Sliter i ekteskapet mitt - stebarn

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye i ekteskapet mitt. Jeg skal prøve å forklare uten å utlevere oss selv.

Jeg er gift med en mann som har tre barn i skolealder som han har full omsorg for. Selvsagt går det mye tid til barna. Problemet mitt er at jeg føler at livet mitt er tomt. En typisk dag er sånn: stå opp, på jobb, hjemme, handle mat/lage middag, se på TV, legge barn. Når minstemann er lagt ønsker mannen min å finne på ting med de største barna. Dette skjønner jeg selvsagt, men dette går ikke hvis ikke jeg er "barnevakt" på kvelden slik at de kan finne på ting (eksempel: dra ut med båten eller gå på skitur). I tillegg har vi flyttet til et sted hvor jeg ikke har nettverk, familie eller venner. Jeg sliter med å skaffe meg nettverk her, og savner mitt hjemsted hvor jeg hadde min familie og mitt nettverk. I tillegg jobber jeg på hjemmekontor, og jobben min som pre-korona var en veldig aktiv og sosial jobb, har nå gått over til å bli en innejobb foran PCen. Dette bidrar til at jeg heller ikke har noen kolleger jeg kan møte "over kaffen" osv.

Livet mitt føles rett og slett tomt ut. Vi har hatt mye konflikter i det siste (litt for mange), jeg sier ikke at jeg selv er perfekt- langt ifra. Jeg vet at jeg kan gjøre ting annerledes og bedre. Men jeg ser mer og mer på meg selv som en slags tilrettelegger og husmor som eksisterer kun for å legge til rette slik at mine stebarn og mann skal få husrom, rene klær, varm mat og for å legge til rette for at mannen min kan finne på ting med de eldste barna etter at minstemann er lagt, eller for at han skal trene selv. Når dette blir selvbildet mitt, blir det vanskelig for meg å snu situasjonen også.

Han sier at jeg "bare skal dra ut og finne på ting/gå tur/trene selv", men veldig ofte er han da på tlf, sender meldinger om hvor jeg blir av, at jeg må huske å kjøpe tannkrem eller lignende på butikken som vi er tomme for osv. Eller han sier ting som "da er det nok noen som blir litt skuffet her, fordi jeg har lovet ditten og datten".

Dessuten savner jeg å finne på ting alene med min mann. Han vil helst ikke ha barnevakt til dem, dersom jeg presser gjennom at vi skal gjøre noe, vil han bare at de skal være alene hjemme "fordi det går sikkert bra", noe som resulterer i at de ringer hvert 5.minutt for å spørre om noe. Eller at han blir kjempestresset fordi de er alene hjemme og bekymrer seg. Likevel vil han ikke hyre inn barnevakt og han vil ikke belaste eldstemann med ansvar for de minste.

Hva skal jeg gjøre? Vi hadde en oppvask i dag, hvor han lovte at jeg skulle få noen dager for meg selv av og til, og at vi skulle spise lunsj på lørdag. Ellers var det litt sånn "take it or leave it". Jeg skjønner jo selvsagt at han ikke kan forlate barna sine, og jeg er også glad i barna. Så det er ikke noe sånt. Jeg bare føler at jeg eksisterer kun for at andre skal ha det bra.

Kanskje dette er 40-årskrisen som nærmer seg? Var dette alt livet hadde å by på?

Anonymkode: 4bdc0...4f7

[AnonymBruker]

Å være stemor er en utakknemlig jobb 🙄 Har jobbet som husmor og barnevakt for stebarn jeg også, og følte meg også ensom. Det blir ikke bedre. 

Anonymkode: 17c7b...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er gift med en mann

Skjønner at dette rådet kommer litt i seneste laget, men det å bo sammen med en mann som har barn er en utakknemlig jobb, så det lureste er å ikke bo sammen. Kan du skylde på at du savner den gamle jobben din, og så flytte tilbake til der du bodde før, og så heller besøke mannen din i helgene? Altså fortsette ekteskapet, men som særboere? Da vil du slippe det daglige ansvaret for hus og barn, du vil få dekket dine sosiale behov på jobben og med gamle venner pluss at mannen din vil bli tvunget til å prioritere å sette av tid til deg i helgene. Kvalitetstid fremfor kvantitet. 

Anonymkode: f7bfb...920

[Gjest Dævendøtte]

Og dere har ikke felles barn, alle er hans sine? 

Jeg er også sammen med en som har to barn fra vår, har vært i livene deres i mer enn ti år nå. Men når det kommer til ungene hans og logistikk, så er ikke jeg involvert i det hele tatt. Såfremt det ikke er krise, da stiller jeg opp.

Hadde aldri orket å miste egentid på bekostning av å passe ungene hans hver dag på den måten du gjør. Og skrudd av mobilen om jeg var ute, han får jammen holde seg for god til å mase på deg da også.

Klart dere skal dra lasset sammen, men det er ikke ditt hovedansvar å stelle hus og hjem for han og hans barn. 

[AnonymBruker]

Egentlig helt utrolig at noen tar på seg en slik jobb frivillig. I gamle dager skaffet enkemenn med barn seg husholderske, men nå står det ofte en stemor klar for å fylle rollen gratis. Håper alle "andre kvinner" (elskerinner) som drømmer om å få mannen leser disse innleggene. 

Til TS, jeg beklager at du har gått så til de grader i fella. Til og med flyttet vekk fra familie og venner. Jeg kan bare si deg at det kommer selvsagt aldri til å bli bedre. Mannen din høres totalt selvsentrert ut, og det er alltid mye vanskeligere å endre en etablert praksis når det først har fått satt seg. Bare det at han sier du "kan få noen dager for deg selv av og til" og at du liksom skal være glad for at dere skal spise lunsj sammen på lørdag... vet ikke hva jeg skal si. Og så den "take it or leave it" - innstillingen da - dette er ikke et kjærlighetsforhold. Han utnytter deg. 

Anonymkode: 76107...d61

[AnonymBruker]

Ikke kast bort livet ditt som gratis barnevakt og hushjelp. Føler du at det er verdt det? Han vet ikke hva han har i deg når han kan behandle deg sånn. 

Anonymkode: a4d0d...82c

[AnonymBruker]

Du må slutte å spørre om å få "lov," til å trene. Er han hjemme, gå ut og tren eller gjør hobby. Akkurat som han gjør. 

Å ha barnevakt eller bakvakt går helt fint iblant. Det må han uansett gjøre MYE hvis dere blir særboere, som er alternativet her. Ellers bruk google kalender ol slik at begge får tid utenfor huset. 

Tannkrem kan dere kjøpe på den vanlige handledagen i uka, gjerne kjøpe to så dere ikke går så fort tom.

Din usosiale jobb og mangel på venner er ditt ansvar. 

Anonymkode: b042b...c11

[AnonymBruker]

Det er en litt utakknemlig jobb, men han må finne tid til deg å. For at din tid skal veie opp for alle den tiden du bruker hjemme. Så her er det han som må stå litt mer på pinne for deg. 

Selv det å være en mamma ter utakknemlig til tider.

Anonymkode: 9d335...651

[Liljerød]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner at dette rådet kommer litt i seneste laget, men det å bo sammen med en mann som har barn er en utakknemlig jobb, så det lureste er å ikke bo sammen. Kan du skylde på at du savner den gamle jobben din, og så flytte tilbake til der du bodde før, og så heller besøke mannen din i helgene? Altså fortsette ekteskapet, men som særboere? Da vil du slippe det daglige ansvaret for hus og barn, du vil få dekket dine sosiale behov på jobben og med gamle venner pluss at mannen din vil bli tvunget til å prioritere å sette av tid til deg i helgene. Kvalitetstid fremfor kvantitet. 

Anonymkode: f7bfb...920

Ja, har foreslått en slags variant av dette. Da ble han knust og lei seg av at han kom til å "miste" kona si, og han ville ikke være alenefar.

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (Akkurat nå):

Ja, har foreslått en slags variant av dette. Da ble han knust og lei seg av at han kom til å "miste" kona si, og han ville ikke være alenefar.

Hvorvidt han er alenefar eller ei, er faktisk ikke opp til deg. Det var opp til ham og eksen hans. Det har ingenting med deg å gjøre, og det har ingenting med ekteskapet deres å gjøre. Så det kan du legge helt bort. 
 

Hvorfor tror han at han kommer til å miste deg hvis dere blir særboere? Og hvorfor tror han at han ikke kommer til å miste deg hvis dere fortsetter som samboere? 

Anonymkode: f7bfb...920

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (7 minutter siden):

Ja, har foreslått en slags variant av dette. Da ble han knust og lei seg av at han kom til å "miste" kona si, og han ville ikke være alenefar.

Alenefar er han jo. Er hans eks i live? I så fall, hvorfor har han full omsorg?

Anonymkode: 1bcc7...f3c

[Liljerød]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Alenefar er han jo. Er hans eks i live? I så fall, hvorfor har han full omsorg?

Anonymkode: 1bcc7...f3c

Det vil jeg ikke kommentere, da jeg ikke vil utlevere oss.

[Liljerød]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorvidt han er alenefar eller ei, er faktisk ikke opp til deg. Det var opp til ham og eksen hans. Det har ingenting med deg å gjøre, og det har ingenting med ekteskapet deres å gjøre. Så det kan du legge helt bort. 
 

Hvorfor tror han at han kommer til å miste deg hvis dere blir særboere? Og hvorfor tror han at han ikke kommer til å miste deg hvis dere fortsetter som samboere? 

Anonymkode: f7bfb...920

Han mener nok at jeg ikke kommer til å være her fast på en måte. Da mister han meg (i hans verden) som tilstedeværende partner.

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (1 minutt siden):

Det vil jeg ikke kommentere, da jeg ikke vil utlevere oss.

Ok. Jeg håper i hvert fall han var alene med barna en stund, så han har den erfaringen. Så du vet at han KAN ta seg av huset og tre barn selv, og ikke trenger en kvinne som gjør det.

Hvor lenge var dere sammen før du flyttet inn?

Anonymkode: 1bcc7...f3c

[Kokeshi]

Arbeidsfordelingen må deles, slik at han også tar husarbeid, og matlaging, og du ikke må sitte barnevakt for han stadig vekk.

[Liljerød]

Just now, AnonymBruker said:

Ok. Jeg håper i hvert fall han var alene med barna en stund, så han har den erfaringen. Så du vet at han KAN ta seg av huset og tre barn selv, og ikke trenger en kvinne som gjør det.

Hvor lenge var dere sammen før du flyttet inn?

Anonymkode: 1bcc7...f3c

Ja, han var helt alene med barn og full husholdning i godt og vel 2 år omtrent. Så det kan han absolutt.

Problemet mitt er at livet mitt føles tomt ut, dette gjør at jeg reagerer irrasjonelt på en del ting. Jeg får kort lunte og blir irritabel og vanskelig å være med. Dette sier mannen min. Men det indre problemet er at jeg føler at jeg ikke har noen egenverdi, kun eksisterer som hushjelp og barnevakt. Nesten som en slags depresjon.

[Liljerød]

Just now, Kokeshi said:

Arbeidsfordelingen må deles, slik at han også tar husarbeid, og matlaging, og du ikke må sitte barnevakt for han stadig vekk.

Ja, dette har jeg sagt fra om også, Han tenker nå på å gjøre et større innkjøp av en båt til sommeren, da har jeg sagt klart ifra at jeg ikke ønsker å være barnevakt for at han skal ta med de eldste barna i båt. Da må alle være med og det skal være en familieaktivitet. Problemet er at jeg føler han stadig pusher på den grensen "kan vi dra ut i kveld, det går vel greit, bare en liten tur" osv.

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst tror jeg mange biologiske foreldre har det likt om dagen, og generelt. 

Jeg skjønner godt at han blir lei seg av forslaget ditt, det blir jo i praksis som et brudd egentlig. 

Hva med at du gir det litt tid til korona har dempet seg litt og du kan komme igang med egen aktivitet?

For eksempel melde deg som frivillig - da kan ikke de ringe om alskens, og du får mulighet til egentid og sosialt samvær. 

Finnes det eksempelvis turgruppe der du bor? Trening, hva som helst?

Jeg ville gitt det ett år halvannet etter restriksjonene gir seg litt. 

Gjøre et ordentlig forsøk på å få selvstendig fritid, og KREVE barnevakt. 

Du skal ikke ha det sånn hele tiden. 

 

 

Anonymkode: 0693e...f01

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (2 minutter siden):

Ja, han var helt alene med barn og full husholdning i godt og vel 2 år omtrent. Så det kan han absolutt.

Problemet mitt er at livet mitt føles tomt ut, dette gjør at jeg reagerer irrasjonelt på en del ting. Jeg får kort lunte og blir irritabel og vanskelig å være med. Dette sier mannen min. Men det indre problemet er at jeg føler at jeg ikke har noen egenverdi, kun eksisterer som hushjelp og barnevakt. Nesten som en slags depresjon.

Jeg hadde flyttet ut. Det spiller ingen rolle at han blir lei seg når du sier det, dersom han ikke setter pris på deg eller gjør noe med det som gjør at du mistrives. 

Jeg hadde sagt "jeg finner et sted i nærheten og vi kan fortsatt treffes, men jeg er ikke komfortabel med å være hushjelp og barnevakt her hjemme lenger".

Anonymkode: 1bcc7...f3c

[Kokeshi]

Liljerød skrev (1 minutt siden):

Ja, dette har jeg sagt fra om også, Han tenker nå på å gjøre et større innkjøp av en båt til sommeren, da har jeg sagt klart ifra at jeg ikke ønsker å være barnevakt for at han skal ta med de eldste barna i båt. Da må alle være med og det skal være en familieaktivitet. Problemet er at jeg føler han stadig pusher på den grensen "kan vi dra ut i kveld, det går vel greit, bare en liten tur" osv.

Da må du si tydelig i fra at du ikke trives med situasjonen, og at han må forholde seg til det hvis forholdet skal fungere.