Hvordan har barndommen deres vært?

[reddelinnea]

[Ling]

Barndommen min har ikke vært så grei den heller.

Noe som har gjort det vanskelig er min far, som aldri har vært tilstedet i oppveksten min, til tross for at han har bodd i samme hus som meg i 14 år. Han er kunstner og holder seg mest for seg selv, og det var ikke mange gangene han var hjemme med oss barn og viste at han brydde seg om oss også, og ikke bare kunsten. Så ble han syk, og de få gangene jeg så ham, var han deprimert, han gråt og måtte til slutt gå på anti-depressiva, og hver eneste dag var jeg livredd for at det var siste gangen jeg så pappa, jeg var livredd for at han skulle ende alt sammen.

Mamman min har alltid vært tilstede, men det har ikke alltid vært så greit det heller, pga hennes fokus på mat, vekt og trening. Hun har alltid vært veldig nøye på at vi barn ikke skulle spise usunt, skulle veie riktig og ikke minst trene hvis vi så ut til å ha gått litt opp i vekt. Selv spiste hun nesten ingenting og jeg husker godt at jeg som 5-åring satt der og kviet meg for middagene, fordi jeg var livredd for at jeg ville være så sulten at jeg spiste mer enn henne, for hvordan ville hun se på meg da? Altså har barndommen min bestått av mye skam når det kommer til mat og kropp, og spiseforstyrrelsene mine startet tidlig. Jeg husker at jeg som 9-åring drakk litervis av vann i timen fordi jeg hadde lest i et av mammas blader at vann ville gjøre deg tynn. Jeg stjal også mammas treningsblader og tok en millon sit-ups og andre øvelser på rommet om natten. De dagene mamma kom seint hjem dro jeg ut og jogget til jeg ikke klarte mer. Hver eneste gang jeg spiste noe som ikke var "lov" straffet jeg meg selv på en eller annen måte, ved hjelp av sulting, trening eller mer vann-drikking. Til slutt drakk jeg så mye vann i løpet av kort tid at en lege i familien vurderte å sende meg til min lege for å undersøke meg, i og med at mye vann kan være skadelig for kroppen. Alt dette var når jeg var 8-9 år.

Jeg mistet også min lillebror i barndommen, og det tok jeg tungt. Jeg har flere ganger blitt fortalt at nå må jeg snart "komme meg over det", men jeg klarer det ikke.

Jeg ble dessuten mye mobbet, både på grunnskolen og ungdomsskolen, men verst var det på ungdomsskolen når guttene begynte å ikke bare bruke kjeften, men de også slo. Jeg forsøkte å få hjelp et par ganger på ungdomsskolen, jeg tok kontakt med læreren og fortalte hvordan jeg hadde det, hvordan jeg ikke klarte mer av den fysiske og psykiske mobbingen fra medelevene. Men da fikk jeg bare høre "jammen, han/hun er jo så snill så! Det er nok bare du som misforstår!". Etter å ha hørt dette flere ganger så ga jeg opp, og lot dem heller plage meg videre, for det var bedre slik, enn ydmykelsen å bli "ledd av" av læreren.

Da jeg ble 14 skilte mamma og pappa seg, pga det faktum at pappa aldri var hjemme og brydde seg ikke om andre enn sitt eget arbeid, sin egen kunst. Vi flyttet et halvt år seinere til en annen by, hvor mamma hadde funnet seg en ny mann, som vi da flyttet inn hos. Etter jeg flyttet, nektet fars-siden av familien å ha kontakt med meg lenger, og helt opptil nå har jeg hatt et veldig komplisert forhold til min far. Vi har ikke kontakt, og jeg er så sliten av å prøve å ta kontakt at jeg ikke orker mer og har slått meg til ro med at jeg ikke har noen far lenger. Det er vondt, spesielt når min lillesøster tilbringer så mye tid med ham, hver eneste uke, og jeg sitter der og vet ikke hva jeg skal ta meg til.

Da jeg var 14 tok spiseforstyrrelsene meg over totalt, og to år senere ble jeg innlagt på sykehuset i en hast, fordi vekten var så lav at de fryktet for livet mitt, diagonisert med en alvorlig form for anorexia nevrosa. Etter å ha vært syk så lenge bestemte jeg meg for å prøve å bli frisk igjen, med hjelp fra psykologer og en sykemelding over et halvt år. Jeg fikk meg selv opp i vekt, og etter det, så har bekymringene rundt meg stilnet. Veldig få vet at jeg fortsatt sliter den dag i dag, og at spiseforstyrrelsen tapper all livsgnist jeg har. Det var også rundt de tider jeg ble innlagt at jeg begynte å skade meg selv. På et punkt ble det så seriøst, at det var frem og tilbake mellom psykologer og legevakt som lappet meg sammen. Jeg har derimot klart meg nå i nesten fire måneder, uten anti-depressiva og uten å skade meg selv nevneverdig. Livet er fortsatt tøft, veldig tøft, men jeg har mine gode dager innimellom.

Det ble mye.. mye ikke interessant lesestoff

←

Alt godt til deg!

[Gjest 1111]

Towelie og Ling, tusen takk Og Towelie, du må leke klovn og stå på X-en snart

[Gjest gjest1]

Uffe.. Rhiakath. Det der var tøff lesing... Får ikke sagt noe fra eller til som hjelper,men jeg sender likevel en og håper den blir mottatt.

[Gjest Gjest]

Huff, her var det flere triste sjebner. Håper dere klarer å klatre ut av alt det vonde og ta tak i egne liv og egen lykke.

Jeg hadde vel egentlig en ganske normal tilværelse på skolen. Jeg var verken populær eller upopulær. Aldri direkte mobbet eller trakasert, men av og til utestengt. Fikk ikke beskjeder, ble ikke invitert osv. Men ikke noe jeg tenker på i dag.

Men jeg hadde en litt/ganske/veldig traumatisk opplevelse, jeg mistet broren min (i sykdom) da jeg var 9 år. Jeg har ikke andre søsken. Jeg vet det er flere på KG som har mistet søsken, vi er ganske mange, men det er få som snakker om oss, alle snakker om hvordan det er å miste et barn, mens vi søsken har en tendens til å bli glemt.

Opplevelsen har preget meg mye, og vi har desverre ikke snakket nok om det hjemme, synes jeg. Nå etter at jeg ble voksen , har det endelig gått opp for mine foreldre at jeg har tenkt mye mer på dette enn de har ant tideligere. Jeg kan fortsatt knekke sammen i krampegråt, nå så mange mange år etter. Noe fordi jeg mistet en jeg var glad i, noe fordi jeg synes det er så urettferdig at noen (altså min bror) skal ha det så vondt som han hadde, og noe fordi jeg slett ikke har trivdes som enebarn. Jeg blir fryktelig lei meg når noen bevisst velger å ikke gi søsken til sitt første barn, fordi jeg vet både hvordan det er å være to, og hvordan det er å være så mutters alene. Aldri om mitt barn skal vokse opp som enebarn.

Mitt første møte med døden var nok heller ikke sånn man vil barna sine skal oppleve. Jeg hadde et veldig nært forhold til bestemoren min, som bodde i samme hus som oss. Jeg gikk ned til henne hver eneste morgen og spiste sammen med henne. Da jeg var 6 år, ante jeg lite om døden. Til den morgenen jeg fant henne på gulvet. Litt brått, kan du si.....

Jeg var i litt for mange begravelser, synes jeg. Min farmor, min bror, en klassekamerat ble påkjørt, kjæresten min tok livet av seg.....

Hm... nei, vi har forskjellig å bære på alle sammen.

Klem til alle!

[Gjest gjest1]

Jajajaj kom til xen anytime du må bare sende melding, jeg er så glemsk med det der, sånn går det når du har data i klasserommet Men klovn kan jeg gjerne leke ;D

[Gjest 1111]

Uffe.. Rhiakath. Det der var tøff lesing... Får ikke sagt noe fra eller til som hjelper,men jeg sender likevel en  og håper den blir mottatt.

←

Såklart den blir mottatt tilbake til deg.

Jajajaj kom til xen anytime du må bare sende melding, jeg er så glemsk med det der, sånn går det når du har data i klasserommet Men klovn kan jeg gjerne leke ;D

←

Jeg har ikke data lenger i klasserommet, det er et stort savn!