Stresset student som er dritt lei av korona. Noen flere?

[AnonymBruker]

Jeg begynner virkelig å slite nå. Starter på et tredje korona-semester og bor alene i studenhybel. Merker at kreftene og motivasjonen dabber av. Og jeg tenker bare masse negativt på ALT.

I år skriver jeg bacheloroppgave, og jeg fikk panikk i dag da jeg plutselig fikk en følelse av at jeg ikke kan noen ting fra studiet mitt. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive oppgave om. Jeg har gode karakterer, men jeg føler ikke at jeg kan noe som helst. Universitetet er stengt, og jeg har ingen studievenner per nå da jeg har rykket opp et kull. Føler meg helt alene og LOST.

Jeg begynner også å tvile på hele utdannelsen min. Jeg er livredd for å ikke få jobb når jeg er ferdig. Jeg er også litt senere ute enn det jeg opplever er den "nye normalen". Fyller 30 det året jeg får mastergrad. 

Når man sitter inne hele dagen så møter man jo ikke folk. Jeg er redd for at koronapandemien vil resultere i at jeg blir både venneløs og kjæresteløs for alltid. Det er ingen hemmelighet at jo eldre man blir jo vanskeligere er det å finne venner... Jeg er så redd for at jeg havner "utenfor" et sosialt nettverk for alltid pga det dumme viruset. Og jeg vil jo ha familie også.. Tenk hvis jeg aldri møter noen. Da får jeg jo ikke det. 

Jeg begynner også å kjenne på hjemlengsel i type å flytte til hjemstedet mitt. Men da får jeg ikke fullført utdanningen min. Hva vil det være godt for da? Er også redd for at utdannelsen jeg tar ikke kvalifiserer for jobber der jeg kommer fra. 

Jeg er også permittert fra deltidsjobben min. Yay. Har heldigvis råd til mat da.

Her er det masse svart/hvit-tenking. 

Trenger bare å få det ut. Føler meg så ufattelig alene nå. 

Anonymkode: 0c3e2...96c

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler på så og si ALT det samme som du gjør 😕  Helt utrolig demotiverende å jobbe ræva av seg for å risikere å sitte igjen med svært lite. Har selv brukt lenger tid enn normert, og ønsker mer enn noe annet å bare bli ferdig for å komme meg videre i livet. Har "akseptert" at siste del av 20 årene kanskje er tapt, men jo lenger jeg blir i denne situasjonen, dess verre blir det, og jeg frykter i likhet med deg at det skal prege meg langt videre inn i livet. Nei, å velge "feil" studie er ikke spøk... 

Anonymkode: 8e507...a18

[AnonymBruker]

Eneste jeg stresser over er å bli syk/sykemeldt pga corona eller lingnende - for som studnet har vi jo ikke rett på sykepenger/hjelp fra nav, og jeg er 100% avhengi av jobbintekkten min. Så om jeg blir syk en stund mister jeg leiligheten, ellers må jeg droppe ut.

Har møtt mange via zoom, og elsker nettstudier - så det er helt fab. Også deilig og slippe mas om å finne på ting. Eneste jeg syntes er kjipt er at jeg gjerne skulle reist litt/feriert, men andre har det værre.

Anonymkode: ee47e...55b

[AnonymBruker]

Lag en oppgave om noe som betyr noe for verden. Ensomhet. Miljøet. Vet ikke hva du utdanner deg som, men skriv om det du brenner for.

Anonymkode: 55d74...22a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2021 den 21.57):

Eneste jeg stresser over er å bli syk/sykemeldt pga corona eller lingnende - for som studnet har vi jo ikke rett på sykepenger/hjelp fra nav, og jeg er 100% avhengi av jobbintekkten min. Så om jeg blir syk en stund mister jeg leiligheten, ellers må jeg droppe ut.

Har møtt mange via zoom, og elsker nettstudier - så det er helt fab. Også deilig og slippe mas om å finne på ting. Eneste jeg syntes er kjipt er at jeg gjerne skulle reist litt/feriert, men andre har det værre.

Anonymkode: ee47e...55b

Jo, det har vi vel. Hvis du er syk fra jobben din har du rett på sykepenger selv om du er student. 😊 Dvs at du kan ta ut egenmelding de første dagene og må så følge opp med sykemelding etter det om du fortsatt er syk og er forhindret av å gå på jobb. Det er regler på dette da, at for å ha rett til sykepenger så må du ha vært ansatt en viss tid i bedriften og du må ha tjent en viss sum. Du får da kun sykepenger for vakter som allerede er avtalt i perioden. Dvs at blir du syk en fredag kveld og forhindret av å ta din faste lørdagsvakt så har du krav på å få sykepenger for den vakten. 

Det som ikke er lov er å ta studiepoeng mens man er sykemeldt, og det handler om at man ikke skal misbruke sykepengesystemet til å finansiere "gratis" utdanning. Det som kan bli problematisk er om Nav oppdager at du har fullført eksamener i sykemeldingsperioder uten at de er informer om det på forhånd. 

Blir du så syk at du ikke kan studere må du melde inn til lånekassen. Da får du sykestipend. 

Det du ikke har krav på som student er dagpenger fra Nav om du blir permittert. 

Anonymkode: 0c3e2...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2021 den 21.51):

Ja, jeg føler på så og si ALT det samme som du gjør 😕  Helt utrolig demotiverende å jobbe ræva av seg for å risikere å sitte igjen med svært lite. Har selv brukt lenger tid enn normert, og ønsker mer enn noe annet å bare bli ferdig for å komme meg videre i livet. Har "akseptert" at siste del av 20 årene kanskje er tapt, men jo lenger jeg blir i denne situasjonen, dess verre blir det, og jeg frykter i likhet med deg at det skal prege meg langt videre inn i livet. Nei, å velge "feil" studie er ikke spøk... 

Anonymkode: 8e507...a18

Ts her. Så "hyggelig" at jeg ikke er den eneste som føler det slik. 

Livet blir ikke alltid sånn som man planlegger, og ofte er det ikke noe man kan kontrollere heller. Suksessfulle mennesker er vel nettopp de som evner å håndtere nedturer konstruktivt, for det er ingen tvil om at nedturer og feil valg rammer de aller fleste. Tenker at din aksept for hvordan 20-årene ble er lurt. Kanskje har man for høye forventninger til disse årene uansett? Og hvorfor skulle ikke 30-årene kunne bli gode til tross? 

Ønsker deg lykke til, og håper du finner motivasjon til å holde ut. Målstreken er der fremme et sted, og jeg er ganske sikker på at vi begge vil være glade for å passere den når den tid kommer. Klem fra meg🥰

Anonymkode: 0c3e2...96c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2021 den 21.08):

Jeg begynner virkelig å slite nå. Starter på et tredje korona-semester og bor alene i studenhybel. Merker at kreftene og motivasjonen dabber av. Og jeg tenker bare masse negativt på ALT.

I år skriver jeg bacheloroppgave, og jeg fikk panikk i dag da jeg plutselig fikk en følelse av at jeg ikke kan noen ting fra studiet mitt. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive oppgave om. Jeg har gode karakterer, men jeg føler ikke at jeg kan noe som helst. Universitetet er stengt, og jeg har ingen studievenner per nå da jeg har rykket opp et kull. Føler meg helt alene og LOST.

Jeg begynner også å tvile på hele utdannelsen min. Jeg er livredd for å ikke få jobb når jeg er ferdig. Jeg er også litt senere ute enn det jeg opplever er den "nye normalen". Fyller 30 det året jeg får mastergrad. 

Når man sitter inne hele dagen så møter man jo ikke folk. Jeg er redd for at koronapandemien vil resultere i at jeg blir både venneløs og kjæresteløs for alltid. Det er ingen hemmelighet at jo eldre man blir jo vanskeligere er det å finne venner... Jeg er så redd for at jeg havner "utenfor" et sosialt nettverk for alltid pga det dumme viruset. Og jeg vil jo ha familie også.. Tenk hvis jeg aldri møter noen. Da får jeg jo ikke det. 

Jeg begynner også å kjenne på hjemlengsel i type å flytte til hjemstedet mitt. Men da får jeg ikke fullført utdanningen min. Hva vil det være godt for da? Er også redd for at utdannelsen jeg tar ikke kvalifiserer for jobber der jeg kommer fra. 

Jeg er også permittert fra deltidsjobben min. Yay. Har heldigvis råd til mat da.

Her er det masse svart/hvit-tenking. 

Trenger bare å få det ut. Føler meg så ufattelig alene nå. 

Anonymkode: 0c3e2...96c

Hvordan har du klart å rykke opp et kull?

Anonymkode: f911a...a8c

[myjn]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2021 den 21.08):

Jeg begynner virkelig å slite nå. Starter på et tredje korona-semester og bor alene i studenhybel. Merker at kreftene og motivasjonen dabber av. Og jeg tenker bare masse negativt på ALT.

I år skriver jeg bacheloroppgave, og jeg fikk panikk i dag da jeg plutselig fikk en følelse av at jeg ikke kan noen ting fra studiet mitt. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive oppgave om. Jeg har gode karakterer, men jeg føler ikke at jeg kan noe som helst. Universitetet er stengt, og jeg har ingen studievenner per nå da jeg har rykket opp et kull. Føler meg helt alene og LOST.

Jeg begynner også å tvile på hele utdannelsen min. Jeg er livredd for å ikke få jobb når jeg er ferdig. Jeg er også litt senere ute enn det jeg opplever er den "nye normalen". Fyller 30 det året jeg får mastergrad. 

Når man sitter inne hele dagen så møter man jo ikke folk. Jeg er redd for at koronapandemien vil resultere i at jeg blir både venneløs og kjæresteløs for alltid. Det er ingen hemmelighet at jo eldre man blir jo vanskeligere er det å finne venner... Jeg er så redd for at jeg havner "utenfor" et sosialt nettverk for alltid pga det dumme viruset. Og jeg vil jo ha familie også.. Tenk hvis jeg aldri møter noen. Da får jeg jo ikke det. 

Jeg begynner også å kjenne på hjemlengsel i type å flytte til hjemstedet mitt. Men da får jeg ikke fullført utdanningen min. Hva vil det være godt for da? Er også redd for at utdannelsen jeg tar ikke kvalifiserer for jobber der jeg kommer fra. 

Jeg er også permittert fra deltidsjobben min. Yay. Har heldigvis råd til mat da.

Her er det masse svart/hvit-tenking. 

Trenger bare å få det ut. Føler meg så ufattelig alene nå. 

Anonymkode: 0c3e2...96c

Åå, kjære deg, Jeg tror rett og slett at der skjer for mye på en gang. Bacheloroppgave, ensomhet, en pandemi, permittering, angst for fremtiden, angst for å ikke få seg jobb/familie/venner. Da er det lett å bli overveldet og føle at man er helt lost, rett og slett. MEN: ett steg om gangen. For det første, vil ikke pandemien være for evig  Den er forhåpentligvis over på høsten 2021. For det andre, tror jeg at det er vanlig å tvile på utdanningen når man har kommet til slutten. At man får "cold feet" liksom. Har ikke opplevd det enda, for jeg har ikke kommet så langt i studiet, men så og si alle jeg kjenner opplever dette til en viss grad (nå er jeg i den alderen der alle jeg kjenner blir ferdige med bacheloren/masteren sin, mens jeg sitter her og har nettopp startet 1. året, haha..). Tror også at det er vanskelig å starte på en stor oppgave. Men når man først starter, så ordner ting seg  Det at du er "gammel" har ingenting å si det heller. Det at du har ingen studievenner er heller ikke noe som du står alene i! Jeg kjenner sååå mange som er helt alene akkurat nå. Jeg har heller ikke klart å få meg så mange studievenner akkurat... Jeg vet ikke om det jeg sier hjelper, men du er definitivt ikke alene om dette akkurat nå! Så kanskje du kan føle litt "felleskap" ved å vite at det er mange som deg, som sitter i hybelen/leiligheten sin akkurat nå og er helt alene og bare føler at alt går i dass. Jeg kjenner forresten også på den trangen å flytte hjem igjen. Altså til byen min. Se familien min, få litt tid med dem og kjente omgivelser og mennesker. Men nå har du jo kommet så langt i studiet ditt! Det er bare noen måneder igjen, og så er du i mål! Og hvis du vil, så kan du jo flytte hjem igjen etter fullført bachelor? Og selv om du ikke finner relevant jobb i byen din/landet ditt (?), så kan du jo sikkert jobbe litt andre steder og. 

Og det med å ikke finne seg kjæreste eller venner - ikke stress så mye med det! Jeg husker at jeg tenkte sånn på et tidspunkt jeg og. Jeg var 100% sikker på at jeg kommer til å dø alene og var utrolig deprimert av det hele. En ide: last ned tinder, last opp noen fine (men ikke for fine, haha) og artige bilder av deg selv, skriv en kort bio der du skriver ÆRLIG hvem du er og hva du ser etter. Ikke pynt på noe, ikke lyg om noe, ikke prøv å være kulere eller artigere eller annerledes enn det du egentlig er. Bare vært deg selv! Ikke ta tinder seriøst, men samtidig husk at du KAN møte noen der som du kommer til å passe veldig godt med! Jeg møtte min nåværende samboer på tinder. Nå har vi vært sammen i 2 år og han har gjort meg til den lykkeligste personen på jord. Vi er begge rare, ensomme, "socially awkward" personer som har en helt alminnelig utseende og som er er helt greie mennesker (altså ikke noe spesielt). Men vi fant altså kjærligheten. Du må bare gi 0 fucks og bare gå for det. Og ikke ha for store forventninger og standards. Det handler om å ikke være kresen og gi så mange som mulig en sjanse. Hvis du har lyst å sende melding til noen, så GJØR det! Ikke tenk at det er kleint, eller at du vil se desperat ut. Bare stopp å bry deg om sånt. Hvis han/hun tenker at du er klein eller desperat, så er ikke han/hun den rette personen uansett. Så bare kjør på. Hvis du har lyst på en partner, så må du tørre å ta initiativ, å skrive meldinger først, å be den andre personen ut på date, å skrive/si HELT ærlig hva du føler på osv. Etter første date, skrev jeg til kjæresten min at jeg likte han veldig godt og ba han om å spise med meg på en restaurant (jeg er en jente og han er en gutt). Jeg synes at det var DRITTSKUMMELT å gjøre det, men det har virkelig paid off   Jeg er en veldig sjenert person som aldri tørr å gjøre noe som helst, så her måtte jeg virkelig ut av skallet mitt. Og før vår første date var over og før vi skulle gå hver vår vei, så stoppet han meg opp og sa rett ut at han liker meg veldig godt og vil gjerne fortsette å se meg. Han bare så meg rett i øynene og fortalte om følelsene sine. Ikke noe "play hard to get" eller annet tull. Bare 100% ekte følelser. Det synes jeg var utrolig tøft og kult, og det la et veldig godt grunnlag for forholdet vårt, der vi er alltid 100% ærlige og sier ting akkurat som de er, uten å pynte på noe eller skjule noe. 

Og det med venner... Det er bare så tilfeldig at det er vanskelig å gi deg gode tips. Den eneste venninnen min i denne byen fikk jeg faktisk via reddit, på en helt random, bitteliten subreddit, som hadde ingenting med Norge eller byen jeg bor i å gjøre. Men nå er vi naboer og henger sammen hver eneste uke (vi er hverandres nærkontakter og hun har hatt korona). Det er helt fantastisk. Men det var også heeelt tilfeldig. Men igjen, her MÅ man ta initiativ og tørre å være litt rar. Inviter folk på ting - enten det er tur eller en kopp kaffe, skriv en melding og spør hvordan det går, osv osv. Å få venner er veldig likt som det å få seg en kjæreste. Man må være modig og ta initiativ. Det hjelper ikke å sitte på sofaen og håpe på et mirakel og på at folk spør deg ut på ting. Sannheten er at veldig mange disser dager er kjempedårlige på å ta initiativ og å tørre å si ting/gjøre ting osv. Ikke vær sånn!

Jeg håper at noe av dette hjelper. Jeg skjønner at du har det dårlig akkurat nå, men dette vil ikke vare for alltid. Jeg har troen på at ting ordner seg for deg! Men ting kommer ikke til å bli bedre på et magisk vis. Du må AKTIVT forbedre livet ditt og å ta steg som kommer til å ta deg nærmere målet ditt (om det er en jobb, en kjæreste, en venn, eller noe annet). Husk også å ta en steg om gangen. Ikke prøv å fikse ALT på en gang. Fokuser om å gjøre 1 ting om dagen. F.eks. i morgen så laster du deg ned tinde og begynner å swipe. I morgen så sender du en melding til den ene personen som du ikke har snakket en stund med og spør om ikke han/hun vil finne på noe. Dagen etter setter du deg ned og begynner å se litt på bacheloroppgaven din. Osv osv. Dette klarer du! Ønsker deg masse lykke til

[Aragorn ll Elessar]

Jeg er drittlei av all sytinga.

Det eneste koronaen har bevist er hvor svake mange mennesker tydeligvis er.

 

Altså nå snakker jeg om friske mennesker, ikke mennesker som er avhengige av hjelp for å greie seg.

[myjn]

Aragorn ll Elessar skrev (7 minutter siden):

Jeg er drittlei av all sytinga.

Det eneste koronaen har bevist er hvor svake mange mennesker tydeligvis er.

 

Altså nå snakker jeg om friske mennesker, ikke mennesker som er avhengige av hjelp for å greie seg.

Så bra for deg at du er så sterk da! Det er ikke alle som er så heldige. Og det er heller ingenting galt med å vise følelser og si at man er oppgitt, lei seg, osv. Det gjør ikke deg til en svaking. Mange opplever nedturer i livet sitt. Noen klarer å hoppe tilbake igjen til normalen som en sprettball. Andre bruker mer tid og synes at det er vanskelig. Det er HELT normalt og mye av dette er faktisk styrt av fysiologien vår, dvs. genene våre og kjemien som foregår i hjernen. Synes at kommentaren din var helt unødvendig faktisk. Gå og finn deg noe bedre å gjøre enn å skrive lite konstruktive/hjelpsomme kommentarer i en tråd der folk sliter. Det du skrev viser bare at du har null sympati med mennesker som har det dårligere enn deg selv. 

Endret 18. januar 2021 av myjn

[The Kitten]

Jeg begynner å bli lei av at regjeringen gang på gang nedprioriteringer studentene. De får ikke min stemme til høsten for å si det sånn.

[The Kitten]

myjn skrev (1 minutt siden):

Så bra for deg at du er så sterk da! Det er ikke alle som er så heldige. Og det er heller ingenting galt med å vise følelser og si at man er oppgitt, lei seg, osv. Det gjør ikke deg til en svaking. Mange opplever nedturer i livet sitt. Noen klarer å hoppe tilbake igjen til normalen som en sprettball. Andre bruker mer tid og synes at det er vanskelig. Synes at kommentaren din var helt unødvendig faktisk. Gå og finn deg noe bedre å gjøre enn å skrive lite konstruktive/hjelpsomme kommentarer i en tråd der folk sliter. Det du skrev viser bare at du har null sympati med mennesker som har det dårligere enn deg selv. 

Du fikk en pluss, men jeg skulle gjerne gitt deg flere.

[Aragorn ll Elessar]

myjn skrev (2 minutter siden):

Så bra for deg at du er så sterk da! Det er ikke alle som er så heldige. Og det er heller ingenting galt med å vise følelser og si at man er oppgitt, lei seg, osv. Det gjør ikke deg til en svaking. Mange opplever nedturer i livet sitt. Noen klarer å hoppe tilbake igjen til normalen som en sprettball. Andre bruker mer tid og synes at det er vanskelig. Det er HELT normalt og mye av dette er faktisk styrt av fysiologien vår, dvs. genene våre og kjemien som foregår i hjernen. Synes at kommentaren din var helt unødvendig faktisk. Gå og finn deg noe bedre å gjøre enn å skrive lite konstruktive/hjelpsomme kommentarer i en tråd der folk sliter. Det du skrev viser bare at du har null sympati med mennesker som har det dårligere enn deg selv. 

 

Jeg har sympati med mennesker som fortjener sympati.

 

[The Kitten]

Aragorn ll Elessar skrev (8 minutter siden):

 

Jeg har sympati med mennesker som fortjener sympati.

 

Mener du TS ikke fortjener sympati?

[myjn]

Aragorn ll Elessar skrev (11 minutter siden):

 

Jeg har sympati med mennesker som fortjener sympati.

 

Hvem er det som fortjener sympati da? De aller aller sykeste? Er det slik at det finnes en grense eller en slags objektiv tallverdi for hvor syk og stakkar man må være før man får lov til å få sympati fra folk som deg? Er du en av de folka som sier til en som sliter at problemene hans/hennes er noe tull, bare fordi at det er noen der ute som har det mye verre? Man skal selvfølgelig ikke gå rundt og føle synd på seg selv hver eneste dag. Det kan faktisk gjøre mer vondt enn godt i lengden. Men alle mennesker fortjener å få hjelp, støtte og sympati når de ikke har det bra. Uansett om man er Bill Gates eller en fattig bonde i Malawi. 

Endret 18. januar 2021 av myjn