Mannen jobber borte, jeg mistrives med ordningen..

[AnonymBruker]

Ja, som overskriften sier.. Vi var jo forsåvidt enige når han tok jobben for 5 år siden. Da var turnusen 12 dager på jobb og 16 dager hjemme. Det har vært mye fram og tilbake i arbeidsturnusen gjennom årene, 12/9, 14/14, 4 dagersuke osv. Var vel ikke forberedt på det, men sånn er visst bransjen, så det er mange "omveltninger" i hodet mitt når han bytter turnus. For fem år siden hadde vi et barn. Nå har vi 3. Jeg var skeptisk på sistemann, nettopp pga at jeg er mye alene, men han hadde så lyst på en til, og jeg sa ja til slutt. Det går egentlig fint med ungene, det er ikke "jobben" med å være alene som er problemet, selv om det selvsagt et travelt med tre barn og jobb og alt som hverdagen bringer med seg alene. Men jeg blir så ensom. Misforstå meg rett, jeg er jo sammen med kolleger på jobb og med barna hjemme, men det blir så ensformig og ensomt å være alene med alt. Nå har han 4-dagersuke, reiser søndags kveld før barna legger seg og kommer hjem torsdags kveld når barna er lagt. Det er ordningen som blir fast nå, siden han er forfremmet og har kontorjobb. Jeg mistrives mer og mer. Han ser jo heller ikke barna noe særlig nå, selv om han er veldig engasjert og gjør mer enn sin del når han er hjemme, så føler jeg ikke er nok. Er jeg urimelig? 

Jeg nevnte for et år siden, litt etter tredjemann var født, at jeg ikke trives så godt med ordningen. Han skjønte det, men mente at lønna veide opp og at det dårlig jobbmuligheter her vi bor. Noe jeg jo var enig i. Vi ble enig om at jeg reduserte stillingen min til 80% slik at jeg fikk en dag fri. Men jeg føler ikke det hjelper. Det er blitt litt sensitivt tema, så gruer meg for å ta det opp igjen. Han har dårlig samvittighet for å være så mye borte fra barna, men mener han ikke har noe valg. Og jeg vet ikke hva annet han kunne ha jobbet med her vi bor heller, men jeg bare er så lei. Orker ikke tanken på at det er slik livet skal være. Er jeg helt urimelig? Det hjelper kanskje ikke å ta det opp, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. 

Dette ble rotete, men råd og oppmuntring mottas med takk 💖

Anonymkode: d39a9...889

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt! Vi har bare to barn, men hadde aldri orket å være så mye alene på permanent basis.

Mannen min pendlet en periode og var borte mandag til fredag, og jeg hatet det intenst! Og da hadde vi bare ett barn. 
 

Kan dere flytte nærmere hans jobb? Kan han ha noe hjemmekontor?

 

 

Anonymkode: efabc...a23

[AnonymBruker]

Takk for svar! Å flytte er ikke tema, jeg er oppvokst her, og vil at barna skal det også. Vi har også all familie i nærheten. Jeg har et tett forhold til foreldrene mine som ofte inviterer på middag når jeg er alene, men jeg får nesten mer "angst" av det, da jeg gruer meg for å reise hjem etter å ha vært der, fordi da blir jeg ensom og alene igjen. 

Nå skriver jeg meg litt bort, men han har ikke noe fast arbeidssted, det skifter etter hvilket prosjekt osv han er på. Men stillingen hans i firmaet gjør at han nå kun skal jobbe firedagers. Nå jobber han 7 timer unna, håpet er at han kan flyttes til et prosjekt som er 2 timer unna, men jeg ser jo egentlig ikke hva nytte det har, annet enn at han sparer reisetid. 

Ts

Anonymkode: d39a9...889

[AnonymBruker]

Jeg har også en mann som pendler og er borte søndagskveld til torsdagskveld. Han har jobbet slik fra før vi ble sammen så jeg er vant til det. Da første barn var 1 år byttet han jobb, fant seg en hjemme (dårlige betalt og han mistrivdes fra første dag pga dårlig miljø og arbeidsoppgaver) og bodde med oss i 5 år. Til slutt orket han ikke mer, noe jeg skjønte lenge. Vi snakket mye om det og til slutt gikk jeg med på at han pendler igjen, selv om jeg ble sittende med alt ansvar og jobb hjemme. Vi vurderte om vi skulle flytte hele familien men jeg har nettverket mitt her og han jobber lange dager, vi ville ikke sett så mye til ham uansett.

Når han er hjemme er han veldig engasjert og han tar f.eks. helgevask på fredager mens jeg jobber og barna er på skole. Og han er blid igjen, siste året han jobbet hjemme var det trist å se ham nesten deprimert. Forholdet vårt er faktisk blitt bedre, vi snakker mye på kvelden på facetime. Han hjelper ungene med lekser og er alltid informert og interessert i hverdagen deres.

Jeg er selvfølgelig låst på kveldene og det er irriterende at jeg kun kan treffe venner i helgene eller må ha ungene med på slep men jeg er blitt så vant til det at det merkes ikke så mye lengre.

Jeg tror at innstillingen er problemet. Når du bebreider mannen for å slippe billig unna mens du tar "alt" blir du bitter og gretten etterhvert. Kanskje det hjelper å bruke noe av den høyere inntekten å kjøpe seg litt fri. Ha vaskehjelp, fast barnevakt en kveld i uka der du gjør noe for deg selv, matkasse, at han tar klesvasken på fredager.

Anonymkode: 5b25c...b82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har også en mann som pendler og er borte søndagskveld til torsdagskveld. Han har jobbet slik fra før vi ble sammen så jeg er vant til det. Da første barn var 1 år byttet han jobb, fant seg en hjemme (dårlige betalt og han mistrivdes fra første dag pga dårlig miljø og arbeidsoppgaver) og bodde med oss i 5 år. Til slutt orket han ikke mer, noe jeg skjønte lenge. Vi snakket mye om det og til slutt gikk jeg med på at han pendler igjen, selv om jeg ble sittende med alt ansvar og jobb hjemme. Vi vurderte om vi skulle flytte hele familien men jeg har nettverket mitt her og han jobber lange dager, vi ville ikke sett så mye til ham uansett.

Når han er hjemme er han veldig engasjert og han tar f.eks. helgevask på fredager mens jeg jobber og barna er på skole. Og han er blid igjen, siste året han jobbet hjemme var det trist å se ham nesten deprimert. Forholdet vårt er faktisk blitt bedre, vi snakker mye på kvelden på facetime. Han hjelper ungene med lekser og er alltid informert og interessert i hverdagen deres.

Jeg er selvfølgelig låst på kveldene og det er irriterende at jeg kun kan treffe venner i helgene eller må ha ungene med på slep men jeg er blitt så vant til det at det merkes ikke så mye lengre.

Jeg tror at innstillingen er problemet. Når du bebreider mannen for å slippe billig unna mens du tar "alt" blir du bitter og gretten etterhvert. Kanskje det hjelper å bruke noe av den høyere inntekten å kjøpe seg litt fri. Ha vaskehjelp, fast barnevakt en kveld i uka der du gjør noe for deg selv, matkasse, at han tar klesvasken på fredager.

Anonymkode: 5b25c...b82

Takk for at du deler din erfaring! Det er jo en vesentlig del av det at han faktisk trives veldig i jobben sin, og er flink i den. Jeg tror ikke han hadde trives i en jobb han kunne fått her hjemme. Høres ut som at dere har en fin fordeling Vi har nok kranglet en del oppover fordi jeg føler jeg tar "alt", som du sier. Men når jeg tenker på det, då trivdes jeg jo en gang med ordningen. Jeg liker jo egentlig alenetid, og det er nok bare en periode hvor jeg er sliten og lei av å ikke kunne dele hverdagsgleder, noe som gjør at jeg føler meg ensom. Pandemien stopper meg jo også i å kunne være sosial som jeg pleide være, ha faste aktiviteter på ettermiddagene osv.

Han tar også noe skole dette året, som han må gjøre fredager når jeg er på jobb og litt i helgene. Det tar jo også litt på, selv om det er et lurt valg av han, og som på sikt øker lønna hans. Minste er 1,5 og i en krevende fase, noe som også spiller inn. Kjenner det hjelper å skrive ned tankene, jeg ser at mye er forbigående, og det blir nok bedre. Jeg tror ikke at å "tvinge" hsn til å bytte jobb bedrer ting på sikt. 

Anonymkode: d39a9...889

[AnonymBruker]

Og mens jeg er inne i skrivemodus, så kan jeg også få med at jeg også mistrives i mitt yrke, selv om det selvsagt ikke er hans feil. Problemet er at vi bor på et lite sted med få jobbmuligheter, og siden han jobber borte, så må jeg ha en 8-16 jobb slik at jeg rekker bhg. Egentlig vil jeg bli ambulansearbeider, men det er skift, noe jeg ikke kan. Men, det er jo ikke hans feil, selv om jeg nok kan bli litt bitter på grunn av at hans jobb stopper meg i å ta utdanningen. Kanskje når barna blir større.. 

Ts

Anonymkode: d39a9...889

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for at du deler din erfaring! Det er jo en vesentlig del av det at han faktisk trives veldig i jobben sin, og er flink i den. Jeg tror ikke han hadde trives i en jobb han kunne fått her hjemme. Høres ut som at dere har en fin fordeling Vi har nok kranglet en del oppover fordi jeg føler jeg tar "alt", som du sier. Men når jeg tenker på det, då trivdes jeg jo en gang med ordningen. Jeg liker jo egentlig alenetid, og det er nok bare en periode hvor jeg er sliten og lei av å ikke kunne dele hverdagsgleder, noe som gjør at jeg føler meg ensom. Pandemien stopper meg jo også i å kunne være sosial som jeg pleide være, ha faste aktiviteter på ettermiddagene osv.

Han tar også noe skole dette året, som han må gjøre fredager når jeg er på jobb og litt i helgene. Det tar jo også litt på, selv om det er et lurt valg av han, og som på sikt øker lønna hans. Minste er 1,5 og i en krevende fase, noe som også spiller inn. Kjenner det hjelper å skrive ned tankene, jeg ser at mye er forbigående, og det blir nok bedre. Jeg tror ikke at å "tvinge" hsn til å bytte jobb bedrer ting på sikt. 

Anonymkode: d39a9...889

Viser han at han setter pris på deg og det du gjør? At du tar en del ekstra for å gjøre ham lykkeligere? Det skal ikke være en selvfølge og tas for gitt. For meg er det viktig at han ser meg, noe han er flink til.

Anonymkode: 5b25c...b82

[Sokkar]

Signerer hun over. 

Og så lurer jeg på om du føler at du ikke kan blåse ut til han, når du er sliten, lei og trenger å få ut frustraajonen? 

[AnonymBruker]

Nei, han gjør egentlig ikke det. Og det er vel det jeg styrer litt med nå, fordi jeg er i en tung periode hvor jeg syns alt er ork og pes, men jeg føler ikke jeg kan si det til han, fordi han da sier jeg gir han dårlig samvittighet for å jobbe borte.. Litt ond sirkel som jeg ikke vet hvordan jeg skal bryte. 

Ts 

Anonymkode: d39a9...889

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mye husarbeid han egentlig gjør? Han er hjemme alene hele fredagen mens du er på jobb og barna er i bhg. Da har han en ypperlig mulighet til å ta svært mye husarbeid. Om han ikke gidder å ta unna husarbeidet, synes jeg han burde bruke litt av lønnen sin til å betale for vaskehjelp. Det skal ikke være slik at du må ta absolutt alt av arbeid med barna og huset, hverken om dere hadde bodd sammen 100% eller ei. 
Jeg ser du skriver at han har noe skole, men det er bare for en kort periode. Dere har jo levd slik allerede i fem år, og skal antagelig leve slik i enda 20? år. 

Hvor nære er dere når han er borte på jobb? Tenker da på intimiteten dere to imellom. Klarer dere å finne tid til å snakke sammen på en rolig og givende måte, eller blir det mest korte, praktiske beskjeder? Klarer dere å finne muligheter til å være litt romantiske også når han er bortreist? Selv om han er fysisk bortreist, burde han klare å være tilstede for deg og familien. Dette er 2000-tallet, og vi har svært gode muligheter for kommunikasjon. 

Anonymkode: c9a86...49f

[AnonymBruker]

Nå har jeg ingen erfaring med dette, men jeg leser jo mellom linjene at det ligger mye bak her som ikke direkte går på hans jobb. 

Hva om du nå bruker denne tråden til å sortere tanker. Finn ut alt som frustrerer deg, fra jobben din, til hans jobb, slitsom unge og alt det andre. 
Se på hva du ønsker deg for fremtiden. (Ny jobb, mer avlasting på husarbeid, mer sosialt liv med voksne) 
Og se om du klarer å ta en prat med mannen om alt sammen, som ikke går på "jeg hater at du jobber borte sånn som nå" men heller ser på "jeg skulle ønske at ..." 
Gi han mulighet til å være med på å løse dette. (Menn er ofte problemløsere)

Kanskje kan dere snakke mer på telefon/skype på kveldene i hverdagen? 
Kanskje kan du ha sosiale treff på skype eller noe annet med venninner? 

Og kanskje dere kan legge en plan, der dere blir enige om at du støtter han i hans jobbutvikling nå, men da gjør han det samme for deg når barna blir større? 

Kanskje kan dere finne noe annet som hjelper deg litt? 

Om ikke annet, så kanskje det bedrer dialogen dere imellom, som høres ut som om den har kjørt seg litt fast i et blindspor (hans jobb og din frustrasjon)  Og plutselig så er alt så mye bedre igjen? 

Anonymkode: 1e933...f4a