Plutselig usikker på om eg vil ha fleire barn.

[AnonymBruker]

Eg og mannen fekk for 2 år sidan eit barn, det har vore og er ein kjempefin opplevelse og livet har aldri vore betre. Vi skal antageligvis snart flytta inn i eit større hus som vi skal kjøpa (lagt inn bud), der er det plass til ein lillesøster og baby. Vi har spart lenge og gleder oss veldig til å flytta.

Tanken om søsken har på ein måte alltid vore eit spørsmål frå familie o.s.v. Eg kjenner eg plutselig har blitt litt usikker på om eg virkelig vil ha fleire barn. Er ikkje det litt rart? Det er jo det vi har jobba mot lenge. Han vil gjerne ha søsken til barnet vi har, men er ganske tydelig på at grensa er 2. Alt frå første barn er tatt vare på og pakka ned fint, alt klart til bruk.

Eg trur kanskje eg er redd for endring, at det ligger der. Fordi vi har det så fint, tenk om nestemann får superkolikk og har spesielle behov. Man veit jo aldri kva man får. Har du hatt det sånn før?

Korleis var det for deg å gå frå ein til to?

Anonymkode: e8efa...458

[AnonymBruker]

Du trenger ikke stresse med å få nr 2 kan fint vente og se det an, det er deres valg og ingen andres. 
synes det var fint å få nr 2 men også hektisk, fikk en baby som ikke ville sove og var ganske sliten den første tida. Men det er glemt nå. Har 2 kjekke ungdommer i hus, og angrer ikke på at vi fikk de så tette- 2 år mellom de. De har hatt og har mye glede av hverandre, og et søsken er godt å ha. 
du kan vente deg at det blir mer travelt en periode, men det er verdt det 

Anonymkode: 0c301...c0c

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Du trenger ikke stresse med å få nr 2 kan fint vente og se det an, det er deres valg og ingen andres. 
synes det var fint å få nr 2 men også hektisk, fikk en baby som ikke ville sove og var ganske sliten den første tida. Men det er glemt nå. Har 2 kjekke ungdommer i hus, og angrer ikke på at vi fikk de så tette- 2 år mellom de. De har hatt og har mye glede av hverandre, og et søsken er godt å ha. 
du kan vente deg at det blir mer travelt en periode, men det er verdt det 

Anonymkode: 0c301...c0c

Så koselig. Eg må nesten setja i gang snart, blir 34 i haust. Kan sikket venta litt likevel. Mellomrommet trur eg aldri blir perfekt.

Anonymkode: e8efa...458

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så koselig. Eg må nesten setja i gang snart, blir 34 i haust. Kan sikket venta litt likevel. Mellomrommet trur eg aldri blir perfekt.

Anonymkode: e8efa...458

Søsteren min er 39 år og gravid med sin tredje nå - mao, du har tid.

Jeg har bare min ene, synes det er perfekt ☺️ Familier med flere barn virker kaotiske, bråkete og rotete. Så det kommer vel an på hva du trives med. Jeg liker å ha tid til å spille spill sammen, lese sammen hver kveld, ha tid og råd til ønskede fritidsaktiviteter, og også ha tid og overskudd til å trene og ha hobbyer selv.

Anonymkode: 6fd99...4e5

[AnonymBruker]

Jeg har to barn som nå 9 og 12. Selvsagt klarer jeg ikke i min villeste fantasi nå og se hvordan livet bare skulle vært med en av dem, men for min personlighet tror jeg helt klart at det hadde vært best å kun ha ett barn.

Jeg blir veldig sliten av kaoset og søskenkrangling. Jeg elsker barna mine som individer og er lite opptatt av at de er søsken. De har noen like sider, men er også svært forskjellige og trenger ulik in-put, omsorg og kjærlighet fra meg.

Når jeg ser på venner og kjente rundt meg, både barn og voksne, ser jeg at det er noen søsken som har glede av hverandre, mens andre kan nærmest ikke fordra hverandre.

 

Anonymkode: ba516...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Eg og mannen fekk for 2 år sidan eit barn, det har vore og er ein kjempefin opplevelse og livet har aldri vore betre. Vi skal antageligvis snart flytta inn i eit større hus som vi skal kjøpa (lagt inn bud), der er det plass til ein lillesøster og baby. Vi har spart lenge og gleder oss veldig til å flytta.

Tanken om søsken har på ein måte alltid vore eit spørsmål frå familie o.s.v. Eg kjenner eg plutselig har blitt litt usikker på om eg virkelig vil ha fleire barn. Er ikkje det litt rart? Det er jo det vi har jobba mot lenge. Han vil gjerne ha søsken til barnet vi har, men er ganske tydelig på at grensa er 2. Alt frå første barn er tatt vare på og pakka ned fint, alt klart til bruk.

Eg trur kanskje eg er redd for endring, at det ligger der. Fordi vi har det så fint, tenk om nestemann får superkolikk og har spesielle behov. Man veit jo aldri kva man får. Har du hatt det sånn før?

Korleis var det for deg å gå frå ein til to?

Anonymkode: e8efa...458

Gi det tid! Jeg var ikke klar for flere barn før vår eldste var 4 år. Barn MÅ ikke ha under 3 års aldersforskjell som mange synes å mene. Vi har 5 år mellom og de er verdens beste venner. Leke sammen gjør de også, i en alder av 6 og 1 år. De har utrolig stor glede av hverandre tross større aldersforskjell enn "vanlig". Og vi som foreldre har det på noen områder litt lettere, eldstemann kan hjelpe til og forstår mer. 

Anonymkode: 97a19...48a

[AnonymBruker]

Jeg HATER å innrømme det, dette er ord jeg egentlig bestemte meg for å aldri si: 1 er 1 og 2 er 10. Dekker meg med AB😇 

Anonymkode: 61621...665

[AnonymBruker]

Det er 8 års aldersforskjell mellom meg og min bror. I oppveksten stod vi ikke hverandre så nære, men som voksne har det vært kjempebra å ha et såpass eldre søsken og vi har et veldig bra forhold. Så det MÅ ikke være få år mellom søsken tenker jeg. 

Når det er sagt: Selv har jeg kun ett barn. Jeg drømte om flere men hadde en spontanabort i fjor høst som satt en støkk i meg. Endte med sykehusinnleggelse og blodoverføring. Jeg var livredd. Jeg er dessuten såpass gammel at jeg er redd barnet kan bli født med skader eller genfeil. Det vet jeg at jeg ikke hadde maktet. Vi måtte trolig flyttet fra huset vi elsker, slitt oss helt ut og muligens gått ifra hverandre (slik mange med hjelpetrengende barn statistisk sett gjør). Jeg har tenkt på: Hva positivt hadde barnet vårt fått ut av det? Og en alvorlig syk lillesøster eller lillebror ville barnet vårt hatt ansvar for resten av livet - etter at vi som foreldre blir gamle og dør.

Min mann er enebarn og sier han aldri har savnet søsken. Han har aldri følt seg ensom i barndommen og har bevart mange av sine nære barndomsvennskap . Han har derfor et mer avslappet forhold til det at vårt barn trolig ikke får søsken. Mye vanskeligere for meg . Mulig fordi jeg er kvinne og vi kvinner skal jo liksom ha 2-3 barn eller ønske oss det. Men jeg har innsett at søsken alene ikke er noe garanti for en god barndom eller mot ensomhet. Er jo langt i fra alle søsken som har et godt forhold.

Jeg synes du skal lytte til magefølelsen. Det er ditt liv, og du som skal leve med valgene som tas. Det er ingenting trist eller feil med å være enebarn. 

Anonymkode: 9d02e...c2d

[AnonymBruker]

Har dere kun lyst på en lillesøster?

Anonymkode: c3bfd...5c3

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Søsteren min er 39 år og gravid med sin tredje nå - mao, du har tid.

Jeg har bare min ene, synes det er perfekt ☺️ Familier med flere barn virker kaotiske, bråkete og rotete. Så det kommer vel an på hva du trives med. Jeg liker å ha tid til å spille spill sammen, lese sammen hver kveld, ha tid og råd til ønskede fritidsaktiviteter, og også ha tid og overskudd til å trene og ha hobbyer selv.

Anonymkode: 6fd99...4e5

Ja kanskje det ikkje er sånn kjempestress. Vi har eigentlig ikkje hatt noko særlig tid til kvarandre. Det er litt etter leggetid, vi har ikkje eit stort nettverk her og har kun brukt barnevakt når barnehagen er stengt. Det har vore hektisk, men fint.

6 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har to barn som nå 9 og 12. Selvsagt klarer jeg ikke i min villeste fantasi nå og se hvordan livet bare skulle vært med en av dem, men for min personlighet tror jeg helt klart at det hadde vært best å kun ha ett barn.

Jeg blir veldig sliten av kaoset og søskenkrangling. Jeg elsker barna mine som individer og er lite opptatt av at de er søsken. De har noen like sider, men er også svært forskjellige og trenger ulik in-put, omsorg og kjærlighet fra meg.

Når jeg ser på venner og kjente rundt meg, både barn og voksne, ser jeg at det er noen søsken som har glede av hverandre, mens andre kan nærmest ikke fordra hverandre.

 

Anonymkode: ba516...279

Ja skjønner kva du meiner trur eg. Man veit aldri om dei får ein god relasjon. Synest argumentet om at barnet blir einsamt når vi døyr er eit litt sånn tja argument. Det er lenge til og det er trist uansett.

6 hours ago, AnonymBruker said:

Gi det tid! Jeg var ikke klar for flere barn før vår eldste var 4 år. Barn MÅ ikke ha under 3 års aldersforskjell som mange synes å mene. Vi har 5 år mellom og de er verdens beste venner. Leke sammen gjør de også, i en alder av 6 og 1 år. De har utrolig stor glede av hverandre tross større aldersforskjell enn "vanlig". Og vi som foreldre har det på noen områder litt lettere, eldstemann kan hjelpe til og forstår mer. 

Anonymkode: 97a19...48a

Ååå det høyrest koselig ut. Kanskje det er betre. Følest uansett feil å hoppa i det når eg ikkje føler meg så klar som eg trudde at eg var.

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg HATER å innrømme det, dette er ord jeg egentlig bestemte meg for å aldri si: 1 er 1 og 2 er 10. Dekker meg med AB😇 

Anonymkode: 61621...665

Det eg lurer på er

1. Korleis får du med deg begge barna til barnehagen,eg sliter nok å "dra" med meg eit barn og alle tinga (ekstra masse under covid-19). Alt skal kikkast på, ta på, dra på, sjå på. Vi går da, kanskje litt lettare i bil.
2. Stemmer det at det er vanskelig å få barnevakt til to barn?
3. Ser det alltid ut som ein dass heima?

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er 8 års aldersforskjell mellom meg og min bror. I oppveksten stod vi ikke hverandre så nære, men som voksne har det vært kjempebra å ha et såpass eldre søsken og vi har et veldig bra forhold. Så det MÅ ikke være få år mellom søsken tenker jeg. 

Når det er sagt: Selv har jeg kun ett barn. Jeg drømte om flere men hadde en spontanabort i fjor høst som satt en støkk i meg. Endte med sykehusinnleggelse og blodoverføring. Jeg var livredd. Jeg er dessuten såpass gammel at jeg er redd barnet kan bli født med skader eller genfeil. Det vet jeg at jeg ikke hadde maktet. Vi måtte trolig flyttet fra huset vi elsker, slitt oss helt ut og muligens gått ifra hverandre (slik mange med hjelpetrengende barn statistisk sett gjør). Jeg har tenkt på: Hva positivt hadde barnet vårt fått ut av det? Og en alvorlig syk lillesøster eller lillebror ville barnet vårt hatt ansvar for resten av livet - etter at vi som foreldre blir gamle og dør.

Min mann er enebarn og sier han aldri har savnet søsken. Han har aldri følt seg ensom i barndommen og har bevart mange av sine nære barndomsvennskap . Han har derfor et mer avslappet forhold til det at vårt barn trolig ikke får søsken. Mye vanskeligere for meg . Mulig fordi jeg er kvinne og vi kvinner skal jo liksom ha 2-3 barn eller ønske oss det. Men jeg har innsett at søsken alene ikke er noe garanti for en god barndom eller mot ensomhet. Er jo langt i fra alle søsken som har et godt forhold.

Jeg synes du skal lytte til magefølelsen. Det er ditt liv, og du som skal leve med valgene som tas. Det er ingenting trist eller feil med å være enebarn. 

Anonymkode: 9d02e...c2d

Takk for at du delte, det setter ting litt i perspektiv. Trur litt av greia for meg er at fleste får to barn, og at det var noko eg hadde sett for meg heilt til vi faktisk skulle/skal i gang med det. Eg liker jo barn veldig godt. Men tanken på ny graviditet, fødsel, nattevåk på nytt med eit småbarn samtidig høyrest veldig slitsomt ut. Mannen jobber også masse, 12 timar som regel og kjem seint heim. Eg veit at mesteparten hadde falt på meg, henting og levering i barnehage, middag, vaksing, rydding, organisering. Han tar legging da, og handling. Blir sliten berre av å tenkja på det.

Dagane mine ser sånn ut nå.

Opp 06:00, drikke kaffi til ca 06:15. Må starta "motoren" og våkna litt. Så vekker eg barnet, etter eg har kledd på meg sjølv. Gjer det som man må om morgonen. Kl 07:05 ca drar vi ut døra, så går vi til barnehagen. Eg leverer og drar på jobb, eg jobber som regel til 15:45 og henter 16:00. Vi drar heim, lager middag, bading. Mannen kjem heim ca 17:00, så er det litt skjermtid før det er legging rundt kl 19:00. Etter det er det vasking, rydding, pakka min og hennas sekk. Svara på mail, følja med på økonomi, generelt kontorarbeid. Tida fyker, så er det plutselig ein ny dag. Dersom eg synest detta er travelt, korleis blir det då med ein baby opp i alt detta?
 

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Har dere kun lyst på en lillesøster?

Anonymkode: c3bfd...5c3

Nei eg tasta feil. Eg skreiv detta seint på natt igår. Vi har eit barn som er jente som kan bli storesøster. Kjønn er ikkje viktig i det heile tatt.

Anonymkode: e8efa...458

[AnonymBruker]

Vi har ett barn og plana aldri flere. Det passer oss utmerket. Barnet er nå i begynnelsen av tyveårene og har aldri savnet søsken. Vi har hatt det fint i alle år, god tid og lite stress. Jeg hadde ikke vært en like god mamma om jeg hadde hatt flere barn. Det tror jeg faktisk ikke. Jeg hater stress og mas...

Anonymkode: b5b62...61d