Mamma gjør meg syk

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Jeg startet denne tråden https://forum.kvinneguiden.no/topic/1440971-lyver-om-mulig-leukemidiagnose/ for noen dager siden. 
 

Mamma feiret nyttårsaften hos oss, men det endte i krangel. Hun ble mer og mer kranglete utover kvelden, og til slutt begynte hun å kjefte. Det var noe med plassering av servise i et skap, jeg sto og vasket opp og hun hadde bestemt seg for å rydde inn. Men det manglet noen innlegg (Gammelt porselen, vi bruker papir mellom asjettene pga dekoren) og jeg måtte lete. Jeg sa at jeg ikke fant dem, og at noen måtte ha rota litt i skapet. «Ja, alt skal selvfølgelig være min feil» sa hun. Jeg prøvde å si at det var ikke det jeg mente, men hun ville ikke høre. 
 

Jeg gikk inn på kjøkkenet igjen, hun kom etter og spurte hvordan hun skulle stable det. Jeg sa at jeg visste ikke, og at jeg kunne ta det senere. Hun sa hissig at det måtte jo settes inn, og hvordan skulle hun stable? Jeg svarte igjen «jeg vet ikke!», og sa at jeg begynte å bli frustrert. Hun spurte igjen og igjen, mere hissig, og jeg svarte «jeg vet ikke!!!» igjen og igjen. Til slutt eksploderte jeg og gikk på badet i sinne og smalt igjen døra. 
 

En av tingene her er at jeg har Asperger, og klarer ikke alltid å komme opp med et konklusivt svar på ting når jeg er stressa. Det endte med at hun dro hjem (det var meningen at hun skulle overnatte og bli til frokost). Etter det har jeg ikke hørt fra henne. Hun har ringt til en annen som var der også for å fortelle hvor fælt det var for henne, men han fortalte henne at det var hun som hadde stelt i stand dette den kvelden. 
 

Nå er jeg 40, og utslitt. Det har vært sånn hele livet. Søsteren min og jeg har vært gjennom så mange psykisk belastende episoder på grunn av henne, og vi er utslitt. Jeg har to barn som er glad i henne, og derfor kan jeg ikke bare kutte henne helt ut. Vi har snakket om å konfrontere henne om oppførselen hennes og si at vi ikke orker mer og at hun trenger behandling, men det kommer til å bli et helvete. Jeg ser for meg at hun kanskje kommer til å ta masse piller eller noe igjen for å straffe oss. 
 

Hva skal jeg gjøre? Noen gode forslag til hvordan prøve å løse dette? Erfaringer?

Anonymkode: 7a58f...8ea

[exictence]

La være å svare noe igjen.

[Endlessly]

Siden du har diagnose og det er en arvelig komponent så kan det være hun også har en autismediagnose i tillegg til andre utfordringer. Så hun klarte sannsynligvis ikke å la være å stable fatene på samme måte som du ikke klarte å mobilisere hjernen for å stable dem, for de skal stables rett etter middag. 
 

Dere må begge være i forkant og lære å kjenne hverandres og egne svakheter. Så kanskje slipper dere å dra hverandre ned. Det betyr kanskje at du kjøper inn ekstra innlegg for stabling av fine fat etter fest. 
 

Om begynner å skremme barnebarna med diagnoser eller lignende hadde jeg minimert kontakt. 

[AnonymBruker]

Hadde en lignende episode her på nyttårsaften bare at mamma bare truet med å dra hjem. Jeg tilbød meg å kjøre henne. Hun frøs meg ute i 6 timer etterpå, altså resten av kvelden. Ignorerte meg når jeg snakka til henne og behandlet meg som luft. Snakket kun til mannen min, barnebarna eller hunden vår.

Hun har ett eksplosivt sinne og har undertrykket meg og psyket meg ned hele livet. Trusler om vold (feks "jeg kommer til å slå deg ihjel!") var dagligdags i barndommen og både jeg og søsken ble slått (les: ris som hun så fint kalte det)

Når vi konfronteret henne med dette nekter hun for det og avskriver vi det med at vi hadde "grenser". Når jeg ber henne oppsøke hjelp over sinnet sitt blir hun bare mer sint. 
Jeg hadde kutta henne ut hadde det ikke vært for at da har hun ingen. Og jeg tenker på barna mine også. 
 

Jeg blir dødssliten når hun er på besøk og får aldri ut av henne konkrete tidspunkt på når hun har tenkt å komme og når hun drar . Hvis jeg spør glefser hun "har dere noe dere skal da?!" Og når jeg svarer "ja, det har vi faktisk" så blir hun sur igjen. 

I tenåra reagerte jeg med å glefse å kjefte tilbake. Det var slik jeg var lært at man konfronterte noen. I voksen alder har jeg tatt til fornuft og jeg er alltid rolig når hun hisser seg opp, særlig foran barna mine.

Jeg tror helt ærlig at vi er ett eksempel på noen som burde ha fått hjelp fra barnevernet når vi var små. 
og jeg er skuffet over pappa, besteforeldre og alle andre som veldig godt visste hva som foregikk hjemme men som ikke sa ifra om det. 
Det preger meg veldig og har kommet veldig mye tilbake til meg etter at jeg fikk barn selv. 
 

Jeg orker egentlig ikke mer. Har kun kontakt pga barna. Minimalt. 
Jeg får mer og mer avsmak for hele jævla dama. 
Har ingen råd til deg annet enn at jeg vet akkurat hvordan du har det. Min nyttårsfeiring ble helt ødelagt pga mamma og hun får ikke lov til å komme hit å feire nyttårsaften mer. Jeg er ferdig nå. 

Anonymkode: cbab7...118

[AnonymBruker]

Mmm.....

Taper dere så mye på å ta det konstruktivt opp?

Om hun blir SÅ sint er det vel ikke verdens største tap for barnebarn? 

Si utredning og behandling eller ingen kontakt. 

Anonymkode: ee521...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mmm.....

Taper dere så mye på å ta det konstruktivt opp?

Om hun blir SÅ sint er det vel ikke verdens største tap for barnebarn? 

Si utredning og behandling eller ingen kontakt. 

Anonymkode: ee521...ff6

Hun kjefter foran barnet. Og jeg husker selv hvordan det føltes. Det er ei rullegardin som går ned når det tas opp. Jeg er overbevist om at hun har en diagnose men hun innser ikke selv at hun har det 

Anonymkode: cbab7...118

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei. 
 

Jeg startet denne tråden https://forum.kvinneguiden.no/topic/1440971-lyver-om-mulig-leukemidiagnose/ for noen dager siden. 
 

Mamma feiret nyttårsaften hos oss, men det endte i krangel. Hun ble mer og mer kranglete utover kvelden, og til slutt begynte hun å kjefte. Det var noe med plassering av servise i et skap, jeg sto og vasket opp og hun hadde bestemt seg for å rydde inn. Men det manglet noen innlegg (Gammelt porselen, vi bruker papir mellom asjettene pga dekoren) og jeg måtte lete. Jeg sa at jeg ikke fant dem, og at noen måtte ha rota litt i skapet. «Ja, alt skal selvfølgelig være min feil» sa hun. Jeg prøvde å si at det var ikke det jeg mente, men hun ville ikke høre. 
 

Jeg gikk inn på kjøkkenet igjen, hun kom etter og spurte hvordan hun skulle stable det. Jeg sa at jeg visste ikke, og at jeg kunne ta det senere. Hun sa hissig at det måtte jo settes inn, og hvordan skulle hun stable? Jeg svarte igjen «jeg vet ikke!», og sa at jeg begynte å bli frustrert. Hun spurte igjen og igjen, mere hissig, og jeg svarte «jeg vet ikke!!!» igjen og igjen. Til slutt eksploderte jeg og gikk på badet i sinne og smalt igjen døra. 
 

En av tingene her er at jeg har Asperger, og klarer ikke alltid å komme opp med et konklusivt svar på ting når jeg er stressa. Det endte med at hun dro hjem (det var meningen at hun skulle overnatte og bli til frokost). Etter det har jeg ikke hørt fra henne. Hun har ringt til en annen som var der også for å fortelle hvor fælt det var for henne, men han fortalte henne at det var hun som hadde stelt i stand dette den kvelden. 
 

Nå er jeg 40, og utslitt. Det har vært sånn hele livet. Søsteren min og jeg har vært gjennom så mange psykisk belastende episoder på grunn av henne, og vi er utslitt. Jeg har to barn som er glad i henne, og derfor kan jeg ikke bare kutte henne helt ut. Vi har snakket om å konfrontere henne om oppførselen hennes og si at vi ikke orker mer og at hun trenger behandling, men det kommer til å bli et helvete. Jeg ser for meg at hun kanskje kommer til å ta masse piller eller noe igjen for å straffe oss. 
 

Hva skal jeg gjøre? Noen gode forslag til hvordan prøve å løse dette? Erfaringer?

Anonymkode: 7a58f...8ea

For en dramaqueen hun er. Her er det hun som eier problemet alene. Det ble et problem med fatene og du ville da at hun skulle la de stå. Da hadde du kunnet rydde de i ro og mak siden.  En bra løsning. Det var da også virkelig tafatt av henne og totalt frasi seg løsningsorientering kun fordi det var dine fat. Var det meg hadde jeg 1) latt de stå sånn du sa, eller 2) puttet de i skapet. Det er tross alt ikke noen genistrek å putte fat i skap. Men mindre det var åpenbart at du ville bli sur pga manglende innlegg. Da er det bare løsning 1 som funker, men det vet hun som kjenner deg. 

Tar hun masse piller for å straffe dere så er det viktig å beholde fatningen. Ikke gi henne uønsket oppmerksomhet eller løp mann av huse for å dra å trøste. Si rolig at når hun velger å spise mye piller så kan hun få mye magesmerter og muligens en tur på sykehuset for å pumpes, og at du ikke skjønner hvorfor noen virkelig vil velge dette. Det høres jo ikke særlig lurt ut. 

 

[AnonymBruker]

Jeg får tvangshandlinger hver gang jeg har vært i kontakt med min mor. De skulle bare visst hva de gjør mot barna sine, men de er for "syke" til å se andre enn seg selv om sine egne behov. Alle andre er jo problemet.

Min mor er det minst selvstendige mennesket jeg kjenner og klarer seg ikke alene, på grunn av henne har jeg gått andre veien og er introvert. Blir urolig  rundt andre mennesker og klarer ikke å sette grenser. 

Anonymkode: 00dd3...8be

[Fjellulven]

Hun høres jo helt syk ut. Tror ikke jeg hadde taklet å ha kontakt med et sånt menneske. Familie eller ei.

[AnonymBruker]

Jeg ser du har Asperger. Jeg har 3 barn med Asperger.

Det er veldig bra at du ser hvor problemet ligger. At det er din mor som lager disse problemene, det er hennes feil, det er hun som må ta konsekvensene, og du har ingenting å ha dårlig samvittighet for!

At hun sliter med noe, er det ingen tvil om. Men det skal uansett ikke ødelegge de rundt henne. Klarer ikke hun selv å la være å skade dere psykisk, så må dere selv være flink til å unngå skade ved å holde avstand / ha sterke grenser. Uten dårlig samvittighet!

Hvordan har oppveksten din vært? Har du hatt en far som har kompensert for den destruktive oppførselen fra mor? Jeg tenker på det at du er mor, og du virker veldig fornuftig på måten du skriver, noe som kan tyde på at du har fått god hjelp og oppfølging i barndommen som da gjør deg mer velfungerende. Dårlig omsorg fra foreldre tenker jeg ville dratt deg nedover skalaen i stedet. Har det vært vurdert under utredningen din at det kan være din mor som er grunnen til Aspergersymptomene dine?

Anonymkode: cf344...116

[AnonymBruker]

Endlessly skrev (3 timer siden):

Siden du har diagnose og det er en arvelig komponent så kan det være hun også har en autismediagnose i tillegg til andre utfordringer. Så hun klarte sannsynligvis ikke å la være å stable fatene på samme måte som du ikke klarte å mobilisere hjernen for å stable dem, for de skal stables rett etter middag. 
 

Dere må begge være i forkant og lære å kjenne hverandres og egne svakheter. Så kanskje slipper dere å dra hverandre ned. Det betyr kanskje at du kjøper inn ekstra innlegg for stabling av fine fat etter fest. 
 

Om begynner å skremme barnebarna med diagnoser eller lignende hadde jeg minimert kontakt. 

Hun har mest sannsynlig dissosiativ identitetsforstyrrelse, PTSD og mulig Munchausen. 
Jeg har sagt til henne at hun aldri skal fortelle barnebarna sine det jeg har blitt fortalt i barndommen. Da får hun aldri se dem igjen! 
 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hadde en lignende episode her på nyttårsaften bare at mamma bare truet med å dra hjem. Jeg tilbød meg å kjøre henne. Hun frøs meg ute i 6 timer etterpå, altså resten av kvelden. Ignorerte meg når jeg snakka til henne og behandlet meg som luft. Snakket kun til mannen min, barnebarna eller hunden vår.

Hun har ett eksplosivt sinne og har undertrykket meg og psyket meg ned hele livet. Trusler om vold (feks "jeg kommer til å slå deg ihjel!") var dagligdags i barndommen og både jeg og søsken ble slått (les: ris som hun så fint kalte det)

Når vi konfronteret henne med dette nekter hun for det og avskriver vi det med at vi hadde "grenser". Når jeg ber henne oppsøke hjelp over sinnet sitt blir hun bare mer sint. 
Jeg hadde kutta henne ut hadde det ikke vært for at da har hun ingen. Og jeg tenker på barna mine også. 
 

Jeg blir dødssliten når hun er på besøk og får aldri ut av henne konkrete tidspunkt på når hun har tenkt å komme og når hun drar . Hvis jeg spør glefser hun "har dere noe dere skal da?!" Og når jeg svarer "ja, det har vi faktisk" så blir hun sur igjen. 

I tenåra reagerte jeg med å glefse å kjefte tilbake. Det var slik jeg var lært at man konfronterte noen. I voksen alder har jeg tatt til fornuft og jeg er alltid rolig når hun hisser seg opp, særlig foran barna mine.

Jeg tror helt ærlig at vi er ett eksempel på noen som burde ha fått hjelp fra barnevernet når vi var små. 
og jeg er skuffet over pappa, besteforeldre og alle andre som veldig godt visste hva som foregikk hjemme men som ikke sa ifra om det. 
Det preger meg veldig og har kommet veldig mye tilbake til meg etter at jeg fikk barn selv. 
 

Jeg orker egentlig ikke mer. Har kun kontakt pga barna. Minimalt. 
Jeg får mer og mer avsmak for hele jævla dama. 
Har ingen råd til deg annet enn at jeg vet akkurat hvordan du har det. Min nyttårsfeiring ble helt ødelagt pga mamma og hun får ikke lov til å komme hit å feire nyttårsaften mer. Jeg er ferdig nå. 

Anonymkode: cbab7...118

Mamma slo ikke, men hun sto ofte og skrek oss i ansiktet så vi sto og skalv. Og hun fortalte oss hva hun opplevde i barndommen med overgrep og lignende, så jeg fikk dårlige tanker om mormor som lot det skje. 
 

Vi fikk høre masse stygt om pappa og stefaren vår, det var akkurat som om hun ikke taklet at vi var glad i dem. 
 

Jeg måtte bli over 30 før jeg klarte å erkjenne at: 

1. Mamma er syk

2. Det er ikke min skyld at hun er syk

3. Det er ikke mitt ansvar å gjøre henne frisk

 

Jeg sender deg en god klem!!! 
 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (1 time siden):

Tar hun masse piller for å straffe dere så er det viktig å beholde fatningen. Ikke gi henne uønsket oppmerksomhet eller løp mann av huse for å dra å trøste. Si rolig at når hun velger å spise mye piller så kan hun få mye magesmerter og muligens en tur på sykehuset for å pumpes, og at du ikke skjønner hvorfor noen virkelig vil velge dette. Det høres jo ikke særlig lurt ut. 

 

Vi er forberedt på at hun kan finne på noe dramatisk hvis vi konfronterer henne. Men da er det jo på en måte det «endelige tegnet» på dette er en håpløs kamp. Vi vil at hun skal få hjelp og utredes. Men det vil jo ikke hun. Da får hun valget: Behandling, eller mist familien din til du skjønner poenget. 
 

Det er så trist at det må gå så langt!!!

 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg får tvangshandlinger hver gang jeg har vært i kontakt med min mor. De skulle bare visst hva de gjør mot barna sine, men de er for "syke" til å se andre enn seg selv om sine egne behov. Alle andre er jo problemet.

Min mor er det minst selvstendige mennesket jeg kjenner og klarer seg ikke alene, på grunn av henne har jeg gått andre veien og er introvert. Blir urolig  rundt andre mennesker og klarer ikke å sette grenser. 

Anonymkode: 00dd3...8be

Ja, det er alltid «alle andre»! Mamma steller i stand så mye fordi hun er så naiv, og går på ene smellen etter den andre. Og så forventes det at vi må hjelpe til å fikse problemet. 
 

Jeg blir alltid stressa hver gang det nærmer seg høytider eller bursdager, fordi jeg tenker på hva som kan skje. Jeg blir stressa når jeg vet at jeg må være i nærheten av henne. Vet godt hvordan du har det! 
 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi er forberedt på at hun kan finne på noe dramatisk hvis vi konfronterer henne. Men da er det jo på en måte det «endelige tegnet» på dette er en håpløs kamp. Vi vil at hun skal få hjelp og utredes. Men det vil jo ikke hun. Da får hun valget: Behandling, eller mist familien din til du skjønner poenget. 
 

Det er så trist at det må gå så langt!!!

 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

Hvordan vil en slik konfrontasjon foregå? Tviler på at hun er klar over sin egen urimelighet, og at problemet ligger i mangel på selvinnsikt.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det er alltid «alle andre»! Mamma steller i stand så mye fordi hun er så naiv, og går på ene smellen etter den andre. Og så forventes det at vi må hjelpe til å fikse problemet. 
 

Jeg blir alltid stressa hver gang det nærmer seg høytider eller bursdager, fordi jeg tenker på hva som kan skje. Jeg blir stressa når jeg vet at jeg må være i nærheten av henne. Vet godt hvordan du har det! 
 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

Det er meg du siterer. 

Akkurat slik er det. Jeg har vært mor for moren min så langt tilbake som jeg kan huske. Hun gjør stadig nye dumme ting som jeg må rydde opp i, og det forventes at jeg skal dekke alle behovene hennes. Jeg skal være sykepleier, hushjelp, kokk, psykolog og sjelesørger. Er helt grenseløs og kan ringe mange ganger hver dag... Jeg har mest lyst til å krype under en sten og slå av telefonen. Er jeg syk blir hun som et lite barn, enda mer masete. 
Joa, noen av oss har mødre som ikke er som alle andre sin.

Vet godt hvordan du har det også,

Anonymkode: 00dd3...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ser du har Asperger. Jeg har 3 barn med Asperger.

Det er veldig bra at du ser hvor problemet ligger. At det er din mor som lager disse problemene, det er hennes feil, det er hun som må ta konsekvensene, og du har ingenting å ha dårlig samvittighet for!

At hun sliter med noe, er det ingen tvil om. Men det skal uansett ikke ødelegge de rundt henne. Klarer ikke hun selv å la være å skade dere psykisk, så må dere selv være flink til å unngå skade ved å holde avstand / ha sterke grenser. Uten dårlig samvittighet!

Hvordan har oppveksten din vært? Har du hatt en far som har kompensert for den destruktive oppførselen fra mor? Jeg tenker på det at du er mor, og du virker veldig fornuftig på måten du skriver, noe som kan tyde på at du har fått god hjelp og oppfølging i barndommen som da gjør deg mer velfungerende. Dårlig omsorg fra foreldre tenker jeg ville dratt deg nedover skalaen i stedet. Har det vært vurdert under utredningen din at det kan være din mor som er grunnen til Aspergersymptomene dine?

Anonymkode: cf344...116

Det var mye sinne i barndommen. Mye kjefting, pappa var ikke så interressert i å ha oss på besøk da vi var små, så mye kjefting og noe slag der. Det er sannsynligvis han jeg har arvet AS fra. Han har jobbet veldig med seg selv, så i dag har vi et godt forhold. Selv om det blir noen få episoder innimellom der også. 
 

Jeg vil så gjerne at det destruktive stopper hos meg. Jeg har alltid vært engstelig, forknytt, alltid følt at jeg gjorde noe galt eller sa noe feil. Jeg sliter veldig med konfrontasjoner i dag, takler ikke krangling på tv, engang. Men jeg vil at mine barn skal være trygge og glade. Eldstemann har adhd, men får god hjelp. Jeg prøver å få meg jobb. Jeg vil så gjerne stanse alt det vonde som har gått i generasjoner, men jeg greier jo ikke det alene... 

De er veldig klare på at jeg har Asperger, men at jeg sliter med endel som er knyttet til barndom. 
 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (3 timer siden):

Hvordan vil en slik konfrontasjon foregå? Tviler på at hun er klar over sin egen urimelighet, og at problemet ligger i mangel på selvinnsikt.  

Vi må jo forsøke å forklare at vi har avslørt ganske mange løgner, og at vi vet at hun hverken har leukemi, hjernesvulst eller andre ting. Vi skal prøve å fortelle at vi vil at hun skal få hjelp fordi vi er glade i henne og vil beholde et forhold. Vi ser jo at hun ikke har det så greit. 
Men noen må få henne til å forstå at vi blir helt ødelagt av å måtte stilles til ansvar for så mye over så mange år, vi greier ikke.

Jeg vet ikke helt hvordan vi kan løse det ellers. Om hun forstår at hun er syk er jo en annen ting.... 

 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er meg du siterer. 

Akkurat slik er det. Jeg har vært mor for moren min så langt tilbake som jeg kan huske. Hun gjør stadig nye dumme ting som jeg må rydde opp i, og det forventes at jeg skal dekke alle behovene hennes. Jeg skal være sykepleier, hushjelp, kokk, psykolog og sjelesørger. Er helt grenseløs og kan ringe mange ganger hver dag... Jeg har mest lyst til å krype under en sten og slå av telefonen. Er jeg syk blir hun som et lite barn, enda mer masete. 
Joa, noen av oss har mødre som ikke er som alle andre sin.

Vet godt hvordan du har det også,

Anonymkode: 00dd3...8be

Det hadde vært så godt å ha en mamma jeg kunne gå til og snakke med når jeg hadde det ugreit. En som kunne trøste meg uten å sette seg selv i fokus og snu på rollene. 
Sånn som med økonomi, vi har fortalt om igjen og om igjen at hun må være forsiktig og ikke sløse, men neida. Så er det evig klaging og mas om at hun er fattig og aldri kan unne seg noe, og pappa lurte henne under skilsmissen osv.... 

TS

Anonymkode: 7a58f...8ea

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at dere ikke kutter ut slike mennesker i livet. 
 

Det koster jo langt over hva det smaker. At det er en mormor betyr ikke at man må finne seg i alt. 
 

Har selv kutta ut mormor. Javel, så får barnet en person mindre i livet sitt, men det er ingen omsorgsperson. Den personen gjør meg til en dårlig person og en dårlig mor. nei takk. Livet er faktisk langt bedre uten henne i livet litt. 

Anonymkode: 31219...908