Bestemor (min mor) forskjellsbehandler barnebarna

[AnonymBruker]

Mine barns bestemor, altså min mor, forskjellsbehandler dem. Det er kun meg av mine søsken som har barn. Min førstefødte var enebarn i en god stund før jeg fikk nr 2 og 3. Min mor har alltid vært veldig (!) engasjert i det eldste barnet mitt, på grensen til sykelig i noen tilfeller synes jeg (og andre har også observert dette). Når mine andre to blir født får de aldri den samme oppmerksomheten fra henne. Alt handler om min førstefødte, hele tiden. Det er han mamma spør om når vi snakker på telefonen, hun spør besten aldri om hvordan de andre to har det. Hun tar med kun han med på morsomme ting, skjemmer han bort med diverse goder, luksus og ting, mens de andre kommer i andre rekke. 

Jeg har prøvd å snakke med henne, fortalt at hun må slutte å forskjellsbehandle dem men hun er totalt uenig og setter seg i forsvar med en gang. Samtidig som ingen endring skjer. Jeg får ikke lyst til at barna mine skal vokse opp slik som dette, verken de to minste eller eldstemann. De to minste fordi det vil såre dem å aldri bli prioritert, og den eldste fordi det ikke er bra for han å bli så sykt bortskjemt samtidig som han må se småsøsknene sine bli så dårlig behandlet. 

Hva ville dere gjort? 

Anonymkode: 4ab93...d39

[AnonymBruker]

Hva med å si nei når hun vil ha kun den ene med på ting? 

Jeg skjønner det er vanskelig å ha alle på en gang - men, når tilogmed andre kommenterer det blir det jo voldsomt. 

Sett noen grenser nå, og si nei til forslag som et typisk for henne å forskjellsbehandle med. 

Anonymkode: 53175...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva med å si nei når hun vil ha kun den ene med på ting? 

Jeg skjønner det er vanskelig å ha alle på en gang - men, når tilogmed andre kommenterer det blir det jo voldsomt. 

Sett noen grenser nå, og si nei til forslag som et typisk for henne å forskjellsbehandle med. 

Anonymkode: 53175...ba3

Jeg vet jeg kan det. Men hun tar helt over. Når vi er på besøk det eller hun er hos oss så sier hun ja til ting barnet spør om uten å høre med meg om det er ok. Motsier meg om jeg irettesetter gutten, og det rett foran han og alle andre i familien. Hun tar alt for gitt, tar veldig mye plass og vet virkelig ikke sin plass. Hun oppfører seg som om hun er hans mor, og ikke bestemor. 
Hjelper ikke å si noe til henne heller.

Ts 

Anonymkode: 4ab93...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet jeg kan det. Men hun tar helt over. Når vi er på besøk det eller hun er hos oss så sier hun ja til ting barnet spør om uten å høre med meg om det er ok. Motsier meg om jeg irettesetter gutten, og det rett foran han og alle andre i familien. Hun tar alt for gitt, tar veldig mye plass og vet virkelig ikke sin plass. Hun oppfører seg som om hun er hans mor, og ikke bestemor. 
Hjelper ikke å si noe til henne heller.

Ts 

Anonymkode: 4ab93...d39

Hun kan feks være på tur ut døra med gutten mens hun roper til meg at hun og han drar dit og dit, og lignende, og smetter ut døra før jeg omtrent rekker å svare. Altså det er ikke snakk om å spørre meg om det passer, for hun bare gjør det og regner med jeg synes det er ok. Og når de er på tur ut døra så sier jeg ikke nei, det ville vært dårlig gjort ovenfor gutten.. 
Ts

Anonymkode: 4ab93...d39

[AnonymBruker]

Her må du sette ned foten før hun ødelegger alle tre barna dine. Si nei, gjerne foran barna. "Nei, Lars, nå kan du bli her hjemme med meg. Det er Lise sin tur til å bli med denne gangen, for du var jo med på tur sist. Og neste gang er det Lene sin tur. Kle av Lars igjen, du mamma, så kler jeg på Lise imens. Blir det ikke fint å være med bestemor på tur, Lise?". Protesterer din mor eller lager et problem når du griper inn på denne måten, må du rett og slett nekte henne å se barna. Den typen forskjellsbehandling som hun driver med nå, og som du tillater henne å drive med, er direkte skadelig. Behandlingen hennes av deg foran barna er også et stort problem, både for deg og barna dine. Har hun alltid behandlet deg sånn? 

Anonymkode: f873c...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her må du sette ned foten før hun ødelegger alle tre barna dine. Si nei, gjerne foran barna. "Nei, Lars, nå kan du bli her hjemme med meg. Det er Lise sin tur til å bli med denne gangen, for du var jo med på tur sist. Og neste gang er det Lene sin tur. Kle av Lars igjen, du mamma, så kler jeg på Lise imens. Blir det ikke fint å være med bestemor på tur, Lise?". Protesterer din mor eller lager et problem når du griper inn på denne måten, må du rett og slett nekte henne å se barna. Den typen forskjellsbehandling som hun driver med nå, og som du tillater henne å drive med, er direkte skadelig. Behandlingen hennes av deg foran barna er også et stort problem, både for deg og barna dine. Har hun alltid behandlet deg sånn? 

Anonymkode: f873c...abd

Jeg vet det, men jeg prøver å snakke med henne men det er jo som å snakke til en vegg. Hun bryr seg ikke om noe jeg sier, for alt jeg mener og sier er visstnok bare tull og ikke verdt å bry seg med. 
Og ja hun har alltid tatt over morsrollen når vi har vært på Besøk hos hverandre. Snakker meg ned og tror hun bestemmer over livet til barnebarnet. Hun behandler han som en prins på gullstol, mens de andre to er det ikke så nøye med. 
ts

Anonymkode: 4ab93...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet det, men jeg prøver å snakke med henne men det er jo som å snakke til en vegg. Hun bryr seg ikke om noe jeg sier, for alt jeg mener og sier er visstnok bare tull og ikke verdt å bry seg med. 
Og ja hun har alltid tatt over morsrollen når vi har vært på Besøk hos hverandre. Snakker meg ned og tror hun bestemmer over livet til barnebarnet. Hun behandler han som en prins på gullstol, mens de andre to er det ikke så nøye med. 
ts

Anonymkode: 4ab93...d39

Jeg mente om hun ALLTID har behandlet deg som dritt, også når du var barn? 

Det spiller faktisk ingen rolle hvordan hun responderer på dine forsøk på grensesetting, for du MÅ sette ned foten. Jeg vil anbefale at du nekter henne kontakt med barna fram til hun endrer seg og hvis hun ikke holder seg unna og respekterer det du sier, ville jeg faktisk brutt kontakten fullstendig og truet med politi hvis hun tiltvinger seg kontakt med den eldste. Hvor er barnas far, og eventuelt din far, i dette bildet?

Anonymkode: f873c...abd

[AnonymBruker]

Du får sette foten ned noen ganger, så hun lærer. NEI mamma, Lars er mitt barn og jeg bestemmer. Du skal spørre meg først om mine barn. Og du skal bytte på hvem du tar med deg på gøy, her i vår familie behandler vi alle likt. Si det gjerne foran barna. Si det bestemt, og ikje gi deg. Om hun ikke hører, så ber du henne rett og slett gå.

Anonymkode: dfd56...367

[AnonymBruker]

Jeg har bare et barn men min mor har (hatt) en del av den uspiselige oppførselen du nevner. En ting er at hun bestemmer da barnet har vært alene med henne, men hun har tatt samme rolle om jeg er tilstede. Helt hensides. Jeg har droppet å ha noe særlig kontakt med henne, sa vel også klart i fra ved et par anledninger at jeg bestemmer når jeg er tilstede. Da ble hun utrolig snurt og sur.

Hun er etterhvert lite tilstede i livet til barnet mitt, som straks er 10 år og ikke så opptatt av moren min men mer av sine egne venner, skole, fritidsaktiviteter etc. Hun prøver da å minne barnet på hvor mange leker hun har kjøpt til barnet da det var yngre og at de dro i lekebutikken så å si hver gang barnet var på besøk hos henne. Naturlig nok får hun ikke nevneverdig kred for det 4-5 år etter når barnet knapt opplever at min mor er del av livet nå 😂

Vet ikke hva jeg skal råde deg til, men om barnet ditt er stort nok ville jeg fortalt at det er viktig at det sier i fra til deg og at av og til må de andre søsknene få være med i stedet for han/henne. Jeg ville nok også sagt til moren din at om hun fortsetter så ser du ikke noen annen mulighet til å begrense kontakten. Forsøk å forklar at hun vel aldri ville ha gjort forskjell på deg og dine søsken, og sånn må det nødvendigvis være også med barnebarna. 

Anonymkode: e06b4...dbd

[Hactar]

Jeg tror ikke hun vil høre før du nekter henne kontakt. Vil hun oppføre seg bra dersom hun er alene med et av de yngre barna? I så fall kan du si hun kan få med seg mellomste eller minste på tur, men hun får ikke møte eldste før hun viser at hun også kan prioritere de yngste.

Er hun troende til å være ufin mot de yngste alene, tenker jeg hun må få veldig begrenset kontakt. Da er hun en destruktiv innflytelse, også for eldste. Det spiller ingen rolle om hun ikke er enig. Du er moren. Du må ivareta alle dine barn. 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her må du sette ned foten før hun ødelegger alle tre barna dine. Si nei, gjerne foran barna. "Nei, Lars, nå kan du bli her hjemme med meg. Det er Lise sin tur til å bli med denne gangen, for du var jo med på tur sist. Og neste gang er det Lene sin tur. Kle av Lars igjen, du mamma, så kler jeg på Lise imens. Blir det ikke fint å være med bestemor på tur, Lise?". Protesterer din mor eller lager et problem når du griper inn på denne måten, må du rett og slett nekte henne å se barna. Den typen forskjellsbehandling som hun driver med nå, og som du tillater henne å drive med, er direkte skadelig. Behandlingen hennes av deg foran barna er også et stort problem, både for deg og barna dine. Har hun alltid behandlet deg sånn? 

Anonymkode: f873c...abd

Tanken er god, men jeg vet ikke om jeg hadde turt å presse et av de uønskede barna på bestemor hvis jeg var TS. I verste fall går bestemor med på dette for å få med Lars neste gang, men er ikke spesielt hyggelig mot Lise fordi hun anser det som en plikttur. Denne kvinnen virker ærlig talt ikke som om hun har normal respekt for andre mennesker. Det ser mer ut som om hun handler utelukkende ut fra egne behov.

TS, jeg hadde faktisk redusert samværet med mor kraftig hvis jeg var deg. Jeg er ikke så sikker på at kontakten egentlig er til fordel for det største barnet ditt heller. Mora di høres rimelig selvsentrert ut.

[AnonymBruker]

Her må du sette ned foten og stå på ditt. Du sier at din mor ikke hører etter og at det er som å snakke til en vegg. I ditt hjem og når det gjelder dine barn så er det faktisk du som bestemmer UANSETT. Hører hun ikke etter så er det rett ut. 

Jeg blir sjokkert over hvor lett styrte noen mennesker er.. Blir sint av bare å lese slikt 😂 Jeg hadde regelrett klikket. Du er moren til barna og du har ansvar for at de ikke blir behandlet "dårlig" da må du stå opp for deg selv og det du mener. Barna er for små til å gjøre dette selv.. Jeg har selv ei venninne som blir forskjellsbehandlet av bestemoren sin i forhold til sine søsken. Det forholdet er ødelagt og denne veninnen er såret fordi hun ikke forstår hva som gjør at hun er mindre likt. Ta det nå før de er store nok til å forstå!

Jeg hadde fysisk dyttet henne ut døra om hun hadde oppført seg slik, ikke akseptabelt i det hele tatt😤 

Anonymkode: 0111b...5ef

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg teker at alle historier har flere sider, og dette er din opplevelse.  Først vil jeg si at jeg er opptatt av at barn ikke skal forskjellsbehandles eller føle seg uten for. Men det å behandle alle barn likt er helt umulig. Kan det være sider ved denne situasjonen som du ikke ser, og som du ikke har refkektert over før?

Jeg er ikke mormor, men jeg er tante og i begge søskenflokkene er det tre barn. Dersom du ser på antall timer jeg har vært med barna, og hva slags avkitivieter vi har gjor sammen, antall overnattinger osv, så har de eldste i hver søskenflokk absolutt fått mest. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i alle ungene. Når mine søsken fikk sine første barn så var de unge, og da er det gjerne naturlig at man trår til og hjelper mer till enn for mer "voksne" foreldre.  Jeg ville gi foreldrene litt tid til å bare være seg selv, de var gode foreldre når de var sammen med barnet.  Siden barnet er eldst, så har vi naturlignok kjent hverandre lengre, og derfor har vi hatt mer tid sammen. Når de yngre barna kom og var babyer, så tok jeg eldste slik at eldstemann noen ganger skulle få oppleve å være i fokus og spesiell, komme seg ut på aktiviteter og få stimuli og enegi. En ny baby i huset tar mye fokus, man tar ikke med nyfødte overalt, og foreldre trenger også å hente seg inn med søvn. Innimellom passet jeg babyen slik at foreldrene kunne ta eldste med på aktiviteter som ikke babyen kunne være med på, men babyen husker naturligvis ikke den alenetiden vi hadde da nå. Når eldste ble født og var enebarn så fikk eldste all fokus og oppmerksomhet fra foreldrene, de som kom etter kom inn i en familie hvor det allerede var barn og de måtte dele på foreldrene. Jeg har mange ganger hatt de eldste i hver av søskenflokkene på overnatting uten søsken. Sett i dine øyne kan det være urettferdig, i mitt hjerte har jeg tenkt at ved å gjøre dette så gir jeg de yngste litt av det samme som den eldste fikk, nå får den yngste være enebarn og få all oppmerksomhet fra foreldrene, om det så bare er for en helg. Jeg har tenkt at det må være godt for både de yngste og foreldrene å kunne være i sin egen boble, slik de var med de eldste helt til nestemann kom.

Jeg elsker alle barna, de er unike og spesielle på hver sin måte. Jeg ville ikke vært uten en eneste av de. Men det er også slik at barna har ulike personligheter, og vi matcher ulikt. De to eldste i hver søskenflokk liker meg bedre og har mer felles interesser med meg. Det er ikke så mye "jobb" å passe de, fordi jeg kan gjøre ting jeg liker å interesserer meg for også. Selvsagt innviterer jeg alle til å komme på overnatting innimellom, da er det de to eldste som hopper i taket, de spør gjerne hver gang jeg ser de om å få bli med meg hjem ( det går langt i fra hver gang på grunn av jobb, skole og barnehage).  De yngste vil helst være med mødrene sine om de får velge, selv om de i dag er eldre enn det de eldste var da de ville være hos meg. Dersom foreldrene skal bort eller trenger barnevakt, så passer jeg alle sammen. Dersom foreldrene ikke skal noe spesielt, så tvinger verken jeg eller mor/far barna til å bli med dersom det ikke fungerer meg oppmunting og lokking. Nå som de yngste er blitt noen år så ser jeg at det er andre familiemedlemmer de yngste foretrekker, mens de eldste foretrekker meg, og det må være lov for alle barna.  Jeg opplever ikke at noen av barna synes jeg er urettferdig eller forskjellsbehandler, og det er det viktigeste for meg. Alle barna skal vite at jeg er glade i de, og vil være der for de om de trenger meg.

Dette er bare noen tanker om hvordan det er for meg, for deg hadde det nok sett veldig urettferdig ut. Har du prøvd å finne ut hvordan det er for din mor? Kan det være et hun var yngre og sprekere da eldste kom, og dermed klarte å være mer innvolvert i han enn i de to neste. Han er kanskje blitt så stor at han ikke krever så mye i dag, men det gjør de eldste. Kansje hun vil gi deg og de yngste alenetid sammen slik du og eldste har hatt, og hun "ofrer" tid og kontat med de yngste for å gi dere det? Kanskje det er kjemi og interesser? Jeg er egentlig ikke så interessert i hvordan du opplever det, du har skrevet det, men jeg synes at du ikke ser hvor heldig du er som har en mor som er engasjert og bryr seg. Det eneste viktige er hvordan barna opplever dette? Dersom du legger vekk dine følelser og meninger, er de yngste barna sin opplevelse at mormor forskjellsbehandler, favorierer eldstemann, eller bryr seg ikke om oss? Er de yngste glade for å få alene tid med deg? Her må man følge med yngre barn vil gjerne være med mamma, men så kommer de til en alder der de også vil være med, får de da lov til det av din mor? Kan du foreslå at dere bytter en gang i blant, mormor tar de  yngste og du eldste? Eller at mellomste etterhvert også får bli med mormor? Trenger eldste denne alenetiden og oppmerksomheten? Kan du prøve å snakke med din mor på en vennlig og åpen måte uten å beskylde henne for å være urettferdig?

Anonymkode: 7dacd...2e6