Forlatt og gravid - hvordan kommer man seg gjennom dette?

[AnonymBruker]

Det er en uendelig lang og vond historie, men jeg er på vei inn i 3. trimester og har mange utfordringer, noe somatisk og noe psykisk (historikk for depresjon). Kjæresten møtte meg mens jeg var ganske dårlig så han visste hvordan det lå an, og var veldig klar på at han ville ha meg og at vi skulle få dette til å fungere. 

Jeg var ganske avventende lenge fordi jeg verken vil ta ut mine problemer på et annet menneske eller synes det er det beste utgangspunktet å starte et forhold når man har en del å ordne opp i, men følelser og en opplevelse av at jeg både fikk god hjelp profesjonelt og var på bedringens vei gjorde at jeg valgte å gå for ham.

I sommer ble jeg altså gravid med ham - det var ikke planlagt men vi er voksne og begge glade for det likevel, vi bodde sammen og ting var relativt OK sett bort i fra at vi har en del unødvendige (synes jeg) konflikter. Jeg var skikkelig dårlig, kvalm og orket ikke gjøre mye, det taklet han skikkelig dårlig og var veldig sensitiv og mente at jeg "hatet ham" fordi jeg bare måtte ligge i ro og helst ville være alene frem til jeg ble bedre. Jeg prøvde å forklare så mange ganger at jeg bare var utrolig dårlig og ikke fikk sove/spist, men det endte med at han reiste fra meg og siden det har det bare vært et mareritt:(

Annenhver dag vil han fikse alt og være sammen og elsker meg, de andre dagene er han sint, klandrer meg for at jeg er syk/deprimert og beskylder meg for de villeste ting- sier jeg kommer til å mishandle barnet vårt fordi han mener jeg har en psykisk sykdom (som jeg ikke har) og vil sette inn alskens ressurser for å ta fra meg barnet som ikke engang er født. Jeg er så sliten, så lei meg og så knust. Jeg prøver om og om igjen å kommunisere med ham, han ber om unnskyldning, så går det noen dager og så er det samme igjen - han kommer aldri videre fra konflikter, fokuserer på alt dårlig jeg har gjort og sagt og så lirer han av seg ufinheter via meldinger før han roer seg igjen og ber om unnskyldning.

Det er ingenting jeg heller vil enn å ha en konfliktfri relasjon, en familie og å føde babyen min vel vitende om at livet ordner seg. Det er helt jævlig å gå rundt og kjenne den lille sparke og leve der inne, et uskyldig barn jeg elsker over alt, mens jeg føler at livet rundt er i grus. Jeg er så rådvill og i dag kuttet jeg kontakt med det som nå er ekskjæresten, etter at han sendte meg flere ufine meldinger i går og bare sa "sorry, mente det ikke" noen timer etterpå. Jeg holder ham gjerne oppdatert om barnet, men det er for vondt å forholde seg til kjærlige/slemme beskjeder annenhver dag. Jeg klarer det ikke, sover ikke og bare gråter.

Hva i alle dager skal jeg gjøre for å få dette til å gå rundt?
Må jeg bare gå med på at jeg er psyk og at "alt er min feil" slik at babyen min får ha far i livet sitt og en hel familie? 
Hvordan kommer man seg over og videre etter å ha blitt forlatt mens man er gravid?

Anonymkode: 246f3...53b

[AnonymBruker]

Ehm, det er jo han som høres ustabil ut her😳 Synes ikke du skal beklage ellet innrømme noe som helst. 

Har du noen andre rundt deg? 

Anonymkode: 34c5f...c99

[Gjest Fnuggolina]

Jeg synes du for alt i verden unngå å bli sammen med ham igjen.

Han høres destruktiv og ustabil ut.

Jeg ville snakket med helsestasjonen - og fastlege.

Få all støtte du kan av familie og kommunens tjenester.

Helsestasjoner har ofte psykiatrisk sykepleier, og tilbyr foreldrekurs osv (så man kan bli tryggere i rollen og på seg selv). 

DPS prioriterer også gravide/nybakte mammaer om du kjenner at du trenger støtte via samtaler. De kan og veilede på tips og råd til eventuelle støttetilbud.

Har du venner og/eller familie som kan være positiv støtte?

Hvis ikke anbefaler jeg Homestart/reserve besteforelder etc.

Ta en dag av ganga, be om hjelp - men ikke ta ham tilbake. Det tror jeg ikke er best for barnet - heller skadelig. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ehm, det er jo han som høres ustabil ut her😳 Synes ikke du skal beklage ellet innrømme noe som helst. 

Har du noen andre rundt deg? 

Anonymkode: 34c5f...c99

Han er ustabil - men jeg har hatt noen store utbrudd gjennom forholdet som gjør at han mener jeg er helt forstyrret. Jeg føler veldig at hans ustabilitet + de tingene han sier og gjør mot meg gjør at jeg går på tå helt til jeg mister det og blir veldig sint, men jeg har selvfølgelig også innsikt nok til å forstå at jeg styrer/er ansvarlig for mine egne reaksjoner. Det er bare utrolig vanskelig å holde igjen når man blir pirket på hver dag helt til det renner over, spesielt når man er gravid og hormonell. Jeg gjør stadige forsøk på å forklare dette men det er ikke noe å hente der, da blir han sint og ramser opp ting jeg sa for 8 mnd siden eller ber meg dra til helvete - for så å si unnskyld dagen etter altså.

Jeg har familie som støtter og går i jevnlig terapi, og psykologen min er også veldig klar på at alt ikke kan være bare min feil men at jeg trenger å finne måter å håndtere ting han sier/gjør på uten å bli så lei meg eller frustrert siden det ødelegger hverdagen min. 

Anonymkode: 246f3...53b

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (1 minutt siden):

Jeg synes du for alt i verden unngå å bli sammen med ham igjen.

Han høres destruktiv og ustabil ut.

Jeg ville snakket med helsestasjonen - og fastlege.

Få all støtte du kan av familie og kommunens tjenester.

Helsestasjoner har ofte psykiatrisk sykepleier, og tilbyr foreldrekurs osv (så man kan bli tryggere i rollen og på seg selv). 

DPS prioriterer også gravide/nybakte mammaer om du kjenner at du trenger støtte via samtaler. De kan og veilede på tips og råd til eventuelle støttetilbud.

Har du venner og/eller familie som kan være positiv støtte?

Hvis ikke anbefaler jeg Homestart/reserve besteforelder etc.

Ta en dag av ganga, be om hjelp - men ikke ta ham tilbake. Det tror jeg ikke er best for barnet - heller skadelig. 

 

Tusen takk for svaret. Jeg merker at det er helt forferdelig vondt å være så glad i noen som jeg er i ham, men føler at jeg bare blir sykeliggjort og behandlet som om alt er min feil og at -jeg- ødelegger livet hans. Han er den som har og kan bare reise sin vei, jeg sitter igjen med barnet og alt det andre ansvaret, skylden og følelsen av å måtte kompromisse hele livet bare for at han skal gidde å oppføre seg OK eller ikke si til alle rundt seg at jeg er helt syk i hodet.

Jeg har kontakt med psykolog/psykiater og både jordmor og fastlege er kjent med utfordringene mine og har tilbudt mye hjelp rundt barnet/fødsel og det som kommer etter. Jeg er veldig takknmelig for det:) Homestart har jeg ikke hørt om, skal sjekke ut det også- tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 246f3...53b

[Tuppeluri]

Jeg kjenner jeg koker innvendig! Er det mulig å være så tafatt mann?

Selvfølgelig er du sliten, trøtt og kvalm, du er gravid! Han burde ha satt seg inn i din situasjon å lest litt på hvordan gravide kan bli. Er ikke alle som får "symptomer", noen har plettfrie svangerskap, mens andre har symptomer i perioder.

Jeg ville ikke ofret han en tanke. Utenom å ordne full foreldrerett til deg selv når du må det å krev barnebidrag i fra x-gubben. Han oppfører seg som et lite barn som ikke har fått viljen sin og skal krangle seg til det.

Men godt du får masse støtte rundt deg og har hjelpemidler tilgjengelig ❤️ Det trenger du virkelig!

[AnonymBruker]

Be om støtte og råd på helsestasjonen. Be om å gå fast til psykolog. Snakk med legen din. Ordne deg avlastning om du trenger det. 

Så lenge du ikke blir sammen med han igjen, så skal du nok se at du kommer til å klare deg veldig bra.

Ble selv forlatt bare en måned før fødselen til nummer to. Hadde da baby og et lite barn alene, uten noe særlig støtte fra familie eller noe. Jeg har også slitt med psyken og det har vært tøft. Likevel går det så bra når vi bare er oss 3. 

Anonymkode: 070b1...703

[AnonymBruker]

Dette klarer du. Du handler helt rett. Ikke la den dritten han lirer seg seg om at du er den ustabile gå til deg. Bare hold han på avstand og ta deg av deg selv og barnet i magen. Hvis du skal si noe til han så si at du ikke ønsker kontakt før han evt har tenkt å oppføre seg som folk. 

Anonymkode: 6b499...765

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Be om støtte og råd på helsestasjonen. Be om å gå fast til psykolog. Snakk med legen din. Ordne deg avlastning om du trenger det. 

Så lenge du ikke blir sammen med han igjen, så skal du nok se at du kommer til å klare deg veldig bra.

Ble selv forlatt bare en måned før fødselen til nummer to. Hadde da baby og et lite barn alene, uten noe særlig støtte fra familie eller noe. Jeg har også slitt med psyken og det har vært tøft. Likevel går det så bra når vi bare er oss 3. 

Anonymkode: 070b1...703

Det høres knalltøft ut, beklager at du måtte gå gjennom det:( Takk for gode ord også, det er vel dessverre bare slik ja, at vi ikke kan være sammen. Jeg er lei av å høre at jeg er syk, jeg vil bare ha det rolig, stabilt og ta vare på barnet mitt:) ❤️ 

Anonymkode: 246f3...53b

[AnonymBruker]

Tuppeluri skrev (36 minutter siden):

Jeg kjenner jeg koker innvendig! Er det mulig å være så tafatt mann?

Selvfølgelig er du sliten, trøtt og kvalm, du er gravid! Han burde ha satt seg inn i din situasjon å lest litt på hvordan gravide kan bli. Er ikke alle som får "symptomer", noen har plettfrie svangerskap, mens andre har symptomer i perioder.

Jeg ville ikke ofret han en tanke. Utenom å ordne full foreldrerett til deg selv når du må det å krev barnebidrag i fra x-gubben. Han oppfører seg som et lite barn som ikke har fått viljen sin og skal krangle seg til det.

Men godt du får masse støtte rundt deg og har hjelpemidler tilgjengelig ❤️ Det trenger du virkelig!

Ja, jeg må vel gjennom den prosessen der og vil veldig gjerne at han skal ha kontakt med barnet sitt, men ikke på bekostning av babyen. Barnet kommer først, uansett hvor glad jeg er i ekskjæresten og uansett hva han synes og ønsker. Tusen takk for gode ord ❤️ 

Anonymkode: 246f3...53b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Han er ustabil - men jeg har hatt noen store utbrudd gjennom forholdet som gjør at han mener jeg er helt forstyrret. Jeg føler veldig at hans ustabilitet + de tingene han sier og gjør mot meg gjør at jeg går på tå helt til jeg mister det og blir veldig sint, men jeg har selvfølgelig også innsikt nok til å forstå at jeg styrer/er ansvarlig for mine egne reaksjoner. Det er bare utrolig vanskelig å holde igjen når man blir pirket på hver dag helt til det renner over, spesielt når man er gravid og hormonell. Jeg gjør stadige forsøk på å forklare dette men det er ikke noe å hente der, da blir han sint og ramser opp ting jeg sa for 8 mnd siden eller ber meg dra til helvete - for så å si unnskyld dagen etter altså.

Jeg har familie som støtter og går i jevnlig terapi, og psykologen min er også veldig klar på at alt ikke kan være bare min feil men at jeg trenger å finne måter å håndtere ting han sier/gjør på uten å bli så lei meg eller frustrert siden det ødelegger hverdagen min. 

Anonymkode: 246f3...53b

Hans oppførsel gjør deg jo dårlig. Huff💔 Godt at du har nettverk rundt deg. Så mye samvær er vel ikke aktuelt på en stund uansett, men hvis han skal være sånn her så ville jeg prøvd å få all omsorg selv på sikt også. 

Anonymkode: 34c5f...c99

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svaret. Jeg merker at det er helt forferdelig vondt å være så glad i noen som jeg er i ham, men føler at jeg bare blir sykeliggjort og behandlet som om alt er min feil og at -jeg- ødelegger livet hans. Han er den som har og kan bare reise sin vei, jeg sitter igjen med barnet og alt det andre ansvaret, skylden og følelsen av å måtte kompromisse hele livet bare for at han skal gidde å oppføre seg OK eller ikke si til alle rundt seg at jeg er helt syk i hodet.

Jeg har kontakt med psykolog/psykiater og både jordmor og fastlege er kjent med utfordringene mine og har tilbudt mye hjelp rundt barnet/fødsel og det som kommer etter. Jeg er veldig takknmelig for det:) Homestart har jeg ikke hørt om, skal sjekke ut det også- tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 246f3...53b

Jeg tenker du gjort lurt i å bare ignorere alt av påstander og nedlatende utsagn han kommer med.

Helsen din er det profesjonelle som vurderer, ikke han.

Ikke bruk energien på å hva han tror eller måtte si til andre. Han får si hva han vil. 

Fokuser på å få best mulig helse og ro rundt deg. 

Barsel- og babytid er tøft, men det blir bare tøffere om en skal være i et nedbrytende forhold med høyt konfliktnivå. 

Har bekjente som har gjort det og helt ærlig talt ble helt koko på felgen fysisk og psykisk - det var mye bedre å bare være alene. Tøft, men 1000 ganger bedre luft å puste i hjemme. 

Ja, babyen kan bli krevende - men du slipper å ha enda en krevende relasjon oppi deg døgnet rundt. 

Og du kommer til å treffe en annen etterhvert

Det kan være han blir en OK pappa selv om dere to trigger hverandre negativt - det får bare FVK og dere to ta stilling til når den tid kommer. 

Vær på tilbudssiden, det er jo hans barn også.

Men ikke på bekostning av helsen. Kamskje helsestasjonen kan foreslå foreldrekurs sammen til dere - ta et felles møte på FVK før fødsel?

Endret 16. januar 2021 av Fnuggolina

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (1 time siden):

Jeg tenker du gjort lurt i å bare ignorere alt av påstander og nedlatende utsagn han kommer med.

Helsen din er det profesjonelle som vurderer, ikke han.

Ikke bruk energien på å hva han tror eller måtte si til andre. Han får si hva han vil. 

Fokuser på å få best mulig helse og ro rundt deg. 

Barsel- og babytid er tøft, men det blir bare tøffere om en skal være i et nedbrytende forhold med høyt konfliktnivå. 

Har bekjente som har gjort det og helt ærlig talt ble helt koko på felgen fysisk og psykisk - det var mye bedre å bare være alene. Tøft, men 1000 ganger bedre luft å puste i hjemme. 

Ja, babyen kan bli krevende - men du slipper å ha enda en krevende relasjon oppi deg døgnet rundt. 

Og du kommer til å treffe en annen etterhvert

Det kan være han blir en OK pappa selv om dere to trigger hverandre negativt - det får bare FVK og dere to ta stilling til når den tid kommer. 

Vær på tilbudssiden, det er jo hans barn også.

Men ikke på bekostning av helsen. Kamskje helsestasjonen kan foreslå foreldrekurs sammen til dere - ta et felles møte på FVK før fødsel?

Takk igjen. Jeg har foreslått både FVK til ham og tilbudt ham å være med meg til psykologen min - rett og slett så han kan slå fra seg alle de ville diagnosene han vil gi meg. Psykologen er jo "min" og har mine synspunkt på livet, så jeg mener ikke at psykologen skal megle mellom oss eller sette ham på plass, bare forklare ham at jeg slettes ikke har alle de bokstavene han vil gi meg og kanskje gi ham et innblikk i hvor mye innsats jeg har lagt i å bli bra fra depresjonen min.
Han har sagt han er villig, men han er aldri spesielt god til å følge opp de tingene han sier han skal/vil gjøre. 

Foreldrekurs hadde vært helt topp, det skal jeg høre med jordmor/helsestasjonen om, tusen takk!
Jeg har tilbudt ham å være med på fødselen, og gitt ham åpen retur "hjem" og sagt han er pappa til barnet og at jeg gjør alt jeg kan for at de skal få all mulig tid sammen. Det er jo mitt høyeste ønske, så jeg er helt enig med deg i at jeg gjerne er på tilbudssiden når det gjelder ham og barnet. Men du har helt rett, jeg orker ikke å være i dette som et forhold. Det er nok bare å stikke fingeren i jorden og innse at vi blir foreldre "hver for oss":(

Anonymkode: 246f3...53b

[AnonymBruker]

Ta vare på sms-ene og alt du har skriftlig som bevis for trusler og stygge kommentarer til senere. Pass på at dere ikke bor sammen når barnet blir født slik at du får foreldreansvaret og da også hele permisjonen. Samvær er ikke aktuelt 50/50 eller i det hele tatt alene når de er så små. Du er hovedomsorgsperson. Dersom han går til fvk og krever samvær kommer han neppe noe lenger. Ikke engang til sak når du legger frem bevisene på hans ustabile oppførsel. 

Anonymkode: 17d8d...a10

[AnonymBruker]

Dokumenter alt! Prøver han å sverte deg, så har du bevis på at det er han som er psycho og prøver å manipulere deg!

Les om narcissisme. Inner integration på YouTube. Det er mange manipuleringsteknikker narcissister bruker som jeg ser du beskriver at eksen din bruker!

Denne mannen gjør deg syk, så han her skal du ikke ha åpen dør for hverken i hjemmet ditt, hjertet eller hodet. Det beste er null kontakt, men noe må du dessverre ha pga barnet.

Du føler gjerne du har investert mye i dette forholdet. Det er tapt. Nå må du sørge for at du ikke taper mer. Tenk på helsen din, og at du skal være i stand til å være en god mor. DET er ditt ansvar!

Anonymkode: 9ba46...8f8

[Trolltunge]

Lagre alle meldinger fra ham som viser hvordan han driver på iallefall. Det er bevis i din favør om han hevder at du er ustabil. 

[AnonymBruker]

Vil bare ønske deg alt godt! Han er ustabil og stygg med deg , så ta vare på deg selv og barnet så får det bare bli med det. Søk støtte i helsesøster, familie, jordmor. Ikke kast bort mer energi på denne idioten. 

Jeg var selv alene i svangerskapet fra uke 14 da barnefar plutselig endret atferd og ble voldelig. Har ikke sett han siden og jeg og du klarer oss uten slike mennesker!

Anonymkode: bf78b...9d0

[AnonymBruker]

Først av alt - varm klem ❤️ dette vil gå bra, du virker å være klok og ressurssterk tross alt, som har hatt dialoger med fastlege osv.

Eneste jeg vil legge til de gode rådene du alt har fått i tråden, er å sørge for å gjøre mest mulig av kommunikasjonen med ham skriftlig.

Om det skulle komme til rettsak om samvær, så har du dokumentasjon på hvordan han har oppført seg.

Jo, en ting til. Start en logg - bare dato og kort/stikkordsform hva som skjedde. Helt saklig og nøytralt formulert.

Det gir et veldig godt bilde på hva som har skjedd. 

Anonymkode: 8af4b...31e

[Duff]

Du kommer gjennom, jeg har vert i dine sko. Barnet er snart 24 og har ikke kontakt med far. Han dro meg gjennom stygge meklinger og videre tok han saken til fylkesmann,- uten å gjøre det riktige først: komme til oss og be om å møte babyen, stille til avtaler...

Du kommer gjennom men det er vondt og tar tid. Bruk hjelpa du har, du kan søke avlastning (jeg stiller gladelig som låne tante) og lære deg at han ikke kan styre livet ditt.

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke tillate en sånn type mann å komme tilbake og bo sammen igjen. Da vil du enda opp mer ødelagt og barnet kjenne på et turbulent hjemme miljø.

Nei, her er det bare å bli og være sterk for barnet du bærer på. Fokuser på det og slutt å tilrettelegge for en så forstyrret mann. 

Rolig, stabilt hjemme miljø med trygghet og stabiliter er noe både du og barnet trenger. Ikke en tornado av en idiot som påvirker deg dårlig. 

Anonymkode: 89a51...865