samboer som hever stemmen mye..

[AnonymBruker]

Har en samboer som hever stemmen ganske mye, jeg oppfatter det som at han er sint, fordi han er så krass eller hva jeg skal si, i stemmen. For å si det sånn, av den minste ting, så blir han irritert å hever stemmen. 
jeg har ikke fast jobb, og må nå søke hjelp på nav. Jeg har sagt til han at dette er vondt for meg, og et ømt tema, men han vet jo alt og når jeg skal på time. Så kommer han hjem: når får du penger, når får du penger? 
er ikke jeg som skal betale for alt. 
han har kun lagt ut for husleie, mat har jeg kjøpt så mat har vi enda. 
men han er ofte sånn at han vil ha noe annet enn det vi har, så da får han legge ut for dette selv. 
Kjenner bare jeg er helt på gråten, for jeg er i en så vanskelig situasjon. Jeg har ikke bodd lenge med han, men den irritasjonen hans plager meg sånn og hevingen med stemmen. Har lyst å grine hver gang. For jeg tåler ikke kjefting. 
nesten sånn at jeg vurderer å flytte med ungene når det er sånn. (Han er ikke far til ungene) han hever stemmen mye til de og, men prøver og la vær. Men jeg kjenner det snart er nok. Han jobber med det, jeg elsker han, men jeg føler bare på en måte at dette ikke går mer snart. 
 

den kjeftingen ødelegger på en måte. Han har vært sånn fra dag 1, veldig direkte av seg og.

Anonymkode: 21228...971

[mjauritz]

Er problemet at han hever stemmen, eller er problemet det økonomiske dere har sammen? For jeg kan jo forstå at han kan bli litt irritert av å betale husleie for deg og barna, og hvis han må betale alt, når han ikke er far til ungene. Det er ikke greit å heve stemmen i hytt og pine, og dette er nok noe som du må vurdere om du kan leve med. 

Og, hvorfor flytter du inn med en mann som hever stemmen til barna dine og kjefter? Det er ikke sunt for hverken deg eller barna. 

[nomore82]

Så om han har vært sånn fra dag 1, og ikke endret seg, og dette påvirker deg så mye - HVORFOR bor dere sammen? HVORFOR tillater du dette ovenfor barna?

[Sirah]

Hever han stemmen fordi han er sur og kjefter eller fordi han er en direkte person? Jeg har en kollega som jeg det første året jeg jobbet med han alltid trodde kjeftet. Etterhvert skjønte jeg at det kort og greit er sånn han kommuniserer. Han snakker høyt og er veldig direkte mye av tiden. Det har blitt tatt opp med han og han prøver å "snakke normalt", men så fort han blir engasjert i noe så "glemmer han seg" og "hauser seg opp". Vi har lært oss at det bare er sånn er og har skjønt at det ikke er kjefting han driver på med, han bare snakker sånn 🙃

Ang at han betaler for alt så kan jeg forstå at det er kjedelig for han, selv om det ikke er din skyld. Jeg hadde nok blitt irritert jeg også om jeg måtte stå for alle utgifter, selv om jeg også skjønner deg ufattelig godt TS, så ikke misforstå ❤️ 

[AnonymBruker]

Sirah skrev (15 minutter siden):

Hever han stemmen fordi han er sur og kjefter eller fordi han er en direkte person? Jeg har en kollega som jeg det første året jeg jobbet med han alltid trodde kjeftet. Etterhvert skjønte jeg at det kort og greit er sånn han kommuniserer. Han snakker høyt og er veldig direkte mye av tiden. Det har blitt tatt opp med han og han prøver å "snakke normalt", men så fort han blir engasjert i noe så "glemmer han seg" og "hauser seg opp". Vi har lært oss at det bare er sånn er og har skjønt at det ikke er kjefting han driver på med, han bare snakker sånn 🙃

Ang at han betaler for alt så kan jeg forstå at det er kjedelig for han, selv om det ikke er din skyld. Jeg hadde nok blitt irritert jeg også om jeg måtte stå for alle utgifter, selv om jeg også skjønner deg ufattelig godt TS, så ikke misforstå ❤️ 

Både fordi han er direkte og blir irritert. Nettopp nå bråkte ene ungen, så hevet han stemmen. Han klarer fint å snakke rolig men at han ordlegger seg direkte, ingen filter. Vist jeg sier noe han ikke liker eller uttaler meg feil så hever han stemmen. Vi hadde en enighet at han la ut for husleie de 2 første mnd. Nå 3 mnd ser jeg at det ikke går, pga jeg ikke har fått nok ringevikar jobber, så må derfor søke sosialhjelp til husleie osv 😕 jeg skjønner jo at han blir frustrert, men jeg føler at han ikke alltid skjønner meg heller. Tar ting fort til meg og er veldig sårbar av meg. Men han bare fortsetter og fortsetter å spørre og grave selvom han vet alt. Sporte han isted om vi skulle flytte ut, da sa han nei. 

Anonymkode: 21228...971

[AnonymBruker]

nomore82 skrev (24 minutter siden):

Så om han har vært sånn fra dag 1, og ikke endret seg, og dette påvirker deg så mye - HVORFOR bor dere sammen? HVORFOR tillater du dette ovenfor barna?

Jeg har vel trodd at han ble bedre, han ser jo selv når han hever stemmen å prøver å ta det rolig. Og jeg retter alltid på han ( han har sagt det er greit ) sånn at han prøver å roe seg. Jeg tillater det ikke. Det har jeg sagt. Har sagt han kan fint snakke rolig, ta ungen vekk fra situasjonen og snakke rolig og forklare sånn og sånn istedenfor å heve stemmen 24/7. men det går ikke inn. 
og ja, forelskelse. Elsker han, men jeg vet ikke når det er sånn som dette. 

Anonymkode: 21228...971

[AnonymBruker]

For min del hadde jeg ikke klart å leve med det og hadde vært skeptisk på barna sine vegne hvis de blir redde og reserverte. En underliggende frykt som ligger i luften er drepen for alt godt desverre. Når smeller det liksom?

Anonymkode: 84e5e...379

[Sirah]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Både fordi han er direkte og blir irritert. Nettopp nå bråkte ene ungen, så hevet han stemmen. Han klarer fint å snakke rolig men at han ordlegger seg direkte, ingen filter. Vist jeg sier noe han ikke liker eller uttaler meg feil så hever han stemmen. Vi hadde en enighet at han la ut for husleie de 2 første mnd. Nå 3 mnd ser jeg at det ikke går, pga jeg ikke har fått nok ringevikar jobber, så må derfor søke sosialhjelp til husleie osv 😕 jeg skjønner jo at han blir frustrert, men jeg føler at han ikke alltid skjønner meg heller. Tar ting fort til meg og er veldig sårbar av meg. Men han bare fortsetter og fortsetter å spørre og grave selvom han vet alt. Sporte han isted om vi skulle flytte ut, da sa han nei. 

Anonymkode: 21228...971

Sånne personer er veldig slitsomme om man som du tar ting veldig personlig og er veldig sårbar. Spesielt når situasjonen du sitter i er som den er. Jeg forstår deg godt at du blir lei deg av dette, men om det er sånn han er så er det neppe noe han kan forandre over natten. Leser i et annet innlegg at du sier ifra og at han prøver å ta seg sammen og det er jo veldig fint! Det betyr jo at han er veldig klar over dette selv! 

 

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

For min del hadde jeg ikke klart å leve med det og hadde vært skeptisk på barna sine vegne hvis de blir redde og reserverte. En underliggende frykt som ligger i luften er drepen for alt godt desverre. Når smeller det liksom?

Anonymkode: 84e5e...379

Kan også legge til at over tid kan barn begynne å tilpasse seg på ugunstige måter. Alt det du skriver er et stort rødt flagg for vold i min bok, men det kan være tidligere erfaringer som påvirker den forståelsen.

Anonymkode: 84e5e...379

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

For jeg tåler ikke kjefting. 
nesten sånn at jeg vurderer å flytte med ungene når det er sånn. (Han er ikke far til ungene) han hever stemmen mye til de og, men prøver og la vær. Men jeg kjenner det snart er nok. Han jobber med det, jeg elsker han, men jeg føler bare på en måte at dette ikke går mer snart. 

Jeg tåler det heller ikke, derfor kan jeg ikke være sammen med en slik person. Jeg tenker ikke at de som kjefter er dårlige mennesker, det er bare en mennesketype jeg ikke passer med.

Hadde han i tillegg kjeftet på barna mine hadde det ødelagt alt som var av følelser. Det er absolutt ingenting som trigger meg mer enn at noen behandler barna mine dårlig.

Jeg tror at hva som helst av trange bovilkår vil være bedre for barna dine enn et hjem hvor de blir kjeftet på med en mor som er på gråten. Er ikke barnas trivsel det viktigste, TS?

[AnonymBruker]

Er du løsningsorientert med tanke på det å søke ny jobb  og holde hjulene i gang på den måten?  Har han begynt å bli utålmodig for at han synes det går for lang tid? 
Når en har barn en skal forsørge så er det klart det bli et stressmoment for begge parter.
Nå kommer det litt an på hvor lenge dere har bodd sammen  
 

Anonymkode: 79962...fdf

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (3 minutter siden):

Jeg tåler det heller ikke, derfor kan jeg ikke være sammen med en slik person. Jeg tenker ikke at de som kjefter er dårlige mennesker, det er bare en mennesketype jeg ikke passer med.

Hadde han i tillegg kjeftet på barna mine hadde det ødelagt alt som var av følelser. Det er absolutt ingenting som trigger meg mer enn at noen behandler barna mine dårlig.

Jeg tror at hva som helst av trange bovilkår vil være bedre for barna dine enn et hjem hvor de blir kjeftet på med en mor som er på gråten. Er ikke barnas trivsel det viktigste, TS?

Jeg trodde det skulle gå bra, jeg falt jo for han. Men den hevingen med stemmen og kjeftingen. Nei jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eldste har begynt å kalle han for pappa også 😭 det er det jeg tror skjer her, når han Kjefter på ungene, så vil jeg bare gå med en gang og ta ungene med meg. Selvom følelsene fortsatt er der. Hvordan skal jeg løse dette da? 
jo barnas trivsel er det viktigste. De er jo ganske små enda. 1,5 og 4år. 
det har vært mye flytting i det siste, håpte liksom at det var nok nå😭

Anonymkode: 21228...971

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er du løsningsorientert med tanke på det å søke ny jobb  og holde hjulene i gang på den måten?  Har han begynt å bli utålmodig for at han synes det går for lang tid? 
Når en har barn en skal forsørge så er det klart det bli et stressmoment for begge parter.
Nå kommer det litt an på hvor lenge dere har bodd sammen  
 

Anonymkode: 79962...fdf

Ja, jeg har ringt rundt hver dag de siste månedene. Vært på kurs, jobbet som ringevikar. Prøvd fast jobb, deltid, lærlingplass. Alle sier nei pga korona. Helt håpløst  

bodd sammen 3 mnd...

Anonymkode: 21228...971

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg trodde det skulle gå bra, jeg falt jo for han. Men den hevingen med stemmen og kjeftingen. Nei jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eldste har begynt å kalle han for pappa også 😭 det er det jeg tror skjer her, når han Kjefter på ungene, så vil jeg bare gå med en gang og ta ungene med meg. Selvom følelsene fortsatt er der. Hvordan skal jeg løse dette da? 
jo barnas trivsel er det viktigste. De er jo ganske små enda. 1,5 og 4år. 
det har vært mye flytting i det siste, håpte liksom at det var nok nå😭

Anonymkode: 21228...971

Jeg synes du skal løse det med å ivareta barna dine. Om dere tre i så fall må bo på en hybel så høres det bedre ut. En 1,5-åring og en 4-åring bryr seg heldigvis ikke om hvor stort hjemmet er sålenge det er hyggelig. Barna dine fortjener mye bedre enn en stefar som kjefter og en mor som holder på å revne. Og det er det det høres ut som for meg.

Jeg føler med deg, TS. Denne unntakstilstanden vi er i nå kommer ikke til å vare evig. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med det som finnes av hjelpeinstanser hvis det er for mye for deg å være alene og du ikke har støtte i øvrig familie.

Og så flytter du aldri inn hos noen igjen uten å ha kjent personen i mange år først.

[AnonymBruker]

Dette har jo gått altfor fort! Du har et barn på 1,5 år med en annen mann, når dette baret var 1 år og 3 mnd flyttet du sammen med ham: Du kan ikke ha vært kjæreste med ham særlig lenge. Hvordan kan du si at du ELSKER ham? Forelsket og tiltrukket kanskje, men ekte dyp kjærlighet fordi du kjenner ham ut og inn? Du har ansvar for to små barn, du kan ikke flytte inn hos en fyr du har kjent et halvt år maks! 

Du må stå på egne bein, selv om det er tøft. Når du bor alene, vil du ha krav på mer hjelp også. Og pass på prevensjonen nå, så du ikke blir gravid med denne mannen.

Anonymkode: 37942...497

[nomore82]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg trodde det skulle gå bra, jeg falt jo for han. Men den hevingen med stemmen og kjeftingen. Nei jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Eldste har begynt å kalle han for pappa også 😭 det er det jeg tror skjer her, når han Kjefter på ungene, så vil jeg bare gå med en gang og ta ungene med meg. Selvom følelsene fortsatt er der. Hvordan skal jeg løse dette da? 
jo barnas trivsel er det viktigste. De er jo ganske små enda. 1,5 og 4år. 
det har vært mye flytting i det siste, håpte liksom at det var nok nå😭

Anonymkode: 21228...971

Nå må du stå opp for deg selv og barna. Nå!

Verken du eller barna har godt av dette - men ja, barna først! Barna vil ta skade av dette over tid.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette har jo gått altfor fort! Du har et barn på 1,5 år med en annen mann, når dette baret var 1 år og 3 mnd flyttet du sammen med ham: Du kan ikke ha vært kjæreste med ham særlig lenge. Hvordan kan du si at du ELSKER ham? Forelsket og tiltrukket kanskje, men ekte dyp kjærlighet fordi du kjenner ham ut og inn? Du har ansvar for to små barn, du kan ikke flytte inn hos en fyr du har kjent et halvt år maks! 

Du må stå på egne bein, selv om det er tøft. Når du bor alene, vil du ha krav på mer hjelp også. Og pass på prevensjonen nå, så du ikke blir gravid med denne mannen.

Anonymkode: 37942...497

Har vært i lag i over et år. 
men nei, skulle bare bodd der jeg bodde. Jeg bytter ikke bhg på de flere ganger nå. Så om jeg flytter må jeg finne noe i nærheten og det er vanskelig siden det er så dyrt. 
Ja jeg går på prevensjon. 

Anonymkode: 21228...971

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (10 minutter siden):

Jeg synes du skal løse det med å ivareta barna dine. Om dere tre i så fall må bo på en hybel så høres det bedre ut. En 1,5-åring og en 4-åring bryr seg heldigvis ikke om hvor stort hjemmet er sålenge det er hyggelig. Barna dine fortjener mye bedre enn en stefar som kjefter og en mor som holder på å revne. Og det er det det høres ut som for meg.

Jeg føler med deg, TS. Denne unntakstilstanden vi er i nå kommer ikke til å vare evig. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med det som finnes av hjelpeinstanser hvis det er for mye for deg å være alene og du ikke har støtte i øvrig familie.

Og så flytter du aldri inn hos noen igjen uten å ha kjent personen i mange år først.

Ja, jeg skal finne noen å snakke med. 
Syns det er mye og være aleine med de ( barnefar er ikke i bildet akk nå da det ikke er bra for barna og være med han ) mye innlagt og sliter, klarer ikke ta vare på de eller gi de skikkelig mat. Så jeg står i det aleine. Og det er jævlig tøft. 
 

nei, jeg ser jo nå at det ikke var så lurt 😕 

Anonymkode: 21228...971

[Festlig]

Har du familie rundt deg? 
Du trenger hjelp til å finne deg en plass å bo for deg og barna. En kan ha kjæreste selv om en ikke  bor sammen. 
Har du mulighet til at du kan få hjelp fra Nav i forbindelse med en husleie i en annen boenhet ? 
Er det ordnet Barnebidrag? 
Jeg kan love deg at det blir lettere å bo alene med barna enn å ha det stressmomentet av en mann rundt deg 

[Maggi2]

Her høres det ut som om barna dine ikke har det så greit, og ikke du heller. Vet det er som å banne i kirken noen steder, men kan det være en ide å be barnevernet om hjelp? De kan feks gi deg avlastning i form avlastningshjem, særlig siden du sier du er innlagt innimellom og ikke har nettverk til å hjelpe deg. 

Og gjør deg selv en tjeneste, og bli kvitt den mannen. Ingen skal behøve å gå rundt på gråten i eget hjem på grunn av en sur og sint partner.