Kan noen hjelpe meg å klare dette, er det feil med meg eller?

[AnonymBruker]

Kjæresten min er deprimert, og det han trenger er at jeg ikke trenger ham eller har noen behov fra ham. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå og jeg føler meg som en dårlig kjæreste. Andre folk er jo gift med deprimerte folk og er en så stor støtte og hjelp, mens jeg feiler hele tiden, virker det som. 

Vi ses ikke så ofte, for han klarer ikke, og han kan ikke brys med mine ting eller tanker, om oss eller noe, så det har jeg latt vær. Han vil bare være helt i fred fra meg, og det er så vanskelig. Jeg kan ikke beskrive helt hva jeg føler alene og forlatt, det har vart ganske lenge. Han er motstander av medisiner og vil ikke ta antidepressiva eller snakke om det. Det er så tomt og kaldt dette forholdet. Hvordan klarer dere andre partnere av deprimerte dette?

Jeg har selv ikke slitt med sånne ting som dette, hatt dårlige perioder i blant, men det kjæresten går gjennom kan jeg ikke noe om..

Anonymkode: 5749a...051

[SoWhat?]

Du er jo ikke den eneste som ikke takler å være sammen med en som er deprimert. Jeg ville heller ikke klart det. Vi er ikke dårligere mennesker for det, og det er ikke noe "feil på oss" 

Og alle deprimerte er ikke like, og din virker ekstra krevende syns jeg. 

Mens andre er annerledes anlagt og fikser slike forhold.

At folk har ulike diagnoser ellers og angst pluss pluss gjør meg ingenting. Men jeg er virkelig ikke egnet til å omgås deprimerte alt for mye. 

[Trolltunge]

Det høres kaldt og fælt ut, men gjør han ingen innsats for å bli frisk (motstander av medisiner 🙄), så bør du gi opp dette forholdet. 

Endret 18. januar 2021 av Trolltunge

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Andre folk er jo gift med deprimerte folk og er en så stor støtte og hjelp, mens jeg feiler hele tiden, virker det som. 

Jeg har også hatt noen år med depresjoner bak meg, og det var nok ikke enkelt å være min partner da. For jeg var ikke så veldig kjærlig og omtenksom på mitt verste.

Er ikke du som feiler, er han som ikke klarer å ta i mot. La han være i fred, tenker jeg. Hvis han heller ikke ønsker å forbedre sin egen situasjon, ville jeg faktisk bare droppet hele forholdet. Såfremt han ikke var helt annerledes da han var frisk? 

Han sier han vil være i fred, respekter det. Det er veldig vanskelig å være partneren til en som han, det er fort gjort å miste seg selv også. 

[got2go]

Trolltunge skrev (7 minutter siden):

Det høres kaldt og fælt ut, men gjør han ingen innsats for å bli frisk (motstander av medisiner 🙄), så bør gi opp dette forholdet. 

Helt enig. Dette forholdet er ikke sunt.

[Pandemia]

Når han ikke trenger deg og ikke vil ha hjelp, så er det bare knyte skoene og LØPE. Dette hørtes altfor destruktivt ut. 
 

Og nei. Ingenting som er feil med deg. Det han det er noe feil med. Hvis han ikke selv skjønner sitt eget beste og ikke tar ansvar og får hjelp, så er det han som er ille ute som bare skyver deg helt vekk 

Endret 18. januar 2021 av Pandemia

[AnonymBruker]

Hans helse er ikke ditt ansvar. Han har valgt å ikke gjøre noe med det, og følgene er at han ikke fungerer i et forhold. Dette er hans valg. Så kan du velge om du vil stå på utsiden og trygle og be om at skal gjøre seg frisk så dere kan være sammen, eller innse at han ikke kan være med deg, og at du må gå videre og leve ditt liv uten han.

Anonymkode: 3fd85...3be

[WhiteSwan]

Han er deprimert så det har ingenting med deg å gjøre. Deprimerte mennesker vil ofte være alene. Han burde ikke være i et forhold før han tar tak i det, i et forhold må begge gjøre en innsats for at det skal fungere.

[AnonymBruker]

Jeg begynner å lure på om han håper han klarer å drive meg vekk eller få meg til å slå opp med han..

Takk for at dere skriver rett fra levra, det er kanskje ikke mer å hente her. Jeg bare vil ikke slå opp helt enda, jeg får bare fjerne meg slik han vil og forberede meg på slutten. 

Anonymkode: 5749a...051

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (1 time siden):

Du er jo ikke den eneste som ikke takler å være sammen med en som er deprimert. Jeg ville heller ikke klart det. Vi er ikke dårligere mennesker for det, og det er ikke noe "feil på oss" 

Og alle deprimerte er ikke like, og din virker ekstra krevende syns jeg. 

Mens andre er annerledes anlagt og fikser slike forhold.

At folk har ulike diagnoser ellers og angst pluss pluss gjør meg ingenting. Men jeg er virkelig ikke egnet til å omgås deprimerte alt for mye. 

Du mener at hvis din venn er deppa, skal du bare ignorere vedkommende?? 

Anonymkode: 29727...161

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du mener at hvis din venn er deppa, skal du bare ignorere vedkommende?? 

Anonymkode: 29727...161

Nei? Hvor står det at jeg vil ignorere noen som er deprimerte? 

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjæresten min er deprimert, og det han trenger er at jeg ikke trenger ham eller har noen behov fra ham. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå og jeg føler meg som en dårlig kjæreste. Andre folk er jo gift med deprimerte folk og er en så stor støtte og hjelp, mens jeg feiler hele tiden, virker det som. 

Vi ses ikke så ofte, for han klarer ikke, og han kan ikke brys med mine ting eller tanker, om oss eller noe, så det har jeg latt vær. Han vil bare være helt i fred fra meg, og det er så vanskelig. Jeg kan ikke beskrive helt hva jeg føler alene og forlatt, det har vart ganske lenge. Han er motstander av medisiner og vil ikke ta antidepressiva eller snakke om det. Det er så tomt og kaldt dette forholdet. Hvordan klarer dere andre partnere av deprimerte dette?

Jeg har selv ikke slitt med sånne ting som dette, hatt dårlige perioder i blant, men det kjæresten går gjennom kan jeg ikke noe om..

Anonymkode: 5749a...051

Dette med å være imot antidepressiva trenger du å forklare for han hvorfor. 

Er man deprimert så kan det skyldes lav produksjon av serotonin. Dette kan være årsaken til depresjonen. Eller mange psykiske faktorer kan ha gjort reseptorene mindre sensitive til serotonin. Uansett så vil da antidepressiva hjelpe fordi det øker produksjonen av serotonin. 

 

Og så til hva DU skal gjøre. 

Det er viktig å få det inn at DU ALENE kan aldri hjelpe han hvis han ikke ønsker å hjelpe seg selv. Han må gjøre det som er bevist å hjelpe mot depresjon. 
 

Du bør tipse han om følgende: 
1. Få og ta imot kognitiv terapi (helst hos en psykolog - fastlegen vil hjelpe her)

2. Bruk antidepressiva hvis en lege eller psykiater mener at han er på ett slikt nivå. 
3. Være daglig ute i natur og frisk luft over lengre tid.

4. Bli eksponert for dagslys hver dag. Helst tidlig på dagen, midt på dagen også på slutten av dagen. 

5. Må få på plass gode søvnrutiner og evt hjelp (f.eks melatonin) for å få på plass god søvn.

6. Spise sunnere.

7. Trene mer. 

8. Evt meditasjon, pusteteknikker osv. Mange ting der ute som kan gi en boost og effekt. Men kommer litt an på personen. 

Utover dette så må du få fram at du er her for han, men kun hvis han hjelper seg selv. Du må faktisk sette ultimatum til slutt og kan egentlig advare han om det allerede. At han nå MÅ ta tak, hvis ikke må jeg starte å tenke på meg selv. Du må få fram at det tapper deg og er vondt for deg å se at han ikke velger å gjøre noe med situasjonen. 

Ikke for en eneste gang tenk at DU FEILER! Deprimerte kan bli skikkelig bedritne personer og trekke deg ned sammen med dem. Ikke la det skje. Du kan distansere det i en periode med at han er i en "boble" og da vil du ignorere sånt snakk, men til slutt må du angripe det. 

Til slutt og igjen, det er ikke "din" oppgave å fikse han. Jeg hadde en deprimert mor i halve oppveksten min og jeg tenkte også sånn. Men en slik tankegang spiser deg opp selv innvendig. 

Du er der for å støtte han. Han må lære å gripe fatt i problemene sine selv. Det er ikke din feil noen ting. 

Lykke til! 

Endret 18. januar 2021 av DaddyDom

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Det høres kaldt og fælt ut, men gjør han ingen innsats for å bli frisk (motstander av medisiner 🙄), så bør du gi opp dette forholdet. 

Som en som har vært i det, stått i det og gitt opp, jeg er enig, du får det mye bedre TS av å ikke bygge livet ditt rundt kjærestens sykdom.
Å være sammen med deg må være noe han ønsker. Bygg ditt liv som best du kan for det trenger du for å klare stå i det. 

Dette selv om personen får hjelp, får medisiner eller viser avhengighet til deg. En slik sykdom er uansett hva andre sier en begrensing, den vil påvirke alt du gjør, ønkser gjøre eller ikke lnsker gjøre men som du føler du må av hensyn til personen som er syk. 

Jeg klarte ikke, etter ti år ble det rett og slett en enten eller situasjon for hele familien, og jeg ser i ettertid at vi som foreldre har et mye bedre forhold til hverandre, et mye bedre venner og samarbeider mye bedre nå enn vi noen gang kunne gjort om vi fortsatte sammen. Ja det var vondt, for begge - men i dag er vi begge ganske enige om at valget nok var et bra valg den gang vi valgte skilsmisse. 

Min nåværende partner valgte av naturlige grunner for han, uforståelige for meg å unnlate fortelle meg at han i hele sitt liv hadde slitt med periodisk depresjon, dette valget tok han på tross av eller kanskje på grunn av at jeg var så tydelig på at jeg kjente at jeg ikke klarte gi min eks den støtten eller leve livet slik han trengte det pga sin sykdom - nå etter å ha vært gift i ganske mange år, med fire runder med depresjon har jeg funnet ut at jeg må leve mitt liv som best for meg, altså ikke følge hans behov men mine, så får han velge om han vil ha meg i livet sitt eller ikke, det var tross alt han som valgte skjule dette for meg. Jeg er ganske sikker på at vi ikke ville vært et par i dag om han hadde vært helt ærlig fra starten og jeg er også ganske sikker påat om han hadde vært helt ærlig første gang depresjonen slo til igjen etter at vi ble sammen ville livet vårt vært et helt annet enn i dag. 
Jeg velger ikke skilsmisse, jeg velger tvert imot å beskyte meg selv litt ekstra i de periodene hans depresjon raser, jeg er der om han klarer snakke med meg, om han velger være åpen, men jeg lar det ikke definere meg eller vårt forhold - det har vært en lang vei dit, mye terapi for egen del og mye skjerming av øvrig familie.  Jeg vil aldri ha forståelse for hans bevisste valg, jeg kan leve med det, jeg kan tilgi - men jeg kan ikke forstå, og noen dager føles det bare blodig urettferdig at han valgte dra meg inn i dette når han visste hva jeg kom ut av. 

 

 

 

Anonymkode: 7ed2b...f4b

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (1 time siden):

Nei? Hvor står det at jeg vil ignorere noen som er deprimerte? 

At man "ikke takler" å være med en som er deppa? 

Anonymkode: 29727...161

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler tanker og opplevelser med meg, jeg tenker litt på det der om han ønsker å være sammen med meg, jeg føler ikke det. Vet ikke om det er depresjonen eller hva det er? Men selv deprimerte ønsker partneren sin?

Anonymkode: 5749a...051

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

At man "ikke takler" å være med en som er deppa? 

Anonymkode: 29727...161

Er det noe feil med det, og i så fall hva? 

Nå gjaldt dette forhold, og ikke om å " ignorere en venn" som du først skrev. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk for at dere deler tanker og opplevelser med meg, jeg tenker litt på det der om han ønsker å være sammen med meg, jeg føler ikke det. Vet ikke om det er depresjonen eller hva det er? Men selv deprimerte ønsker partneren sin?

Anonymkode: 5749a...051

Partner blir ærlig talt mer en sovepute enn noe annet. 

Jeg har vært deprimert selv, og jeg var likegyldig til min partner da for å være ærlig. Som jeg var ganske likegyldig til det meste. 

Jeg hadde imidlertid en midlertidig depresjon, som kom av at jeg hadde vært fysisk syk så lenge at jeg var totalt utslitt fysisk og psykisk, OG jeg tok medisiner og gikk i terapi. Jeg er glad for at partneren min holdt det ut, men det er ikke til å forvente, og heller ikke lurt, om det vedvarer og vedkommende ikke gjør sitt for å bli frisk.

Vedvarende og uten behandling er det ikke noe å satse på. 

Det er sikkert ikke det du vil høre, men når man er deprimert er man selvopptatt, i egen boble og andre mennesker har man ikke særlig med kapasitet til. Verken i følelser eller praktisk. 

Jeg har også vært i andre rollen, at partneren fikk dyp depresjon. Det jeg angrer mest på angående det er at jeg ble for lenge, for han tok ikke imot noen behandling, og jeg ble sovepute. Først da jeg gikk ble han motivert for behandling. 

Behandling er nødvendig. Ikke bli om om han ikke tar imot behandling. Det er bare dumskap. 

Anonymkode: 36f10...480

[Anim92]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Som en som har vært i det, stått i det og gitt opp, jeg er enig, du får det mye bedre TS av å ikke bygge livet ditt rundt kjærestens sykdom.
Å være sammen med deg må være noe han ønsker. Bygg ditt liv som best du kan for det trenger du for å klare stå i det. 

Dette selv om personen får hjelp, får medisiner eller viser avhengighet til deg. En slik sykdom er uansett hva andre sier en begrensing, den vil påvirke alt du gjør, ønkser gjøre eller ikke lnsker gjøre men som du føler du må av hensyn til personen som er syk. 

Jeg klarte ikke, etter ti år ble det rett og slett en enten eller situasjon for hele familien, og jeg ser i ettertid at vi som foreldre har et mye bedre forhold til hverandre, et mye bedre venner og samarbeider mye bedre nå enn vi noen gang kunne gjort om vi fortsatte sammen. Ja det var vondt, for begge - men i dag er vi begge ganske enige om at valget nok var et bra valg den gang vi valgte skilsmisse. 

Min nåværende partner valgte av naturlige grunner for han, uforståelige for meg å unnlate fortelle meg at han i hele sitt liv hadde slitt med periodisk depresjon, dette valget tok han på tross av eller kanskje på grunn av at jeg var så tydelig på at jeg kjente at jeg ikke klarte gi min eks den støtten eller leve livet slik han trengte det pga sin sykdom - nå etter å ha vært gift i ganske mange år, med fire runder med depresjon har jeg funnet ut at jeg må leve mitt liv som best for meg, altså ikke følge hans behov men mine, så får han velge om han vil ha meg i livet sitt eller ikke, det var tross alt han som valgte skjule dette for meg. Jeg er ganske sikker på at vi ikke ville vært et par i dag om han hadde vært helt ærlig fra starten og jeg er også ganske sikker påat om han hadde vært helt ærlig første gang depresjonen slo til igjen etter at vi ble sammen ville livet vårt vært et helt annet enn i dag. 
Jeg velger ikke skilsmisse, jeg velger tvert imot å beskyte meg selv litt ekstra i de periodene hans depresjon raser, jeg er der om han klarer snakke med meg, om han velger være åpen, men jeg lar det ikke definere meg eller vårt forhold - det har vært en lang vei dit, mye terapi for egen del og mye skjerming av øvrig familie.  Jeg vil aldri ha forståelse for hans bevisste valg, jeg kan leve med det, jeg kan tilgi - men jeg kan ikke forstå, og noen dager føles det bare blodig urettferdig at han valgte dra meg inn i dette når han visste hva jeg kom ut av. 

 

 

 

Anonymkode: 7ed2b...f4b

Dette med deprimert partner.. Er det sjans for at du kan sende meg en melding? Ser ut som at du har noe erfaring🙈

Bare om du vil da!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Det føles som om det er slutt og samtidig ikke. Det er ingen kjærlige handlinger eller ord fra ham, på det beste vennskaplige og ikke noe mer. Han skyver meg vekk og sier han ikke trenger meg. Jeg føler han setter meg på en hylle til han er klar til å være litt kjæreste igjen, dvs vil ha noe selskap eller noe. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg så uviktig og uelsket, skyvet bort. Jeg burde vel bare si høyt ordene som bekrefter situasjonen, det er slutt.  Det er ikke mer igjen, dette er ikke et forhold, dette lever på håp og drømmer. 

Han er ikke redd for å miste meg og det gjør skikkelig vondt.

Anonymkode: 5749a...051