Psykisk sykdom og vennskap/kjæreste.

[AnonymBruker]

Hei. Dette blir et noe lengre innlegg om mine kamper opp gjennom årene, spesifikt om mine vanskeligheter med å lage relasjoner. Jeg er 25 år mannlig student, har alltid hatt problemer med å få nære venner som med ganske stor sikkerhet skyldes at jeg har intimitetsskrekk. Jeg sliter med å snakke om personlige ting og er også nervøs for kroppskontakt og så videre. Jeg liker heller ikke å fortelle folk om hva slags musikksmak jeg har eller hva slags tv-serier jeg ser på og slike ting. De fleste opplever meg sannsynligvis som ganske rar, men problemet er ikke at folk ikke liker meg, siden mye tyder på at de fleste gjør det. Jeg liker godt og tulle, samt å snakke om temaer som ikke kan knyttes til noe som utfordrer intimitetsskrekken min. Dette gjør at relasjonene mine blir begrenset. Vennerelasjoner jeg hadde fra tidligere hvor vennskapet var basert på felles interesser faser ut etter hvert som man blir eldre, forskjellige studier/ jobber og divergerende interesser. Det som gjør vondt verre er at jeg ikke er komfortabel med situasjonen min, jeg har aldri hatt kjæreste, jeg har null(!) seksuell erfaring og har ingen venner jeg møter på fritiden oftere enn noen ganger i året. Dette gjør at jeg verner ekstra om privatlivet mitt, antakelig underbevisst først og fremst, siden en del av meg har hatt lyst å være åpen om situasjonen min overfor de jeg omgås mest for tiden, som er også de nærmeste jeg har kommet ordentlige venner på en veldig god stund.

 

Det er litt det som trigget meg til å skrive innlegget. Når jeg er lite investert i en relasjon så er jeg mer komfortabel i den. Nå som jeg kjenner disse folkene godt begynner jeg å bli redd for at de etterhvert kommer til å begynne å mislike meg å fryse meg ut. Jeg føler jeg går litt på tomgang rett og slett. Dette gjør at jeg oppfører meg dårligere og er mindre avslappet. Flyten forsvinner litt. Jeg tror ikke det er så tydelig at de har lagt merke til at jeg har forandret meg, også fordi det har gått gradvis. Hver gang jeg ikke involveres i noe føler jeg med dårlig selv om det er noe helt ubetydelig. Men jeg kan med sikkerhet si at det ikke er jeg som har forandret meg siden det øyeblikket jeg er i et annet selskap går jeg tilbake til normalen. En åpenbar løsning er å skaffe seg flere gode venner. Problemet er at selv om jeg en stund kan komme bra overens med de fleste er jeg såpass rar at jeg ikke kan tilbringe mye meningsfull tid med hvem som helst.

Det er derfor jeg kunne tenke meg å være åpen overfor disse menneskene, forklare litt om problemene mine, historikken min med få venner og ingen romantiske relasjoner, angsten for å eksponere meg selv, redselen for å bli utestengt. Eventuelt gjøre en mildere versjon av denne «tilståelsen», siden det ellers kan oppleves som at jeg skyver ansvaret for min sosiale velvære over på dem og jeg er også bekymret for at det vil lage en «hvem er du egentlig»-effekt som er uheldig siden jeg ønsker å fremstå trygg og transparent.

 

Jeg kommer ikke unna at det også antakelig vil oppleves som om jeg ikke har vært helt ærlig når jeg deler dette. Jeg har ikke løyet om noe, men jeg har nok gitt inntrykk av at situasjonen min er mer normal enn hva som er tilfellet. Det er nok ganske overraskende for mange at jeg for eksempel har null seksuell erfaring. Tilsynelatende er det ingen ting galt med meg, og mange vil nok tenke at jeg er blant de som har det lettere for å få kjæreste osv. Jeg har ingen komplekser annet enn situasjonen i seg selv. Driveren er utelukkende mine dessverre ganske subtile, men allikevel alvorlige psykologiske problemer. Jeg tror det at jeg er eksentrisk kamuflerer noe av de dypere psykologiske tingene som jeg er ganske sikker på at ikke kommer til uttrykk. Jeg er svært bevisst på å fremstå stabil, har total impulskontroll, kommer aldri med kommentarer eller sure miner dersom jeg opplever milde avvisninger (eller større, men de får jeg aldri siden jeg ikke setter meg i sånne situasjoner). Jeg søker råd fra eldre eller klokere mennesker enn meg selv, men også andre perspektiver på situasjonen. Jeg vil at ting skal være normalt, og er lei av at det ikke er det. Jeg vil slutte å sabotere for meg selv, men jeg må også være realistisk på at problemene mine vil ikke opphøre over natten. Har noen erfaringer som kan minne om mine egne og hvordan var det dere klarte å snu det? Jeg er dessverre veldig sosial, og klarer som regel ikke å ha det bra alene, med mindre jeg ruser meg (har et moderat rusproblem jeg har holdt i sjakk i snart 10 år, drikker alene 1-2 dager i uken). Har aldri vært hos psykolog, men har begynt å vurdere det sterkt. Hva har dere med erfaring opplevd at psykolog kan hjelpe med?

Anonymkode: 49bca...a1b

[AnonymBruker]

Ta deg en prat med en psykolog og få luftet deg og satt ord på alt sammen, så fr du garantert noen gode råd og lærer deg selv bedre å kjenne. 
øv deg litt i det små og fortell noe privat, trenger ikke være det innerste du har men noe som er litt privat. Du vil erfare at det gjør godt og at vennenne dine også forteller deg noe privat 

Anonymkode: 61afe...c5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei. Dette blir et noe lengre innlegg om mine kamper opp gjennom årene, spesifikt om mine vanskeligheter med å lage relasjoner. Jeg er 25 år mannlig student, har alltid hatt problemer med å få nære venner som med ganske stor sikkerhet skyldes at jeg har intimitetsskrekk. Jeg sliter med å snakke om personlige ting og er også nervøs for kroppskontakt og så videre. Jeg liker heller ikke å fortelle folk om hva slags musikksmak jeg har eller hva slags tv-serier jeg ser på og slike ting. De fleste opplever meg sannsynligvis som ganske rar, men problemet er ikke at folk ikke liker meg, siden mye tyder på at de fleste gjør det. Jeg liker godt og tulle, samt å snakke om temaer som ikke kan knyttes til noe som utfordrer intimitetsskrekken min. Dette gjør at relasjonene mine blir begrenset. Vennerelasjoner jeg hadde fra tidligere hvor vennskapet var basert på felles interesser faser ut etter hvert som man blir eldre, forskjellige studier/ jobber og divergerende interesser. Det som gjør vondt verre er at jeg ikke er komfortabel med situasjonen min, jeg har aldri hatt kjæreste, jeg har null(!) seksuell erfaring og har ingen venner jeg møter på fritiden oftere enn noen ganger i året. Dette gjør at jeg verner ekstra om privatlivet mitt, antakelig underbevisst først og fremst, siden en del av meg har hatt lyst å være åpen om situasjonen min overfor de jeg omgås mest for tiden, som er også de nærmeste jeg har kommet ordentlige venner på en veldig god stund.

 

 

 

Det er litt det som trigget meg til å skrive innlegget. Når jeg er lite investert i en relasjon så er jeg mer komfortabel i den. Nå som jeg kjenner disse folkene godt begynner jeg å bli redd for at de etterhvert kommer til å begynne å mislike meg å fryse meg ut. Jeg føler jeg går litt på tomgang rett og slett. Dette gjør at jeg oppfører meg dårligere og er mindre avslappet. Flyten forsvinner litt. Jeg tror ikke det er så tydelig at de har lagt merke til at jeg har forandret meg, også fordi det har gått gradvis. Hver gang jeg ikke involveres i noe føler jeg med dårlig selv om det er noe helt ubetydelig. Men jeg kan med sikkerhet si at det ikke er jeg som har forandret meg siden det øyeblikket jeg er i et annet selskap går jeg tilbake til normalen. En åpenbar løsning er å skaffe seg flere gode venner. Problemet er at selv om jeg en stund kan komme bra overens med de fleste er jeg såpass rar at jeg ikke kan tilbringe mye meningsfull tid med hvem som helst.

 

Det er derfor jeg kunne tenke meg å være åpen overfor disse menneskene, forklare litt om problemene mine, historikken min med få venner og ingen romantiske relasjoner, angsten for å eksponere meg selv, redselen for å bli utestengt. Eventuelt gjøre en mildere versjon av denne «tilståelsen», siden det ellers kan oppleves som at jeg skyver ansvaret for min sosiale velvære over på dem og jeg er også bekymret for at det vil lage en «hvem er du egentlig»-effekt som er uheldig siden jeg ønsker å fremstå trygg og transparent.

 

 

 

Jeg kommer ikke unna at det også antakelig vil oppleves som om jeg ikke har vært helt ærlig når jeg deler dette. Jeg har ikke løyet om noe, men jeg har nok gitt inntrykk av at situasjonen min er mer normal enn hva som er tilfellet. Det er nok ganske overraskende for mange at jeg for eksempel har null seksuell erfaring. Tilsynelatende er det ingen ting galt med meg, og mange vil nok tenke at jeg er blant de som har det lettere for å få kjæreste osv. Jeg har ingen komplekser annet enn situasjonen i seg selv. Driveren er utelukkende mine dessverre ganske subtile, men allikevel alvorlige psykologiske problemer. Jeg tror det at jeg er eksentrisk kamuflerer noe av de dypere psykologiske tingene som jeg er ganske sikker på at ikke kommer til uttrykk. Jeg er svært bevisst på å fremstå stabil, har total impulskontroll, kommer aldri med kommentarer eller sure miner dersom jeg opplever milde avvisninger (eller større, men de får jeg aldri siden jeg ikke setter meg i sånne situasjoner). Jeg søker råd fra eldre eller klokere mennesker enn meg selv, men også andre perspektiver på situasjonen. Jeg vil at ting skal være normalt, og er lei av at det ikke er det. Jeg vil slutte å sabotere for meg selv, men jeg må også være realistisk på at problemene mine vil ikke opphøre over natten. Har noen erfaringer som kan minne om mine egne og hvordan var det dere klarte å snu det? Jeg er dessverre veldig sosial, og klarer som regel ikke å ha det bra alene, med mindre jeg ruser meg (har et moderat rusproblem jeg har holdt i sjakk i snart 10 år, drikker alene 1-2 dager i uken). Har aldri vært hos psykolog, men har begynt å vurdere det sterkt. Hva har dere med erfaring opplevd at psykolog kan hjelpe med?

 

Anonymkode: 49bca...a1b

Hei, disse tankene har mange unge. Det er normalt å være usikker, og det er normalt å være redd for å snakke om private ting, selv med nære. 

Likevel, kan psykologen avlaste både deg og vennene dine, hvis du trenger å snakke om det. Jeg anbefaler det på det sterkeste faktisk, jeg ser at behovet ditt er der. 

Du kan fint nevne det, i korte trekk. Kanskje bare et par setninger om hvordan du har det Og hvis vennene dine stiller flere spørsmål så er jo det bra, og så kan du svare på spørsmålene. Men det er helt riktig tenkt av deg, at disse problemene i for store doser kan få folk til å bli usikre å trekke seg unna. Så hvis du trenger å nevne det (jeg sier ikke at du aldri skal si noe, fordi du bør kunne si litt om hvordan du har det til dine nærmeste ) så gjør det i korte trekk, og snakk om noe annet etterpå ☺️

 

Men prøv psykolog, og gjør gjerne dette først👍

Og ikke rus deg. Du kan overbevise deg om at det ikke har noe å si, men rus påvirker psyken. Det er derfor du får rus, fordi den påvirker følelser, humør. Avvenn deg med det. Det blir verre før det blir bedre. 

Lykke til

Anonymkode: 0c47f...878