Krevende 8-åring

[AnonymBruker]

Skalperud skrev (4 minutter siden):

Tenker det også må kunne gi konsekvenser i form av mer utetid. Om familien skal være ute og være fysisk aktiv og dette barnet ikke gjør noe, hadde eg sagt at barnet fikk være ute når de andre skal inn. Selvfølgelig ikke med en gang, eller om barnet har en tøff dag. Men om dette er standard når dere skal hygge dere hadde eg gitt større konsekvenser. Kanskje prate mer om hvor kjipt det er for dere andre når hun ødelegger, spille på følelser . 

Jeg håper inderlig ikke du har barn. 

Anonymkode: 323ce...5d6

[Sirinna]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jepp, vi kjører konsekvenser. Typ:

- Jeg sa det ble kakao etter aketuren dersom du bidro til en hyggelig tur. Slik ble det ikke, og da blir det dessverre ikke kakao. 

- Mobil/skjermnekt. 

Og i kampens hete kan jeg (dessverre) finne på å si: 

- Slik ønsker jeg ikke at du som snart er 9 år oppfører deg. Dersom du oppfører deg som en 3 åring må mamma og pappa behandle deg som en 3-åring også, med at du må i seng kl 19

Anonymkode: 48470...0e2

Men dette må jo få en 8-åring til å føle seg utrolig mislykket? Etter mange slike episoder vil barnet tenke «uff nå ødela jeg alt denne gangen også. Jeg får ikke til noen ting». 
 

Kosekvenser fungerer kun hvis de er i direkte sammenheng med hendelsen. Du kan ikke nekte barnet kakao når dere kommer hjem mens dere fremdeles er ute på turen. Det gir ikke noe mening for en 8-åring.
Hvis barnet er urimelig må du ta det der og da. Helst må du innse at samme hvor vanskelig og kverulerende du opplever henne så er dette helt reelle følelser hun erfarer i hennes kropp og hode, og det er selvsagt veldig vanskelig for henne, faktisk mye vanskeligere enn det er for deg! Det er derfor jeg mener at å møte henne litt på det vil være mye mer fruktbart enn å indirekte si «jeg tolerer deg ikke når du oppfører deg som det her!». 

[AnonymBruker]

VOX skrev (23 minutter siden):

Kan det være så enkelt som at ungen trenger litt oppmerksomhet?  Det er ikke så lett å være den som alltid er stor og flink, med mindre søsken er det alltid noen som går foran i køen . Prøv å gi ungen litt alenetid med mammaen sin, kan gjøre underverker.  En åtteåring er tross alt bare en liten tass.

Nå er jo det 8 åringen som er minst, hun har to eldre søsken. De bor halve tiden hos oss og halve tiden hos tidligere samboer. Så hun får masse oppmdrksomhet

Anonymkode: 48470...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nå er jo det 8 åringen som er minst, hun har to eldre søsken. De bor halve tiden hos oss og halve tiden hos tidligere samboer. Så hun får masse oppmdrksomhet

Anonymkode: 48470...0e2

Lenge siden bruddet? Reaksjon ift det?

Anonymkode: e35bf...65c

[Årolilja]

Hmm.. Skjønner godt at du er frustrert. Høres ut som at hun lever med følelsene veldig utenpå, og at hun ofte har klare forventninger til det meste. Det er alltid kjipt å bli skuffet når noe ikke går som forventet, men det å kunne omstille seg på en god måte, er en viktig ferdighet å lære seg. 

Hva hvis dere forsøker å inkludere henne mer i planleggingsfasen? Gode forberedelser gir færre brutte forventninger.

- F.eks: kan dere skrive handleliste sammen. Forbered henne, før dere reiser på butikken, at dere kun skal kjøpe middagssvarer. Gjør det 100%  klart at det ikke nytter å be om is/godterier da det er uansett er uaktuelt på en mandag. Gi henne ansvar for å finne f.eks. melk, slik at hun er opptatt og føler seg nyttig.

- Planlegg helgen høyt med henne: "I morgen er det meldt nydelig vær, og vi skal stå på skøyter på ****vann etter frokost. Vi skal være der ca 2 timer. Det er -2 grader, så det er lurt å kle seg godt slik at vi ikke fryser. Hva kunne du tenke deg å ha med å spise? Hvilke forventninger har du til turen? Avklar alle forventningene, slik at hun har noenlunde realistiske forventninger. La henne være med å pakke, slik at hun får med seg tingene hun ønsker.

Pass på at det ikke blir en maktkamp mellom dere og barnet. Anerkjenn følelsene, men ikke la henne diktere hele stemningen. Trekk dere unna/forsøk å ignorere dersom hun bare demonstrerer. Bare la henne være sur og mutt hvis hun velger å være det, og ikke gi henne spesiell oppmerksomhet av den grunn. Fokuser heller på de som er blide og lag det attraktivt for henne å bli med dere. Dersom hun utagerer og det går ut over dere andre, bør dere ha noen planer klare, med konsekvenser som hun kjenner til på forhånd. Si at det er lov å være sur, men ikke å kjefte eller skjelle dere ut. Det er lov å være sint, men ikke hyle og ødelegge ting. Fortell at du ser at hun har store, vonde følelser akkurat nå, og at hun trenger en pause for å roe seg ned. Spør om hun ønsker at du skal være til stede, eller om hun trenger litt tid for seg selv. Send henne deretter ut i bilen, på rommet eller bare 100m unna hvis dere er ute. Når hun roer seg/kommer tilbake, later dere som om ingenting har hendt. Unngå at hun "taper ansikt". Dersom hun nekter å ta seg en pause, så følger du henne bestemt bort til passende sted med beskjed om at hun er hjertelig velkommen tilbake til de andre når hun har roet seg ned slik at det blir hyggelig for dere og henne igjen. Gi henne masse positiv oppmerksomhet og styrk selvfølelsen hennes når hun er blid og samarbeidsvillig.

Jeg tenker det er helt greit med logiske konsekvenser. Hun kan velge mellom å kose seg på skøyter, eller sitte og vente i bilen. Hun kan velge å godta at det ikke blir is, eller forlate butikken/ikke få bli med neste gang. Hun kan velge å spise brødet dere har, eller gå sulten. 

Har dere forsøkt et slags belønningssystem? Det høres ut som at det kan ha blitt et uheldig mønster, og da er det kanskje vanskelig å bryte ut av den dårlige vanen. Kjøp inn små premier som hun kan få i slutten av hver uke, dersom hun har klart å omstille seg uten "tandrums" den uka. Minn henne på premien når du ser hun er på vei inn i en "melt-down", så hun har mulighet til snu før det er for sent. Pass på å ikke møte henne en negativ forventning som hun kan leve opp til. Forvent at hun er hyggelig å være med, og oppfør dere der etter. 

 

Endret 11. januar 2021 av Årolilja

[AnonymBruker]

Spør du 8 åringen hva hun vil? Hun er en aktør i eget liv, viktig å respektere hennes behov og grenser. Mange foreldre som bare bestemmer over hodet på barna. 

Anonymkode: 20cab...708

[n_97]

Jeg synes hele innlegget ditt har en veldig negativ instilling til barnet. Det er ikke veldig alvorlige ting, akkurat. Om hverdagen er veldig krevende for deg så snakk med helsetjenesten om du kan få veiledning. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.. 

Jeg har jo god kontakt med flere av mødrene i klassen hennes og på trinnet hennes. Har dessverre ikke inntrykk av det. Kanskje for 4 år siden. Men nå... Jeg begynner jo selvfølgelig å spekulere i om det er noe galt med barnet mitt. En vond og sår tanke selvfølgelig. Heldigvis så skal vi jo til konsultasjon hos en barnelege nå snart, og vil drøfte dette med legen alene. Sliter på parforholdet gjør det også, og det gjør jo ikke saken bedre akkurat. 

Anonymkode: 48470...0e2

Vet du, jeg kan godt forstå at du tenker dette, men i stedet for å se hva som mangler/er galt hos barnet ditt, kanskje du heller skal prøve å se andre veier før du legger "skylda" på barnet på 8 år. Uten å kjenne barnet på noen som helst måte, og har kun det du forteller å gå etter, så er min umiddelbare tanke at hun kanskje ofte føler seg "til bry". Hun har mange følelser, sterke følelser, som kommer i de situasjonene du beskriver. Isen, fordi hun får et simpelt nei. Hun blir ikke forklart på en ordentlig måte. "Det er mandag" er ikke en god grunn. Jeg syns et tidligere svar var veldig bra! Frist henne med noe god frukt istedet  

Jeg tror, uten å være bastant på noen måte her, at jenta har behov for å bli sett og hørt. Ta en pause oppi det hele. Pust, tell ned fra 10 før du svarer eller reagerer. Gi henne en klem! Sett deg ned med henne, ikke si noe, anerkjenn henne og reager deretter. Du kan også lære mye bare ved observasjon. Se på henne litt, uten å si noe. Hvordan er hun? Virker hun glad, brydd, lei seg? Hun er snart 9 år, og er fortsatt "bare" et barn, som fortsatt har behov for å bli sett og hørt. I min mening har alle mennesker det behovet fra de er født til de dør. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i de umiddelbare reaksjonene på ting. Selv i voksen alder kan jeg kjenne på vonde følelser kun fordi jeg får et "nei", men jeg har lært å følelsesregulere. Det er ikke alltid jeg klarer å holde på følelser, fordi ofte føles det veldig sterkt, og jeg også kan få "utbrudd" som snart 30 - åring. Allikevel er jeg som sagt snart 30. Barnet ditt er 8, snart 9. Gi henne tid, rom, til å kjenne på følelser selv om de også kan oppleves negative. Det er greit hvis du prøver å veilede  

Anonymkode: 05731...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Lenge siden bruddet? Reaksjon ift det?

Anonymkode: e35bf...65c

Ikke brudd mellom åtteåringens far og meg. 

Anonymkode: 48470...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hæ? Ikke blant åtteåringene i vår omgangskrets, iallfall. 

Anonymkode: 93902...716

Typisk u-empat!

Anonymkode: ecb98...28c

[VOX]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er jo det 8 åringen som er minst, hun har to eldre søsken. De bor halve tiden hos oss og halve tiden hos tidligere samboer. Så hun får masse oppmdrksomhet

Anonymkode: 48470...0e2

Ok, da misforsto jeg , men tror fortsatt på en litt mykere tilnærming. Ingen unge har blitt skadet av ømhet og  omsorg. Men ta gjerne den samtalen med helsestasjonen, kan jo ikke skade.

 

[AnonymBruker]

Barn er forskjellige. Hun er minst. Kanskje hun kjenner litt ekstra på det? 

Vår gutt på 8 år er virkelig en "håndfull". hanner samtidig verdens skjønneste så klart. Han er så sta og umulig å rikke. Og veldig temperamentsfull. Jeg tenker det er veldig gode egenskaper - så lenge han lærer seg å håndtere dem og lærer seg å ta hensyn til andre (han er det man kan kalle en "vinnerskalle"). Vi har brukt uttallige timer på å snakke med ham i fredstid, og sakte, sakte, begynner han i det minste å bli flinkere til å si hva han føler i det minste.

...men det er ingen skam å be om hjelp. Vi har vært igjennom alt unntatt BUP (i alle fall ennå ).

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

Hvordan avleverer du nei til is-beskjeden? er den sånn "nei, selvsagt ikke!!", slik at hun føler at du synes hun er teit og dum som spør? Kanskje hun er sulten, og sliten, selv. Kanskje du er sulten og sliten. Noen følsomme, men også temperamentsfulle barn, kan reagere svært sterkt på en sånn avvisning. De kan bli flaue, skamfulle, og dermed sinte. Konsekvenser har lite for seg, for hun kan ikke bare "skjerpe seg". Det hun trenger er at du hjelper henne til å sette ord på det hun føler og møter henne i følelsen, som noen nevner her. Det krever selvsagt at du selv har overskudd. Ikke ta med deg sultent og slitent barn i butikken hvis du er selv sulten og sliten, mao. 

Orker du ikke gjøre det der og da - ta det senere, f.eks på sengekanten. 

Bare et tips fra en annen mamma (hun over), med den "vanskelige" 8-åringen.

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvordan avleverer du nei til is-beskjeden? er den sånn "nei, selvsagt ikke!!", slik at hun føler at du synes hun er teit og dum som spør? Kanskje hun er sulten, og sliten, selv. Kanskje du er sulten og sliten. Noen følsomme, men også temperamentsfulle barn, kan reagere svært sterkt på en sånn avvisning. De kan bli flaue, skamfulle, og dermed sinte. Konsekvenser har lite for seg, for hun kan ikke bare "skjerpe seg". Det hun trenger er at du hjelper henne til å sette ord på det hun føler og møter henne i følelsen, som noen nevner her. Det krever selvsagt at du selv har overskudd. Ikke ta med deg sultent og slitent barn i butikken hvis du er selv sulten og sliten, mao. 

Orker du ikke gjøre det der og da - ta det senere, f.eks på sengekanten. 

Bare et tips fra en annen mamma (hun over), med den "vanskelige" 8-åringen.

Anonymkode: e6d30...57f

Merket at skam og selvkritikk er nye følelser hos min 8åring i alle fall. Har kommet litt ut av det blå. Og hun reagerer med mye følelser når hun føler seg skamfull eller ikke strekker til. 
Bruker mye tid på å rose henne og snakke om de nye følelsene. Håper det gir effekt etter hvert.
 

Anonymkode: 939b0...a93

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Typisk u-empat!

Anonymkode: ecb98...28c

Åh, herre min hatt. For det første er hele den greia med «empater» en opphauset misforståelse uten faglig forankring. Det er en måte mennesker som ikke følelsesregulerer på en bærekraftig måte bortforklarer reaksjonene sine på. 
 

«Vi andre» har faktisk akkurat de samme følelsene, og vi er hverken avstumpede, følelsesmessig undertrykte eller ute av kontakt med oss selv/andre; vi har følelsene INNI OSS, men så klarer vi å forholde oss til verden uten å stå i fare for å gå i stykker i tillegg. 
 

Det er et FAKTUM at ingen av de faktisk ganske tallrike åtte-niåringene i barneflokken til vår omgangskrets driver på slik som TS beskriver - og vi er nære venner med foreldrene og tilbringer ferier og helger med dem. Vi snakker om alt mulig, så det ville vi visst. Og hvis du ser etter så er jeg ikke alene om den erfaringen. 

Anonymkode: 93902...716

[AnonymBruker]

Positive ting og positive ord. Vri om det negative til det positive. Satt du deg ned i hennes nivå da du sa nei til is og forklarte hvorfor? Eller sto du over henne og bsre var sjefete og irritert? 
 

Et tips til neste gang: Du kan prøve si «mamma skjønner at du vil ha is. Og tro meg «navn», det vil mamma og ha. Men siden det er mandag (og mamma har bestemt at da spiser vi ikke is) så skal vi ikke spise is, men vi kan jo lage fruktsalat ikveld og begynne se på en film sammen. Vi får ikke sett hele, men vi kan begynne på en».

 

Ikke bruk straff. Hva i alke dager. «Hvis DU bidrar til en hyggelig tur så får fu kakao». Hvordan i alle dager tror du det føles å høre slikt? 
 

Prøv å les litt om feks hvordan cos kurs og icdp kurs er og bruk det. 
 

du må se barnet på deres nivå, snakke til barnet og ikke over/bak. Ikke rop og kjeft fra et annet rom. Gi beskjed face to face. Vri om negative ting til positive. 
 

har du noen gang vært lei, sliten og trøtt? Hverdagen tar på barn og. Kanskje barnet ditt faktisk ville slappe av den lørdagen og kose seg med en kakao. Tenk om du endag var veldig sliten og bare ville slappe av med en bok og te. Men så tvingte mannen din deg med ut på tur for du SKAL på tur for det er sunt. altså.. Ja vi voksne er voksne og skal tilrettelegge og sørge for at de utvikler seg. Men man kan gi litt slæk og. Hva skjer om du sier «ja vettu hva «navn» det var en god ide med is idag. Bra forslag å starte uken med en is. Det blir godt. Men dette er noe vi ikke gjør hver mandag. Men av og til kan vi kose oss ekstra slik som i dag». 
 

Pust med magen og slapp av. La barnet være litt aleine hjemme en time en lørdag. Det vil glede det sååå mye. Gjør noe med det barnet aleine av og til uten de andre små. Men det aller viktigste du gjør er å anerkjenne følelsene. Alltid si «mamma forstår hvor du er lei deg/sint/oppkavet (eller hva stemning den er i)» også forklar hvorfor ting blir gjort som de blir. Ikke bare bestem, men forklar. 
 

Du er en god mamma og gjør bare så godt du kan. Ikke glem det. Husk å gi deg selv litt tid og, gå en tur aleine. Gjør noe koselig for deg selv. Det er viktig❤️

Anonymkode: 4a694...feb

[AnonymBruker]

Min på 8 blir fryktelig fort forærmet. Jeg har hun være. Orker ikke dikkedarer. 

Anonymkode: 44200...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Merket at skam og selvkritikk er nye følelser hos min 8åring i alle fall. Har kommet litt ut av det blå. Og hun reagerer med mye følelser når hun føler seg skamfull eller ikke strekker til. 
Bruker mye tid på å rose henne og snakke om de nye følelsene. Håper det gir effekt etter hvert.
 

Anonymkode: 939b0...a93

Høres veldig kjent ut! Hun er følsom, men vet det ikke alltid selv. Det raser masse følelser gjennom kroppen hennes og hun aner ikke hva som skjer - reagerer med sinneutbrudd. Det kan løses, f.eks ved at dere møter henne/forstår henne og "tolker" følelsene hennes for henne. Men det tar tid. Straff/konsekvenser hører ikke hjemme her.

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Åh, herre min hatt. For det første er hele den greia med «empater» en opphauset misforståelse uten faglig forankring. Det er en måte mennesker som ikke følelsesregulerer på en bærekraftig måte bortforklarer reaksjonene sine på. 
 

«Vi andre» har faktisk akkurat de samme følelsene, og vi er hverken avstumpede, følelsesmessig undertrykte eller ute av kontakt med oss selv/andre; vi har følelsene INNI OSS, men så klarer vi å forholde oss til verden uten å stå i fare for å gå i stykker i tillegg. 
 

Det er et FAKTUM at ingen av de faktisk ganske tallrike åtte-niåringene i barneflokken til vår omgangskrets driver på slik som TS beskriver - og vi er nære venner med foreldrene og tilbringer ferier og helger med dem. Vi snakker om alt mulig, så det ville vi visst. Og hvis du ser etter så er jeg ikke alene om den erfaringen. 

Anonymkode: 93902...716

Hva er poenget ditt her?

Folk er forskjellige. Noen er litt mer utfordrende enn andre i barndommen. De fleste blir det folk av. Noen av de mest utfordrende blir av og til også de mest ekstraordinære. Det er enda bra folk er forskjellige. 

Anonymkode: e6d30...57f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er poenget ditt her?

Folk er forskjellige. Noen er litt mer utfordrende enn andre i barndommen. De fleste blir det folk av. Noen av de mest utfordrende blir av og til også de mest ekstraordinære. Det er enda bra folk er forskjellige. 

Anonymkode: e6d30...57f

«Poenget mitt» var å svare på en beskyldning om at det bare er «ikke-empater» (les: følelsesmessig utilgjengelige, avstumpede mennesker kategorisert av selverklærte «empater») som tror at det er unormalt at åtteåringer har den oppførselen TS beskriver. Les konteksten. 
 

Det er lov å sette ned foten, og det er sunt for barn å lære at de ikke kan Ture frem som de vil bare fordi [oh store FØLELSER]. 

Anonymkode: 93902...716