Hva skal jeg gjøre når jeg føler meg alene i parforholdet? Fortvilet..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begi meg utpå dette innlegget, men jeg trenger bare å lufte følelsene og kanskje få noen råd, for i kveld får jeg ikke sove.

Over de siste 4-5 årene har jeg følt at det har blitt større og større avstand mellom meg og mannen.  Det er noe jeg har tatt det opp jevnlig siden det startet.  Jeg prøver å formidle det jeg føler, forklare hvordan jeg har det og være nyskjerrig på hvordan det er for han.. Men uansett hvordan jeg prøver å vinkle meg inn på temaene så blir alt bare helt feil og han blir sur eller mutt. Jeg klarer ikke nå inn til han på en måte som gjør at han forstår og føler at jeg bare har gode intensjoner. Nå merker jeg at jeg er blitt mer passiv, at jeg bare "svelger kameler" og ikke orker å prøve mer.  Hovedproblemet er at jeg opplever at jeg er den som jobber for forholdet, familien og at alle skal ha det bra. Jeg har prøvd å legge til rette for alt, men trenger hans innsats for at ting skal går rundt, men han klarer ikke engasjere seg  over tid.   Mannen gjør det han bryr seg om og det han føler er viktig, ikke det som nødvendigvis er behovet for familien og husholdet, og når det er gjort er han veldig fornøyd med seg selv og egen innsats. Jeg prøver å opprettholde et "vi", men det virker ikke som han er interessert i å ta del og at jeg bare er irriterende og vanskelig. Noen ganger føler jeg han det 3. barnet og at jeg stadig må være taktisk i måten jeg kommusnerer på for at han ikke skal misoppfatte hva jeg mener. 

Det blir rotete og jeg kan fortsette, men jeg vet ikke hvordan jeg skal sette mer ord på det. Jeg skulle bare så gjerne ønske at vi var et VI, et felleskap, ikke bare oss gjennom barna.. For med barna er han kjempegod, men der igjen blir de "tunge løftene" mine..  Vi må være der for hverandre... Jeg har masse feil jeg også, noe jeg prøver å jobbe med og være bevisst.  Nå kjenner jeg at jeg er komt til et punkt der jeg er redd det er jeg som er gal og forventer for mye.. Samtidig er jeg veldig lei meg og fortvilet over hvordan alt er og til tider desperat etter å få riktig kontakt med han.  Vi kan snakke om alt, men ikke oss og det er tungt å stå i det "alene" ..  Er det noe jeg tenker på nå, så har jeg begynt å sende forsiktige meldinger for å unngå mulig konflikt..  Det burde jo ikke være sånn? 

Når jeg skriver dette merker jeg at mye av det jeg føler på er at jeg er alene og uten støtte og noen å lene meg på.. 

Jeg har foreslått parterapi, men han er ikke interessert.. 

 

Ting jeg tror kan påvirke mannen:  virker som han har lav selvtillit og liten tro på seg selv, han blir fort komfortabel med det som er behagelig og trygt, han kan være deprimert (noe han sier selv han kjenner på men han vil ikke gå til legen), han er misfornøyd med jobben.  Jeg prøver å motivere han til å hjelpe seg selv, han er ofte positiv og ønsker det selv, men gnisten forsvinner like fort som den kom.. 

 

 

Takk til deg som orket å lese alt - beklager skrivefeil ❤️ 

Noen som har råd til hva jeg burde gjøre?
 

Anonymkode: 39621...59d

[mjaus]

Ta det opp med han en gang for alle, eller dump han. 

[AnonymBruker]

mjaus skrev (3 minutter siden):

Ta det opp med han en gang for alle, eller dump han. 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gå inn på det igjen - er så redd for at konflikten starter med en gang og at jeg også blir irritert og usaklig..  Men jeg må jo være ærlig å si at jeg ikke ønsker å leve i et sånt forhold dersom vi ikke finner ut av det.. 

Anonymkode: 39621...59d

[mjaus]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gå inn på det igjen - er så redd for at konflikten starter med en gang og at jeg også blir irritert og usaklig..  Men jeg må jo være ærlig å si at jeg ikke ønsker å leve i et sånt forhold dersom vi ikke finner ut av det.. 

Anonymkode: 39621...59d

Synes ikke det er verdt å være sammen med noen man må trå på eggeskall rundt. Skjønner det er vanskelig, men du har nødt til å bare enten ta tak i det eller så virker det ikke som om dette noe sunt for deg.

 

[AnonymBruker]

mjaus skrev (1 minutt siden):

Synes ikke det er verdt å være sammen med noen man må trå på eggeskall rundt. Skjønner det er vanskelig, men du har nødt til å bare enten ta tak i det eller så virker det ikke som om dette noe sunt for deg.

 

Sant.. Jeg må ta tak i det på en eller annen måte. Jeg vil bare at vi skal ha det bra..

Anonymkode: 39621...59d

[AnonymBruker]

Hvis du vil at dette skal løse seg bør du få han med deg i terapi. Prøv å få han til å forstå alvoret. Fortell han at du tenker seriøst på å forlate han, men at du er villig til å prøve terapi først. Ikke gi han noe reelt valg. Dere kommer ikke til å klare å løse denne typen problemer alene når han allerede har store problemer med kommunikasjon. 

Anonymkode: 31a88...848

[AnonymBruker]

Er det ikke underlig hvor ofte det snakkes  om avstandsforhold. I form av kilometer og mil. Tenk at man likevel kan kjenne på den største avstanden med en man bor under samme tak med...

Det er så utrolig viktig at du får han i tale. Denne stille kommunikasjonen, er drepen for et forhold. Desverre er det altfor lett for den stille parten å være passiv og lite raus med følelser og bekreftelse. Dette er så utrolig velkjent. Ønsker minst mulig endring og i h.v.e.r.t.f.a.l.l ikke jobbe med noen utenfra med en nøytral stemme. "Dèt er farlig de't!" 

Dessverre vanskelig å gjøre annet enn å heve stemmen. Ikke beskylde eller kjefte. Men litt sånn klisjé-egen-terapi hvor du tydelig sier hva du ønsker. 

Å bli værende ensom i et forhold setter så bremser på videre prosesser at det er viktig at ikke han får leve i bobla si uimotsagt...Beklager rote svar

Anonymkode: 5dad8...607

[mjaus]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sant.. Jeg må ta tak i det på en eller annen måte. Jeg vil bare at vi skal ha det bra..

Anonymkode: 39621...59d

Ja, viktig å ikke leve i håpet (dessverre). Jeg tror det vil tære mer på deg psykisk å gå og leve i håpet om at ting skal bli bedre, når det ikke blir det. Det at du setter spørsmål rundt oppførselen hans om at han muligens er deprimert osv, Tyder bare mer på at du er empatisk av deg. Det er ingen unnskyldning at han ikke vil prøve å forstå deg eller at han vil du skal ha det bra. 

Skjønner godt at du synes det er vanskelig å vite hvor du skal starte med samtalen. Siden det ofte blir rot i hode når man prøver, siden man er redd for å si feil osv. 

Prøv å skriv ned ting du har lyst å ta opp, stikkord eller noe. Å når du føler du har noe som er bra nok. Så ta det opp med han, Tar han det på en dårlig måte? Da er han virkelig ikke verdt det. Finnes mange der ute som både er empatiske og har lyst å gjøre det bra for forholdet.

Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis du vil at dette skal løse seg bør du få han med deg i terapi. Prøv å få han til å forstå alvoret. Fortell han at du tenker seriøst på å forlate han, men at du er villig til å prøve terapi først. Ikke gi han noe reelt valg. Dere kommer ikke til å klare å løse denne typen problemer alene når han allerede har store problemer med kommunikasjon. 

Anonymkode: 31a88...848

Rart å få bekreftet at andre tenker at det er like ille som jeg har frykter. Kjenner jeg må finne overskudd til dette og virkelig gå inn i det med alt jeg kan..  Vi har så mye godt jeg heller ikke vil miste, men det er ikke verdt det i lengden dersom hverdagen ikke fungerer og er som den er nå...  

Anonymkode: 39621...59d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det ikke underlig hvor ofte det snakkes  om avstandsforhold. I form av kilometer og mil. Tenk at man likevel kan kjenne på den største avstanden med en man bor under samme tak med...

Det er så utrolig viktig at du får han i tale. Denne stille kommunikasjonen, er drepen for et forhold. Desverre er det altfor lett for den stille parten å være passiv og lite raus med følelser og bekreftelse. Dette er så utrolig velkjent. Ønsker minst mulig endring og i h.v.e.r.t.f.a.l.l ikke jobbe med noen utenfra med en nøytral stemme. "Dèt er farlig de't!" 

Dessverre vanskelig å gjøre annet enn å heve stemmen. Ikke beskylde eller kjefte. Men litt sånn klisjé-egen-terapi hvor du tydelig sier hva du ønsker. 

Å bli værende ensom i et forhold setter så bremser på videre prosesser at det er viktig at ikke han får leve i bobla si uimotsagt...Beklager rote svar

Anonymkode: 5dad8...607

❤️❤️

Det Går mer og mer opp for meg hvilken jobb vi har med å finne tilbake til hverandre. Det er vondt men samtidig litt godt å få bekreftet at jeg ikke er helt gal...  
Jeg merker så godt at forholdet gjør at jeg føler mye blir satt på puse, både for Meg selv og han, fordi vi bare er en som søker og ønsker utvikling..  

Kjenner jeg blir redd for hvordan dette går. Jeg klarer ikke se for meg en hverdag hvor vi deler barna og ikke er sammen som den familien vi er.. Det er jo alltid best når vi er sammen 😓

Anonymkode: 39621...59d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Rart å få bekreftet at andre tenker at det er like ille som jeg har frykter. Kjenner jeg må finne overskudd til dette og virkelig gå inn i det med alt jeg kan..  Vi har så mye godt jeg heller ikke vil miste, men det er ikke verdt det i lengden dersom hverdagen ikke fungerer og er som den er nå...  

Anonymkode: 39621...59d

Nei...❤️ Det høres ut som at kommunikasjonen har kjørt seg fast i et negativt mønster, hovedsakelig på grunn av hans manglende evne til å uttrykke egne følelser. Som igjen gjør at du blir mer pågående som du skriver. Hvis dere vil ut av dette mønsteret må begge jobbe for det, noe du virker innstilt til, men ikke han.

Anonymkode: 31a88...848

[AnonymBruker]

mjaus skrev (11 minutter siden):

Ja, viktig å ikke leve i håpet (dessverre). Jeg tror det vil tære mer på deg psykisk å gå og leve i håpet om at ting skal bli bedre, når det ikke blir det. Det at du setter spørsmål rundt oppførselen hans om at han muligens er deprimert osv, Tyder bare mer på at du er empatisk av deg. Det er ingen unnskyldning at han ikke vil prøve å forstå deg eller at han vil du skal ha det bra. 

Skjønner godt at du synes det er vanskelig å vite hvor du skal starte med samtalen. Siden det ofte blir rot i hode når man prøver, siden man er redd for å si feil osv. 

Prøv å skriv ned ting du har lyst å ta opp, stikkord eller noe. Å når du føler du har noe som er bra nok. Så ta det opp med han, Tar han det på en dårlig måte? Da er han virkelig ikke verdt det. Finnes mange der ute som både er empatiske og har lyst å gjøre det bra for forholdet.

Lykke til ❤️ 

❤️ 
Takk.. Jeg sliter med å føle at jeg er empatisk ovenfor han, da jeg ofte sitter igjen med at han føler jeg angrepet og kritiserer. Jeg blir nok litt ekstra kvass og irritert, men det kommer sammen med frustrasjonen av å ikke bli hørt.. 

Lurt å skrive ned det jeg vil ta op, burde jeg sikkert gjort for lenge siden, for nå blir det ofte til at ting blir tatt opp når begeret renner over.. 

 

takk❤️

Anonymkode: 39621...59d

[AnonymBruker]

Det du beskriver var mannen min for et år siden. Jeg tolket det som at han slet med en depresjon og ble glad da han begynte med terapi. Jeg tenkte at det beste var å ikke mase for mye på ham, men heller prøve å være støttende.

Han dumpet meg for et halvt år siden. Ville skilles, ville være fri. Alt med meg hadde vært så negativt. Han hadde prøvd alt for å få forholdet til å fungere. 

Jeg fant ut at han hadde ny dame før vi søkte separasjon. Han nekter for at han var utro, for han hadde jo allerede sagt at han ville skilles. Nekter å svare på når eller hvordan han traff henne.

Jeg håper at du tar dette på alvor. Mitt råd er å prøve å sette til side litt penger, selv om du ønsker å redde forholdet. Kanskje kan du oppsøke parterapi alene først, hvis han ikke vil bli med?

Anonymkode: 2fb28...3ef