Er mannen min gamingavhengig?

[AnonymBruker]

Så, siden vi møttes for 5 år siden har mannen hatt et gamingforbruk som ikke er normalt (?) for en person i 30 årene. I begynnelsen chattet vi mye og ble kjent, men han ble ofte for sen til avtaler vi hadde pga han glemte tiden fordi han gamet. Ble ofte skuffet, fordi jeg satt og ventet på han. Så flyttet han inn, det eneste han eide omtrent var pcen, og jeg husker jeg ble ganske overrasket når jeg så hvor mye han egentlig spilte. Det starter fra han våkner, så et lite avbrekk for tur med hund, så gaming, så middag så gaming igjen resten av kvelden og utover natta. Jeg har tenkt i mitt stille at han kanskje kommer til å bli lei, at det blir kjedelig, at han kanskje "vokser" av seg det verste. Men han har hele kontaktnettet sitt der, alle kompisene som sitter og gamer og gamer og gamer - hver dag, hele dagen. Kommer han inne online, så begynner enkelte av de å ringe for å høre hvor han blir av. Jeg anser meg som svært tålmodig, jeg liker gaming selv, men 12-15-18 timer om døgnet klarer jeg ikke. Jeg passer på at han kommer seg opp, lager middag, holder leilighet ren og ryddig osv - ja jeg kommer vel til å få pes for det her inne, men gjør jeg det ikke så blir det ikke gjort. Vi har ikke barn så jeg har ikke noe i mot det, jeg har tid nok.

Så kjøpte vi leilighet og fikk mye større plass. Han sitter i kroken sin hvert våkne sekund - argumentet hans er; Hvis du vil finne på noe så si fra, jeg sitter her og gamer inntil du kommer på noe - ish. Jeg har prøvd å snakke med han flere ganger, men jeg føler han klarer ikke forstå det. Tro meg, han er snill, rolig og omsorgsfull men han klarer ikke å skjønne at han kan ha en avhengighet. Han skjønner ikke at jeg føler meg ensom i forholdet. Nå de siste månedene/halve året har han startet med turneringer og et game kan vare i opptil 4 timer. Dette kan han spille flere ganger om dagen. Han døgner også titt og ofte og er gjerne våken i 48 timer hvis han kan. Han jobber forresten om natten så døgnet hans er somregel snudd. Derav at jeg må ofte passe på å få han opp. 

Jeg er lite needy, jeg har egen jobb og egne interesser, trives i mitt eget selskap men jeg synes det er litt trist at han ikke har noe annet av intresser enn dette. Jeg har jo akseptert at han er sånn, men jeg var kanskje ikke klar over at det kunne plage meg såpass i perioder. I går kveld tok jeg og fortalte alt jeg følte rundt det, og fikk til svar at jeg overdriver og at han er med på "hva som helst" så lenge jeg sier i fra først så han kan gjøre ferdig med gamet. Jeg fortalte at jeg følte jeg var i et mor-sønn forhold og at det er ofte vanskelig for meg. Jeg så jo at han ble lei seg, men var likevel oppe til kl 6 i dag tidlig. Jeg skulle ofte ønske han kunne "våkne opp" og se den virkelige verden istedenfor den virituelle. Jeg har faktisk en gang måtte fysisk trøste han fordi han tapte et game.

Vet ikke hva jeg ønsker til svar her, kanskje noen her som har dette på samme måte? Jeg kommer ikke til å gå i fra han, ikke være utro eller noe sånt. Han er 34 og jeg på samme alder. 

Anonymkode: bc925...515

[Monabanana]

Ja han må få lov å game, men det var da voldsomt? Virker ikke som han prioriterer noe annet. Kan du ikke forsøke å si at nei, i dag kan du finne på noe du vil gjøre sammen? 

[AnonymBruker]

Ja. 

Anonymkode: 515b4...65c

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så, siden vi møttes for 5 år siden har mannen hatt et gamingforbruk som ikke er normalt (?) for en person i 30 årene. I begynnelsen chattet vi mye og ble kjent, men han ble ofte for sen til avtaler vi hadde pga han glemte tiden fordi han gamet. Ble ofte skuffet, fordi jeg satt og ventet på han. Så flyttet han inn, det eneste han eide omtrent var pcen, og jeg husker jeg ble ganske overrasket når jeg så hvor mye han egentlig spilte. Det starter fra han våkner, så et lite avbrekk for tur med hund, så gaming, så middag så gaming igjen resten av kvelden og utover natta. Jeg har tenkt i mitt stille at han kanskje kommer til å bli lei, at det blir kjedelig, at han kanskje "vokser" av seg det verste. Men han har hele kontaktnettet sitt der, alle kompisene som sitter og gamer og gamer og gamer - hver dag, hele dagen. Kommer han inne online, så begynner enkelte av de å ringe for å høre hvor han blir av. Jeg anser meg som svært tålmodig, jeg liker gaming selv, men 12-15-18 timer om døgnet klarer jeg ikke. Jeg passer på at han kommer seg opp, lager middag, holder leilighet ren og ryddig osv - ja jeg kommer vel til å få pes for det her inne, men gjør jeg det ikke så blir det ikke gjort. Vi har ikke barn så jeg har ikke noe i mot det, jeg har tid nok.

Så kjøpte vi leilighet og fikk mye større plass. Han sitter i kroken sin hvert våkne sekund - argumentet hans er; Hvis du vil finne på noe så si fra, jeg sitter her og gamer inntil du kommer på noe - ish. Jeg har prøvd å snakke med han flere ganger, men jeg føler han klarer ikke forstå det. Tro meg, han er snill, rolig og omsorgsfull men han klarer ikke å skjønne at han kan ha en avhengighet. Han skjønner ikke at jeg føler meg ensom i forholdet. Nå de siste månedene/halve året har han startet med turneringer og et game kan vare i opptil 4 timer. Dette kan han spille flere ganger om dagen. Han døgner også titt og ofte og er gjerne våken i 48 timer hvis han kan. Han jobber forresten om natten så døgnet hans er somregel snudd. Derav at jeg må ofte passe på å få han opp. 

Jeg er lite needy, jeg har egen jobb og egne interesser, trives i mitt eget selskap men jeg synes det er litt trist at han ikke har noe annet av intresser enn dette. Jeg har jo akseptert at han er sånn, men jeg var kanskje ikke klar over at det kunne plage meg såpass i perioder. I går kveld tok jeg og fortalte alt jeg følte rundt det, og fikk til svar at jeg overdriver og at han er med på "hva som helst" så lenge jeg sier i fra først så han kan gjøre ferdig med gamet. Jeg fortalte at jeg følte jeg var i et mor-sønn forhold og at det er ofte vanskelig for meg. Jeg så jo at han ble lei seg, men var likevel oppe til kl 6 i dag tidlig. Jeg skulle ofte ønske han kunne "våkne opp" og se den virkelige verden istedenfor den virituelle. Jeg har faktisk en gang måtte fysisk trøste han fordi han tapte et game.

Vet ikke hva jeg ønsker til svar her, kanskje noen her som har dette på samme måte? Jeg kommer ikke til å gå i fra han, ikke være utro eller noe sånt. Han er 34 og jeg på samme alder. 

Anonymkode: bc925...515

Han bør jo inkludere deg i livet sitt og leve litt utenfor gamingverdenen, men han var slik når du fikk han, og har hele veien vært lik. Du forventet at han skulle forandre seg, men han har vel aldri sagt at han skal det? 

[AnonymBruker]

Si at du vil at han skal ta initiativ og ville bruke tid på deg også. Og at han skal ta X timer pause fra gaming hver dag så dere kan ha et normalt forhold. Han skal lage mat med deg, husarbeid med deg. Du liker ham, og vil ha en større bit av ham. Det betyr at gamingen må få en mindre bit av ham. Og du bør slutte å vekke ham for jobb, der må han lære på den harde måten å styre døgnet sitt.

Anonymkode: 8688f...072

[AnonymBruker]

Har vært der selv og avhengig ja. Man blir avhengig av dopaminet spillingen gir og belønningene. Spillingen blir fokuset i livet og er gjerne der en bruker kreativiteten en skulle brukt andre steder. Får han ikke spille på 2 timer kan jeg garantere at han sitter på do og tenker hvordan han skal gjøre noe når han kommer inn i spilleverden. 

 

Skremmer meg litt at spillene bare blir mer og mer konstruert for å sluke opp de som spiller. De er designet for å få folk til å sitte med dem og de som lager spillene vet hva ofte hva de gjør her. Det er en psykologisk avhengighet og vanskelig å komme seg helt ut av. 

 

Jeg kunne sitte 15t i strekk før men det er lenge siden nå. Men jeg blir ikke helt kvitt problemet, bare at jeg har kommet dit atjeg blr fornøyd bare jeg har muligheten til å spille. Litt som en nikotinavhengig blir roligere bare han vet at det er mulighet til å hente røykpakken i kjøleskapet. Jeg spiller kanskje 2-4 timer i uka nå, men det varierer. 

 

Du må bare være rett frem og han kommer neppe til å bare slutte en vakker dag. Men har han ikke jobb heller?

Anonymkode: 629c0...3ae

[AnonymBruker]

Gamingavhengig er vel når han avstår fra alt annet i livet for å heller game. Altså om han ikke dusjer, ikke lufter hunden, ikke møter på jobb, osv. Hvis han kan leve normalt "ved siden av", så er vel bare gamingen livet hans. Som er kjipt for alle andre, men dette er vel ikke akkurat en overaskelse på deg. Du så vel dette for 5 år siden og valgte likevel å satse på han?

Høres jo ut som han fungerer greit ellers, hvis han har jobb, passer på hunden, får i seg mat, kjøper leilighet osv. At han ikke for eks går fjelltur/ser tv hele dagen/drikker på byen osv er jo "rart" men han velger vel det han liker, å game. Finnes jo måter å tjene penger på det også forsåvidt.

Men jeg vet ikke om jeg selv hadde orket å bo med en slags ånd som bare satt og svetta foran pcen hele døgnet. 

Anonymkode: ea485...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gamingavhengig er vel når han avstår fra alt annet i livet for å heller game. Altså om han ikke dusjer, ikke lufter hunden, ikke møter på jobb, osv. Hvis han kan leve normalt "ved siden av", så er vel bare gamingen livet hans. Som er kjipt for alle andre, men dette er vel ikke akkurat en overaskelse på deg. Du så vel dette for 5 år siden og valgte likevel å satse på han?

Høres jo ut som han fungerer greit ellers, hvis han har jobb, passer på hunden, får i seg mat, kjøper leilighet osv. At han ikke for eks går fjelltur/ser tv hele dagen/drikker på byen osv er jo "rart" men han velger vel det han liker, å game. Finnes jo måter å tjene penger på det også forsåvidt.

Men jeg vet ikke om jeg selv hadde orket å bo med en slags ånd som bare satt og svetta foran pcen hele døgnet. 

Anonymkode: ea485...003

Nope, en som er avhengig av spill kan fint klare basic gjøremål også. En rusavhengig kan også klare å dusje, lufte hund og faktisk gå på en jobb. Litt avhengig av type rus da. Kan love deg en ting, han der er avhengig. En helg uten å spille og han der har full panikk. Og ikke rart, spilling er i overkant gøy. 

Anonymkode: 629c0...3ae

[AnonymBruker]

Vil si at han liker å spille, godt over gjennomsnittet! Hvis han ikke klarer å gå en dag uten å spille så vil jeg si han er avhengig. Slik du beskriver det fungerer han ellers, men tilbringer fritiden med hobbyen. Vil derfor ikke si han er avhengig, men at han likevel bruker alt for mye tid på hobbyen.

Når han er i et forhold så må han tilpasse litt slik at dere også kan gjøre ting sammen. Ikke bare hvis du finner på noe, det kan han vel finne på selv?

Samtidig opplever jeg at folk som klager på spilling gjerne elsker å se på tv/netflix hele kvelden. Samme greia, bare mindre aktivt. Spiller du så bruker du hodet i hvertfall!

Anonymkode: 889b3...f1f

[AnonymBruker]

Samboeren min spiller ogsp dataspill. Men maks en time om dagen, kanskje et par timer i helgene. Kan fint gå no en dager uten å spille og. 

Jeg hadde ikke orka det der. Xen min spilte mye mer, men mindre enn der samboeren din gjør. Men jeg ble piss lei av å rope han inn til middag, måtte spørre hver gang vi skulle finne på noe, samt føle meg tilsidesatt for noe annet. 

Jeg tenkte på skrekk og gru med å skulle få barn med xen. Tror ikke der hadde fungert, slik han var da. 

Anonymkode: 99ed4...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Så, siden vi møttes for 5 år siden har mannen hatt et gamingforbruk som ikke er normalt (?) for en person i 30 årene. I begynnelsen chattet vi mye og ble kjent, men han ble ofte for sen til avtaler vi hadde pga han glemte tiden fordi han gamet. Ble ofte skuffet, fordi jeg satt og ventet på han. Så flyttet han inn, det eneste han eide omtrent var pcen, og jeg husker jeg ble ganske overrasket når jeg så hvor mye han egentlig spilte. Det starter fra han våkner, så et lite avbrekk for tur med hund, så gaming, så middag så gaming igjen resten av kvelden og utover natta. Jeg har tenkt i mitt stille at han kanskje kommer til å bli lei, at det blir kjedelig, at han kanskje "vokser" av seg det verste. Men han har hele kontaktnettet sitt der, alle kompisene som sitter og gamer og gamer og gamer - hver dag, hele dagen. Kommer han inne online, så begynner enkelte av de å ringe for å høre hvor han blir av. Jeg anser meg som svært tålmodig, jeg liker gaming selv, men 12-15-18 timer om døgnet klarer jeg ikke. Jeg passer på at han kommer seg opp, lager middag, holder leilighet ren og ryddig osv - ja jeg kommer vel til å få pes for det her inne, men gjør jeg det ikke så blir det ikke gjort. Vi har ikke barn så jeg har ikke noe i mot det, jeg har tid nok.

Så kjøpte vi leilighet og fikk mye større plass. Han sitter i kroken sin hvert våkne sekund - argumentet hans er; Hvis du vil finne på noe så si fra, jeg sitter her og gamer inntil du kommer på noe - ish. Jeg har prøvd å snakke med han flere ganger, men jeg føler han klarer ikke forstå det. Tro meg, han er snill, rolig og omsorgsfull men han klarer ikke å skjønne at han kan ha en avhengighet. Han skjønner ikke at jeg føler meg ensom i forholdet. Nå de siste månedene/halve året har han startet med turneringer og et game kan vare i opptil 4 timer. Dette kan han spille flere ganger om dagen. Han døgner også titt og ofte og er gjerne våken i 48 timer hvis han kan. Han jobber forresten om natten så døgnet hans er somregel snudd. Derav at jeg må ofte passe på å få han opp. 

Jeg er lite needy, jeg har egen jobb og egne interesser, trives i mitt eget selskap men jeg synes det er litt trist at han ikke har noe annet av intresser enn dette. Jeg har jo akseptert at han er sånn, men jeg var kanskje ikke klar over at det kunne plage meg såpass i perioder. I går kveld tok jeg og fortalte alt jeg følte rundt det, og fikk til svar at jeg overdriver og at han er med på "hva som helst" så lenge jeg sier i fra først så han kan gjøre ferdig med gamet. Jeg fortalte at jeg følte jeg var i et mor-sønn forhold og at det er ofte vanskelig for meg. Jeg så jo at han ble lei seg, men var likevel oppe til kl 6 i dag tidlig. Jeg skulle ofte ønske han kunne "våkne opp" og se den virkelige verden istedenfor den virituelle. Jeg har faktisk en gang måtte fysisk trøste han fordi han tapte et game.

Vet ikke hva jeg ønsker til svar her, kanskje noen her som har dette på samme måte? Jeg kommer ikke til å gå i fra han, ikke være utro eller noe sånt. Han er 34 og jeg på samme alder. 

Anonymkode: bc925...515

Min kjæreste er gamer, han har gamet siden han var 8år i 5+ timer til dagen. Han mener at det er en fin linje mellom hobby og avhengighet, og hvis all tiden blir brukt til gaming så blir det jo altoppslukende. Dere bør finne noen felles interesser, og det må gjøres seg for steg for å venne han av avhengigheten. Men typen min hverken døgner eller sitter å spiller i 10timer,han går på jobb,gjør husarbeid, og vi går turer sammen,ser serier og andre ting. Kanskje brettspill eller en annen nærliggende aktivitet kan være bra?

Anonymkode: 9ccca...b4f

[AnonymBruker]

Du skriver ikke hva det er du vil at han skal gjøre heller enn å game? Forventer du at han skal droppe sine interesser fore å heller bruke tiden sin på dine, eller hva er det du vil?

Anonymkode: 02536...33a

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Joda jeg var klar over hva jeg gikk til, men jeg skjønte kanskje ikke helt omfanget eller HVOR viktig det var for han kanskje. Det kom litt gradvis. Dette kan jo kanskje ha litt med corona også - akkurat nå, vi kommer oss ikke ut og kan gjøre ting på samme måte som før. Og jo, han jobber om natten, men har flere ganger spilt seg bort og må plutselig bare løpe for å rekke bussen, hvis ikke så gamer han til siste sekund før han må dra. De gangene han ikke får spilt ser jeg nesten abstinensen lyse i øynene hans. Dette skjer ikke ofte, kun når vi er hos familie i julen og jeg ser at han "kjeder" seg og gjerne skulle ha gamet. Jeg har ofte sittet klar med middag og må vente på han mens han gjør seg ferdig. Så det er ofte gamingen som styrer hva og når vi kan gjøre ting sammen. Det er vel kjernen i det jeg føler er vanskelig, ikke at han nødvendigvis gamer - for det gjør jeg også. Bare ikke opptil 18 timer i døgnet.

TS

Anonymkode: bc925...515

[AnonymBruker]

Høres ut som at han har et problem ja.

Min mann gamer også, men han begrenser det helt av seg selv på grunn av meg, han vil ikke det skal gå ut over meg og tiden vår sammen  Han kan gjerne våkne tidlig i helger og game før jeg våkner. Det merker jeg ikke noe til. Og iblant har han en periode hvor han vil game litt på kvelder også, etter middag og etter vi har sett litt serier. Han spør alltid om jeg syns det er i orden, om det er noe annet jeg heller vil vi skal gjøre sammen. Jeg pleier å si at det er helt i orden, og setter meg til med litt eget og er fornøyd med det.

Jeg hadde blitt lei meg om jeg ble nedprioritert og ikke sett i livet pga en skjerm. Jeg kan selv spille litt iblant, men ville aldri "latt meg bli  mast til middag" eller forsømt andre plikter jeg mener man har når man bor sammen, som å bidra like mye til husarbeid, og ikke minst bruke tid sammen. 

Bruker dere ikke noe tid sammen så har dere jo egentlig ikke et forhold?

Anonymkode: 41dc8...d6f

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en litt samme type. Tenkte forsåvidt at det gikk fint, for han spilte jo ikke når det var noe. Han ble med i middag til venner, fant på ting litt innimellom, men med mye syting da, han ville jo helst være hjemme. Han bidro aldri med noe hjemme, han jobbet og gamet. Jeg vasket klær, hus, gikk med hunden og lagde mat. I begynnelsen var jeg jo veldig forelsket, så ble det en vane mer eller mindre. Han ønsket seg barn, og sa selv at han spilte fordi han ikke hadde noe annet å gjøre på. 

Vi fikk barn. Det ble bare styr, han kunne ikke legge fordi kameratene begynte å spille kl. 19. Han kunne aldri følge med på babycallen fordi han spilte. Han bidro ikke noe med barnet heller. 

Meg og barnet flyttet, så kan far få spille så mye han vil, hele dagen om så

Anonymkode: 18dfd...e3b

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn med en gamer. Som over, sa han at han spilte fordi han ikke hadde noe annet å gjøre, han kjedet seg.
Han og sa at han ikke spilte for mye, og at jeg bare måtte gi beskjed om jeg ville finne på noe, så kunne vi gjøre det istedenfor gaming. Jeg gamet litt med han. Han mente at vi var sosiale sammen når vi gamet, så vi trengte jo ikke gjøre noe annet. Og gjorde vi noe annet, så var det alltid snakk om gaming. Diskusjoner om spill og planlegging av hva man skulle gjøre når man logget på igjen.
Så kom barnet. Mannen spilte like mye. Tok ikke ansvar for barnet og jeg ble sittende alene med det.
Jeg kom fram til at det ville være bedre å være alenemor for ett barn, enn 2, så jeg gikk fra det største barnet.
Han mener fremdeles ikke han spiller for mye, men har ikke tid til å se barnet sitt så ofte, pga gaming..

Ja, mannen din er avhengig.
Og ja, du er mammaen.

Anonymkode: 71435...0e6

[AnonymBruker]

Hadde aldri gidda det der. Han gamer og du er mor/hushjelp. Hjelpes! 

Anonymkode: f7afc...769

[AnonymBruker]

Jeg har også fått barn med en gamer, og han gamer nå kun etter barna er lagt og springer fra hvis det er noe. Så ikke alle blir ubrukelig fedre fordi de er gamere. Nå har aldri mannen min spilt 18t i døgnet, men kan godt sitte hele kvelden innimellom. Aldri noe klaging ved andre aktiviteter eller planer. 

Anonymkode: 6287b...654

[AnonymBruker]

Han " vokser" det ikke av seg 😉 Min eks er gamer ( 50-åra). Han var permittert for 2 år siden. Vi møtte hverandre 2 ganger på dagtid i løpet av over et år. Jeg er hjemmeværende.  Bodde 5 min.fra hverandre.  Nå er han permittert igjen....og koser seg hjemme med høy lønn frem til sommeren🙄 Godt å slippe å forholde seg til. Han var som din : bare si ifra hvis du vil finne på noe 😆,,, ja ,for det enkelt med slike som snur døgnet. 

Anonymkode: a4523...e4a

[AnonymBruker]

Samboeren min er helt lik. Spiller nesten 24/7, sover minimalt og da gjerne på dagen, setter spillet på autoklikker når han sover. Han har ikke jobb for tiden så jeg skjønner at han må ha noe å gjøre, men det skal da faen meg være måte på. Han er flink de timene datteren kommer fra barnehagen og til leggetid, men som oftest jeg som gjør alt, mens de leker litt og når det er barnetv på kveldstid så spiller han. Mannen din er avhengig, det er dessverre min og. Verste er at når vi sover borte eller lignende så kan han spille spillet på mobilen 🙄 

Anonymkode: 7edd7...d9c