Baby, krangler mye med samboer

[AnonymBruker]

Dette er kanskje en litt rar problemstilling, og jeg forstår egentlig at både jeg og samboer er litt urimelige, men dette begynner faktisk å tære på forholdet.

Vi har en baby på 4 mnd. Hun er nok en relativt enkel baby i forhold til mange andres, men hun vil kun sove på meg på dagtid. Hun er ellers blid og fornøyd og sover som regel godt om natten. Men som sagt sliter vi med søvnen på dagtid. Det er kun ved puppen og av og til bæresele på tur med hunden hun sovner i. 

Samboer har en turnus der han jobber 13 timers vakter i 2 uker, men har deretter fri i 2 uker. Så jeg er i praksis alene i 2 uker, jeg forventer ingenting av han de ukene han jobber, men blir jo veldig sliten av å ha baby på meg hele tiden og ikke få gjort så mye annet de ukene samboer er på jobb.

Etter de to ukene med intensiv jobbing er samboer også sliten, forstålig nok. Men han bidrar absolutt når han har fri. Likevel er det kun jeg som er godkjent sovested for baby også når han er hjemme. Han prøver mye å få henne til å sovne, men hun finner ikke roen hos han. Det resulterer i at jeg aldri får "fri". Hun blir også veldig overtrett, grinete hvis hun ikke får søvnen sin. Da kan det ta mangen timer før hun endres sovner. Derfor blir det til at jeg har henne oppå meg omtrent hele dagen.

Samboer forstår ikke at jeg blir lei og syns jeg klager mye. Han mener jeg er heldig som kan ligge på sofaen halve dagen og se på Netflix. Det er forsåvidt deilig det, men jeg blir jo rastløs og vil gjøre andre ting også. Han ser ikke alt av husarbeid som må gjøres osv med mindre jeg sier i fra. Han ser ofte på amme/sovestundene jeg og baby har til å slappe av han også. 

Det provoserer meg veldig at han mener jeg har det enkelt og at jeg bare ligger på sofaen hele dagen. Jeg er en person som liker å ha det ryddig og rent rundt meg + jeg blir GAL av å være så låst.

Jeg vet at det bare er slik situasjonen er nå og at det kommer til å gå over. Men jeg gråter nesten hver dag og blir faktisk sliten av å ha det sånn selv om jeg er mye i ro. For når baby ikke sover/ammer så må hun jo aktiviseres osv. Samboer tar jo del i dette, men det er jo bare for korte perioder (baby bruker ofte  en time per ammestund). 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ønsker fra han, han gjør jo det han kan. Jeg vil bare ha litt anerkjennelse og forståelse for at det er tøft. Men det får jeg absolutt ikke. Og jo mer jeg klager jo mindre forståelse får jeg. Han sier det ikke er synd i meg og at jeg bare sutrer. Og jo mindre forståelse jeg får, jo mer sutrete blir jeg.

Jeg får vondt av å ligge låst i samme stilling, og pådro meg også en senebetennelse pga dette for en stund tilbake. Prøver å få til gode stillinger med ammepute osv, men når jeg blir liggende i flere timer blir det jo ubehagelig (amming i en time og kanskje 2 timer søvn etterpå). 

Problemet er jo at vi ikke viser forståelse for hverandres situasjon. Han sier han gjerne ville vært i mine sko og jeg kunne dødd for å få kroppen min for meg selv i et døgn. Jeg er også vant med å gå lange vakter på jobb, og blir ikke i nærheten så sliten av det som jeg blir av å ha ansvar for baby, hus og hund i 2 uker..

Hvem av oss er urimelig? Sier til han at alt jeg vil ha er litt støtte og forståelse. Det får jeg absolutt ikke. Han mener at han har det mer travelt fordi han gjør mer praktiske ting I huset enn meg. Jeg hadde med GLEDE støvsugd, lagt middag og gått på skogsturer med hunden hvis baby hadde sovet på han..

Setter ting litt på spissen nå, for jeg elsker baby og det er jo koselig med nærkontakt. Problemet er ikke selve situasjonen, men at vi ikke er enige om hvem som har det "verst" og ikke forstår hverandres situasjon.

Ps. jeg gjør husarbeid jeg også altså, tar kjappe tak når baby ligger i babygym etc.. men har ikke slappet av med kroppen for meg selv siden baby ble født. Føles helt rart å sette seg ned og ikke ha baby på seg. Hun sovner ikke før rundt 23 for natten.

Hvordan få han til å forstå? Og hvordan bli bli flinkere å kommunisere? Jeg forstår jo at han også blir sliten osv, men livet hans er ganske likt som før barn, mens mitt er helt annerledes..

Anonymkode: 07b51...b79

[Trutle]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å få andre til å forstå hvordan det er at et annet menneske krever deg og kroppen din for å få dekt sine behov. Jeg tror egentlig ikke det er mulig. Søk støtte andre steder. Mest sannsynlig går nærhetsbehovet til babyen noe over relativt raskt, de første tre mnd er ofte mest intensive. Etter papoaperm skjønner han nok mer.

Anonymkode: 6f03f...c24

[AnonymBruker]

Første bud; slutt å krangle om hvem som har det verst! Det er ikke en konkurranse! 

så må dere rett og slett lære dere å kommunisere på en annen måte, og være litt mer rause med hverandre. Det er ikke rart at babyen ikke finner roen med far når han er så mye borte i 2 uker, babyen blir jo knapt kjent med han før han må jobbe igjen. 
 

Kan dere skaffe en robotstøvsuger? De tar det verste. 

ikke prøv å ha et veldig ryddig og fint hjem denne tiden, dere må velge hva dere skal prioritere for å ikke gå på veggen (eller hverandre). Ved at dere hele tiden har gnisninger så vil dere snart slite veldig altså! 

Anonymkode: a2e90...532

[AnonymBruker]

Dere er i en unntakstilstand nå som krever mye av dere. Kanskje det er lurt å ikke lete etter hvem av dere som har det verst? Fokuser blir veldig negativt av det. 

Anonymkode: 7f142...321

[Trutle]

Først og fremst kan dere bare slutte å diskutere eller prøve å bli enige om hvem som har det «verst», for det kommer dere ikke til å bli enige om... og uansett, hva hadde det hjulpet? 
kjenner meg veldig igjen i situasjonen din, da min første også kun sov på meg både dag og natt de første 6 månedene, og mannen min var mye bortreist.

dere bør sette dere ned, lytte til hverandre og fortelle hverandre hva dere har behov for! Kan du pumpe så han kan gi babyen mat på flaske, så du får et par timer for deg selv?

 

anbefaler å ta kontakt med familievernkontoret, det hjalp veldig for oss i den perioden der

 

[Håpefull2020]

Har dere prøvd at far har en av dine gensre under baby når den ligger på far slik at baby kjenner din lukt? Kan være verdt ett forsøk for å se om baby finner roen ☺️ Andre tips er som nevnt ovenfor at du kan prøve å pumpe slik at far kan gi flaske. Samhandling mellom dere skaper også nærhet i forholdet ☺️ Masse lykke til

[AnonymBruker]

Far bør vurdere en annen jobb. Det roer seg ikke med årene, og da blir det mye styr på ettermiddagene de dagene du er alene.

Anonymkode: 508d2...348

[Thea82]

Her har det vært veldig likt. Jeg følte meg så «fanget» den første tiden, ble negativ, og samboer forstod ikke. Redningen her har virkelig vært bæresele, for så får jeg bukt med rastløsheten. Det hjelper å gå! (Får også gjort husarbeid). Vi har også hatt noen skikkelig «opprydnings samtaler», og flere vil nok komme. Prøv og ikke konkurrer om hvem som har det værst og snakk sammen er mine beste råd. 

[AnonymBruker]

Anbefaler også familievernkontoret! Min mann var veldig flink til å hjelpe til, men vi hadde en utrolig rolig baby som sov godt hvor som helst, så han var mye ute og fartet som han var vant med fra før. Han spurte alltid om det var greit, jeg sa ja - for ungen var jo enkel - så jeg trengte jo ikke "hjelp", selvom jeg egentlig ønsket at vi skulle være sammen og to om det. Uansett så ble det til at vi egentlig skulle melde oss på et bufferkurs foe småbarnsforeldre, etter tips fra helsestasjon. Kurset var fult, men de tilbød oss partimer for å gå gjennom det samme som på kurset. Der fikk vi nøstet opp i sååå mye greier. Misforståelser, forventninger, opplevelser. GULL verdt! Man trenger for all del ikke ha store problemer for å få hjelp, det er bedre å forebygge enn å behandle, sku jeg til å si.

 

Lykke til, det er vanskelig å gå fra å være bare kjærester til å være kjærester og foreldre! Vi får nr 2 om én mnd, blir gørrspennende å se hvordan det går. Men mannen er av et helt annet kaliber nå, og står virkelig på for at jeg skal slippe å slite meg ut. Kommunikasjon er alt!!!

Anonymkode: 43021...67c

[AnonymBruker]

Hvor mye er det du klarer å rote når baby er så liten? Kjøp deg bæresele eller sjal. Du må legge fra deg tanken på at det må være ryddig hele tiden. Du skal ikke ha det sånn hele livet.

 

Anonymkode: 0b5ae...160

[AnonymBruker]

Med tanke på holdninger så vil jeg iallfall si at i forhold til å ta i mot pass så tenk på dette. Også selv om det er mannen som skal være alene fordi du vet ikke hvordan han er med små barn siden han ikke viser noe synlig.

Pass på baby som gull iallfall for bare et sekunds risting av ungen kan gi hjerneskade for livet. Faktisk er barnet utsatt ganske så lenge for det. NHI -Shaken baby syndrom

Så er det denne historien som DESSVERRE er fra virkeligheten som er noe av det mest hårreisende jeg har lest i hele mitt liv!!!! Det er så vondt å lese at alle bør lese det for at sånt aldri skal få sjansen å skje igjen.😭😭 😭 Tvillingene som ble filleristet
 

Anonymkode: 032b5...dc8

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en sånn baby, som levde på meg de første månedene. Han skulle ligge i armkroken om natta (jeg måtte altså ligge i eksakt samme posisjon hver natt, hele natta), han sovnet klokka sju om kveldene, men måtte ligge i armene mine fram til jeg la meg, for han våkna hvis jeg la ham fra meg, han tok alle dupper på meg om dagene ellers sov han ikke, osv. Det er fælt å si det, for de er jo så søte og gode, men livet var et mareritt. Mannen pendlet og var borte i 12 timer hver dag, samtidig som han hadde fått en alvorlig depresjon (som vi ikke skjønte der og da) så han stilte ikke opp og gikk egentlig bare og la seg på gjesterommet når han kom hjem fra jobb og ble der inne til han skulle på jobb igjen dagen etter.

Jeg følte at livet var ødelagt og at jeg aldri skulle fått barn, og hadde mest lyst til å kaste meg foran en buss. Så jeg har full forståelse for hvordan du har det! ❤️ Nå er den lille gutten min straks to år, og livet er helt annerledes! Så det går over, selv om det føles ut som om du aldri kommer deg opp av den sofaen. Du får kroppen din tilbake 😄 

Har dere satt dere ned og faktisk snakket om dette? At du setter pris på ham, men bare savner forståelse? Min erfaring er at en rolig samtale hvor begge prøver å forstå hverandre og bestemmer seg for å støtte hverandre framover, er den beste løsningen i sånne mugne perioder i et forhold. Det er en omveltende periode dere er igjennom, og raushet og forståelse kan være krevende å gi, men ofte det som trengs for å komme seg gjennom det på en god måte

Anonymkode: 2c71e...3f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Med tanke på holdninger så vil jeg iallfall si at i forhold til å ta i mot pass så tenk på dette. Også selv om det er mannen som skal være alene fordi du vet ikke hvordan han er med små barn siden han ikke viser noe synlig.

Pass på baby som gull iallfall for bare et sekunds risting av ungen kan gi hjerneskade for livet. Faktisk er barnet utsatt ganske så lenge for det. NHI -Shaken baby syndrom

Så er det denne historien som DESSVERRE er fra virkeligheten som er noe av det mest hårreisende jeg har lest i hele mitt liv!!!! Det er så vondt å lese at alle bør lese det for at sånt aldri skal få sjansen å skje igjen.😭😭 😭 Tvillingene som ble filleristet
 

Anonymkode: 032b5...dc8

Å herregud. Ro ned reka.

Anonymkode: b7cdf...e15

[AnonymBruker]

Venn barnet til vogn, legg en t-skjorte med "din" lukt på i vogna, ut og trille korte turer om gangen, lengre og lengre etter hvert, går fint om babyen gråter bittelitt (nei, ikke kjempemye) 

Legg en t-skjorte med din lukt på pappaen og legg barnet oppå. Mulig det hjelper. 

Kommunikasjon, begge to har det tøft. Begge har blitt foreldre. La rot være rot. Ta det grøfste når du orker. 

Jeg også hadde en klistremerkebaby, og det var tøft, men jeg fant meg i å bare være den tiden. Ut og trille en tur om dagen til luren kl 10. Gjerne litt humpete. Sove når barnet sov. Prøvde å gjøre litt og litt den tiden jeg kunne med barnet i vippestol (barnet ditt er vel litt for stor til det) eller babygym hvis barnet var fornøyd. Hadde en samboer som ikke stilte opp i det hele tatt. Så jeg gikk fra min til slutt, pga helt andre årsaker, men de første åra må dere huske at både forholdet og huset er i en unntakstilstand. Vær rause med hverandre og gjør de ørsmå tingene dere klarer for hverandre. Det er ikke så mye mer man orker. 

Snakk ut fra eget ståsted, si "jeg" og ikke "du". Ingen anklager, bare behov. 

Jeg trenger.. 

Jeg ønsker.. 

Jeg vil gjerne.. 

Anonymkode: 53293...9ac