Hvordan stå fram som lesbisk ovenfor barna?

[AnonymBruker]

Hei dere. 

Jeg har et enormt dilemma som tærer sån på meg. 

Jeg er født og oppvokst innad Jehovas vitne og gifte meg som 19 åring med en utrolig flott mann. Etter 2 barn brøt vi sammen mot samfunnet og flytta til østlandet for å leve slik vi ønsket for oss selv og barna våre. 

Vi ble skilt for snart 5 år siden, jeg har da vært alene med våre barn da han flyttet tilbake til vestlandet. 

Jeg har visst fra jeg var liten at jeg er lesbisk, men dette er ikke akseptert i samfunnet jeg har vokst opp i, jeg har aldri vært i tvil noengang. 

Rett etter skilsmissen møtte jeg en dame jeg fant tonen med fort, hun ble min beste venn og en jeg forelska meg fullstendig i. Hun stilte alltid opp for meg og barna. Hun flyttet inn til meg en periode mens jeg var syk og ikke var istand til å ta vare på barna mine alene. Hun tok vare på oss alle og barna mine forguder henne. 

Etter skilsmissen slet jeg veldig psykisk , ting ble tøft alene, jeg var arbeidsledig, og jeg savnet familien min, jeg falt i dyp deprisjon og slet lenge med selvmordstanker. 

Denne fine kvinnen hjalp meg gjennom alt dette også. 

Jeg og henne hadde et slags samliv jeg ikke ønsket å innrømme ovenfor meg selv, jeg aner ikke helt hvorfor, mulig det har med oppveksten min å gjøre. En dag fortalte hun meg at hun var forelsket i meg, og at hun følte det var gjensidig, hun ønsket å være der for oss og med oss... Da avviste jeg henne blankt, selvom det egentlig ikke kom brått på så gjorde det det likevel om noen skjønner? 

Nå har vi ikke lenger kontakt, dette er 4 mnd siden, jeg tenker på henne hver eneste dag og jeg angrer sån på at jeg ikke kunne fortelle hva jeg faktisk ønsket og fortsatt ønsker. Jeg har henne fortsatt i kontaktlisten på fb og jeg fikk nylig en mld fr henne om at jeg måtte ta kontakt med henne når jeg følte meg klar for det. 

Barna mine spør ofte om henne, de vet ikke noe om legningen og følelsene våre. Min eldste synes homofili er skikkelig ekkelt og det spiller ingen rolle hvor mye jeg prøver å si at alle må få elske den de vil og at kjærlighet alltid er en fin ting, h*n sier det bare er motbydelig og unaturlig. 

Dette er også med på gjøre det så innmari vanskelig for meg. I tillegg har jeg fortsatt kontakt med mor og far, og ønsker å beholde denne så godt jeg kan, det vet jeg ikke går om de får vite om min legning. 

Nok engang kjenner jeg deprisjonen tar overhånd på meg og jeg vet jeg ønsker og trenger henne i livet mitt, men hvordan skal jeg klare å stå fram? 

Anonymkode: a5d54...fc2

[lillevill]

Kom deg over frykten og sats på kjærligheten.du er da virkelig ikke alene om å være skeiv. 

[AnonymBruker]

Kan du ikke begynne med å prate/skrive til henne hvorfor det er vanskelig for deg å stå fram? Kanskje hun har noen gode idéer til hvordan dere kan gå frem med barna? Også får hun da vite at følelsene er gjensidige, slik at du ikke mister henne helt? Så kan dere bruke god tid på å finne ut hvordan dere skal gå frem etterpå. 
 

Heier på deg! Og kjærligheten!

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: f93ef...8d6

[AnonymBruker]

Begynn med å finne ut av forholdet, du. Det er ikke anbefalt å involvere barna på lenge ennå uansett. 

Du vil antagelig føle deg mer komfortabel med det når du selv blir mer vant til å akseptere det. 

Anonymkode: c765e...dd3

[AnonymBruker]

Snakk med henne og forklar hvorfor det er vanskelig for deg å komme ut. Hun kan sikkert hjelpe deg med å komme ut til barna senere. Du er utrolig heldig som har blitt kjent med denne kvinnen. Hvis du tror hun er kjærligheten i ditt liv er det (unnskyld at jeg sier det) jævlig dumt å avvise henne. 

Anonymkode: 86959...89e

[AnonymBruker]

Ville jobbet for å snu tanken hos elste barnet og testet tankene om homofili hos foreldrene dine FØR du står fram.

Hva tjener du på å gjøre det på dette tidspunktet? Det er slutt mellom deg og denne kvinnen, du er opprørt og i kjærlighets sorg og kanskje ikke beste tidspunktet å skulle håndtere potentiell avvisning fra dine foreldre og sjokk hos dine barn, i tillegg. Bli litt sterkere i deg selv først.

Når det er sagt så må du legge deg flat om du ønsker henne tilbake i livet ditt, ekte kjærlighet er vanskelig å finne og dere fortjener å leve åpent og lykkelig sammen. 

Begynn med å finne veien sammen igjen og så kan du jobbe med foreldrene og barnet, da har du også støtte på plass.

 

Anonymkode: f5317...69e

[AnonymBruker]

Kontakt henne og forklar, resten tar du senere. Du har levd lenge nok i skjul, uten å få vise den sanne deg. Nå er det din tid til å leve❤️
 

hva angår barna, de savner henne og har tydeligvis levd godt med henne boende hos dere. Hva blir annerledes nå? Forklar til din kommende kjæreste ditt barns nåværende holdning, be henne være tålmodig så dere kan jobbe sammen om å snu holdningene. Forklar hvordan det er andre steder i verden, at noen blir drept pga den de elsker, at vi er heldige her i Norge der kjærlighet er kjærlighet.

Anonymkode: fe6a2...2de

[minister-mio]

Jeg tror ikke du kan bli lykkelig før du aksepterer at du er homofil. Din eldste er allerede påvirket av holdningene dine. Lykke til, du har ikke gjort noe galt, lev livet som den du er, du er ikke feil!

[Ulrikke]

Hvor gammel er den eldste?

Jeg skjønner at du kvier deg, men dette er DITT liv! Du har rett til å ha det bra! 

Du kan jo snakke med barna om hva de ville gjort hvis bestevennen var homofil.... Ville de ønsket å støte vennen vekk, eller ville de vært der og hjulpet vennen gjennom det som ble vanskelig? Fra datteren min var knøttliten har jeg sagt til henne at kjærester kan være alle kjønn kombinert, og hun var ikke gammel før jeg formidlet til henne at jeg forventer at hun støtter en venn hun mistenker kan være homofil og sliter pga det. Dette sa jeg også for å formidle til henne at det er null stress om hun finner ut at hun er lesbisk (hun er 15 nå, da...). Tenker det er forskjell på om din eldste er 8 eller 17, TS, når det gjelder hvordan du skal gå fram her!

Punkt en er ihvertfall å ta kontakt med denne kvinnen og forklare. Gjerne skriftlig, og ikke forvent svar umiddelbart. Hun er nok garantert både litt trist og forvirret. Ta det derfra sånn etter hvert.

Du har bare ett liv! Lev det som DU ønsker, ikke som du tror andre forventer!

[AnonymBruker]

Enig i at du først bør ta kontakt med din venninne og skvære opp med henne. Dere må sammen finne ut av ting og bli trygge på hverandre før du forteller barna om det. Da kan hun også være til stor hjelp i komme-ut-prosessen sånn at du slipper å være helt alene om det.

Ja, det kan hende det blir vanskelig for familien din å takle. Det tok min mor ti år å takle min legning, hun følte en voldsom avsky og skam og orket ikke snakke om det engang, langt mindre treffe mine kjærester. Jeg ga meg ikke og sakte men sikkert endret hun holdning. Det tok lang tid, men det var verdt det. I dag har hun ingen problemer med det.

Lykke til, Ts.

Anonymkode: 8fcc2...d50

[anonym090405]

Jeg tenker det viktigste for både deg selv, og for barna dine er å være fullstendig åpen og ærlig. Selv om eldste barnet ditt synes det er litt "ekkelt" nå med homofili, så vil det synet endres med årene. Og hvis du spør meg er det bedre for barna dine å skjønne situasjon. På den måten får du endelig leve som du vil, ønsker og fortjener. Barna dine vil skjønne det etter hvert, du må bare passe på å ikke stenge vekk informasjon for dem.

[GammelKaktus]

Synes du bare skal hoppe i det jeg. Ta en prat med din "venninne"  og så med barna.

Kjenner til flere som ikke har "innsett" eller akseptert sin legning før de ble relativt godt voksne, så helt uvanlig er det ikke, man trenger ikke å ha vokst opp i en sekt en gang for å slite med dette.

Vet ikke hvor gammel ditt eldste barn er men er jo uvanlig at ungdommen i dag har slike holdninger. Men hen overlever, barn synes jo at hva foreldrene gjør på soverommet er ekkelt uansett om de er homofile eller heterofile.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hei dere. 

Jeg har et enormt dilemma som tærer sån på meg. 

Jeg er født og oppvokst innad Jehovas vitne og gifte meg som 19 åring med en utrolig flott mann. Etter 2 barn brøt vi sammen mot samfunnet og flytta til østlandet for å leve slik vi ønsket for oss selv og barna våre. 

Vi ble skilt for snart 5 år siden, jeg har da vært alene med våre barn da han flyttet tilbake til vestlandet. 

Jeg har visst fra jeg var liten at jeg er lesbisk, men dette er ikke akseptert i samfunnet jeg har vokst opp i, jeg har aldri vært i tvil noengang. 

Rett etter skilsmissen møtte jeg en dame jeg fant tonen med fort, hun ble min beste venn og en jeg forelska meg fullstendig i. Hun stilte alltid opp for meg og barna. Hun flyttet inn til meg en periode mens jeg var syk og ikke var istand til å ta vare på barna mine alene. Hun tok vare på oss alle og barna mine forguder henne. 

Etter skilsmissen slet jeg veldig psykisk , ting ble tøft alene, jeg var arbeidsledig, og jeg savnet familien min, jeg falt i dyp deprisjon og slet lenge med selvmordstanker. 

Denne fine kvinnen hjalp meg gjennom alt dette også. 

Jeg og henne hadde et slags samliv jeg ikke ønsket å innrømme ovenfor meg selv, jeg aner ikke helt hvorfor, mulig det har med oppveksten min å gjøre. En dag fortalte hun meg at hun var forelsket i meg, og at hun følte det var gjensidig, hun ønsket å være der for oss og med oss... Da avviste jeg henne blankt, selvom det egentlig ikke kom brått på så gjorde det det likevel om noen skjønner? 

Nå har vi ikke lenger kontakt, dette er 4 mnd siden, jeg tenker på henne hver eneste dag og jeg angrer sån på at jeg ikke kunne fortelle hva jeg faktisk ønsket og fortsatt ønsker. Jeg har henne fortsatt i kontaktlisten på fb og jeg fikk nylig en mld fr henne om at jeg måtte ta kontakt med henne når jeg følte meg klar for det. 

Barna mine spør ofte om henne, de vet ikke noe om legningen og følelsene våre. Min eldste synes homofili er skikkelig ekkelt og det spiller ingen rolle hvor mye jeg prøver å si at alle må få elske den de vil og at kjærlighet alltid er en fin ting, h*n sier det bare er motbydelig og unaturlig. 

Dette er også med på gjøre det så innmari vanskelig for meg. I tillegg har jeg fortsatt kontakt med mor og far, og ønsker å beholde denne så godt jeg kan, det vet jeg ikke går om de får vite om min legning. 

Nok engang kjenner jeg deprisjonen tar overhånd på meg og jeg vet jeg ønsker og trenger henne i livet mitt, men hvordan skal jeg klare å stå fram? 

Anonymkode: a5d54...fc2

Du må få hjelp til frykten din. Kan vel bli ekstremt i enkelte sekter. Som feks Jehovas vitne. Høres ut som både du og barna savner henne? Og hadde det vært meg hadde jeg aldri gitt slipp på en sånn fantastisk person. Ring hun, møt hun og fortell hvordan du har det og føler og at du beklager at du skubbet henne vekk på den måten.Du var redd. Hun vil nok forstå. Og hvor gammelt er barnet ditt som ikke liker homofili? Det er ikke barnet ditt som bestemmer hvilken legning du skal ha.Stå opp for deg selv og du skal se barnet bli stolt av deg og snu! Her lærer vi barna at kjærlighet er kjærlighet. Og jeg er hetero!

Anonymkode: fa8dc...4e8

[Tradegy]

Ikke komplisèr ting ovenfor barna. Du kan si mye, uten å si absolutt alt. At barnet synes homofili er ekkelt, er tillært. Men det er garantert ikke for seint. Det trengs en riktig tilnærming. Ungene går jo igjennom perioder der absolutt alt er flaut. 

Du trenger å flytte grensene dine. Ta kontrollen tilbake og stige ut av hiet. Ved å blomstre som ditt egentlige deg, så vil du oppleve at livet legger seg på plass etterhvert.

Sitte i fortid og frykte nåtid er lite produktivt. Først og fremst tenk på deg selv. 

 

[AnonymBruker]

Jeg var i fornektelse selv og var så redd for å komme ut av skapet. Falt hodestups for ei veldig god venninne og jeg visste det var gjensidig. Jeg er bifil- tiltrekt til begge kjønn. Den delen med kvinner har jeg holdt for meg selv. Jeg rotet med venninnen min hver gang jeg var full. Synes så synd på henne slik jeg holdt på. Jeg såret henne veldig. 
Tilslutt kuttet hun ut kontakten med meg fordi jeg ikke klarte å komme ut av skapet. Jeg beklaget meg til henne i ettertid, men angrer fortsatt på det. Tenker på henne ofte. Nå er hun gift med ei dame og de fikk et barn sammen. 
Tenker fortsatt på at det kunne ha vært meg. Nå sitter jeg alene og er alenemor. Feilet i alle forhold. Har møtt en veldig koselig mann nå og håper det fungerer. Men tenker på henne enda og hva jeg gikk glipp av. 
 

Mitt råd til deg er - ikke skam deg for den du er. Jeg kom ut til familie og venner. Er åpen til han jeg har møtt nå også om min legning. Bare fått støtte hele veien. Jeg var forberedt på at enkelte kanskje ikke hadde støttet meg. Jeg var forberedt på å kutte kontakt med de som ikke støttet meg. For jeg er den jeg er. Hvis de som er glade i meg ikke støtter meg så er de egentlig ikke glade i meg. 
 

Som min far sa «hvem du forelsker deg i spiller ingen rolle, så lenge du er lykkelig». Han visste at jeg var forelsket i venninnen min, men tenkte at jeg måtte finne ut av det selv. 
Min mor sier «kjærlighet er kjærlighet, om det er en mann eller kvinne er urelevant.» 

Ikke la frykten din fra hva andre måtte mene hindre deg i å være lykkelig ❤️

Anonymkode: 40a16...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Som min far sa «hvem du forelsker deg i spiller ingen rolle, så lenge du er lykkelig». Han visste at jeg var forelsket i venninnen min, men tenkte at jeg måtte finne ut av det selv. 
Min mor sier «kjærlighet er kjærlighet, om det er en mann eller kvinne er urelevant.» 

Anonymkode: 40a16...eb2

Nå er jo ikke dette så sannsynlig i TS' tilfelle, når hun har bakgrunn fra Jehovas Vitne og hennes familie neppe vil omfavne hennes legning. Det høres også ut som barna hennes er preget av holdningene fra JV, siden den eldste er så negativt innstilt til homofile. Så TS har en større belastning her. Hun vil utvilsomt møte motstand.

Men det bør selvsagt ikke hindre henne i å stå fram. Man må hoppe uti det og være den man er - det er ikke et alternativ å leve hele livet i skapet, sånt ødelegger psyken og helsa. Så får reaksjonene bare komme, man får takle dem underveis. Støtter forslaget over her om å snakke med venninna, fortelle ærlig om følelsene og frykten, og få støtte og kjærlighet på den vanskelige veien ut av skapet.

Så får man også gi barna litt tid til å venne seg til tanken. Det høres ut som det har vært mange omveltninger i deres liv; brudd med sekten, flytting, skilsmisse, far som flytter - og nå mor som "skifter fil". Så TS får gi dem litt tid til å bli vant til hvert steg i prosessen - først at mamma er lesbisk, så at mamma har en damekjæreste, så at forholdet blir mer etablert om noen år... Ikke samboerskap fra første dag, liksom. 

Tror dette kommer til å gå bra, også for barna. En ting er å være imot homofile fordi man lærte det som barn i en sekt, noe annet er å klare å holde på dette hatet når det er mamma som er homofil. Holdninger har en tendens til å endre seg når man får fenomenet tett på livet, og det handler om noen man er veldig glad i. Barn og ungdom er tilpasningsdyktige. Kanskje dette kan bli det endelige og frigjørende steget ut av det fæle tankegodset fra sekten, for både TS og barna. 

Anonymkode: 00a48...e98

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan du skal si det, men jeg tenker egentlig at du burde komme ut til din familie før du involverer deg i et forhold. Nettopp fordi du har levd et liv som det motsatte før, og det er noe for barna å ta inn over seg før de plutselig skal måtte forholde seg til både deg OG en potensiell partner. 

Det er kanskje en ting du bare må hoppi i, for det vil sjeldent være et perfekt tidspunkt. 

Anonymkode: 46176...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

men jeg tenker egentlig at du burde komme ut til din familie før du involverer deg i et forhold.

Hvorfor det egentlig? De har da ingenting med hvorvidt TS er i et forhold med hverken Per eller Lise å gjøre. De eneste som har noe med det å gjøre er TS og eventuelt kjæresten hennes. 
 

Støtter de her inne som anbefaler deg å kontakte venninnen din og unnskylde deg, TS. Og så ser du an hvordan hun reagerer, og så tar du det derfra. Lykke til, heier på deg og kjærligheten, håper venninnen din vil ta deg tilbake.❤️
 

Anonymkode: c4384...5fd

[Heiheidu]

Ville bare sende deg en god klem!! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hvorfor det egentlig? De har da ingenting med hvorvidt TS er i et forhold med hverken Per eller Lise å gjøre. De eneste som har noe med det å gjøre er TS og eventuelt kjæresten hennes. 

Anonymkode: c4384...5fd

Fordi jeg unner en kjæreste å slippe å føle at de blir skjult om TS ikke lever livet like fritt som den andre, og fordi TS (og til deler barna basert på tankene som har kommet frem blant den eldste) har levd i et miljø hvor det tydeligvis er langt fra livet de kjenner. Å da få både nyheten om at moren er lesbisk OG at hun har en partner en må forholde seg til i samme slengen har jeg dessverre tro på at kan gjøre det vanskelig for TS med barna. Selv hvor lite jeg ønsker at noen skal oppleve det som vanskelig med seg selv og hva en liker/vil i livet. 

Men, jeg finner det også vanskelig å tro at minst ett av barna ikke har en anelse fra før av med tanke på hvor tett denne relasjonen allerede har vært. Håper dette går bra for TS, for jeg unner alle å leve livet sitt. 

Anonymkode: 46176...3c9