Er redd jeg burde avslutte forholdet men vet ikke om jeg er sterk nok...

[AnonymBruker]

Jeg er så usikker på om det er forholdet som bryter meg ned eller om det er livssituasjonen...

Jeg har et barn med kronisk sykdom som krever endel av meg, men det begynner å gå bedre. Nå som ting går bedre mtp barnet så har jeg tenkt mer og mer på forholdet til kjæresten min. Vi bor ikke sammen og har begge barn hver for oss. 
Over tid så opplever jeg å ha «sloss» for å få oppmerksomhet og har følt meg lite verdt/viktig i hans øyne. Pga utfordringene på hjemmebane så har jeg tenkt at jeg kan ha overreagert og ikke klart å se «virkeligheten», og at ting ikke har vært så ille.

Som nevnt går ting bedre og jeg har fått mer overskudd, noe som har fått meg til å tenke at jeg kanskje har vært for svak til å stå opp for meg selv, men nå ser ting klarere.

Vurderer å be om en pause slik at han kan tenke ordentlig igjennom om han faktisk ønsker å være sammen med meg, men er usikker på om det kan være overdrevent...? 
Er så usikker på hvordan jeg bør gå frem her. Jeg elsker ham og ønsker å være sammen med ham, men ikke på bekostning av meg selv.

Anonymkode: 6a65f...092

[AnonymBruker]

Kan du ikke ramse opp her hva som gjør at du føler det slik?

Anonymkode: d222f...220

[AnonymBruker]

Åå...sånne følelser som å plutselig stå alene og ikke være så sterk som man ønsker...gjør ting og tar avgjørelser man ikke kan ta tilbake, sikkert, og veid opp mot å aaaaldri kunne vite om man burde bli i et forhold..

Masse viktige ting som tas opp. Jeg er mann, men et følelsesmenneske.. jeg hadde ikke valg. jeg ble kastet ut i mørket med at hun tok kontakt akkurat nok til at jeg ble hengende i håpet.. 

Ærlig talt så hadde jeg kasta alt fra hendene, slått opp med Cindy Crawford og løpt til eksdama om hun bad meg.....men håper jeg er sterkere om det skulle komme til det.. Hun fortjener ikke meg.. Det er mulig hun mener alt hun skriver om meg, men hun har valgt...og jeg har møtt henne en gang...men så tuller hun med psyken min på nytt og ghoster meg midt i min mørkeste årstid da hun vet jeg sliter..  neida, hun bare stenger av...hun er ikke så empatisk styrt som jeg er, ting og konsekvenser biter ikke på henne, selv om hun har oppriktige ærlige følelser og er i stand til å elske... men hun sitter og tror på ting andre har sagt og hun vet ikke i sinnet sitt at jeg har vært tro mot henne, og hun ser ikke at hun har bedratt meg som så viktig som hennes sannhet eller meninger...følelser.. 

HJELP, jeg elsker henne enda. Hun var mitt alt, og begge VET det ikke skårtet på kjærligheten,  det var andre ting som fikk bruddet å skje... 

JEG HATER å savne henne så mye som søndagene... det er oftest da hun tar kontakt....oftest da hun sa unnskyld... oftest da vi var sammen hos meg etter hun kom på natta til meg.. Søndager er dagen jeg helst unngår å mimre slik som nå... ender opp med å ta kontakt... det ville være typisk meg... men håper hun skal ta kontakt før meg da... 

Jeg er klar..jenta mi, jeg er 100% idiot og jeg er Ustabil pga deg, men oh yes, jeg er klar! 

Anonymkode: b4944...bb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kan du ikke ramse opp her hva som gjør at du føler det slik?

Anonymkode: d222f...220

Bl.a:

Det kan gå lang tid imellom kontakt.

Jeg opplever kontakten er mest på hans premisser.

Han tar sjelden initiativ til å treffes når jeg har barnet, og de gangene han har gjort det så har han likevel fått det travelt/blitt sliten osv slik at det ikke ble noe av.

Han tar meg for gitt og forventer at jeg alltid er der og stiller opp, selv om han ikke har kontaktet meg på en stund.

Han spør om vi skal gjøre noe spesifikt men når tiden kommer så sier han ikke noe, eller tiden går ut slik at vi ikke rekker det.

Han virker fraværende og uinteressert.

Ts

 

Anonymkode: 6a65f...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Bl.a:

Det kan gå lang tid imellom kontakt.

Jeg opplever kontakten er mest på hans premisser.

Han tar sjelden initiativ til å treffes når jeg har barnet, og de gangene han har gjort det så har han likevel fått det travelt/blitt sliten osv slik at det ikke ble noe av.

Han tar meg for gitt og forventer at jeg alltid er der og stiller opp, selv om han ikke har kontaktet meg på en stund.

Han spør om vi skal gjøre noe spesifikt men når tiden kommer så sier han ikke noe, eller tiden går ut slik at vi ikke rekker det.

Han virker fraværende og uinteressert.

Ts

 

Anonymkode: 6a65f...092

Jøss er du sammen med typen min? I allefall en som er helt lik ham. Og jeg samler mot til å spørre ham "hva faen er greia?" Det kan du gjør, og ta det derfra, spør hvorfor han ikke bryr seg og tar mer tak. Du kan gå, livet ditt høres bedre ut enn å bare sitte og vente,sant?

Anonymkode: d222f...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jøss er du sammen med typen min? I allefall en som er helt lik ham. Og jeg samler mot til å spørre ham "hva faen er greia?" Det kan du gjør, og ta det derfra, spør hvorfor han ikke bryr seg og tar mer tak. Du kan gå, livet ditt høres bedre ut enn å bare sitte og vente,sant?

Anonymkode: d222f...220

Ja, jeg må nok stille noen tøffe spørsmål og tørre å høre svarene...

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne😔

ts

Anonymkode: 6a65f...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg må nok stille noen tøffe spørsmål og tørre å høre svarene...

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne😔

ts

Anonymkode: 6a65f...092

Kan du ikke begynne med å skrive ALT du vil spørre ham om her? Nå? Hvorfor han ikke prioriteter deg? Viser du er viktig? Osv.

Men det viktigste kjære deg er... det er ikke så nøye HVORFOR han ikke bryr seg eller er der, som det at han ikke er der... han når ikke opp til det du savner og vil ha. 

Ikke spørre hvorfor, men si hva du føler og ønsker?

Anonymkode: d222f...220

[tebrok]

Uff, jeg føler skikkelig med deg. 

Jeg har nettopp kommet ut av et slikt "forhold", som bare varte noen få måneder. Så det er jo ikke helt sammenlignbart, kanskje. 

Men jeg kjenner igjen akkurat det du skriver. Manglende initiativ fra hans side. Tekstet bare når han ville treffe meg, gjerne samme dag eller dagen før, mens når jeg prøvde å gjøre avtaler, ble det plutselig veldig vanskelig å gi noe konkret svar. Svarte ofte ikke på tekstmeldinger. Når vi var sammen, så opplevdes han ofte avkoblet. 

Han utrykte jo til og med usikkerhet om meg, og vår relasjon. Men til og med da tenkte jeg "ja, ja, kanskje det går over, vi har det jo så fint når vi først er påkoblet begge to."

Nå som jeg ser tilbake på det tenker jeg "hvorfor i all verden stod jeg ikke opp for meg selv? Hvorfor i all verden så jeg ikke helt klart at dette var ikke bra for meg" Sannheten, for min del i alle fall, er at det er for vondt å innse det man egentlig klarer å se er sant. At her er det ikke lenger gjensidig interesse. At man må gi slipp på noen man er glad i. Og det er veldig, veldig vondt. 

Jeg oppfordrer deg til å tenke på hvor mye mer smerte du kommer til å sitte med ved å ikke stille ham spørsmål, og ikke erkjenne at hans oppførsel ikke er grei. Det er også en trøst å vite at du gir jo ikke opp noe som egentlig er bra for deg, du gir opp noe som nå gir deg mye usikkerhet og smerte. Du fortjener å være sammen med noen som får deg til å føle deg elsket og ønsket. Jo lenger du holder ut med han fyren her, jo lenger utsetter du deg selv for avvisning. 

Stor klem