Vanvittig forelsket - what do to???

[AnonymBruker]

Er i et forhold med det jeg bare kjenner inni meg at er min store kjærlighet. Vi møttes for litt over ett år siden, og har vært kjærester ca. like lenge.

Han ble forelska i meg først, og kort tid etter ble jeg også forelsket. Kjente at jeg likte han mer og mer, og så på et tidspunkt falt jeg fullt og helt for ham. Og er der ennå. ❤️

Han er en fornuftig og logisk mann, og ca. 20 år eldre enn meg, i kontroll over seg selv og sitt liv. Han har gode egenskaper som tålmodighet, raushet, klokskap og intelligens, mens jeg kan være mer utålmodig og følelsesstyrt - overfor ham. Til vanlig jobber jeg og har to barn. Så jeg har også et ordnet liv, ok økonomi og ting på plass. Men, når det gjelder han er det nesten som om jeg iblant ikke kjenner meg selv igjen! Jeg blir helt tussete og så lykkelig når vi er sammen at alt inni meg på en måte bobler. Smiler, ler av søte ting han sier, kysser han på kinnet og munnen så ofte som det går an. Holder han i hånden. Vil sette helt inntil han om vi ser en film eller serie, selv om jeg egentlig helst vil se på ham. 😍

Savner han og lengter helt intenst etter han når vi ikke er sammen. Kan ligge i senga før jeg sovner og bare gråte og kjenne meg tom og trist av lengsel, kjenner et intenst ønske om at han skulle ligget inntil meg, holdt rundt meg, kysset meg, sett på meg og snakket med meg om alt mulig rart og fint.

Jeg nærmer meg 40, men likevel kjenner jeg meg litt som en "fjortis" rundt han. Barna mine liker han, men har kommentert at de synes jeg er ekstremt glad rundt han, og hvorfor ler du så mye når han er her? Jeg skilte meg fra barnefar da de var 2 og 4 år, så de har aldri opplevd et normalt, godt forhold på nært hold, jeg har vært singel i åtte år. Sånn sett er det positivt at de ser at forelskelse og kjærlighet gjør folk glade.

Det som iblant kanskje gjør litt vondt, er at han ikke virker like "tussete" som meg. Jeg merker at han har masse kjærlighet for meg, og han sier han er forelsket. Likevel, føler at jeg er litt alene om å være så "ekstremt" forelska, eller er bare han forelska på en annerledes måte? Han liker også å ligge tett inntil hverandre og kose lenge, kysse, snakke om fremtiden, gir meg helt nydelige komplimenter, følger opp avtaler, hjelper meg med ting jeg ikke klarer selv, viser omsorg for meg.

 

Jeg klarer ikke forestille meg livet mitt uten han, og blir f.eks. veldig nedstemt når jeg virkelig tenker på at han sannsynligvis kommer til å dø mange år for meg. Jeg vil jo ikke leve i en verden hvor han ikke finnes. Men likevel, en så stor kjærlighet har jeg aldri følt, og det er kanskje det, kombinert med aldersforskjellen, som gjør at jeg føler hver eneste dag, hver eneste time og sekund vi tilbringer sammen, er ekstremt verdifulle for meg og at jeg ikke vil gå glipp av tid sammen med han. Dette har jeg ikke fortalt ham, fordi jeg ikke ønsker å gjøre ham trist.

Noen ganger klarer jeg ikke å holde alt inne, og jeg gråter på telefonen når vi snakker fordi jeg savner han og skulle ønske han var hos meg. Mens han sier at savn kan være positivt, at man gleder seg til å se den andre igjen, neste gang. Han har ting som må gjøres, og han sier at tanken på at han skal se meg igjen neste dag f.eks., gir ham energi til å gjøre masse. Mens jeg er motsatt; noen ganger savner jeg han så mye, at jeg ikke makter å gjøre annet enn å ligge og savne han, gråte til og med. Fantasere om han, dagdrømme, lengte. Vet det er veldig lite produktivt.

Jeg lurer på hvordan andre "som meg" løser sånne intense følelser? Det er første gang i livet jeg kjenner dette, som om alle romantiske filmer og romaner, dikt og fortellinger jeg har sett og lest, plutselig gir mening! Det er egentlig helt absurd. Jeg våkner opp hver morgen og tenker at "herregud, NN er kjæresten min!!!! Er det virkelig sant? Kan jeg være så heldig???" Vi planlegger å flytte sammen i løpet av året, men det føles uutholdelig å ikke bo sammen akkurat nå. Han er så fantastisk, jeg skulle ønske vi møttes for mange år siden, det er også noe jeg iblant tenker på og kjenner meg trist.

Beklager, dette ble langt. Poenget med innlegget er først og fremst: Hvordan takler andre en slik overveldende, intens forelskelse når man ennå ikke bor sammen? Og, ble det bedre når dere flyttet sammen? Og, han viser ikke like intense følelser utad som meg, kan han likevel føle like stor kjærlighet som meg, eller er det for skjevt og han kan gå lei?

 

 

 

Anonymkode: f1701...7b7

[AnonymBruker]

Ja, han kan gå lei. Det er tungt for den andre parten og føle at han er hele verden din, og at du er avhengig av han psykisk. Dette høres ut som en litt usunn forelskelse for meg. 

Anonymkode: d6583...e19

[liljene]

Det høres ut som du har en engstelig tilknytningsstil. Boka Women who love too much, kan for eksempel gi deg svar. Han vil være unnvikende eller stabil, og er han stabil, vil du også endre deg og vil bli mer avslappet. 

[AnonymBruker]

liljene skrev (6 minutter siden):

Det høres ut som du har en engstelig tilknytningsstil. Boka Women who love too much, kan for eksempel gi deg svar. Han vil være unnvikende eller stabil, og er han stabil, vil du også endre deg og vil bli mer avslappet. 

Dvs er han unnvikende ?

Anonymkode: 39c0d...866

[exictence]

Jeg føler jeg har det sånn nå. Men jeg vil prøve alt jeg kan å vise meg avslappet og glad. Det er fint for ham å føle at jeg er forelsket og at han gjør meg glad, men det er ikke noe fint for ham å vite at jeg er desperat og trist. For en belastning det må være. Nei, da mister jeg ham.

Mitt råd er å fortsatt gi og "øse" av din godhet og kjærlighet. Men ikke la ham føle at du krever ham. Vis at du unner og vil hans beste. Vis støtte og forståelse, da vil du nok møte det igjen.

Lykke til. Du skal være glad du elsker så høyt. Nyt det. Det gjør jeg, selv om det egentlig gjør vondt noen ganger, så sier jeg til meg selv at jeg må nyte det.

Endret 12. januar 2021 av exictence

[AnonymBruker]

Så han er 60 faktisk? Du er like gammel som meg du. Får jeg spørre hvordan det er mellom dere som par?

Jeg mener..han er 60.

Anonymkode: 20e64...e4d

[AnonymBruker]

liljene skrev (1 time siden):

Det høres ut som du har en engstelig tilknytningsstil. Boka Women who love too much, kan for eksempel gi deg svar. Han vil være unnvikende eller stabil, og er han stabil, vil du også endre deg og vil bli mer avslappet. 

Han er heldigvis stabil, han er sunn og god for meg. Men jeg klarer ikke å kontrollere egne følelser, jeg har alltid hatt dårlig selvfølelse/selvtillit, ligger sikkert noe der. Det er slik at jeg hver dag knapt kan tro det er sant at en mann jeg er så forelsket, faktisk er i et forhold til meg. Det er egentlig for godt til å være sant, og jeg bekymrer meg mye for at det en dag kanskje tar slutt.

Anonymkode: f1701...7b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Så han er 60 faktisk? Du er like gammel som meg du. Får jeg spørre hvordan det er mellom dere som par?

Jeg mener..han er 60.

Anonymkode: 20e64...e4d

Som par har vi det fantastisk når vi er sammen. Følelser, sex, interesser og aktiviteter, alt stemmer på en måte perfekt. Høres kanskje rart ut, men sånn er det. Han ser for øvrig ikke ut som 60. 🥰

Anonymkode: f1701...7b7

[AnonymBruker]

exictence skrev (1 time siden):

Jeg føler jeg har det sånn nå. Men jeg vil prøve alt jeg kan å vise meg avslappet og glad. Det er fint for ham å føle at jeg er forelsket og at han gjør meg glad, men det er ikke noe fint for ham å vite at jeg er desperat og trist. For en belastning det må være. Nei, da mister jeg ham.

Mitt råd er å fortsatt gi og "øse" av din godhet og kjærlighet. Men ikke la ham føle at du krever ham. Vis at du unner og vil hans beste. Vis støtte og forståelse, da vil du nok møte det igjen.

Lykke til. Du skal være glad du elsker så høyt. Nyt det. Det gjør jeg, selv om det egentlig gjør vondt noen ganger, så sier jeg til meg selv at jeg må nyte det.

Ja, jeg vet du har rett. Og for øvrig fint å vite jeg ikke er alene, at det kanskje er håp for meg. 🙂 Jeg prøver så godt jeg kan å la være å formidle hvor trist og tom jeg føler meg når vi ikke er sammen, og tror jeg er blitt bittelitt bedre på det de siste ukene. Men jeg har nok en lang vei å gå, får bare håpe han ikke blir utslitt og lei av meg i mellomtiden.

Jeg er glad jeg elsker så høyt, så intenst.

Anonymkode: f1701...7b7