Hvordan har barndommen deres vært?

[Gjest Gjesta]

Jepp, den var et helvete av en annen verden.På skolen altså. Jeg hadde det bra hjemme og hadde endel venner utenom skolen , så jeg hadde det kun fælt på skolen da. Jeg hadde det også grusomt på skolen Reddlinea, og kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Jeg ble aldri bedt på bursdager, fikk skylden for alt som skjedde og som jeg ikke hadde gjort. Ble ufrivillig tvunget til å være elevrådsrepresentant for klassen vår . De stjal skoene mine også , så jeg måtte gå hjem i sokkene på vinteren. Jeg satt også på toalettet i friminuttene og ventet på at det skulle ringe inn. Jeg hadde aldri noen å være sammen på gruppearbeid , og jeg hatet gymmen , for der var de virkelig ekle. Jeg hadde det helt forferdelig på barneskolen og dels på videregående også, men på gymnaset ble det bra heldigvis. jeg kune skrevet mye mere også, men jeg skjønner godt hva du snakker om ja, og jeg vet hvordan disse opplevelsen kan forfølge deg videre i livet også. Hvis jeg skal nevne noe positivt med det , er det vel det at jeg selv nå har fått større toleranse for andre som havner utenfor og som har det fælt. Mange av de som har hatt et problemfritt liv skjønner ikke at det går an å bli deprimert osv..

[reddelinnea]

Stakkar. Så vondt å lese om barndommen deres også. Det er så vondt å tenke tilbake i barndommen når det bare er et stort svart hull med bare negative erfaringer.

En stor klem til alle som vil ha.

[hecuba]

Til Reddelina: Folk på forumet har vært bekymret for deg.. Godt å se at du er tilbake..

[reddelinnea]

Tusen takk

Jeg har bare ikke orket å gå inn på nettet. Er så lei av alt liksom. Og sliten av livet. Er så trøtt.

[Gjest Ingrid78]

Barndommen min kan beskrives med ett ord: Helvete. Jeg ble mobbet fra førskolen og gjennom hele skoletiden. Fikk riktignok være i fred mesteparten av Videregående, men kom aldri med, og var alltid utenfor. Og da klassene min hadde reunion, ble jeg ikke invitert... Så det sier vel sitt. Og lærerne var jo med på det, så... Så jeg kjenner meg litt igjen reddelina. Men heldigvis har jeg klart å komme videre i voksen alder. Mye på grunn av samboeren min som har vært tålmodig og snill med meg. Og i dag lever jeg ganske greit.

[Gjest 1111]

Barndommen min har ikke vært så grei den heller.

Noe som har gjort det vanskelig er min far, som aldri har vært tilstedet i oppveksten min, til tross for at han har bodd i samme hus som meg i 14 år. Han er kunstner og holder seg mest for seg selv, og det var ikke mange gangene han var hjemme med oss barn og viste at han brydde seg om oss også, og ikke bare kunsten. Så ble han syk, og de få gangene jeg så ham, var han deprimert, han gråt og måtte til slutt gå på anti-depressiva, og hver eneste dag var jeg livredd for at det var siste gangen jeg så pappa, jeg var livredd for at han skulle ende alt sammen.

Mamman min har alltid vært tilstede, men det har ikke alltid vært så greit det heller, pga hennes fokus på mat, vekt og trening. Hun har alltid vært veldig nøye på at vi barn ikke skulle spise usunt, skulle veie riktig og ikke minst trene hvis vi så ut til å ha gått litt opp i vekt. Selv spiste hun nesten ingenting og jeg husker godt at jeg som 5-åring satt der og kviet meg for middagene, fordi jeg var livredd for at jeg ville være så sulten at jeg spiste mer enn henne, for hvordan ville hun se på meg da? Altså har barndommen min bestått av mye skam når det kommer til mat og kropp, og spiseforstyrrelsene mine startet tidlig. Jeg husker at jeg som 9-åring drakk litervis av vann i timen fordi jeg hadde lest i et av mammas blader at vann ville gjøre deg tynn. Jeg stjal også mammas treningsblader og tok en millon sit-ups og andre øvelser på rommet om natten. De dagene mamma kom seint hjem dro jeg ut og jogget til jeg ikke klarte mer. Hver eneste gang jeg spiste noe som ikke var "lov" straffet jeg meg selv på en eller annen måte, ved hjelp av sulting, trening eller mer vann-drikking. Til slutt drakk jeg så mye vann i løpet av kort tid at en lege i familien vurderte å sende meg til min lege for å undersøke meg, i og med at mye vann kan være skadelig for kroppen. Alt dette var når jeg var 8-9 år.

Jeg mistet også min lillebror i barndommen, og det tok jeg tungt. Jeg har flere ganger blitt fortalt at nå må jeg snart "komme meg over det", men jeg klarer det ikke.

Jeg ble dessuten mye mobbet, både på grunnskolen og ungdomsskolen, men verst var det på ungdomsskolen når guttene begynte å ikke bare bruke kjeften, men de også slo. Jeg forsøkte å få hjelp et par ganger på ungdomsskolen, jeg tok kontakt med læreren og fortalte hvordan jeg hadde det, hvordan jeg ikke klarte mer av den fysiske og psykiske mobbingen fra medelevene. Men da fikk jeg bare høre "jammen, han/hun er jo så snill så! Det er nok bare du som misforstår!". Etter å ha hørt dette flere ganger så ga jeg opp, og lot dem heller plage meg videre, for det var bedre slik, enn ydmykelsen å bli "ledd av" av læreren.

Da jeg ble 14 skilte mamma og pappa seg, pga det faktum at pappa aldri var hjemme og brydde seg ikke om andre enn sitt eget arbeid, sin egen kunst. Vi flyttet et halvt år seinere til en annen by, hvor mamma hadde funnet seg en ny mann, som vi da flyttet inn hos. Etter jeg flyttet, nektet fars-siden av familien å ha kontakt med meg lenger, og helt opptil nå har jeg hatt et veldig komplisert forhold til min far. Vi har ikke kontakt, og jeg er så sliten av å prøve å ta kontakt at jeg ikke orker mer og har slått meg til ro med at jeg ikke har noen far lenger. Det er vondt, spesielt når min lillesøster tilbringer så mye tid med ham, hver eneste uke, og jeg sitter der og vet ikke hva jeg skal ta meg til.

Da jeg var 14 tok spiseforstyrrelsene meg over totalt, og to år senere ble jeg innlagt på sykehuset i en hast, fordi vekten var så lav at de fryktet for livet mitt, diagonisert med en alvorlig form for anorexia nevrosa. Etter å ha vært syk så lenge bestemte jeg meg for å prøve å bli frisk igjen, med hjelp fra psykologer og en sykemelding over et halvt år. Jeg fikk meg selv opp i vekt, og etter det, så har bekymringene rundt meg stilnet. Veldig få vet at jeg fortsatt sliter den dag i dag, og at spiseforstyrrelsen tapper all livsgnist jeg har. Det var også rundt de tider jeg ble innlagt at jeg begynte å skade meg selv. På et punkt ble det så seriøst, at det var frem og tilbake mellom psykologer og legevakt som lappet meg sammen. Jeg har derimot klart meg nå i nesten fire måneder, uten anti-depressiva og uten å skade meg selv nevneverdig. Livet er fortsatt tøft, veldig tøft, men jeg har mine gode dager innimellom.

Det ble mye.. mye ikke interessant lesestoff

[reddelinnea]

Barndommen min har ikke vært så grei den heller.

Noe som har gjort det vanskelig er min far, som aldri har vært tilstedet i oppveksten min, til tross for at han har bodd i samme hus som meg i 14 år. Han er kunstner og holder seg mest for seg selv, og det var ikke mange gangene han var hjemme med oss barn og viste at han brydde seg om oss også, og ikke bare kunsten. Så ble han syk, og de få gangene jeg så ham, var han deprimert, han gråt og måtte til slutt gå på anti-depressiva, og hver eneste dag var jeg livredd for at det var siste gangen jeg så pappa, jeg var livredd for at han skulle ende alt sammen.

Mamman min har alltid vært tilstede, men det har ikke alltid vært så greit det heller, pga hennes fokus på mat, vekt og trening. Hun har alltid vært veldig nøye på at vi barn ikke skulle spise usunt, skulle veie riktig og ikke minst trene hvis vi så ut til å ha gått litt opp i vekt. Selv spiste hun nesten ingenting og jeg husker godt at jeg som 5-åring satt der og kviet meg for middagene, fordi jeg var livredd for at jeg ville være så sulten at jeg spiste mer enn henne, for hvordan ville hun se på meg da? Altså har barndommen min bestått av mye skam når det kommer til mat og kropp, og spiseforstyrrelsene mine startet tidlig. Jeg husker at jeg som 9-åring drakk litervis av vann i timen fordi jeg hadde lest i et av mammas blader at vann ville gjøre deg tynn. Jeg stjal også mammas treningsblader og tok en millon sit-ups og andre øvelser på rommet om natten. De dagene mamma kom seint hjem dro jeg ut og jogget til jeg ikke klarte mer. Hver eneste gang jeg spiste noe som ikke var "lov" straffet jeg meg selv på en eller annen måte, ved hjelp av sulting, trening eller mer vann-drikking. Til slutt drakk jeg så mye vann i løpet av kort tid at en lege i familien vurderte å sende meg til min lege for å undersøke meg, i og med at mye vann kan være skadelig for kroppen. Alt dette var når jeg var 8-9 år.

Jeg mistet også min lillebror i barndommen, og det tok jeg tungt. Jeg har flere ganger blitt fortalt at nå må jeg snart "komme meg over det", men jeg klarer det ikke.

Jeg ble dessuten mye mobbet, både på grunnskolen og ungdomsskolen, men verst var det på ungdomsskolen når guttene begynte å ikke bare bruke kjeften, men de også slo. Jeg forsøkte å få hjelp et par ganger på ungdomsskolen, jeg tok kontakt med læreren og fortalte hvordan jeg hadde det, hvordan jeg ikke klarte mer av den fysiske og psykiske mobbingen fra medelevene. Men da fikk jeg bare høre "jammen, han/hun er jo så snill så! Det er nok bare du som misforstår!". Etter å ha hørt dette flere ganger så ga jeg opp, og lot dem heller plage meg videre, for det var bedre slik, enn ydmykelsen å bli "ledd av" av læreren.

Da jeg ble 14 skilte mamma og pappa seg, pga det faktum at pappa aldri var hjemme og brydde seg ikke om andre enn sitt eget arbeid, sin egen kunst. Vi flyttet et halvt år seinere til en annen by, hvor mamma hadde funnet seg en ny mann, som vi da flyttet inn hos. Etter jeg flyttet, nektet fars-siden av familien å ha kontakt med meg lenger, og helt opptil nå har jeg hatt et veldig komplisert forhold til min far. Vi har ikke kontakt, og jeg er så sliten av å prøve å ta kontakt at jeg ikke orker mer og har slått meg til ro med at jeg ikke har noen far lenger. Det er vondt, spesielt når min lillesøster tilbringer så mye tid med ham, hver eneste uke, og jeg sitter der og vet ikke hva jeg skal ta meg til.

Da jeg var 14 tok spiseforstyrrelsene meg over totalt, og to år senere ble jeg innlagt på sykehuset i en hast, fordi vekten var så lav at de fryktet for livet mitt, diagonisert med en alvorlig form for anorexia nevrosa. Etter å ha vært syk så lenge bestemte jeg meg for å prøve å bli frisk igjen, med hjelp fra psykologer og en sykemelding over et halvt år. Jeg fikk meg selv opp i vekt, og etter det, så har bekymringene rundt meg stilnet. Veldig få vet at jeg fortsatt sliter den dag i dag, og at spiseforstyrrelsen tapper all livsgnist jeg har. Det var også rundt de tider jeg ble innlagt at jeg begynte å skade meg selv. På et punkt ble det så seriøst, at det var frem og tilbake mellom psykologer og legevakt som lappet meg sammen. Jeg har derimot klart meg nå i nesten fire måneder, uten anti-depressiva og uten å skade meg selv nevneverdig. Livet er fortsatt tøft, veldig tøft, men jeg har mine gode dager innimellom.

Det ble mye.. mye ikke interessant lesestoff

←

Jeg synes det var et veldig intressant lesestoff jeg.

Så vondt å høre om den vonde barndommen din.

Stakkar.

Tusen takk for at du delte den med oss.

Jeg vil bare sende deg en stor varm klem jeg

[Gjest Coolaid]

Hva var grunnen til at alle mobbet og ertet deg slik gjennom så mange år?

Ga du dem noen grunner til å gjøre det?

←

Det er ikke sånn at det alltid er en grunn til at sånt skjer. Det holder med at man blir "plukket ut".........

Så til trådstarter: Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver, selv om jeg ikke har hatt det på langt nær som deg.Innlegget var en ærlig beskrivelse av en av en trist barndom. Det jeg har opplevd i barndommen, (mobbinb og det å ikke bli "sett" av foreldere, har resultert i depresjon, stress og til slutt det å bli langvarig sykemeldt. Heldigvis går det ann å få orden på problemer og tung last som en har med seg. Jeg har fått god hjelp fra psykolog og går fortsatt i treapi. Dersom du sliter med ting som voksen, vil jeg anbefale deg å søke hjelp hos feks psykolog. Livet trenger ikke være tungt å leve selv om man har fått en dårlig start. Det erfarer ihvertfall jeg......

Stor bamseklem til deg!

[Gjest Coolaid]

Jeg synes det var et veldig intressant lesestoff jeg.

Så vondt å høre om den vonde barndommen din.

Stakkar.

Tusen takk for at du delte den med oss.

Jeg vil bare sende deg en stor varm klem jeg

←

Jepp, veldig intresant å lese om. Vet ikke hvilke hjelp du får i dag, men tenker du trenger hjelp hos en god psykolog, eventuellet gruppeterapi. Ingen skal oppleve å være kasteball, mellom psykologer osv...... Stor bamseklem til deg!

[Gjest 1111]

Takk for støtten, Linnea og Coolaid

Jeg går fortsatt hos psykolog, men bare en gang innimellom. Jeg syns derimot det er vanskelig å få noe utav det, og gruppeterapi har jeg aldri vært i.

[Gjest Gjest]

Det er nok mest deg selv som kan hjelpe deg selv - for du er eksperten på deg. Psykologer kan ikke alltid hjelpe...dessuten er ikke alle av dem flinke og det er ikke alltid kjemien mellom klient og behandler stemmer..

Det var trist og leit å lese om folk som har sittet på do i friminuttene og ikke hadde noen å leke med da de var yngre. Det er alltid forferdelig å høre om lærere som ikke tar barns utsagn på alvor..

Jeg blir sint på alle foreldre som ikke skulle ha hatt barn: det er tragisk at en far ikke bryr seg om barnet sitt og tragisk med selvopptatte mødre som har syke matvaner - og som ikke forstår at barna fanger opp de ødeleggende mønstrene.

Det finnes så utrolig mange der ute i verden som har hatt en elendig barndom. Vi kan ikke endre på det som har vært. Men vi kan alltids gjøre noe og bestemme selv (og jobbe med) hvordan ting skal bli framover.

[reddelinnea]

Jeg vet ikke hva grunnen er til at jeg ble mobbet og ertet. Tror det er fordi jeg ikke turte å ta igjen og å si ifra. Også var jeg veldig redd og engstelig. og trakk meg unna alt sammen da også. Hadde så mye angst den gangen også.

Vra veldig beskejden og gjemte meg mye bort.

Hadde heller ingen venner. Og jeg var veldig sårbar.

[reddelinnea]

Jeg begynte også å gråte veldig lett. Også trodde jeg fortjente å bli mobbet og plaget siden jeg var så dum. Jeg så veldig ned på meg selv, og trodde også andre gjorde det. Derfor trodde jeg det var min feil at jeg ble mobbet.

[reddelinnea]

Takk for støtten, Linnea og Coolaid

Jeg går fortsatt hos psykolog, men bare en gang innimellom. Jeg syns derimot det er vanskelig å få noe utav det, og gruppeterapi har jeg aldri vært i.

←

Bare hyggelig rhiakath.

Så bra du fortsatt går til psykolog. Synes du det hjelper?

Jeg har heller ikke gått i grupperterapi. det tør jeg ikke heller.

[Gjest 1111]

Jeg tror heller ikke jeg tør gruppeterapi fordi jeg er livredd for å møte noen der som jeg kjenner fra før av eller som jeg kommer til å kjenne senere. Dessuten er det mye vanskeligere å fortelle ting til flere personer enn en.

Om jeg syns det hjelper med psykolog? Ikke mye, egentlig, mest fordi jeg har problemer med å få ut alt jeg bærer på. Er så mye enklere å skrive ned på nettet hvor folk ikke kjenner meg uansett, enn å sitte foran et menneske og brette ut hver eneste flik av livet mitt. Dessuten er det ennå ting jeg ikke har tørt å skrive her eller si til andre enn kjæresten min.

[reddelinnea]

Jeg tror heller ikke jeg tør gruppeterapi fordi jeg er livredd for å møte noen der som jeg kjenner fra før av eller som jeg kommer til å kjenne senere. Dessuten er det mye vanskeligere å fortelle ting til flere personer enn en.

Om jeg syns det hjelper med psykolog? Ikke mye, egentlig, mest fordi jeg har problemer med å få ut alt jeg bærer på. Er så mye enklere å skrive ned på nettet hvor folk ikke kjenner meg uansett, enn å sitte foran et menneske og brette ut hver eneste flik av livet mitt. Dessuten er det ennå ting jeg ikke har tørt å skrive her eller si til andre enn kjæresten min.

←

Signerer denne jeg. Kjenner meg veldig igjen ja.

Mye enklere å skrive her inne på nettet fordi da er man anonym og sånn..

[Gjest 1111]

Dessverre er det enklere å åpne seg opp på nett enn i det virkelige liv

[reddelinnea]

Dessverre er det enklere å åpne seg opp på nett enn i det virkelige liv

←

Ja, sant det rhiakath.

[Gjest gjest1]

huff rhiakath visste ikke om det der engang jeg

Så aner en ikke hva en sier til sånt heller, bortsett fra jeg håper du har det bra nå enn åssen du har hatt det før!

Hvis ikke så må jeg nok tvinge deg på besøk bort fra kvadraturen til å henge på x-en igjen og leke klovn for deg

[Ling]

Trådstarter,-skjønner du har hatt og har det vanskelig.Men jeg mener det er viktig å ikke "grave seg ned" i problemene 24/7.Noen ganger tror jeg det kan være hensiktsmessig å forsøke å legge ting bak seg,-finne en måte å lære seg å leve med det på.Skjedd er skjedd,men fremtiden kan du faktisk styre endel selv.Og ja,jeg har opplevd endel selv også,så jeg sier ikke dette for å være ekkel

Det er KUN deg selv som til syvende og sist har ansvar for DITT liv,og det er KUN DU som kan gjøre noe med det.Så istedenfor å bruke dagene i livet ditt på å tenke på hvor vondt du har det,burde du heller bruke tiden på å fokusere på det som faktisk er bra.For noe er det alltid!Om det så er at du greide å stelle håret bra idag,eller at det er fint vær etc.ALLTID forsøk å finn noe positivt hver dag,framfor å fokusere på alt det negative,slik det virker på meg at du gjør!

←

Å, som jeg bifaller innlegget ditt, Lotte!

Endret 25. august 2005 av Ling