Krevende 8-åring

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hæ? Ikke blant åtteåringene i vår omgangskrets, iallfall. 

Anonymkode: 93902...716

Ikke vet jeg, har gutter jeg så... Men utifra hva jeg blir fortalt så er slik "dramaqueenteen" oppførsel vanlig i den alderen når det gjelder jentene. For høre det nærmest hver gang vi møtes hvor heldig jeg er som har gutter for da slipper jeg drama om all slags bagateller.

Anonymkode: 64102...cc5

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke vet jeg, har gutter jeg så... Men utifra hva jeg blir fortalt så er slik "dramaqueenteen" oppførsel vanlig i den alderen når det gjelder jentene. For høre det nærmest hver gang vi møtes hvor heldig jeg er som har gutter for da slipper jeg drama om all slags bagateller.

Anonymkode: 64102...cc5

Det er forsvinnende lite av dette som kan forklares av kjønnsbetingede hormonnivåer når barna er så små - det vet man fra forskning. Hva folk flest tror er en helt annen sak. 
 

Du kunne like gjerne fått en dramaqueen-gutt som en udramatisk jente. Pedagoger flest anser at dramatendenser henger mye mer på tilknytningsstil og grenser, og på barnets individuelle personlighet, enn på kjønn. 
 

En sannsynlig forklaringsmodell er at mange voksne forventer (og dermed godtar mer av) enkelte typer atferd fra et kjønn, og det blir selvforsterkende. For eksempel er det dokumentert at små jenter som viser fysisk aggressivitet tas mye mer tak i enn gutter som gjør det; voksne finner det mer «frastøtende» og reagerer lettere på det fra en jente. Det samme gjelder gutter som driver med sosiale «spill» og manipulerer omgivelsene på en negativ måte; det fremstår mer «psycho» i voksnes øyne enn når jenter på samme alder gjør det, for «jenter er sånn». 

Anonymkode: 93902...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er forsvinnende lite av dette som kan forklares av kjønnsbetingede hormonnivåer når barna er så små - det vet man fra forskning. Hva folk flest tror er en helt annen sak. 
 

Du kunne like gjerne fått en dramaqueen-gutt som en udramatisk jente. Pedagoger flest anser at dramatendenser henger mye mer på tilknytningsstil og grenser, og på barnets individuelle personlighet, enn på kjønn. 
 

En sannsynlig forklaringsmodell er at mange voksne forventer (og dermed godtar mer av) enkelte typer atferd fra et kjønn, og det blir selvforsterkende. For eksempel er det dokumentert at små jenter som viser fysisk aggressivitet tas mye mer tak i enn gutter som gjør det; voksne finner det mer «frastøtende» og reagerer lettere på det fra en jente. Det samme gjelder gutter som driver med sosiale «spill» og manipulerer omgivelsene på en negativ måte; det fremstår mer «psycho» i voksnes øyne enn når jenter på samme alder gjør det, for «jenter er sånn». 

Anonymkode: 93902...716

Jeg har en drama queen gutt! 

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

«Poenget mitt» var å svare på en beskyldning om at det bare er «ikke-empater» (les: følelsesmessig utilgjengelige, avstumpede mennesker kategorisert av selverklærte «empater») som tror at det er unormalt at åtteåringer har den oppførselen TS beskriver. Les konteksten. 
 

Det er lov å sette ned foten, og det er sunt for barn å lære at de ikke kan Ture frem som de vil bare fordi [oh store FØLELSER]. 

Anonymkode: 93902...716

Du har ikke et sånt barn, åpenbart, så da er det veldig lett å peke fingre og si hva som bør gjøres. Du må gjerne tro annet, men de som har slike barn har forsøkt å gjøre som du sier - sette ned foten. Poenget er at det ikke alltid har noe særlig effekt på disse barna. Det kan bare gjøre det verre. 

TS setter sikkert ned foten i fleng. Her får hun mange gode råd til andre fremgangsmåter fra andre foreldre med barn med lignende temperament. Det må vel være greit? 

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har en drama queen gutt! 

Anonymkode: e6d30...57f

Bra! 😊 Da vet du at dette ikke er svart-hvitt. Jeg har en udramatisk jente, og hun er selv frustrert over å møte forventninger om «hvordan jenter er». 
 

Vår modell her hjemme er å la dem være seg selv, men finne bærekraftige måter å kanalisere «problemsidene» på. Det fungerer fint for våre unger. 

Anonymkode: 93902...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bra! 😊 Da vet du at dette ikke er svart-hvitt. Jeg har en udramatisk jente, og hun er selv frustrert over å møte forventninger om «hvordan jenter er». 
 

Vår modell her hjemme er å la dem være seg selv, men finne bærekraftige måter å kanalisere «problemsidene» på. Det fungerer fint for våre unger. 

Anonymkode: 93902...716

Jeg har faktisk to

Det vil si - de er begge kjempefølsomme, selv om det utarter seg ulikt (en "gråter for ingenting", den andre blir "sinna for ingenting"). Ingen av dem er særlig manipulative av seg dog. 

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

Datteren din høres ut som ett av våre barn, men hen er 6 år. Alltid vært mye følelser og det man kan kalle et veldig krevende barn. Hen er ekstremt sensitiv på våre følelser - er feks nesten bombesikker på at hens humør varierer med min syklus... helt sinnsykt, ja, men hen plukker opp de minste variasjoner i mitt stemningsleie. Mindre oppmerksomhet skaper også reaksjoner hos barnet; dersom pappa plutselig kjører til skolen i et par dager etter at jeg har gjort det i en lengre periode er det full klikk. Hen klarer jo selvfølgelig ikke å sette ord på dette, så det utarter seg som sinne, motvilje og ikke minst en distansering fra meg. Det fører jo til at jeg må jobbe noe voldsomt med meg selv, og det er slitsomt, men jeg merker at det hjelper. Synes det er en vanskelig balansegang mellom det å tilpasse seg og legge til rette for barnet og samtidig lære det at verden ikke kan sentrere rundt det.  Her er rutiner, klare beskjeder og "varsler" ("nå er det x minutter til....") som hjelper. Belønning virket ikke da hen var yngre, men nå fungerer det ganske bra. Trusler og kjefting gjør alt 1000 ganger verre, selv om det selvfølgelig er vanskelig å unngå. 

Anonymkode: d7f8e...be5

[AnonymBruker]

Vår jente på straks 8 har kommet i hudpuberteten (var hos legen pga svettelukt). og med dette fulgte jammen humørsvingninger, sutring, sjalusi på søsteren og motsetter seg tidvis ALT, nekter å f.eks dusje og ja, det er noen ganger så jeg vil reise min vei for å slippe henne. Andre ganger er hun god som gull, strålende blid jente, samarbeidsvillig og tar imot beskjeder. Utrolig hvor heftig det kan svinge her i huset.

Men så vet jeg at det kan være mye følelser, og hun er fremdeles liten, selv om hun begynner å bli stor. Jeg møter henne på følelsene, selv om jeg ikke aner hvorfor eller nøyaktig hvilke følelser det er snakk om. Er hun lei seg, sjalu eller sint, så er jeg lei meg, sjalu og sint sammen med henne ei stund. Støtter henne i følelsene, frem til hun enten klarer å selv komme på bedre tanker eller at jeg etter hvert føler vi har vært "nede" lenge nok, og tar oss over på bedre tanker, noen ganger i samtale, andre ganger avledning.
Men det er vanskelig å møte følelsen "gidder ikke", så av og til sier jeg bare "jeg gidder heller ikke" 🙈  så lar jeg henne være i fred ei stund, for så å prøve på nytt. Jeg er ikke en særlig god mamma... Av og til er vi ganske enkelt bare sammen og "gidder ikke" noen av oss. 

Jeg mener egentlig bare å si at så lenge dette er en ny fase hun har kommet inn i, og at hun ikke alltid har vært slik, så ville jeg ikke bekymret meg for diagnoser, men tatt det som en fase. Som kanskje varer i 15 år fremover... Du er i hvert fall ikke alene om å oppleve barnet som utfordrende på denne alderen! 

Anonymkode: e365e...212

[AnonymBruker]

Jeg har ei på 10 som nylig er blitt veldig krevende. Sist helg reiste jeg bort til en venninne, på helgetur, bare for å komme meg unna og få slippe å ha konstant dårlig stemning rundt meg. Jeg blir helt kvalm og trist av å ha det slik. Føler jeg må gå på nåler i mitt eget hjem, og kryss i taket hvis det en dag blir en dag uten krangel og trass! Når hun ringer har jeg nesten ikke lyst til å ta telefonen, lurer på hva det denne gangen er hun har tenkt å kreve, og bli kjempesint når hun ikke får. (Robux til spill, godteri midt i uka, etc etc)

Hun har en lillebror som ikke skjønner noenting, hvorfor storesøster kjefter og smeller, krever ditt og datt, og blir kjempesur når hun ikke får det.

Anonymkode: 2d937...33f

[AnonymBruker]

Hadde ei i klassen min når jeg gikk i 3. Klasse selv som klikka helt. Alt var galt og fælt og så var det selvsagt oss andre som måtte ta hensyn. Vel... av alle ting hadde hun fått kyssesyken. Var i alle fall den forklaringen vi i klassen fikk 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 26b41...564

[n_97]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har ei på 10 som nylig er blitt veldig krevende. Sist helg reiste jeg bort til en venninne, på helgetur, bare for å komme meg unna og få slippe å ha konstant dårlig stemning rundt meg. Jeg blir helt kvalm og trist av å ha det slik. Føler jeg må gå på nåler i mitt eget hjem, og kryss i taket hvis det en dag blir en dag uten krangel og trass! Når hun ringer har jeg nesten ikke lyst til å ta telefonen, lurer på hva det denne gangen er hun har tenkt å kreve, og bli kjempesint når hun ikke får. (Robux til spill, godteri midt i uka, etc etc) 

Anonymkode: 2d937...33f

Du blir kvalm av ditt eget barn? Reiser bort for å slippe henne og har ikke lyst til å ta telefonen når hun ringer? Pga helt normale ting som å mase om godteri. Hun merker at du ikke liker henne. Søk hjelp. 

[AnonymBruker]

n_97 skrev (3 timer siden):

Du blir kvalm av ditt eget barn? Reiser bort for å slippe henne og har ikke lyst til å ta telefonen når hun ringer? Pga helt normale ting som å mase om godteri. Hun merker at du ikke liker henne. Søk hjelp. 

Tror ingen som selv har opplevd det stresset og belastningen over tid kan sette seg inn i hvordan det er. Du setter jo ting veldig på spissen. Hun skrev aldri at hun ble kvalm av barnet, men kvalm av situasjonen. Og har du barn selv? SELVFØLGELIG har foreldrene lyst til å reise bort av og til. 

Anonymkode: 48470...0e2

[AnonymBruker]

Jeg har en 9-åring som er likedan. Vi hadde en hendelse idag faktisk, hvor hun kom hjem 1,5t for sent og la på når jeg ringte henne 10 ganger og løy om hvorfor hun ble sen. Det går mye i at hun bruker aaalt for lang tid på ting og jeg hater å starte dagen med å mase å bruke all tiden min på å få henne avgårde til skolen, slik at jeg selv blir stresset. Hun bruker også fryktelig lang tid på å komme seg hjem etter skolen. Og når hun får tilsnakk, kan hun bli veldig frekk, ordentlig slem. Jeg har sittet å grått i kveld, fordi jeg er så frustrert. Jeg er alene med henne. Barnefar kan jeg ikke snakke med, for han har null forståelse og bruker bare alt mot meg. Og nå vurderer jeg å be moren min komme å ta over i noen dager, så jeg kan gå å bo i huset hennes noen dager. Jeg er utslitt, mentalt. Jeg har aldri alenetid, og i ukedagene er det ett eller annet HVER dag! Jeg gir konsekvenser og vi har lange, fine samtaler på senga nesten hver kveld, men neste dag er alle lov-ordene glemt.. Når hun oppfører seg dårlig eller gjør noe dumt, så går jeg veldig i meg selv. Og det er også slitsomt, at jeg påtar meg skyld for alt. Føler at ingen av metodene mine fungerer..

Anonymkode: b61fd...857

[Årolilja]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har en 9-åring som er likedan. Vi hadde en hendelse idag faktisk, hvor hun kom hjem 1,5t for sent og la på når jeg ringte henne 10 ganger og løy om hvorfor hun ble sen. Det går mye i at hun bruker aaalt for lang tid på ting og jeg hater å starte dagen med å mase å bruke all tiden min på å få henne avgårde til skolen, slik at jeg selv blir stresset. Hun bruker også fryktelig lang tid på å komme seg hjem etter skolen. Og når hun får tilsnakk, kan hun bli veldig frekk, ordentlig slem. Jeg har sittet å grått i kveld, fordi jeg er så frustrert. Jeg er alene med henne. Barnefar kan jeg ikke snakke med, for han har null forståelse og bruker bare alt mot meg. Og nå vurderer jeg å be moren min komme å ta over i noen dager, så jeg kan gå å bo i huset hennes noen dager. Jeg er utslitt, mentalt. Jeg har aldri alenetid, og i ukedagene er det ett eller annet HVER dag! Jeg gir konsekvenser og vi har lange, fine samtaler på senga nesten hver kveld, men neste dag er alle lov-ordene glemt.. Når hun oppfører seg dårlig eller gjør noe dumt, så går jeg veldig i meg selv. Og det er også slitsomt, at jeg påtar meg skyld for alt. Føler at ingen av metodene mine fungerer..

Anonymkode: b61fd...857

Hva med å rett og slett sette hardt mot hardt? Vær tydelig angående hva du forventer og ikke minn henne på ting mer enn én gang. Da slipper du all masingen.

1. Hun må være klar til et gitt klokkeslett, og er hun ikke det, sender du henne til skolen i den tilstanden hun eventuelt er i (pysj, bustete hår, uten frokost osv). Legg klær, børste og ekstra mat i skolesekken, så må hun gjøre resten av forberedelsene der. Om du faktisk gjennomfører det, tipper jeg at hun syns det er såpass flaut at hun ikke somler med vilje morgenen etter..

2. Bruker hun ikke telefonen til å svare når du ringer, er det heller ingen poeng i at hun har telefon.

3. Lyver hun til deg i en situasjon, kan hun ikke forvente at du stoler på henne i en annen. Mindre tillit -> innskrenking i frihet.

3. Planlegg noe gøy som skal skje kort tid etter skolen. Somler hun på vei hjem, går hun rett og slett glipp av det.

Ikke la deg lure til å bli med i maktkampene. Si det du har på hjertet og trekk deg unna/avslutt samtalen når hun angriper deg verbalt. Ikke bruk energi på å svare eller krangle. Be henne komme tilbake når hun har tenkt å ta en annen tone. 

Ikke vær redd for å be om hjelp utenfra. Kanskje helsesøster osv har noen gode råd.

Styrkeklem til deg 🤗 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har en 9-åring som er likedan. Vi hadde en hendelse idag faktisk, hvor hun kom hjem 1,5t for sent og la på når jeg ringte henne 10 ganger og løy om hvorfor hun ble sen. Det går mye i at hun bruker aaalt for lang tid på ting og jeg hater å starte dagen med å mase å bruke all tiden min på å få henne avgårde til skolen, slik at jeg selv blir stresset. Hun bruker også fryktelig lang tid på å komme seg hjem etter skolen. Og når hun får tilsnakk, kan hun bli veldig frekk, ordentlig slem. Jeg har sittet å grått i kveld, fordi jeg er så frustrert. Jeg er alene med henne. Barnefar kan jeg ikke snakke med, for han har null forståelse og bruker bare alt mot meg. Og nå vurderer jeg å be moren min komme å ta over i noen dager, så jeg kan gå å bo i huset hennes noen dager. Jeg er utslitt, mentalt. Jeg har aldri alenetid, og i ukedagene er det ett eller annet HVER dag! Jeg gir konsekvenser og vi har lange, fine samtaler på senga nesten hver kveld, men neste dag er alle lov-ordene glemt.. Når hun oppfører seg dårlig eller gjør noe dumt, så går jeg veldig i meg selv. Og det er også slitsomt, at jeg påtar meg skyld for alt. Føler at ingen av metodene mine fungerer..

Anonymkode: b61fd...857

Her må du sette foten ned, og det med en eneste gang! Dette her har du latt gå over styr fordi du ganske sikkert er sliten selv og kvier deg for å ta kampen, men DU er den voksne her, og når du tviler på hva du har autoritet til å foreta deg overfor en niåring som tester grenser, så er det neimen ikke rart hun driter i det du sier der og da. Hun kan jo bare unnskylde seg om kvelden og gjenta det hele neste dag... Ved å bortforklare det hele med «pre-teen» og «hormoner» gjør du både deg selv og barnet en stor bjørnetjeneste, for det er ingen hormoner eller utviklingstrinn i verden som gir deg fripass til å oppføre deg så jævlig at du ødelegger hverdagen til de du bor sammen med. Period.

Og at hun ikke tar telefonen? Den telefonen hadde jeg inndratt fra og med i morgen dersom mitt barn hadde agert på den måten - barnet mitt har ikke smarttelefon og kommer ikke til å få det før tenårene, men hypotetisk sett ville jeg tatt den. Og barnet hadde ikke sett den telefonen igjen før vi skrev februar. 
 

Å ikke komme hjem til avtalt tid (1,5 time for sent til og med!) hadde medført at barnet ikke fikk dra noen steder på egenhånd på en god stund - også målt i uker. Kan jeg ikke stole på deg så får du heller ingen sånne behagelige friheter, det er regelen her i huset. 
 

Somling om morgenen har allerede i barnehagealder medført at vi tar barnet ut i bilen i, som Årolilja sier, «den tilstanden det er i der og da», og så får det skifte når det er blitt levert. Det var flaut nok til at det bare hendte to ganger da barnet her var fire-fem år. Tro meg, en niåring kommer til å få et helt nytt syn på vekkerklokken etter å ha ankommet skolen i pysj en dag... Skal hun somle får hun stå opp tidligere! Det ville hun jo fått god tid til fremover hos oss, for siden hun ikke fikk dra noe sted på egenhånd så kunne hun jo like godt begynne å legge seg så tidlig at hun våknet av seg selv og faktisk var opplagt nok til å stå opp og yte, ikke bare syte. Dersom problemet om morgenen er at hun er trett. 
 

Og hadde våre barn svart stygt tilbake og gått til motangrep når de fikk tilsnakk og konsekvenser etter ovennevnte type episoder, da hadde de pent fått tilbringe fritiden sin i ordnede former her hjemme inntil de via intensivt samvær med oss foreldrene innså at ikke bare kan vi fint ha en helt annen tone når vi har uoverensstemmelser, takk, men foreldre er også MENNESKER og fortjener og trenger akkurat den samme aktelse og de samme hensyn som alle andre mennesker. De hadde vært stuck med baking og hobbyaktiviteter og turer med oss og café med oss og opplevelser med oss på fritiden til det tøt ut av ørene på dem. Og det vet barna her, fordi de har opplevd det da de var mindre.
 

For det barn som er blitt grenseløse trenger, selv om det gjør dem så rasende at man tror det aldri skal gå over, det er at den voksne STOPPER DEM, og hjelper dem å finne utav ting innenfor sunne, ordentlige grenser og konsekvenser. Ikke den typen grenser og konsekvenser som utløper ved midnatt og starter hver dag på ny frisk, men den typen grenser og konsekvenser som over tid setter dem istand til å håndtere de grensene og konsekvensene de vil møte ute i samfunnet for øvrig. 
 

Ta dette her ordentlig, NÅ, for hvis du tror du ikke orker kampen nå, så kan du bare glemme å ta den når hun er tenåring. 

Anonymkode: 93902...716

[Anglofil]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og brukerangrep, krenkende utsagn og oppfordring til brudd på norsk lov, samt svar til dette.

Anglofil (teamleder)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 21.07):

Fikk ikke is. Da blir hun sint

 

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 21.07):

slår hun seg helt vrang. Hun gråter hele tiden. Hun går ikke en meter på skøyter 

 

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 21.07):

vil hun ikke. Hvorfor ikke aner vi ikke. Klarer ikke å gjøre rede for det selv. Hun sitter og sutrer

For meg som leser dette er det helt åpenbart at jenta har vansker med å regulere følelsene sine. Hun blir skuffa over at forventningene hennes ikke stemmer med realiteten, og så klarer hun ikke komme seg ut av de vonde følelsene og alt forverres og forverres.
Når hun sitter på toppen av akebakken og sutrer kan jeg love deg at hun føler seg helt elendig, og hun vet at du og alle andre rundt synes hun er en drittunge og det gjør at hun føler seg enda verre, og da klarer hun hvertfall ikke komme seg ut av de vonde følelsene. 

Har dere foreldre i det hele tatt lært henne å regulere følelsene sine? Hva gjør dere for å hjelpe henne til å lære dette? Hvordan hjelper du datteren din med å komme ut av de vonde følelsene når hun blir skuffa og lei seg?
Du skriver ingenting om dette i tråden, betyr det at dere rett og slett har sviktet og ikke har forsøkt å lære henne dette?

Anonymkode: 29c59...b51

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på snart 10 som oppfører seg slik. Det har holdt på i noen år. Jeg ba først helsestasjon om hjelp og så skolen, jeg fikk beskjed om å prøve å forstå han, og om det var umulig så late som om jeg forstår han 😅. Jeg kan si ting som : "dumt det ikke ble slik du ønsket, men nå er vi her og gjør dette, så skal vi hjem å kose oss med kakao og en god film etterpå". Dette har hjulpet ufattelig mye.. Alt er ikke så enkelt å sette ord på hos barn, så da er det jo bare fint om vi voksne kan hjelpe litt til

Anonymkode: 97f82...941

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.1.2021 den 21.07):

Obs, dette innlegget er skrevet i ren frustrasjon!!!

Har en jente på 8 år, blir 9 i år. Hun er yngstemann i en søskenflokk på tre. Og jeg kjenner meg ikke igjen denne oppførselen på søsknene hennes. 

For å ta det ferskeste eksemplet. Var en tur på butikken og handlet i dag. Fikk ikke is. Selvfølgelig, det er mandag for pokker!!! Da blir hun sint som en 3-åring. Marsjerer ut i bilen, slenger med bildøren. Marsjerer inn på rommet når vi kommer hjem. Slenger igjen med døren. Så er det glosene da. Verdens verste mamma er jeg visstnok, og veldig streng. Dette er ikke første gang at hun slår seg vrang for IS!! 

Så for å ta det nest ferskeste eksemplet. Helgen. Lørdag skulle vi kose oss på skøyter. Hun er igrunn godt vant til å stå på skøyter, flink er hun også. Når vi kommer dit slår hun seg helt vrang. Hun vil ikke gå på skøyter likevel. Neivel, hvorfor ikke? Hun vil hjem og kose seg med kakao. Nei, sier vi. Det er bare sunt å røre litt på seg. Hun gråter hele tiden, ca 45 minutter. Søsknene blir lei. Det er jo ikke første turen hun ødelegger. Hun går ikke en meter på skøyter på turen. Bytter om til sko igjen. 

Så er det søndag da. Kommet snø, og de to yngste barna vil til akebakken. Plutselig på tur nedover til bakken vil hun ikke. Hvorfor ikke aner vi ikke. Klarer ikke å gjøre rede for det selv. Hun sitter og sutrer på toppen av bakken. Kaster akebrett nedover bakken et par ganger også. 

Nå er jeg drittlei. Jeg er sliten. Jeg er flau, for sånn skal ikke en 3. klassing oppføre seg. Det er jeg helt sikker på. Er på nippet til å ringe helsesøster for veiledning. 

Anonymkode: 48470...0e2

Gå hjem med henne hver gang det skjer. Ikke la henne ta regien ved selv å gå og sette seg i bilen etc. Bly deg ned til henne og gi beskjed om at hun må slutte, og snakke ordentlig, ellers drar dere. Så drar du hvis ikke. Har en slik unge selv. Fra naturens side veldig krevende. Det hjelper ikle bare forstå følelser, snakke om, etc. Det må handling til. Barnet ditt skal jo også fungere ute blande folk., funker ikke å dra hjem, ville jeg tatt bort noe- feks spill etc. Det der er absolutt nei-atferd når man går i 3.klasse. 

Anonymkode: ecb98...28c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Gå hjem med henne hver gang det skjer. Ikke la henne ta regien ved selv å gå og sette seg i bilen etc. Bly deg ned til henne og gi beskjed om at hun må slutte, og snakke ordentlig, ellers drar dere. Så drar du hvis ikke. Har en slik unge selv. Fra naturens side veldig krevende. Det hjelper ikle bare forstå følelser, snakke om, etc. Det må handling til. Barnet ditt skal jo også fungere ute blande folk., funker ikke å dra hjem, ville jeg tatt bort noe- feks spill etc. Det der er absolutt nei-atferd når man går i 3.klasse. 

Anonymkode: ecb98...28c

Det fungerer ikke når man har flere barn. Kan ikke straffe de andre pga lillesøster 

Anonymkode: fb776...243