Irrasjonell sjalusi

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har fått to gutter, men jeg har alltid drømt om ei datter. Kanskje blir det et tredje barn en gang, men vi har ikke bestemt oss. Bestevenninna mi har nettopp fått sin andre jente. Hun ønsket seg høyt en jente til. Hadde ikke ønske om en gutt. Hun føler heller ikke som jeg, at hun liksom mangler ett barn. Jeg har alltid sett for meg en datter. 
 

I det siste har jeg kjent på et sinne, fordi det virker som en del damer mener de har vunnet gullmedalje når de fikk døtre. Guttene er liksom andrepremien. Jeg blir litt bitter og trist, men samtidig kjenner jeg jo litt på det samme selv. Skammer meg for å føle det sånn, men er det noen som kjenner på det samme? 

Anonymkode: e10e3...968

[AnonymBruker]

Synes det er berettiget at du smatter på skam, ja. Du har fått 2 friske barn, det er ikke alle forunt. Bitter og trist fordi du ikke har ei datter? Barn er da ikke varer med bytterett, du vet det med kromosomer hos mannen, x og y, og hvor tilfeldig det er? Hvor mange ganger skal du prøve dersom nummer 3 også blir en gutt?

At du gidder å bruke tid og energi på de som mener seg lykkelig lottet over å ha 2 døtre. I andre land er det å ha fått gitter den store "gevinsten", det kommer an på hvem du spør. 

Jeg ønsket meg 2 friske barn, kjønn ikke viktig. Det fikk jeg, og føler meg rik og lykkelig. 

Jeg anbefaler at du jobber med deg selv mentalt og finner glede i å ha fått 2 friske gutter. Pass deg for å marinere for lenge i sinne og bitterhet (dine ord) så ikke guttene dine snapper det opp og tror det er noe galt med dem. Lykke til!

Anonymkode: 1454b...3b7

[AnonymBruker]

Har to gutter og jeg tenker absolutt ikke slik. Ville ha gutt. Realiteten er at vi lever i en mannsdominert verden, og for min del er det veldig betryggende at jeg har gutter. Å er faktisk i Skandinavia jeg mest opplever den «depresjonen» over tap av en datter. 

Men i det store utland er det gutter som ønskes. De vil dessverre få det lettere i livet enn kvinner. 

Det er ikke gitt at en jente blir «jentete». Eller blir bestevenn med mor. Tror mange lever i en rosaboble. 

Anonymkode: 4ca10...fbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg anbefaler at du jobber med deg selv mentalt og finner glede i å ha fått 2 friske gutter. Pass deg for å marinere for lenge i sinne og bitterhet (dine ord) så ikke guttene dine snapper det opp og tror det er noe galt med dem. Lykke til!

Jeg mente tristhet og bitterhet, ikke sinne. Beklager! 

Anonymkode: 1454b...3b7

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs etter livmorshalskreft i ung alder. Tar gjerne gutta dine jeg, så kan du og mannen prøve videre på ei rosa prinsesse som endelig gir dere status og mening i tilværelsen! 

Anonymkode: b1bc6...6b6

[Nymerïa]

Jeg har et barn av begge kjønn. Jeg har ikke et bedre forhold til datteren min enn sønnen.

Jeg og sønnen gjør masse sammen, han er ganske samfunnsinteressert og vi har mange gode samtaler. Vi drar ut og spiser (litt begrenset akkurat nå) og koser oss godt.

Jeg synes det er litt begrensende overfor barna dine som individer å definere dem ut fra kjønn. Guttene dine kommer først og fremst til å bli to personer med ulike interesser, meninger og mål med livet. Noe av din glede som mor kommer til å bli å finne ut av dette og å oppdage hva dere kan dele. Hvis du på noe som helst vis avskriver sønnene dine på bakgrunn av noe så banalt som kjønn, så vil jeg si at du frarøver deg selv noe dyrebart i prosessen.

Og TS, guttene dine er 10 ganger bedre enn det som venninna di måtte skvise ut, er de ikke det? Helt oppriktig, sånn oss i mellom?

Endret 17. januar 2021 av NymeriaRhoynar

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner på det samme som deg. Jeg har to gutter. Det er ikke det at jeg ikke ville ha sønner men jeg ønsker også sterkt minst én datter. Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har ei søster og nesten bare kusiner så jeg har aldri hatt noe forhold til smågutter. Og i de fleste familier rundt meg med begge kjønn i søskenflokken er det døtrene som har best kontakt med mor og som samler familien. Mormor blir favorisert osv.

Kjenner dessverre jeg blir misunnelig på alle som venter jente. Det er følelser jeg skammer meg over men som jeg ikke kan styre uansett hvor irrasjonelle de er. Prøver å jobbe med meg selv hver dag og være takknemlig for det jeg har fått. Det er nok vanligere enn man skulle tro, men det er veldig tabu. Sjekk ut gender disappointment. 

Anonymkode: e3a7d...2f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hei! Jeg har fått to gutter, men jeg har alltid drømt om ei datter. Kanskje blir det et tredje barn en gang, men vi har ikke bestemt oss. Bestevenninna mi har nettopp fått sin andre jente. Hun ønsket seg høyt en jente til. Hadde ikke ønske om en gutt. Hun føler heller ikke som jeg, at hun liksom mangler ett barn. Jeg har alltid sett for meg en datter. 
 

I det siste har jeg kjent på et sinne, fordi det virker som en del damer mener de har vunnet gullmedalje når de fikk døtre. Guttene er liksom andrepremien. Jeg blir litt bitter og trist, men samtidig kjenner jeg jo litt på det samme selv. Skammer meg for å føle det sånn, men er det noen som kjenner på det samme? 

Anonymkode: e10e3...968

Du skal være sykt takknemlig for at du har vært så heldig å fått barn i det hele tatt. Det finnes tusenvis av kvinner som årlig sliter med infertilitet i norge. Jeg har vært blandt dem. Det tok oss 5 år, 8 ivf forsøk. 

 

Synes du heller skal omstille hodet ditt å heller tenke at du kunne vært helt uten barn....

Anonymkode: 1f59c...869

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg veldig jente uten å kunne sette ord på hvorfor.. jeg fikk ei jente også. Men når jeg tenker på det så klarer jeg ikke helt å skjønne hvorfor. Ikke alle er like, men kan det ha noe med at jeg er dame selv ? For mannen min ønsker seg veldig en gutt (han er ikke far til jenta mi). Siden jeg fikk den jenta jeg ønsket meg så kunne jeg ikke brydd meg mer om hva de neste barna blir, men undrer over hvorfor det var så viktig med jente..? Jeg har litt mommyissues så kanskje jeg innerst inne ville rette opp i feilene min egen mot gjorde mot meg ? 

Anonymkode: 37d6d...8e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg kjenner på det samme som deg. Jeg har to gutter. Det er ikke det at jeg ikke ville ha sønner men jeg ønsker også sterkt minst én datter. Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har ei søster og nesten bare kusiner så jeg har aldri hatt noe forhold til smågutter. Og i de fleste familier rundt meg med begge kjønn i søskenflokken er det døtrene som har best kontakt med mor og som samler familien. Mormor blir favorisert osv.

Kjenner dessverre jeg blir misunnelig på alle som venter jente. Det er følelser jeg skammer meg over men som jeg ikke kan styre uansett hvor irrasjonelle de er. Prøver å jobbe med meg selv hver dag og være takknemlig for det jeg har fått. Det er nok vanligere enn man skulle tro, men det er veldig tabu. Sjekk ut gender disappointment. 

Anonymkode: e3a7d...2f5

Takk for fint innlegg. Jeg ville aldri i verden bytta ut gutta mine. Det er mer datteren jeg alltid har sett for megsom gjør meg trist som deg❤️

Anonymkode: e10e3...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skal være sykt takknemlig for at du har vært så heldig å fått barn i det hele tatt. Det finnes tusenvis av kvinner som årlig sliter med infertilitet i norge. Jeg har vært blandt dem. Det tok oss 5 år, 8 ivf forsøk. 

 

Synes du heller skal omstille hodet ditt å heller tenke at du kunne vært helt uten barn....

Anonymkode: 1f59c...869

Trist å høre din historie, men det er dessverre alltid sånn at noe kunne vårt verre, men det endrer ikke følelsene mine. Hvis det hadde vært sånn kunne jo folk i Norge aldri fått under omtrent. 

Anonymkode: e10e3...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Takk for fint innlegg. Jeg ville aldri i verden bytta ut gutta mine. Det er mer datteren jeg alltid har sett for megsom gjør meg trist som deg❤️

Anonymkode: e10e3...968

Men når du skriver «datteren jeg alltid har sett for meg»? Kunne du utdype? Hva ved en datter er det du føler at du mangler hos guttene dine? 

Anonymkode: 708f6...78d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men når du skriver «datteren jeg alltid har sett for meg»? Kunne du utdype? Hva ved en datter er det du føler at du mangler hos guttene dine? 

Anonymkode: 708f6...78d

Jeg savner ikke så mye nå når de er små, men med tiden kommer jeg nok til å savne mor- datterbåndet som jeg for eksempel har med min mor. Jenter har gjerne litt samme interesser når de blir voksne. 

Anonymkode: e10e3...968

[Fiffig]

Du får kjønn til å høres så overordnet ut. Det er det ikke. Det er faktisk hele personer med interesser og temperament, det er ikke gitt at et barn med likt kjønn som deg selv vil være det du forstår best eller kommer best overens med. Det kan være skummelt å ha så mange forventninger til hva en datter skal være.

[AnonymBruker]

Ble mamma til en gutt i 2020, og han er på ingen måte noen andrepremie! Han er helt fantastisk og det er helt fjernt å tenke på at jeg skulle ønsket meg en jente i stedet. Jeg har alltid ønsket meg ett barn av hvert kjønn, men nå som jeg har verdens skjønneste gutt, ville det ikke gjort meg noen verdens ting om neste også blir gutt. Å være gutte-mamma er kjempefint og små gutter er jo kjempesjarmerende. Skjønner virkelig ikke at dette er et reelt problem, men skjønner jo at det er det, så mange tråder det er om det her inne. 

Anonymkode: 831c9...eeb

[AnonymBruker]

Jeg har snart 3 sønner, aldri tenkt jeg vil mangle noe om jeg ikke fikk en datter.. 

Anonymkode: c5a09...b1a

[AnonymBruker]

Jeg tenker motsatt, han en sønn og er sjeleglad! Jeg får mere egen tid da han vil henge med pappa istede for meg, ikke ser jeg for meg at han vil være med på shopping når han blir eldre.

Og tror at det blir bittelitt mindre bekymring når han nærmer seg 14 og oppover for at han skal bli utnyttet, voldtatt på fest osv.  Missfornøyd med eget utseende og slike ting. 

Anonymkode: e4d28...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, jeg kjenner på det samme som deg. Jeg har to gutter. Det er ikke det at jeg ikke ville ha sønner men jeg ønsker også sterkt minst én datter. Jeg tror hovedgrunnen er at jeg har ei søster og nesten bare kusiner så jeg har aldri hatt noe forhold til smågutter. Og i de fleste familier rundt meg med begge kjønn i søskenflokken er det døtrene som har best kontakt med mor og som samler familien. Mormor blir favorisert osv.

Kjenner dessverre jeg blir misunnelig på alle som venter jente. Det er følelser jeg skammer meg over men som jeg ikke kan styre uansett hvor irrasjonelle de er. Prøver å jobbe med meg selv hver dag og være takknemlig for det jeg har fått. Det er nok vanligere enn man skulle tro, men det er veldig tabu. Sjekk ut gender disappointment. 

Anonymkode: e3a7d...2f5

Men dette blir vel en selvoppfyllende profeti når foreldre er så utrolig opphengt i kjønn? Da forventer man jo egenskaper hos barna basert på kjønn, som man dermed dyrker fram i dem. 

Grunnen til at vi jenter generelt er flinkere til å holde kontakten med familien, være samlingspunkt osv er jo ikke at vi er født med vagina, men at vi har hatt andre forventinger til oss fra ung alder. Vi har blitt opplært til å ta mer sosialt ansvar, gjøre det koselig, huske på bursdager og denslags. Enten bevisst eller ubevisst fra foreldrenes side. Gutta har gjerne fått friere tøyler til å gjøre sine egne greier, har ikke blitt opplært til å se folk rundt seg på samme måte. Mor ordner opp, og så blir de voksne og så er det kona som tar over (og hun prioriterer naturlig nok sin egen familie, sånn er de fleste av oss skrudd sammen). 

Hva gjør du for at sønnene dine skal bli oppmerksomme, verdsette familiebånd, huske bestemors bursdag, være sensitiv for andres behov og gode vertskap for gjester? Det er jo DU som i stor grad avgjør hva slags voksenpersoner de kommer til å bli.

Anonymkode: b1bc6...6b6

[AnonymBruker]

Dette er ganske vanlige følelser, det blir tydelig når man har lest inne på forumet her ei stund. Jeg har også ei venninne som betrodde at hun ønsket seg gutt fordi i hennes familie og omgangskrets så hun så mange "mammagutter" og "pappajenter". Og jeg har flere venninner, samt svigermor, som har fortalt at de håpet å få minst ei jente. 

Jeg er ikke blant dem som mener at det ikke er forskjell mellom kjønnene. På gruppenivå er det noe som er typisk ved å være guttemamma og noe som er typisk med å være jentemamma. Men det betyr ikke at man vet hvordan ens egen gutt eller jente, eller relasjonen til dem, vil bli. Personlighet har en god del mer å si enn kjønn. 

Jeg har vært ufrivillig barnløs, og kjønn var helt uviktig da jeg endelig ble gravid (og da vi begynte å prøve for den saks skyld). Men jeg tenker likevel at disse følelsen er naturlige. Noe å jobbe med, men ikke noe å skamme seg over. 

For hvem er det som ikke har noen som helst forventninger til hvem barna de får skal være? Ei jente, en aktiv type, en som er litt pen, eller i hvert fall ikke mindre pen, en som liker hytteturene til familien, en som liker at mamma leser og synger for ham eller henne slik hun selv ble lest og sunget for, en som er sosial, en som er empatisk? Noe ligger der hos oss alle, enten bevisst eller ubevisst.

Og så får vi de barna vi får. Det er vår jobb å ta imot akkurat dem, elske og være gode foreldre for dem enten de passer inn i de store eller små, litt rimelige eller helt urimelige forventningene vi har eller ikke. 

 

 

Anonymkode: e3a11...2f3

[AnonymBruker]

Hvor gamle er sønnene dine ts? 
Jeg tenkte litt som deg når jeg var gravid og de første årene. Nå elsker jeg guttene mine og er så glad for at det er akkurat dem jeg har fått. Har også vokst opp men søstre og klarte ikke se for meg selv som guttemamma. Men, jeg har to fantastiske sønner. Den ene er ganske mammadalt og kosete, den andre har meg som «bestevenn». 
Snu på det, du blir husets dronning OG prinsesse. Du blir den eneste kvinnen som guttene trenger.

Anonymkode: cadb7...0ab