Jeg er så langt nede.

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk (unnvikende pf) og har lenge tenkt at jeg må skaffe meg nye venner fordi de vennene jeg har ikke egentlig passer meg. De tar mye plass og prater i det uendelige om seg selv og sine store og små problemer, men har sjeldent tid eller ork til å høre på meg.

Jeg føler meg som en spølekasse og er alltid sliten eller såret etter vennebesøk. Nå under Konrona har det jo bare forsterket seg ettersom de fleste har det verre enn før og klager mer. Man møter heller ikke mennesker i flokk, men én og én og at ting bare går én vei blir tydeligere. Føler det eneste jeg er for andre er en klagemur og en de kan støtte seg på. Folk sier de alltid kan komme til meg om det skulle være noe, men det går ikke andre vei.

Det gjør vondt å ikke føle at noen bryr seg om meg og at jeg ikke betyr noe for dem annet enn en person som stiller opp for dem. De ringer hvis det er noe jeg må hjelpe dem med eller for at de skal snakke om seg og sitt.

Jeg er sliten.

Vet det er mange som har det verre, men jeg merker at depresjonen min har tatt grep om hjertet mitt og at det meste nå er bekmørkt. Dette går ut over jobben og jeg trekker meg helt tilbake og får ikke lenger positive stunder som lyser opp hverdagen ved kaffeautomaten i pausen f.eks. Jeg holder meg til kontoret mitt for jeg orker ikke folk. 

Jeg tør ikke tanken på å stå uten venner, kutte kontakten. Hvor møter man nye venner i dag? Å stå alene uten noen er skremmende, selv om jeg mange ganger tenker det hadde vært lettere uten venner enn venner som tynger meg ned.

Det jeg egentlig ønsker er en venn som forstår at ting kan være tungt, men som jeg kan le med og ha det gøy med. Som jeg kan være meg selv med rett og slett.

Noen som har opplevd det samme nå i denne rare tiden? Jeg føler meg helt utenfor.

Jeg har ikke familie, hvis det er av betydning.

Anonymkode: ac586...1e3

[lillevill]

Har du tenkt på å si det til vennene dine? Jeg har det så tungt nå. jeg trenger noen å støtte meg til ?

[Smascha]

lillevill skrev (1 time siden):

Har du tenkt på å si det til vennene dine? Jeg har det så tungt nå. jeg trenger noen å støtte meg til ?

Godt forslag. Enkelte må ha det inn med te-skei. 

Kanskje viss du opnar opp litt, så vil du finne ut at du verkeleg har ein (eller to) ekte venn?

[lillevill]

Smascha skrev (11 minutter siden):

Godt forslag. Enkelte må ha det inn med te-skei. 

Kanskje viss du opnar opp litt, så vil du finne ut at du verkeleg har ein (eller to) ekte venn?

Ja men det er ofte slik at folk ikke helt kan det å være til støtte. Og at det er lettest å ta avstand fra den som er nede fordi man ikke vet hva man skal si. Men å være litt sterk og stå i det når noen ikke har det så lett, gjør virkelig noe mellom mennesker. Da kommer man nærere som venner.

Ofte trenger man ikke gjøre så mye heller. Men å sitte ved siden av noen og stryke på ryggen og bare lytte til det dem har å si kan være nok. 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du og hvor bor du?

Anonymkode: 59e29...1e6

[AnonymBruker]

💕

Anonymkode: 12887...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvor gammel er du og hvor bor du?

Anonymkode: 59e29...1e6

Midten av 30, storby.

Anonymkode: ac586...1e3

[AnonymBruker]

Smascha skrev (På 16.1.2021 den 17.47):

Godt forslag. Enkelte må ha det inn med te-skei. 

Kanskje viss du opnar opp litt, så vil du finne ut at du verkeleg har ein (eller to) ekte venn?

De gangene jeg har prøvd så begynner de bare å si noe ala "jeg skjønner hva du mener, da jeg hadde det sånn så ........." og så stopper de ikke å prate om seg selv. 

Jeg er en person som følger opp mer spørsmål og da blir det til at vi fortsetter å snakke om dem. Jeg trenger 10minutter, toppen, bare... la meg få litt av tiden din....

Anonymkode: ac586...1e3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

De gangene jeg har prøvd så begynner de bare å si noe ala "jeg skjønner hva du mener, da jeg hadde det sånn så ........." og så stopper de ikke å prate om seg selv. 

Jeg er en person som følger opp mer spørsmål og da blir det til at vi fortsetter å snakke om dem. Jeg trenger 10minutter, toppen, bare... la meg få litt av tiden din....

Anonymkode: ac586...1e3

De er litt ego da, de folka. Du må styre det tilbake på deg. 

Har du vurdert proff hjelp da? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2021 den 12.53):

Jeg sliter psykisk (unnvikende pf) og har lenge tenkt at jeg må skaffe meg nye venner fordi de vennene jeg har ikke egentlig passer meg. De tar mye plass og prater i det uendelige om seg selv og sine store og små problemer, men har sjeldent tid eller ork til å høre på meg.

*snipp*

Anonymkode: ac586...1e3

Hei TS, jeg har også engstelig/unnvikende PF, og kan kjenne igjen mye av det du skriver her.

At vennene dine kommer til deg for søtte er jo i prinsippet positivt, du er noen de stoler på og som de føler de kan komme til. Når det er sagt så kan det også bli for mye når man har det vanskelig selv. Kjenner vennene dine hverandre? Isåfall, samle dem i en gruppechat og prøv å uttrykk behovet ditt der. Ofte så er det vel lettere for oss å uttrykke oss skriftlig. Vær konkret i behovet ditt da; at du ikke har det noe greit og du trenger noen som kan lytte uten at du må gi noe tilbake akkurat under samtalen. Dog ha i tankene at mange uttrykker sympati og forståelse for det du sier via å fortelle at de har opplevd noe lignende.

Regner med du har vært hos psykolog TS siden du har denne diagnosen? Hvordan fungerte det for deg? Kanskje du skulle hatt ytterligere behandling? Gruppetilbud?

Anonymkode: 17d1f...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2021 den 12.53):

Jeg sliter psykisk (unnvikende pf) og har lenge tenkt at jeg må skaffe meg nye venner fordi de vennene jeg har ikke egentlig passer meg. De tar mye plass og prater i det uendelige om seg selv og sine store og små problemer, men har sjeldent tid eller ork til å høre på meg.

Jeg føler meg som en spølekasse og er alltid sliten eller såret etter vennebesøk. Nå under Konrona har det jo bare forsterket seg ettersom de fleste har det verre enn før og klager mer. Man møter heller ikke mennesker i flokk, men én og én og at ting bare går én vei blir tydeligere. Føler det eneste jeg er for andre er en klagemur og en de kan støtte seg på. Folk sier de alltid kan komme til meg om det skulle være noe, men det går ikke andre vei.

Det gjør vondt å ikke føle at noen bryr seg om meg og at jeg ikke betyr noe for dem annet enn en person som stiller opp for dem. De ringer hvis det er noe jeg må hjelpe dem med eller for at de skal snakke om seg og sitt.

Jeg er sliten.

Vet det er mange som har det verre, men jeg merker at depresjonen min har tatt grep om hjertet mitt og at det meste nå er bekmørkt. Dette går ut over jobben og jeg trekker meg helt tilbake og får ikke lenger positive stunder som lyser opp hverdagen ved kaffeautomaten i pausen f.eks. Jeg holder meg til kontoret mitt for jeg orker ikke folk. 

Jeg tør ikke tanken på å stå uten venner, kutte kontakten. Hvor møter man nye venner i dag? Å stå alene uten noen er skremmende, selv om jeg mange ganger tenker det hadde vært lettere uten venner enn venner som tynger meg ned.

Det jeg egentlig ønsker er en venn som forstår at ting kan være tungt, men som jeg kan le med og ha det gøy med. Som jeg kan være meg selv med rett og slett.

Noen som har opplevd det samme nå i denne rare tiden? Jeg føler meg helt utenfor.

Jeg har ikke familie, hvis det er av betydning.

Anonymkode: ac586...1e3

Hei kjære deg!

Jeg kjenner meg veldig igjen! Jeg hører alltid på problemene til folk, men de har aldri tid til å høre på mine. I hvertfall ikke komme med oppløftende råd. Da blir det heller at de forteller hvordan de ikke har det problemet, og hvor vellykket de er - slik at jeg føler meg enda mer nede. Hadde en slik opplevelse nettopp for en times tid siden:/

Jeg har ikke fått diagnosen du har, men jeg har lest om den tidligere, og mye av den passer meg. Jeg opplever at det er veldig vanskelig å få seg nye venner, og flere av de gamle har forsvunnet, fordi det bare var jeg som tok initiativ til kontakt. Nå har mange av de jeg trivdes sammen med på jobben slutta, så nå har jeg ikke det sosiale der lenger heller. Og i tillegg sitter vi bare på hjemmekontor om dagen. Så det blir tungt.

Jeg ønsker meg også en god venninne som jeg kan være helt meg selv sammen med og være avslappet. Men jeg klarer ikke å finne det.

Og nå som man skal ha begrenset med kontakt, er ikke jeg akkurat øverst på prioriteringslista til folk, ikke en gang søsknene mine. Så det får meg til å føle meg ganske ubetydelig. 

Dette går utover humøret, og jeg våkner hver morgen med vonde tanker og vil bare sove. Jeg har heldigvis mann og barn, men det er vanskelig å ikke la denne depresjonen gå utover dem:/

Anonymkode: 389d7...6b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

De gangene jeg har prøvd så begynner de bare å si noe ala "jeg skjønner hva du mener, da jeg hadde det sånn så ........." og så stopper de ikke å prate om seg selv. 

Jeg er en person som følger opp mer spørsmål og da blir det til at vi fortsetter å snakke om dem. Jeg trenger 10minutter, toppen, bare... la meg få litt av tiden din....

Anonymkode: ac586...1e3

Det der høres ikke godt ut. Hva med å si til dem "Jeg vil gjerne være der for deg, men akkurat nå sliter jeg med min egen mentale helse og kan ikke være din hovedstøtte. Kan vi snakke om noe hyggelig istedet? Tror vi begge trenger det."

Anonymkode: 966e2...2dc

[AnonymBruker]

Har ikke diagnosen, men opplever det samme. Jeg har sagt fra uten at det skjer noe. Til slutt blir jeg gjerne dritt lei av å bare være andres støtte (jeg skal helst slippe alt jeg har og stille opp på flekken)  for å bare bli ignorert tilbake, og da blir jeg etter hvert sint. Men da er det visst jeg som er ufølsom og lite forståelsesfull må vite. Ender ofte med at vennskap tar slutt. Folk forstår visst ikke at jeg også har følelser og behov. Er dritt lei. Spesielt nå som det er korona og lite som skjer ellers. Men kan ikke omgi meg med folk som bare tapper meg for energi, og tar og tar uten å gi noe igjen. Fellesnevneren er at folk jeg har omgitt meg med har psykiske problemer selv. Vet ikke om de ser på meg som en slags hobbypsykolog eller ekstra- «mamma». Men det er ikke det jeg ønsker å være. Jeg ønsker relasjoner som går begge veier. Prøver å bli kjent med nye folk, men er ikke så enkelt nå om dagen. Finnes vel foreninger og hobbyer man kan delta på ellers. 
 

Men jeg tror man bør  være forsiktig med å snakke for mye om helseutfordringer til andre. Det kan bli brukt i mot en, og folk flest har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon dessverre. Det er kanskje vi som er empatiske som opplever sånt. Gi mindre av deg selv, og til andre er mitt råd. Og ikke gi mer enn du får igjen. Sett deg selv først. Folk vil utnytte en om man lar dem. Det prøver jeg på nå hvert fall. 

Anonymkode: 78e41...a73

[AnonymBruker]

Legger ved denne ❤ Den virker litt voldsom, men fin oversikt 🙂❤

Anonymkode: e0f56...71f

[ryzorwarlock]

Om du trenger noen og snakke med, hva som helst så send gjerne en pm  har ikke så mange venner selv og er litt i samme situasjon som deg

[Smascha]

ryzorwarlock skrev (På 19.1.2021 den 16.22):

Om du trenger noen og snakke med, hva som helst så send gjerne en pm  har ikke så mange venner selv og er litt i samme situasjon som deg

Håpar du kontakta Ryzorwarlock, TS