre". 

Jeg er også interessert i og god på mye forskjellig, så det er ikke slik at jeg kommer til å kaste bort livet mitt og å kjede meg i hjel hvis jeg dropper ut av medisin. Det er en hel verden av spennende studier og ting man kan jobbe med der ute - hvorfor skal jeg velge den veien som er vanskeligst og tøffest? Noen folk sier at man ikke bør droppe noe kun fordi at det er vanskelig. Men jeg har merket at medisinstudiet har hatt en dårlig påvirkning på meg. Jeg føler at jeg er full av angst og bekymringer for fremtiden. Av og til ser jeg lyst på det og tenker at alt kommer til å ordne seg, men for det meste så gruer jeg meg for absolutt alt. Det burde jo ikke være sånn, tenker jeg... Jeg skal gi medisin en sjanse denne våren og se hvordan det går. Jeg liker tross alt studiet, men vil ikke tenke på livet etter studiene engang fordi at jeg bare gruer meg så mye. 

Har tenkt litt på å studere psykologi profesjon f.eks. Det er et vanskelig studium det og, men jeg tror at det passer personligheten min mye mer, samtidig som det er mer teoretisk og mindre praktisk enn medisin. Også er arbeidstiden for det meste fra 8 til 16 og mandag-fredag, noe som passer meg best. Jeg har tatt to friår før jeg begynte å studere medisin (der det første var et tullestudie), og har jobbet en del i en 8-16 jobb fra mandag til fredag. Det var helt vidunderlig og jeg følte meg som et helt annet menneske Digget det livet og savner det hver eneste dag. Så det er ikke snakk om at jeg skal jobbe vakt, helg, eller andre rare tider, som en del leger gjør. Akkurat nå jobber jeg faktisk annenhver helg (der noen av vaktene er kveldsvakter) i en helseinstitusjon, og føler at hele rytmen min blir ødelagt de ukene der jeg vet jeg skal jobbe i helga. Og de helgene jeg jobber er faktisk HELT bortkastet. Spesielt hvis jeg har en vakt som starter senere på dagen. For da sitter jeg bare hjemme og gjør ingenting produktivt og bare venter på å dra på jobb

Uansett, håper du finner ut av dette. Hvis du liker det praktiske så godt, så tror jeg faktisk at du kommer til å trives videre i studiet. Men det blir jo fortsatt en del teori, og du må også kunne oppdatere deg resten av livet ditt som lege (de sier jo at vi aldri blir helt utlært). Så det er opp til deg om du orker dette eller ikke. Som du selv sier, er det ikke krise om du dropper ut. Det å ta permisjon i ett år høres også ut som et bra forslag! Jobb litt, få arbeidserfaring, se litt hvordan det er å arbeide i helsevesenet. Prøv deg på litt ulike ting. Brukt fritiden på å tenke om dette er noe du virkelig vil, osv. Lykke til!

Godt å høre at vi er flere som kjenner på det samme, selv om det er kjipt å være i denne situasjonen. I likhet med deg, har jeg også mange interesser og tror jeg vil finne et annet spennende yrke om jeg slutter på medisin. Jeg vurderer også pyskologi fordi teorien der virker mer spennende enn i medisin, og arbeidstiden virker bedre.

Jeg tenker å fullføre semesteret og så får jeg heller vurdere å gjøre noe annet til høsten. Du må også ha lykke til med valget ditt videre  

 

Anonymkode: 65980...422

[AnonymBruker]

Niek79 skrev (14 timer siden):

Jeg er gift med en lege og både jeg og hun er enige i at våre barn skal få velge det yrket de vil så lenge det ikke er å bli lege.

Hva er grunnen til at dere ikke ønsker at barna deres skal bli lege? Er det pga. dårlige arbeidstider?

Anonymkode: 65980...422

[myjn]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Godt å høre at vi er flere som kjenner på det samme, selv om det er kjipt å være i denne situasjonen. I likhet med deg, har jeg også mange interesser og tror jeg vil finne et annet spennende yrke om jeg slutter på medisin. Jeg vurderer også pyskologi fordi teorien der virker mer spennende enn i medisin, og arbeidstiden virker bedre.

Jeg tenker å fullføre semesteret og så får jeg heller vurdere å gjøre noe annet til høsten. Du må også ha lykke til med valget ditt videre  

 

Anonymkode: 65980...422

Ja, det er definitivt godt å vite at vi er ikke de eneste! Jeg har heller ikke blitt så altfor godt kjent med folka på kullet mitt, så jeg vet ikke hva andre folk synes om studiet og om det er noen som vurderer å droppe ut. Men snakket faktisk med ei som også er usikker på valget og vurderer å bytte til læreryrket. Jeg trodde at hun var kjempemotivert og at hun elsket medisin, men hun har visst dager der hun er skikkelig lei av hele greia og ønsker å slutte. Så det er fint at det er flere av oss, haha! Ja, det er en kjip situasjon å være i, spesielt fordi at jeg føler at alle forventer liksom at jeg skal fortsette med det, fordi at jeg har jobbet mot det så lenge nå. Jeg har jo snittet og hjernen, så både jeg og menneskene rundt meg føler jo at legeyrket er den beste måten å "bruke" det gode snittet og hjernen på, haha. Men det er ikke nødvendigvis sant  

Så artig at du og vurderer psykologi! Jeg synes faktisk at teorien på medisin er litt mer spennende, fordi at jeg elsker biologi, men det er jo en del av dette i psykologi og! Og så trøster jeg meg med tanken om at f.eks. May-Britt Moser og mannen er hjerneforskere, men at de har hatt en utdanning innen psykologi. Så hvis jeg får lyst til å drive med forskning og noe mer "fysiologisk" eller noe som har med nevro å gjøre, så kan jeg det og! Det finnes mange muligheter  Men ja, det lureste er å fullføre og søke på noe annet på samordna imens. Og i verste fall takke nei til det eller å omprioritere ønsker på sommeren. Håper at vi begge finner ut av dette :)) Kanskje vi sees på psykologi? Haha (kjenner faktisk flere som har byttet fra medisin til psykologi, så vi vil i så fall ikke være de første eller de siste til å gjøre dette!)

[AnonymBruker]

On 1/19/2021 at 10:54 AM, AnonymBruker said:

Hadde legeyrket vært noe jeg virkelig ville, skulle jeg nok ha klart å presse meg gjennom det tunge pensumet selv om det er uinteressant.

Anonymkode: 65980...422

Niks. det er vanlig å slite med motivasjon selv for ting man brenner for. Forfattere må ofte tvinge seg selv til å skrive flere timer om gangen. Det er ikke slik at de føler motivasjon, kreativitet og interesse konstant gjennom hele skriveprosessen

Å komme dit man vil krever alltid innsats, følelsene dine vil ikke være der for deg hele tiden. Sånn er det uansett hvilket fag du velger. Nå kan det være at lege er feil for deg, jeg bare sier at du burde venne deg til at du vil slite med dette uansett hvilken utdanning du velger. Det vil alltid være perioder der man er lei og ikke orker eller vil. Alltid. 

Anonymkode: ee6ef...a36

[AnonymBruker]

Jeg jobber med høyere utdanning og jeg skulle virkelig ønske at alle tok et friår før de begynte å studere. Det er så utrolig mange som sliter med motivasjon fordi de er slitne etter mange år på skolebenken og dermed blir i tvil om yrkesvalg. Ta et friår, jobb eller reis og kjenn på om du savner medisinstudiet👍🏻

Anonymkode: 4c49f...b37

[Gjest Niek79]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hva er grunnen til at dere ikke ønsker at barna deres skal bli lege? Er det pga. dårlige arbeidstider?

Anonymkode: 65980...422

Det er relativt dårlig betalt i forhold til ansvar og arbeidstider. Selv som overlege på sykehus tjener du ikke veldig mye over 1 million kroner (godt under 1.5 mNOK, med vanlig vaktturnus). 

I tillegg så har det offentlige i Norge bestemt at det brukes for mye penger på helse så helsevesenet blir et stadig dårligere sted å jobbe. Flere arbeidsoppgaver, lav grad av autonomi i arbeidshverdagen og dårligere lønn gjør at dette ikke er noe å satse på. Min kone angrer voldsomt på at hun ikke ble siviløkonom eller advokat (eller begge deler!) istedet.

Til sammenligning ser hun meg, som tjener mer enn 3 ganger som mye og som stort sett styrer arbeidshverdagen min selv innen finans, så innser hun at hun har gått på en kjempesmell.