Jeg har kanskje kreft, og kjæresten viser null forståelse

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste og kanskje snart samboer. Vi har snakket om å kjøpe sammen nå og så og si bor sammen hos meg, så sånn sett er vi vel litt samboere allerede. Jeg har to barn fra før, han har ingen. 

Jeg har over lengre tid ført meg rar, men i det siste følt meg syk og har så og si alle tegn på lungekreft, og skal den uken som kommer nå både på rønken av lungene, pustetest og samtale med lege. Jeg får svar på onsdag på alle undersøkelser, det kan altså være den dagen jeg får dødsdommen i en alder av 31 år. 

Jeg trenger noen å snakke med, fordi jeg er i sorg over å evt skulle dø fra barna mine og jeg gruer meg så til onsdag som bare er noen dager til. Så jeg trengte å snakke med kjæresten min igår, og nevnte at hvis jeg er syk så vil jeg bruke den tiden jeg har igjen på å oppleve mye fint med han og barna og lage minnevideor til barna og brev/kort som de kan få bursdagen sine osv. Da sa han at det var helt idiotisk for barna kom ikke å savne meg før de var voksne. Jeg vet han tar feil, barna er i en sårbar alder på 10 og 13 år og er svært knyttet til meg. 

Han ble kjempe sur og sa "jeg gidder ikke sitte å høre på denne overtenkingen her, vi kan ta den snakken der på onsdag." Og mente at jeg skulle tenke på han som hadde hatt eldre i familien som hadde dødd av kreft og fikk dårlige følelser av å tenke på dem igjen. Men hva med meg som sitter med alle tegn og merker at jeg er syk inni meg og er så ung enda, og gruer meg så til hva som kommer frem til uken. Nei, han mente at jeg måtte bare slutte å tenke på det og ta det som det kom. Det er lettere sagt en gjort når man er redd for å dø. Jeg trengte bare noen å snakke med, men han ble sur og viste meg null støtte og det ble visst heller synd på han. Jeg føler det var veldig egoistisk av han, hva tenker dere her? Jeg bare trengte å snakke litt rundt ting, om hva veien videre evt vil være og fortelle at jeg ville gjøre så mye fint med dem for å skape gode minner. Istedenfor fikk han meg til å gråte, og bare føle meg enda mer elendig. 

Anonymkode: 564b7...e3b

[AnonymBruker]

Jrg står midt i matlaging så skriver mer etterpå, me la meg oppsummere.. egoistiske jævla røvhull han typen din! Har selv stått i noe lignende. Føler ekstremt med deg, redselen og ventetiden wr verst!

Anonymkode: 8f4db...d01

[AnonymBruker]

Men kjære deg, du vet jo ikke om du har lungekreft. Sannsynligheten er veldig liten i din alder. Forstår at du sliter med det, men forstår faktisk kjæresten din. Vent med å krisemaksimere dette. 
Du er mest sannsynlig helt frisk... eller du har en irritasjon , allergi, betennelse, virus

Anonymkode: 4b647...b9c

[AnonymBruker]

Skjønner begge sider av saken. Du må jo ikke ta sorgene på forskudd. Det er jo ikke sikkert det er noe alvorlig i det hele tatt. Han er jo sikkert redd han også, og det er klart han ikke vil at du skal planlegge begravelsen din allerede.

Anonymkode: c991a...0b0

[AnonymBruker]

Hva slags prøver har de tatt av deg så langt? 

Anonymkode: 7ee38...b19

[AnonymBruker]

Men mistenker legen din lungekreft, eller er det din mistanke? Jeg hadde noe lignende, var inn og ut hos legekontoret, måtte ta røntgen av lunger, pustetest osv. i fjor, og det viste seg at det ikke var noe alvorlig. Jeg var kjempebekymret for kreft, men det var hverken kreft eller astma eller noe som helst. 
 

Så ikke ta sorgene på forskudd. Og jeg kan forstå at det er vanskelig for kjæresten din å forholde seg til at du snakker om å lage minnevideoer, når du ikke engang vet om det er noe som feiler deg og at du vil snakke om det du vil gjøre om det nå skulle vise seg at du har lungekreft, og uhelbredelig sådan.

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, du i det hele tatt vet som feiler deg, så prøv å lev hverdagen som om at du iallfall ikke er døden nær med kreft. Og om du har et tankekjør, så skriv heller ned tankene dine, istedenfor å overføre dem på samboeren din. Så får dere heller snakke om det, om det skulle vise seg at du faktisk er alvorlig syk.

Anonymkode: 98e3c...7dd

[AnonymBruker]

Skjønner at han trekker seg unna når du planlegger minnestund og dine siste dager, før du vet du er syk, hva som feiler deg og om du kan bli frisk dersom du er syk. Det er galskap, selv om man er redd. Følg hans råd: ikke krisemaksimer før onsdag. 

Anonymkode: fe48f...f1f

[AnonymBruker]

Først av alt, lungekreft er ikke en dødsdom.  

Jeg forstår at du er urolig,  og jeg synes samboeren din burde vært en støtte for deg nå, men det er alt for tidlig å begynne med minnevideoer, planlegge begravelse, og alt det andre du tenker på nå.

Din største oppgave akkurat nå er å ta en dag om gangen frem til du vet hva som skjer.

Lykke til!

 

Anonymkode: 1c477...96b

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at du absolutt tar sorgene på forskudd og faktisk overdramatiserer noe voldsomt. Sånn sett forstår jeg mannen, men han er meget ufølsom i svarene sine. 
 

Kommunikasjonen deres er dårlig. Legg flytteplanene på hyllen for en stund. En mann som ikke støtter en, er ikke noe å bo sammen med. Dessuten har du barna å tenke på. Barna først. 

Anonymkode: 0b8d2...49c

[AnonymBruker]

Du krisemaksimerer jo noe voldsomt, så kan i grunnen forstå at han ikke orker å forholde seg til det, selv om det er viktig for deg. Røntgen av lungene kan man få på dagen hvis det virkelig er tegn på noe alvorlig, så at det er bestilt hos deg frem i tid tyder jo ikke på at legen er voldsomt bekymret. Pustetest (antar det er spirometri du mener?) brukes jo først og fremst i utredning av lungesykdom som f.eks astma. Hadde legen for alvor mistenkt at du hadde lungekreft hadde du vært henvist pakkeforløp eller innlagt samme dag. De fleste som diagnostiseres er jo også langt over 50, så jeg tror du kan ta det helt med ro. Du har neppe lungekreft, og skal helt sikkert leve lenge sammen med barna dine ennå. 

Anonymkode: cabfa...cbf

[AnonymBruker]

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du krisemaksimerer jo noe voldsomt, så kan i grunnen forstå at han ikke orker å forholde seg til det, selv om det er viktig for deg. Røntgen av lungene kan man få på dagen hvis det virkelig er tegn på noe alvorlig, så at det er bestilt hos deg frem i tid tyder jo ikke på at legen er voldsomt bekymret. Pustetest (antar det er spirometri du mener?) brukes jo først og fremst i utredning av lungesykdom som f.eks astma. Hadde legen for alvor mistenkt at du hadde lungekreft hadde du vært henvist pakkeforløp eller innlagt samme dag. De fleste som diagnostiseres er jo også langt over 50, så jeg tror du kan ta det helt med ro. Du har neppe lungekreft, og skal helt sikkert leve lenge sammen med barna dine ennå. 

Anonymkode: cabfa...cbf

Jeg ringte legen på fredag, og fikk rønken på mandag. Legen er bekymret, og spirometri skal de ta for å såklart se på andre ting også, men jeg er så mange tegn på at det dessverre er noe alvorlig galt. 

Jeg håper jo såklart du har rett, men jeg er så redd og jeg føler jeg må begynne å stålsett meg nå og være klar for nedslående beskjed. Det er vel et slags instinkt som slår inn.  

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

Jeg synes fortsatt dette virker veldig overdramatisk, og jeg skjønner ikke helt hvorfor du tenker "kreft" i en slik grad at du føler det må være et så stort tema i det hele tatt. At du tenker at du må fortelle barna dine at "mamma må dø" er også veldig søkt!

Symptomene dine høres veldig generelle ut, og på ingen måte ensbetydende med kreft. At du skal ta et vanlig rtg.bilde på mandag er jo ganske vanlig (man har god kapasitet til å ta slike bilder og ofte drop-in timer på dagen), og ikke noe som underbygger bekymringen. Hadde legen din VIRKELIG vært bekymret, så hadde du blitt henvist til CT thorax og pakkeforløp for lungekreft, men det er du jo ikke. Det er så avgjort å krisemaksimere, når du beskriver at du "smilte ømt" og fortalte at du ville gjøre det beste ut av den tiden du har - jeg mener, hæ? Hvordan kom du dit? Og det er nok det kjæresten din tenker også.

Anonymkode: 4faac...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

Snu det på hodet . Han er  nå livredd å miste den han elsker .  Den han elsker snakker nå om døden    han har sikkert ikke vært så nærme døden før.   Han er livredd og vil ikke ha med den tanken å gjøre Pluss du krisenaksimeter her . Har du lungekreft  kan du bli bedre . Du dør ikke dagen etter diagnosen.   Du kan ringe støttesenter  for lungekreft  viss du trenger å snakke.   Presten  eller lege.   Han er like redd som deg.

Anonymkode: aaca2...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

Jeg har vært i den situasjonen både når det gjelder meg selv, og når det gjelder nære familiemedlemmer. 

Senest for 6 mnd siden fikk et familiemedlem påminnelse alder konstatert lungekreft.   Hun er erklært frisk i dag.

Jeg gjentar, ta en dag om gangen til du vet hva som skjer.

 

Anonymkode: 1c477...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 

Senest for 6 mnd siden fikk et familiemedlem påminnelse alder konstatert lungekreft.   Hun er erklært frisk i dag.

 

Anonymkode: 1c477...96b

*På din alder

Anonymkode: 1c477...96b

[AnonymBruker]

Du kan snakke med en lege eller psykolog. Menn er veldig ofte veldig praktiske. 

Jeg var veldig redd for livmorhalskreft. Det eneste typen min sa var at jeg måtte sjekke det hos legen. Og det hadde han jo helt rett i. Han holdt meg rolig når jeg egentlig trodde jeg hadde behov for å være hysterisk. 

Om jeg faktisk hadde hatt kreft, så hadde nok han endret seg mye i forhold til det. Tror det samme gjelder de fleste andre menn også. 

Hadde din mann hatt bekymringer for feks kreft i pungen, så hadde vel du ikke begynt å spørre hvilke sanger han ville hatt i begravelsen sin? Da må du være den som er rolig og trygg, og sier at det er sikkert en muskelknute eller noe, men bestill en time hos legen.

Anonymkode: 1081c...d8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

Det ER jo krisemaksimering å umiddelbart springe fra > jeg hoster og føler meg syk - til > jeg skal DØ og må fortelle barna mine dette og må planlegge minnestund.

Du må roe ned 100 gir her; OM du er syk, så vil alle rundt prøve å gjøre deg FRISK, ikke la deg dø. Det er og bør være fokuset ditt også! Det høres ut som mannen din enten er vant til drama fra deg eller ikke orker det som flere her har svart deg i tråden allerede; å gå rett til planlegging av noe du ikke engang vet du har eller vil omkomme for!

Følg rådene du får her, skriv ned, ro ned, få tankene dine over på noe annet og så gjør du det du må gjøre i forhold til undersøkelse og testing. Det kan være 20 andre ting enn kreft, og selv kreft er helbredelig. Ta deg sammen for nettopp barna dine sin skyld og styr livet ditt. Blir du ikke flau over å ha planlagt døden din hvis du (med all sannsynlighet) IKKE har kreft?

 

Anonymkode: ce421...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg krisemaksimerte ikke det vil jeg si, jeg til og med smilte ømt når jeg snakket om det fordi jeg ville fortelle at hvis jeg skal dø så vil jeg gjøre det beste ut av tiden jeg har. Jeg tror man må være i den situasjonen selv før man skjønner hvor vondt det er å sitte å vente på svar. Jeg vet jeg er ung, men jeg er ikke frisk uansett utfall, og jeg har alltid vært en positiv person og er ingen hypokonder, men det er noe galt. Jeg kjenner noe inni meg, jeg hoster tusen ganger om dagen, har vondt i brystet og også med noe strålinger bak i venstre skulderblad, er tungpustet og har mye slim i halsen, noen få ganger vært et hint av blod i det siste. Det var det som gjorde legen redd og jeg ble satt opp til rønken allerede mandag. 

Jeg håper for alt i hele verden at det er noe annet, men såklart blir jeg redd. Jeg er så redd og måte fortelle barna mine at mamma skal dø fra dem alt for tidlig. Jeg vil være der å passe på dem for alltid, og er så redd for å forsvinne når dem trenger meg som mest.  

Jeg skjønner såklart at kjæresten min ikke liker å høre på det, men hvis ikke jeg kan snakke med han om frykten min, hvem kan jeg snakke med da? Jeg blir gal av å gå rundt med frykten og tankene i mitt eget hodet. 

Ts

Anonymkode: 564b7...e3b

Høres mer ut som en lungebetennelse. Var da voldsomt å tenke lungekreft ut fra disse symptomene. Evt astma.

Anonymkode: 00150...cd5

[Tuppeluri]

Jeg skjønner godt deg, og jeg skjønner samboern din på en måte. Ikke ta sorgene på forskudd før du har svaret i hånda. Skjønner at det er utrolig vanskelig og vondt når du føler deg syk og mistenker noe såppas alvorlig. Men å planlegge din egen "begravelse" og minnestund for barna dine før du vet svaret er veldig dumt for både deg og samboer.

Men på en annen side, så var samboern din en stor drittsekk her. Barna kommer ikke til å savne deg liksom, SELVFØLGELIG vil de det!
Jeg mistet stefaren min i en alder av 8 år, og veninnen min når jeg var 11. Jeg har slitt i mange år pga det. Det var ordentlig rasshøll gjort av han. Jeg skjønner at han syns kreft er vanskelig, og vanskelig å snakke om, men du er samboern hans og han burde vært der å lyttet til deg og vært støtte for deg.