Jeg blir så sint på min eldste sønn

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor til to herlige barn. 

Eldste er 9 år, og har diagnosen opposisjonell atferdsforstyrrelse, dette gjør verdagen vår veldig utfordrende. I han blir fort sinna og går imot det meste jeg sier og gjør. Han viser meg sjelden respekt, takknemlighet eller at han trives i mitt nærvær, og det er så ufattelig frustrerende. Jeg føler jeg ikke kan gjøre noe godt for han.

F.eks all mat jeg lager, selvom han får være med å bestemme og hjelpe til å lage, sier han smaker drit, og han kan nekte å spise, når jeg rydder kan han finne på å rote med vilje for å irritere meg, vasker jeg gulvene kan han gå etter meg med sko på. Han slår, biter og kaster ting på meg og prøver å kommandere meg rundt. Jeg får ofte tlf ifra skolen om at han sloss med andre elever og nekter å være i klasserommet. Om jeg setter av kvalitetstid til han, og evt at vi går på kino, blir turen et rent helvete, han vil gjerne gå på kino, men hater å kjøre bil (en gåtur blir en hel dagstur, så det er uaktuelt) om vi blir hjemme alene og skal ha filmkveld ender det med krangling og surmuling. Jeg tør ikke å ta han med på restaurant eller på besøk til andre, da det alltod blir skikkelig ubehagelig med at han slår, kniper og en gang tok han mobilen min fra meg og kasta den ut vinduer 3 etg ned. 

Hos min mor oppfører han seg eksemplarisk, der er han snill og omtenksom. 

Jeg prøver alltid å holde meg selv rolig, å snakke til han fint og prøve å roe situasjonen, men finner dette umulig for meg. Til slutt renner begeret over for meg og jeg hyler tilbake slik han gjør, jeg har også knepet han og "slengt" han inn på rommet sitt. Dette er blitt ganske hverdagslig hos oss. 

Jeg ønsker ikke å ha det slik lenger, jeg har gått foreldermestringskurs gjennom bup og fvk uten at det har hjulpet oss. Noen dager er så grusomme at jeg gråter meg selv i søvn. Og jeg har vurdert om han skal få bo hos min mor. 

Samtidig som han er så vanskelig, så er han en svært god gutt. Han er snill og god mot lillebror og kattene våre, veldig omtenksom, smart og oppvakt, men han klarer ikke å dempe seg selv når han blir sint eller plagsom, og jeg klarer ikke lenger å holde tilbake min egen frustrasjon,.

Hva I all verden bør jeg gjøre? 

Anonymkode: d6119...48e

[AnonymBruker]

Kanskje det er verdt det å forsøke å la han bo hos din mor en periode. Da kan du også få hentet deg inn igjen. Med denne typen atferdsproblemer ser det ut som manglende struktur og kontroll kan være en årsak. 

At du til slutt lar frustrasjonen ta overhånd og «klikker» på barnet, skriker og mister kontrollen, er veldig forståelig for meg. Jeg har opplevd det selv. Men det er ikke bra for barnet, og det er ikke produktivt for å bedre situasjonen. Du må lære deg å beholde kontrollen, en viss form for ro, og forsøke å forstå barnet ditt. Det er barnet som trenger forståelse i situasjonen, ikke du. Fordi du er den voksne, og skal hjelpe barnet å regulere følelsene sine. Da må du kunne kontrollere dine egne. Du må prøve å spare din frustrasjon og få den ut på en annen måte. Klage til din mor eller venninner, trening, dagbokskriving e.l. Kanskje en pause til å hente deg litt inn igjen, kan være fruktbart. Du burde også be om mer hjelp, fra f.eks familievernkontoret,spesifikt til det dere sliter med. Til syvende og sist er det du som må finne roen og lære deg å beholde den. 

«Behandlingsstudier har vist at man kan oppnå bra resultater ved å forsøke å forstå og ta utgangspunkt i de konfliktene barnets atferd er uttrykk for, både på det personlige plan og i familiesamspillet. Målet er å bidra til å redusert belastningene og øke evnene til kommunikasjon og problemløsning. Ikke minst ved å hjelpe foreldre å takle barnet bedre.» - fra Store medisinske leksikon.

Anonymkode: b09ae...748

[AnonymBruker]

Cos kurs. 

Gutten kan tydeligvis oppføre seg, så dere har nok kommet i en dårlig spiral. 

Jeg hadde det samme med min sønn. Han har adhd, men utover at han da er svært aktiv og impulsiv er han egentlig ikke slem eller ønsker å være slem, men vi kom likevel inn i en slik spiral. Jeg sliten og hadde altfor mye på meg totalt sett, og hele tiden fant han på ting som krevde mer av meg. 

Det ble kjefting, han kom i opposisjon til meg, og slik hadde vi det gående. 

Jeg ba om hjelp, og fikk tilbud om cos kurs. Det går rett og slett på å ikke se barnets handlinger, men barnets egentlige behov. Støtte, kjærlighet, omsorg, oppmuntring og trygghet. 

Vi var ikke der. Hele situasjonen var vond for både meg og gutten. Jeg visste at jeg ikke var en god mamma, men så sliten så sliten. Jeg var dessuten alene om ansvaret, da far var så syk at han ikke kunne stille opp. Han var i behandling. 

Matraet i cos kurset er at man som forelder skal være større, sterkere, klokere og god. Se og møte barnas egentlige behov, og ivareta det. 

Allerede halvveis i kurset innså jeg at det mitt barn virkelig ønsket var oppmerksomhet, men vi hadde altså kommet inn i en trend der han søkte det på negative måter, og fikk kjeft. 

Jeg bestemte meg derfor for at jeg minst fem ganger dagen skulle gi ham positiv oppmerksomhet. Skryte av ham, fortelle at han var flink og at jeg elsket ham. 

I begynnelsen må jeg innrømme at jeg måtte lete etter ting å gi positiv oppmerksomhet på, og virkelig hente frem at jeg var glad i ham for å være ekte i å si det, og gi oppriktige varme klemmer. Jeg hadde jo fått mitt eget barn helt opp i halsen, og slike gode følelser var i stor grad fortrengt av alt det negative i vår relasjon. 

Så jeg lette etter positive ting å bemerke. Talte det og å si at jeg var glad i ham, og var lettet når han var i senga, og jeg hadde klart å komme til fem positive tilbakemeldinger. 

Jeg tuller ikke, det gikk ikke mange dagene før det gikk lettere. Min sønn elsket å få slike gode tilbakemeldinger, hadde sikkert savnet det sårt, og ønsket mer av det. Dessuten gjorde det noe med meg, mitt fokus og min tankegang at jeg konsentrerte meg om å se og føle de positive sidene ved ham. Det tok ikke lang tid før jeg liksom gjenoppdaget at han faktisk, under styret, var en god og kjærlig gutt også, og jeg begynte å se ham slik igjen. 

To uker! Seriøst, det tok ikke mer enn to uker med dette før vår relasjon hadde snudd fra fortvilelse og vondt til at vi fant tilbake til å ha det bra sammen. 

Dette er nå ti år siden, og vi har hatt en nær og fin relasjon siden. Jeg bruker tankegang jeg lærte på kurset fremdeles, også ovenfor hans søster, og etterhvert faktisk ovenfor min mann også til tider. 😄

Ofte er det små endringer som må til for å snu en så vanskelig situasjon, og jeg anbefaler det på det sterkeste. 

Hilsen mamma som siden har hatt det jevnt over godt, og som har en sønn som fikk en større, sterkere, klokere og god mamma, og som derfor er trygg og glad, og mistet behovet for å få oppmerksomhet på negative måter. 

Jeg anbefaler dette på det sterkeste! Det reddet relasjonen vår, og det så helt utrolig kjapt også. ♥️

Anonymkode: 880bc...755