Er dette normalt liv eller bør jeg få klage

[AnonymBruker]

Jeg har gjennomgått det man kanskje kaller en klassereise nedover. Jeg hadde mastergrad, god jobb og svært god økonomi.  Var gift og hadde ett barn. Så gikk mannen i fra meg, omtrent samtidig som jeg begynte å bli syk. Nå er jeg alenemor, har aap og må for første gang snu på krona i butikken. Jeg er dårlig og pga dette har barbet lange dager i barnehagen, jeg er hjemme og sover, slapper av, og lader opp til at jeg kan være en god mamma de få timene til barnet legger seg. Nettverk og venner forsvant med jobben, jeg er mye alene og trives egentlig med dette, da jeg uansett er for dårlig til å være sosial. 

Jeg har ingen avlastning og er 100 % alene med barnet. Barnefar er bosatt i ett annet land. Jeg er den eneste med "dårlig råd" i en svært velstående familie, så kontakten har dabbet av pga de økonomiske rammene jeg må forholde meg til. 

Barnet er 2,5 år, han har foreløpig sitt sosiale liv i barnehagen. Når jeg henter han i 16 - tiden så er han i godt humør og har lekt med venner hele dagen. Men er bekymret for hvordan det blir når han bli eldre og jeg må engasjere meg mer for hans sosiale liv. 

Nå lurer jeg på om noen andre har det som meg? Sykdommen sliter meg ut, og pga det orker jeg lite, både sosialt og hjemme. Men føler likevel at jeg har det mye bedre enn mange andre i min situasjon. Siden jeg hadde godt betalt jobb før jeg ble syk har jeg relativt greit å rutte med nå, har en god slump sparepenger og har en grei inntekt tiltross for at jeg er på aap. Boligen min er snart nedbetalt, dette er ansett som bra i Osloområdet. Jeg føler at disse faktorene fratar meg retten til å klage og fortelle andre at jeg har det kjipt. Jeg tok opp min situasjon med fastlegen, og hun mente at jeg var ressurssterk og at dette ikke var grunn nok henvisning til psykolog.

Hva mener dere? Har jeg ett bra liv? For det føles ikke sånn for meg...

Jeg tenker ofte på hvor få voksenpersoner min sønn har i livet sitt, og hvor ille det vil gå han hvis det skjer noe med meg. Og hvor sårbar han er pga av at hans eneste omsorgsperson er kronisk syk. 

Anonymkode: 5bb75...fbb

[AnonymBruker]

Du er bare hjemme hele dagen men småen må være i barnehagen helt til 16?? Stakkars unge!

Anonymkode: fd7ec...ab5

[Brunello]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har gjennomgått det man kanskje kaller en klassereise nedover. Jeg hadde mastergrad, god jobb og svært god økonomi.  Var gift og hadde ett barn. Så gikk mannen i fra meg, omtrent samtidig som jeg begynte å bli syk. Nå er jeg alenemor, har aap og må for første gang snu på krona i butikken. Jeg er dårlig og pga dette har barbet lange dager i barnehagen, jeg er hjemme og sover, slapper av, og lader opp til at jeg kan være en god mamma de få timene til barnet legger seg. Nettverk og venner forsvant med jobben, jeg er mye alene og trives egentlig med dette, da jeg uansett er for dårlig til å være sosial. 

Jeg har ingen avlastning og er 100 % alene med barnet. Barnefar er bosatt i ett annet land. Jeg er den eneste med "dårlig råd" i en svært velstående familie, så kontakten har dabbet av pga de økonomiske rammene jeg må forholde meg til. 

Barnet er 2,5 år, han har foreløpig sitt sosiale liv i barnehagen. Når jeg henter han i 16 - tiden så er han i godt humør og har lekt med venner hele dagen. Men er bekymret for hvordan det blir når han bli eldre og jeg må engasjere meg mer for hans sosiale liv. 

Nå lurer jeg på om noen andre har det som meg? Sykdommen sliter meg ut, og pga det orker jeg lite, både sosialt og hjemme. Men føler likevel at jeg har det mye bedre enn mange andre i min situasjon. Siden jeg hadde godt betalt jobb før jeg ble syk har jeg relativt greit å rutte med nå, har en god slump sparepenger og har en grei inntekt tiltross for at jeg er på aap. Boligen min er snart nedbetalt, dette er ansett som bra i Osloområdet. Jeg føler at disse faktorene fratar meg retten til å klage og fortelle andre at jeg har det kjipt. Jeg tok opp min situasjon med fastlegen, og hun mente at jeg var ressurssterk og at dette ikke var grunn nok henvisning til psykolog.

Hva mener dere? Har jeg ett bra liv? For det føles ikke sånn for meg...

Jeg tenker ofte på hvor få voksenpersoner min sønn har i livet sitt, og hvor ille det vil gå han hvis det skjer noe med meg. Og hvor sårbar han er pga av at hans eneste omsorgsperson er kronisk syk. 

Anonymkode: 5bb75...fbb

Her må du bare legge stoltheten til side og ta opp kontakten med familien din. Virker som det er ressurssterke voksenpersoner der.

[Nymerïa]

Du får lov til å klage på akkurat det du vil.

Ut i fra situasjonen din vil jeg tro at det mest kritiske er å få støttespillere i tilfelle sykdommen din forverrer seg. Hvis du virkelig ikke har noen som stiller opp (litt av en familie), kan du prøve å kontakte Homestart?

[AnonymBruker]

Hvis man ikke kan klage fordi noen andre har det verre, kan man aldri klage på noe, noengang! 

Anonymkode: b4ee0...901

[AnonymBruker]

Det er alltid noen som har det verre, men vi står alle oss selv nærmest. Anerkjenn følelsene dine og be om psykolog dersom de trenger en samtalepartner. Man trenger ikke være syk eller ha diagnoser for å prate med psykolog. Mange bruker dem bare for å ventilere.

Og selvfølgelig føles ikke livet ditt bra når du sammenligner det med hva du hadde før. Jeg tror folk flest ville følt det som deg dersom de «hadde alt A4-livet byr på» til plutselig å bli en «lavere klasse».

Anonymkode: dbf31...50d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nå lurer jeg på om noen andre har det som meg?

Jepp. En såkalt klassisk negativ spiral, som alle som har sykdom blir rammet av. 

Mister jobb, inntekt, gjerne partner og sosialt nettverk samtidig som helsen er dårlig. Alt på en gang. Helt typisk. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva mener dere? Har jeg ett bra liv? For det føles ikke sånn for meg...

Et bra liv er det jo ikke. Men trøsten din er at dette er et "normalt" liv for folk som blir rammet av sykdom. Du må se framover, og håpe at du klarer å snu skuten din. Mange klarer ikke det. Mennesker er også tilpasningsdyktige, så den elendige hverdagen blir den nye normalen. Alt derifra går rett og slett oppover. 

Anonymkode: 99b66...95b

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har gjennomgått det man kanskje kaller en klassereise nedover. Jeg hadde mastergrad, god jobb og svært god økonomi.  Var gift og hadde ett barn. Så gikk mannen i fra meg, omtrent samtidig som jeg begynte å bli syk. Nå er jeg alenemor, har aap og må for første gang snu på krona i butikken. Jeg er dårlig og pga dette har barbet lange dager i barnehagen, jeg er hjemme og sover, slapper av, og lader opp til at jeg kan være en god mamma de få timene til barnet legger seg. Nettverk og venner forsvant med jobben, jeg er mye alene og trives egentlig med dette, da jeg uansett er for dårlig til å være sosial. 

Jeg har ingen avlastning og er 100 % alene med barnet. Barnefar er bosatt i ett annet land. Jeg er den eneste med "dårlig råd" i en svært velstående familie, så kontakten har dabbet av pga de økonomiske rammene jeg må forholde meg til. 

Barnet er 2,5 år, han har foreløpig sitt sosiale liv i barnehagen. Når jeg henter han i 16 - tiden så er han i godt humør og har lekt med venner hele dagen. Men er bekymret for hvordan det blir når han bli eldre og jeg må engasjere meg mer for hans sosiale liv. 

Nå lurer jeg på om noen andre har det som meg? Sykdommen sliter meg ut, og pga det orker jeg lite, både sosialt og hjemme. Men føler likevel at jeg har det mye bedre enn mange andre i min situasjon. Siden jeg hadde godt betalt jobb før jeg ble syk har jeg relativt greit å rutte med nå, har en god slump sparepenger og har en grei inntekt tiltross for at jeg er på aap. Boligen min er snart nedbetalt, dette er ansett som bra i Osloområdet. Jeg føler at disse faktorene fratar meg retten til å klage og fortelle andre at jeg har det kjipt. Jeg tok opp min situasjon med fastlegen, og hun mente at jeg var ressurssterk og at dette ikke var grunn nok henvisning til psykolog.

Hva mener dere? Har jeg ett bra liv? For det føles ikke sånn for meg...

Jeg tenker ofte på hvor få voksenpersoner min sønn har i livet sitt, og hvor ille det vil gå han hvis det skjer noe med meg. Og hvor sårbar han er pga av at hans eneste omsorgsperson er kronisk syk. 

Anonymkode: 5bb75...fbb

 

Man må gjøre det beste ut av det man har og godta situasjonen man er i, med mindre man kan endre den. Likevel mister du ikke rettigheten til å føle tap og sorg over alt du hadde og har mistet. Det er helt naturlig å føle. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du er bare hjemme hele dagen men småen må være i barnehagen helt til 16?? Stakkars unge!

Anonymkode: fd7ec...ab5

Stakkars unge? Må du gi deg. Det er normalt å ha barnet i barnehagen til kl 1600. Barnet har uansett godt av det, og blir mer aktivisert der enn hjemme ettersom moren er syk. Slutt å tro at dine meninger er en standard for alle! 

Anonymkode: 99b66...95b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis man ikke kan klage fordi noen andre har det verre, kan man aldri klage på noe, noengang! 

Anonymkode: b4ee0...901

Selvfølgelig kan man det. Selv om mennesker sulter i Afrika og lever helt elendig, så kan man likevel klage i Norge over at man ikke har det bra av ulike grunner. Alle opplever sin sykdom som forferdelig, selv om noen har det bedre enn andre i situasjonen. Det handler om subjektive opplevelser av egen elendighet, og er ikke en konkurranse i å ha det verst, hvor kun dem som har det verst får lov til å klage. 

Anonymkode: 99b66...95b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg tok opp min situasjon med fastlegen, og hun mente at jeg var ressurssterk og at dette ikke var grunn nok henvisning til psykolog.

Har du mulighet til å oppsøke psykolog privat? Koster jo litt, men det kan jo være verdt det. 

Anonymkode: 99b66...95b

[Sunshineyellow]

Barnet ditt trives og har det godt i barnehagen:) 

Når han blir eldre så blir han også mer selvstendig! 

Så kan han overnatte hos venner. 

Men jeg ville også prøvd å få kontakt med familien igjen. 

Og om det føles uoverkommelig så kan du søke om avlastning:) om det er nav eller frivillige organisasjoner vet jeg ikke. 

 

[*Mocca*]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg har gjennomgått det man kanskje kaller en klassereise nedover. Jeg hadde mastergrad, god jobb og svært god økonomi.  Var gift og hadde ett barn. Så gikk mannen i fra meg, omtrent samtidig som jeg begynte å bli syk. Nå er jeg alenemor, har aap og må for første gang snu på krona i butikken. Jeg er dårlig og pga dette har barbet lange dager i barnehagen, jeg er hjemme og sover, slapper av, og lader opp til at jeg kan være en god mamma de få timene til barnet legger seg. Nettverk og venner forsvant med jobben, jeg er mye alene og trives egentlig med dette, da jeg uansett er for dårlig til å være sosial. 

Jeg har ingen avlastning og er 100 % alene med barnet. Barnefar er bosatt i ett annet land. Jeg er den eneste med "dårlig råd" i en svært velstående familie, så kontakten har dabbet av pga de økonomiske rammene jeg må forholde meg til. 

Barnet er 2,5 år, han har foreløpig sitt sosiale liv i barnehagen. Når jeg henter han i 16 - tiden så er han i godt humør og har lekt med venner hele dagen. Men er bekymret for hvordan det blir når han bli eldre og jeg må engasjere meg mer for hans sosiale liv. 

Nå lurer jeg på om noen andre har det som meg? Sykdommen sliter meg ut, og pga det orker jeg lite, både sosialt og hjemme. Men føler likevel at jeg har det mye bedre enn mange andre i min situasjon. Siden jeg hadde godt betalt jobb før jeg ble syk har jeg relativt greit å rutte med nå, har en god slump sparepenger og har en grei inntekt tiltross for at jeg er på aap. Boligen min er snart nedbetalt, dette er ansett som bra i Osloområdet. Jeg føler at disse faktorene fratar meg retten til å klage og fortelle andre at jeg har det kjipt. Jeg tok opp min situasjon med fastlegen, og hun mente at jeg var ressurssterk og at dette ikke var grunn nok henvisning til psykolog.

Hva mener dere? Har jeg ett bra liv? For det føles ikke sånn for meg...

Jeg tenker ofte på hvor få voksenpersoner min sønn har i livet sitt, og hvor ille det vil gå han hvis det skjer noe med meg. Og hvor sårbar han er pga av at hans eneste omsorgsperson er kronisk syk. 

Anonymkode: 5bb75...fbb

Selv om legen din mener det ikke er grunnlag til henvisning til psykolog så kan du ta kontakt med psykisk helse i bydelen din. Noen steder har de Rask psykisk helsehjelp hvor man for opptil 15timer psykologhjelp.... Det er ment til tidlig hjelp for å hindre at ting blir så ille at man faller helt ut av arbeidslivet.  Det jobbes med at alle kommuner skal ha psykolog. Men uansett skal de kunne tilby noen du kan prate med, aktivitet du kan delta på eventuelt.

Det viktige er at det finnes hjelp selv om det ikke innebærer en henvisning til DPS

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Stakkars unge? Må du gi deg. Det er normalt å ha barnet i barnehagen til kl 1600. Barnet har uansett godt av det, og blir mer aktivisert der enn hjemme ettersom moren er syk. Slutt å tro at dine meninger er en standard for alle! 

Anonymkode: 99b66...95b

Barnet merker ikke forskjellen på om mor er hjemme eller på jobb når det er i barnehagen..  skal vi arrestere alle som har barn i bhg til 16 så blir det jo ikke mange kompetente foreldre igjen... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er bare hjemme hele dagen men småen må være i barnehagen helt til 16?? Stakkars unge!

Anonymkode: fd7ec...ab5

Helt til 16? Det er da vanlig. Dessuten er det bedre for barnet at mor klarer være en god mor på ettermiddagen og har fått hentet seg inn. 

Anonymkode: 72804...5f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Stakkars unge? Må du gi deg. Det er normalt å ha barnet i barnehagen til kl 1600. Barnet har uansett godt av det, og blir mer aktivisert der enn hjemme ettersom moren er syk. Slutt å tro at dine meninger er en standard for alle! 

Anonymkode: 99b66...95b

Ikke hvis moren er hjemme hele dagen.

Anonymkode: e0970...90e

[AnonymBruker]

Men hva slags sykdom er det som gjør at du klarer ikke å jobbe?  Hvorfor kan ikke du bruke mastergrad nå da?  Lengre du går hjem hele dagen og sove/ligge på sofaen, jo vanskeligere det er å få krefter til å faktisk gå ut og gjøre noe med livet ditt.  

 

Anonymkode: 1fe27...ab0

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke hvis moren er hjemme hele dagen.

Anonymkode: e0970...90e

om hun hadde krefter å ha ungen hjemme hele dagen, har hun krefter å gå ut og jobbe, og da må ungen i barnehagen uansett.  Mer opptatt med hvorfor hun må gå hjemme hele dagen uten å gjøre noe som helst.  Ikke si det er ME. 

Anonymkode: 1fe27...ab0

[AnonymBruker]

Om boligen din snart er nedbetalt og du har maks sats på AAP med privat forsikring har du mer enn råd til å dekke psykolog selv.

Jeg dekker selv 5000 kr til privat behandling fordi det ikke er offentlig tilbud, og har langt større økonomiske utgifter enn deg ellers vil jeg anta.

Ellers har jeg selvsagt stor forståelse for hvor vanskelig det er å være syk over tid.

Selv hadde jeg ikke kunnet ta vare på eget barn eller klart meg alene overhodet. 

Anonymkode: a278a...229

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

om hun hadde krefter å ha ungen hjemme hele dagen, har hun krefter å gå ut og jobbe, og da må ungen i barnehagen uansett.  Mer opptatt med hvorfor hun må gå hjemme hele dagen uten å gjøre noe som helst.  Ikke si det er ME. 

Anonymkode: 1fe27...ab0

Hvorfor er du opptatt av det?

Selv har jeg vært snart 1 år såogsi alene døgnet rundt på et lukket soverom uten å tåle kontakt med mann og barn mer enn korte øyeblikk.

Jeg har invalidiserende svimmelhet døgnet rundt og har i lange perioder måtte bæres av mannen på behandling/i dusj osv. 

Spiller det noen rolle hva slags sykdom TS har? 🤷‍♀️ Hun etterspør ikke innspill på det. 

Anonymkode: a278a...229