Hva slags forventninger har du til partner som blir stemor/stefar til dine barn?

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som har barn bortimot fulltid. Lurer litt på hva som forventes/ønskes av meg i fremtiden når jeg blir mer involvert i familielivet og når vi bor sammen.

Anonymkode: d8c8b...ebc

[AnonymBruker]

Jeg er selv stemor, og da jeg flyttet sammen med samboeren min, var datteren hans tre år. Han forventet ingenting av meg, egentlig, sånn bortsett fra det åpenbare; at jeg er glad i barnet hans,  bryr meg om henne og at jeg viser det. Han gjorde det tidlig klart for datteren sin at når hun er hjemme hos oss, så bestemmer jeg like mye som pappa og jeg har like mye å si som han. Jeg har vært alene med henne mange ganger pga jobben hans, så det er viktig at også mine meninger ble hørt og at hun respekterer meg. 
 

Vi har fått et barn sammen nå, og som mamma selv ville jeg ønsket at en stemor/stefar for mitt barn engasjerer seg i barnet mitt, behandler det som sitt eget og er en foresatt, samtidig som at du ikke legger deg opp i uenigheter som måtte oppstå mellom far og mor, med mindre partneren din ønsker din mening i saken. 

Anonymkode: 9d9e3...0c4

[AnonymBruker]

Kjæresten min forventet egentlig bare av meg at jeg skulle vise forståelse for hva de krevet av ham - primært av tid, noe uforutsigbarhet, penger, diskusjoner med barnemor.

Han har vel alltid forventet at jeg er høflig, grei mot dem og behandler dem bra. Men det er ikke en spesifikk diskusjon vi måtte ta, det har han vel bare tatt for gitt iom. at jeg er grei og et sympatisk menneske. 

Anonymkode: bac7b...510

[AnonymBruker]

Jeg har bodd med samboer i 3 år nå. Har forventet at han er en snill og stødig voksenperson i mine barns liv, som er glad i dem og viser interesse for dem. Bygger et selvstendig bånd, og er selvsagt med på å bestemme hvordan vi som familie skal ha det i vårt hjem.

Men jeg har ikke forventet - eller ønsket - at han skal være en forelder likestilt med meg. Barna har to biologiske foreldre, som har det største ansvaret. Det er vi som skal sette de tydeligste grensene, ta de viktige avgjørelsene og samtalene, møte på konferansetimer og være deres nærmeste tillitspersoner. Det er vi biologiske foreldre som skal være der gjennom alt så lenge vi lever, uavhengig av hvordan det går med våre voksne kjærlighetsforhold.

Tenker at barn ikke nødvendigvis har godt av at 4 voksenpersoner skal bestemme like mye, det kan bli invaderende og forvirrende. Jeg vokste selv opp med en stefar som på mange måter "tok over" oppdragelsen, mens min mor var svak og unnvikende, og det er ikke en dynamikk jeg ønsker for mine barn. 

Denne balansen har så langt funket fint for oss, og jeg tror min samboer setter veldig pris på at han kan gjøre hyggelige ting sammen med barna - men samtidig kan trekke seg tilbake og la meg ta over, når det er mer naturlig. 

Anonymkode: 0cba8...f5a

[AnonymBruker]

Forventer vel først og fremst forståelse og null sjalusi. Om jeg får meg en kjæreste igjen etterhvert må hun få lov til å utforme og definere rollen sin selv. Jeg er alene med barnet, som selvsagt er noe å tenke på for ei som skal involvere seg med meg.

Anonymkode: d5374...166

[AnonymBruker]

Ut fra handlinger virket det som om eksen min forventer at jeg skulle være barnepike.

vi bodde på en annen kant av landet- så ved samvær bodde vi på hotell. Før skolealder/barneskole lekte jeg med henne mens far lå å så på sport etc . Bestandig når jeg spurte om han ville være med å spille dyrelotto og lignende svarte han : nei kos dere , dere. 
jeg tok meg også av legging..

når barnet ble stort nok til å kunne gjøre ting han interesserte seg for - som å kunne gå på slalåm / kjøre scooter etc da var han mer på banen - og fortalte at han ikke ønsker at vi to skulle få barn sammen- for nå var det så digg med store barn.. - Derfor er han nå eks  

Anonymkode: 41e6f...355