Er det «biologisk» å ønske barn?

[AnonymBruker]

Jeg har slurvet med p-pillene (ikke med vilje og partner ble informert på forhånd), og har derfor en litt økt «risiko» for å være gravid. Skal ta en graviditetstest om en ukes tid. Har egentlig ikke lyst på barn før om mange år, men nå som jeg venter på å ta en test har jeg fått en snikende følelse som håper at den er positiv!! Lurer egentlig bare på om vi mennesker, som dyr, kan bli innbilt gravide og derfor får en følelse av at dette «barnet» er ønsket? Altså at denne følelsen ikke kommer fra rasjonelle meg men at kroppen rett og slett spiller meg et puss?? Flere som har følt det likt?😅

Anonymkode: 10e30...cb7

[AnonymBruker]

Babyer er utrolig søte, det er noe med dem som smelter hjerter

Anonymkode: 0ec6d...db0

[AnonymBruker]

Ja, det er et sterkt instinkt hos oss det å bli foreldre. Alle dyr har et sterkt instinkt for å pare seg, og vi som har kognitive evner til å se sammenhengen mellom paring og barn har ofte sterk trang til å få barn. 

(Selvfølgelig noen som mangler paringstrang eller trang til å få barn, men en stor andel av arten vår har disse fundamentale biologiske behov-instinkter)

Hvis ikke hadde ikke menneske som art klart seg mange generasjoner 😂

Anonymkode: 333dc...e00

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke egentlig det er kroppen som spiller deg et puss. Jeg tror heller er følelsene dine. Fornuften sier vent, men nå når det kanskje er en sjanse så skinner følelsene dine bedre gjennom og de sier (kanskje) hurra. Jeg tror mange av oss får automatisk lyst på barn, noe instinkt drevet, men noen får jo aldri denne følelsen heller. 
 

Jeg har også trodd jeg kanskje var gravid når jeg ikke burde bli det (av mange årsaker), og kjente på skuffelse når jeg fikk negativ test. Hos meg tror jeg ihvertfall det bunnet i at jeg generelt sett hadde lyst til å bli mamma og en del av meg tenkte jaja, vi finner ut av det hvis jeg skulle være gravid nå. Det ønsket om å få barn «en dag» stod veldig sterkt hos meg, og man vet jo aldri sikkert om man kan en gang. Det er mye følelser i spill, og hvis man ikke har opplevd å være prøvere eller bli mor er man kanskje ikke klar over hvor mye følelser man har rundt det.

Anonymkode: e1e60...aff

[AnonymBruker]

Mye mulig.

Jeg likte aldri barn, synes de var irriterende og plagsomme. Så møtte jeg drømmemannen i 31 års alderen, og kjente på ekte kjærlighet for første gang.

Han hadde et barn fra før. Fikk en usedvanlig trang til å få et barn med han. Følte det var noe vakkert over det, spesielt siden han aldri helt fikk være far for første barnet. Jeg får barnet om tre måneder nå og plutselig synes jeg babyer er kjempesøte og jeg elsker tanken på å oppdra barnet med mannen jeg elsker. 

Uten tvil noe som skjer med oss. Tror det er summen av mange ting rett og slett.

 

Anonymkode: 5c63f...2ac

[AnonymBruker]

Klart det er en biologisk drift hos oss til å få barn, vi er jo tross alt dyr i bunn og grunn.

Følelser kan gi oss masse symptomer både hvis man sterkt ønsker å være gravid og hvis man absolutt ikke vil. Man kan vel finne alle symptomene om man bare kjenner godt etter. Det gjelder jo også ved sykdom. 

Prøvere (jeg har vært der selv), kjenner ofte veldig godt etter og klarer å finne mange symptomer og håper og håper. Dessverre så er PMS veldig likt som en tidlig graviditet og kluss med hormonprevensjon gir helt klart symptomer på dette. 

Kun en test kan gi deg svaret. 

Anonymkode: f9056...3d7

[AnonymBruker]

Jeg har både tenkt på det sånn, og ikke tenkt på det sånn, du ga meg noe mer å gruble på der. Jeg har alltid tenkt at det å ville ha barn, nok er et biologisk behov, men hos meg har det blitt overstyrt av vissheten om at jeg verken ønsker å videreføre genene mine, eller ser meg i stand til å ta på meg jobben med og ansvaret for et barn. På den andre siden har jeg også slurvet med prevensjon. Husker å pusse tennene, men ikke å ta pillen fra brettet som ligger ved siden av tannbørsten? Ikke "klarer" å insistere på kondom, selv med partner man kjenner og er trygg på? Det virker absolutt som om det ligger noe mer bak.

Anonymkode: 4f6ce...f72

[AnonymBruker]

JAAA!

Anonymkode: cf363...7c6

[AnonymBruker]

På psykologistudiet lærte vi at det handler mye om konformitet - altså ønske om å følge andres utvikling , være lik andre - for å passe inn og ikke falle utenom. Men antagelig er det veldig biologisk betinget også

Anonymkode: c6dfe...d07

[AnonymBruker]

Jeg er attpåklatt og har en haug søsken selv, der alle har barn. Har sittet barnevakt gratis så mye at jeg tror jeg er kurert for all fremtidig babysyke - elsker tantebarna mine over alt på jord, men vil virkelig ikke ha et eget barn, spesielt ikke en baby - er alt for redd for å gjøre feil og verdsetter nattesøvn for mye.

Tilfeldigvis kan jeg ikke få barn (eller, antakeligvis ikke, dette er ikke noe det er aktuelt for meg å teste ut videre akkurat), så vet ikke om det kan ha noe med saken å gjøre. Liker heller ikke barn jeg ikke kjenner.

Anonymkode: 8372d...a29