Usikker på barn nr 2

[AnonymBruker]

Jeg er så usikker på om jeg orker en baby til. Hadde i utgangspunktet tenkt at to barn hadde vært fint av mange grunner, men etter (og midt i) en slitsom babytid føler jeg meg mer usikker en noen gang. Mini er 10 mnd og vi hadde en tøff start med ammeproblemer i mange måneder, søvn som var katastrofe frem til 6 mnd og baby som hatet vogn og seng og generelt å ligge for seg selv, og nå som baby er eldre er det tenner og regresjoner og virus. Jeg kjenner at jeg ikke orker tanken på å gjøre alt på nytt bare med en baby, skjønner oppriktig ikke hvordan man skal gjøre det med et lite barn å ta vare på i tillegg. På toppen av det hele så må vi i såfall gjennom nye runder ivf og jeg er i sluttten av 30-årene og mannen i slutten av 40-årene så føler heller ikke at vi kan vente så voldsomt lenge heller. MEN, samtidig ser jeg jo definitivt fordeler for førstemann med å ha en litt større familie, og jeg er selvfølgelig åpen for å få et nytt fantastisk menneske inn i livet vårt. Noen som hadde liknende tanker? Og hva endte dere med å gjøre?

Anonymkode: fdd6b...f3b

[AnonymBruker]

Ville holdt meg til en. Synes ikke det er verdt å ofre forholdet for en til, og det blir ofte resultatet. Har en bror som gikk gjennom akkurat dette.

Anonymkode: d4a6d...0c4

[AnonymBruker]

Jeg har allerede ett barn fra ett tidligere forhold som nå er 10 år, og gravid med baby nr 2. Vi måtte denne gangen gjennom ivf.  Det var langvarig denne gangen å skulle bli gravid,  det tok oss 5 år med mange ivf forsøk.  Men nå er vi endelig gravide og allerede tenker vi at vi skal prøve på ert tredje barn så snart som det lar seg gjøre, vi må da gjennom ivf igjen.

 

Det jeg har erfart med første barnet,  var at det var veldig krevende de første 2-3 årene, men nå er 10 åringen utrolig selvstendig og det har hen vært i flere år allerede, så jeg tenker deg går bra 

Anonymkode: feb33...cda

[AnonymBruker]

Vi hadde det helt likt med vår første baby. Gruet meg veldig da jeg var gravid med nummer 2, men vi var alltid bestemte på at vi ville ha flere. Har aldri angret! 

Selv om vi har hatt mange lignende utfordringer i babytiden andre gangen også, så hadde vi jo mye erfaringer og verdifull kunnskap i bunn . 

Anonymkode: 0be45...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det jeg har erfart med første barnet,  var at det var veldig krevende de første 2-3 årene, men nå er 10 åringen utrolig selvstendig og det har hen vært i flere år allerede, så jeg tenker deg går bra 

Anonymkode: feb33...cda

Det er klart, men når det er ti år mellom barna så er jo situasjonen helt annerledes. 

I TS' tilfelle har hun jo en på ti måneder, og har dårlig tid om hun skal ha en til. 

Anonymkode: d4a6d...0c4

[AnonymBruker]

Jeg tenkte det samme som det men hoppet i det da første barn var 1,5 år og ville bare bli ferdig med det. Det ble to tette (2 år og 2 mnd.) og vi gledet oss nesten ikke under svangerskapet. Heldigvis viste det seg at barn nr. 2 var SÅ mye enklere som baby og det ble ikke dobbelt så slitsomt. Svangerskapet var tøft, men etter det har det gått over all forventning. Nå er de 3 år og 10 mnd. og vi er mye mindre slitne og frustrerte enn da nr. 1 var baby. Glad for at vi turte og hoppet i det. 

Anonymkode: a7392...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Det er klart, men når det er ti år mellom barna så er jo situasjonen helt annerledes. 

I TS' tilfelle har hun jo en på ti måneder, og har dårlig tid om hun skal ha en til. 

Anonymkode: d4a6d...0c4

Som jeg skrev prøvde vi i over 5 år før vi ble gravide, så det var ikke ønskesituasjon at førstemann skulle være så stor.  

Og det er vel heller ikke det som skal avgjøre om man ønsker flere barn?

Anonymkode: feb33...cda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg tenkte det samme som det men hoppet i det da første barn var 1,5 år og ville bare bli ferdig med det. Det ble to tette (2 år og 2 mnd.) og vi gledet oss nesten ikke under svangerskapet. Heldigvis viste det seg at barn nr. 2 var SÅ mye enklere som baby og det ble ikke dobbelt så slitsomt. Svangerskapet var tøft, men etter det har det gått over all forventning. Nå er de 3 år og 10 mnd. og vi er mye mindre slitne og frustrerte enn da nr. 1 var baby. Glad for at vi turte og hoppet i det. 

Anonymkode: a7392...dbc

Denne trengte jeg å lese idag... 

Hilsen sliten gravid mamma til snart 2 åring.. 

Anonymkode: 32162...8f9

[AnonymBruker]

Man angrer jo aldri på barna man får. Det sørger biologien for. Ethvert barn er et nytt menneske laget av deg, og når de først er der, kunne du ikke forestilt deg livet uten. 

Utifra den logikken skulle man jo fått alle barn man kunne få - 8 eller 9 om det ble slik. Men de fleste gjør ikke det, for det er flere faktorer som spiller inn. Man vil ha et godt liv, og det innebærer et godt parforhold, romslig nok økonomi, god helse, overskudd og mer. 

Ingenting dreper sexlivet som å måtte prøve på barn. Alle jeg kjenner - spesielt menn - sier at de har aldri hatt mindre glede av sex enn når de aktivt prøver å få barn, markerer kalenderen og timer eggløsningen. Det tar enhver romantisk og seksuell impuls ut av det hele. Alt blir mange ganger forsterket på IVF, som for de fleste er en stor belastning på parforholdet. Men det vet du jo, da dere har gjort det. 

En venn av meg hadde denne prosessen for nummer to. De var usikre, men fulgte den norske normen med at "vi skal jo ha to", kanskje litt i blinde. Nummer to ble unnfanget ved IVF, og har idag noen utfordringer - ikke funksjonshemninger, men syndromer og problemer sosialt og på skolen. Noen leger mener det er økt sjanse for dette ved kunstig befruktning, og høy alder. De ble skilt for to år siden, og selv om de nok hadde problemer fra før i ekteskapet, så tror jeg samvær var en viktig faktor. Det er lettere å ta "støyten" med barna en uke og så få fri den neste, fremfor å ha et konstant kjør. Trist, men sant. Skilsmisse kan være en befrielse fra en fullstendig utmattende småbarnsfase.

Du skriver ikke hva din mann tenker om dette. Ønsker han et barn til?

Anonymkode: d4a6d...0c4

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma til den skjønneste lille jente for 5 måneder siden. Hun blir enebarn. Jeg er så imponert over de som har overskudd til to tette, eller to barn overhodet. Personlig kunne jeg aldri tenkt meg to tette, jeg synes det virker stressende. Også for parforholdet. 

Anonymkode: 9e7df...e82

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Man angrer jo aldri på barna man får. Det sørger biologien for. Ethvert barn er et nytt menneske laget av deg, og når de først er der, kunne du ikke forestilt deg livet uten. 

Utifra den logikken skulle man jo fått alle barn man kunne få - 8 eller 9 om det ble slik. Men de fleste gjør ikke det, for det er flere faktorer som spiller inn. Man vil ha et godt liv, og det innebærer et godt parforhold, romslig nok økonomi, god helse, overskudd og mer. 

Ingenting dreper sexlivet som å måtte prøve på barn. Alle jeg kjenner - spesielt menn - sier at de har aldri hatt mindre glede av sex enn når de aktivt prøver å få barn, markerer kalenderen og timer eggløsningen. Det tar enhver romantisk og seksuell impuls ut av det hele. Alt blir mange ganger forsterket på IVF, som for de fleste er en stor belastning på parforholdet. Men det vet du jo, da dere har gjort det. 

En venn av meg hadde denne prosessen for nummer to. De var usikre, men fulgte den norske normen med at "vi skal jo ha to", kanskje litt i blinde. Nummer to ble unnfanget ved IVF, og har idag noen utfordringer - ikke funksjonshemninger, men syndromer og problemer sosialt og på skolen. Noen leger mener det er økt sjanse for dette ved kunstig befruktning, og høy alder. De ble skilt for to år siden, og selv om de nok hadde problemer fra før i ekteskapet, så tror jeg samvær var en viktig faktor. Det er lettere å ta "støyten" med barna en uke og så få fri den neste, fremfor å ha et konstant kjør. Trist, men sant. Skilsmisse kan være en befrielse fra en fullstendig utmattende småbarnsfase.

Du skriver ikke hva din mann tenker om dette. Ønsker han et barn til?

Anonymkode: d4a6d...0c4

Nei man angrer ikke, det tenker jeg ikke at blir et problem. Og det som er greia med ivf er at man enten blir sterkere sammen eller kollapser, tror allerede at prosessen har forberedt oss godt på alt som kan gå galt. Kjører uansett ikke på med en ny runde uttak, bruker i såfall det jeg har på frys og så sier jeg meg ferdig, orker ikke en lang ivf prosess til, det er helt sikkert. 
Mannen er vel litt der jeg er, overhodet ikke klar for ny runde men heller ikke bestemt på at det kun blir en. 
Ts

Anonymkode: fdd6b...f3b

[AnonymBruker]

Ting løsnet veldig ved 1,5 år. Ungen sovnet tidlig hver kveld og vi fikk hentet oss inn. Vi tok et halvt år med «parforhold» tid fra 1,5-2 på første barnet, og fikk nr 2 med litt over 2,5 år mellom. Baby nr to var en drøm i forhold til 1 - mye lettere. 

Anonymkode: cb39b...877