Er jeg en dårlig mamma?

[AnonymBruker]

Jeg begynner virkelig å lure på det nå. Jeg føler ikke at jeg er det, men likevel ønsker jeg tilbakemelding her. Skal prøve å forklare mest mulig objektivt her.. 

Jeg og barnefar er skilt. Han har ny samboer, mens jeg er alene. Vi er "vennskapelige" og samarbeider til dels greit. 

Men jeg føler at ofte "jatter" jeg bare med når barnefar prater. Føler ikke det er noen vits i å diskutere ting med han- for han er mye strengere enn meg, "har alltid rett", og skal alltid ha siste ordet. Slik var han i ekteskapet også, og det var en av flere årsaker til forholdet ikke fungerte. 

Dette gjelder både ang brusdrikking (med eller uten sukker), filmer (aldergrense), vaksiner (han er superskeptisk, men heldigvis har barna tatt alle de viktigste), sosiale medier, (eldste barnet er 11 år, og far har bestemt at han får ha snapchat, men ikke tiktok), spilletid på playstation. Osv osv. 

Barna kan være hos meg, og føler behov for å ringe til far å spørre om lov til diverse mens de er her, selv om jeg sier noe er ok. Jeg vet ikke om dette er pga de ik respekterer meg, eller om de er redd for hva faren deres vil si- om de gjør noe "ulovlig". 

Til nå har jeg "samarbeidet" med barnefar og vært "enig" i hans regler-rett og slett for å vise barna at vi er samstemt, men jeg kjenner at dette sliter meg ut. Hvorfor skal jeg la barnefars strenge regler også gjelde i mitt hus? 

Ved flere anledninger har jeg også opplevd at barna bruker "hans ord" og stiller meg "hans spørsmål"? Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over det, men nå innser jeg mer hva som skjer. 

I går f.eks, så dro minstemann på 8 år til faren. Jeg og storebroren skulle da se film, og når lillebror ringer meg for å si god natt, og hører at vi ser film, så spør han "mener du at storebror har fortjent det?" 

Og dette reagerer jeg på, for bare 1 time tidligere har barnefar spurt meg om det samme! (Årsaken til at storebror ikke "hadde fortjent" det var en krangel som hadde skjedd tidligere på dagen- men det var vi ferdige med da, og han hadde fått andre konsekvenser av meg for dette). 

Uansett, det jeg mener og føler er at far får barna mine til å stille spørsmål med mine avgjørelser som mor, og dermed min autoritet. Noe som igjen er med på å øke eventuelle konflikter.. 

Ja, jeg vet at det er jeg som mor som må fortjene denne respekten, men hvordan klarer jeg dette  når jeg føler barnefar motarbeider meg på dette området? Jeg føler han er med på å undergrave meg som mor, og lurer rett og slett på om jeg ER en dårlig mor? At jeg tar dårlige avgjørelser, og at jeg er for lite streng??

Jeg føler jeg er en snill mamma ja. En kjærlig mor. Konsekvent når det trengs. Jeg lar barna mine drikke max 0,5 l brus max 1 gang i uken, og da er det liksom ikke så nøye for meg om det er med eller uten sukker. (barnefar mener sukkerfri brus er fyfy!) Jeg lar barna mine se filmer, og om Eldstemann ønsker å se 12 års grense, og jeg mener det er trygt, så får han det! (samme gjør han hos pappaen, men ungen ringer aldri meg for å be om lov til dette). Jeg lar barna mine spille mer playstation her enn de får hos faren. Men vi er fortsatt ute på tur, aktiviteter, er sosiale, og gjør andre ting! (hos faren får de max 1 time, og jeg tenker at så lenge de oppfører seg- så hvorfor skal de ikke få spille mer- når de koser seg). 

Men jeg skal innrømme at jeg også har flere konflikter med spesielt eldste gutten, enn det jeg tror barnefar har. Gutten krangler mer med meg og forsøker å strekke grensene. Han kan være fryktelig ufin når han blir sint, kalle og rope til meg, og noen ganger har jeg måtte holde han slik at han bare skal høre etter, ikke ødelegge noe, ikke skade noe/noen, og/eller roe seg. Hos barnefar kan han også bli sint slik at han må holdes, men han blir ikke like sint, og strekker ikke grensene like mye der- så langt jeg vet. Men der er de også 2 voksne. 2 som kan stå sammen mot barnet når han begynner å diskutere, og ikke minst 1 ekstra voksen som kan avlede lillebroren når storebror blir sint.

Her er jeg alene. Av og til føler jeg meg litt som 1 mot 2 (begge barna). Jeg lurer på om det kanskje er derfor jeg er mindre streng. Men føler likevel jeg er konsekvent mot de begge to. 

Men nå lurer jeg på om det er flere konflikter her hos meg fordi jeg er en dårlig mamma, fordi jeg er for snill, for lite streng/ konsekvent, eller om barna mine ikke respekterer meg...? (men jeg føler jo at de gjør det også, bare at de respektere pappan mer på en måte..?) 

Huff, ble rotete dette innlegget. 

Til opplysning så har jeg søkt hjelp i form av Foreldreveiledning for å minske evt konflikter. 

Men ønsker som sagt tilbakemelding om jeg er helt ute å kjøre som mamma..

Anonymkode: cb40c...feb

[atropos]

Det virker ikke for meg at du er ute å kjøre. Å være streng er ikke det samme som å være god. Når barna har to hjem er det helt naturlig at det blir to sett regler å forholde seg til. Å se en film på kvelden og få en brus på lørdagen kan neppe kalles å være en ettergivelse og håpløs forelder. Fint du søker hjelp for grensesetting. Du vil nok oppleve på det kurset at strammere lenke og det å være «streng» ikke nødvendigvis er en del av kursopplegget. 

[AnonymBruker]

Syns ikke du høres ut som en dårlig mamma i det hele tatt jeg

Og om man har ting å jobbe med i foreldrerollen, så gjør jo ikke det en til en dårlig mor  

 

Jeg kan til dels kjenne meg litt igjen i det du skriver, bare at her er jeg og far fortsatt sammen og vi har et mye yngre barn, så vi har ikke havnet i slike situasjoner helt ennå. Men far her er veldig konsekvent (som jeg ser på som en fin ting) og er et veldig rutinemenneske selv. Jeg er mer en person som tar ting litt mer som det kommer, men barnet har de samme rutinene med meg og far, men jeg kan nok være mer tilbøyelig til å slakke litt på ting kontra han. Så jeg kan se at det kanskje kan bli en utfordring i fremtiden.

Så ingen gode råd sånn egentlig, men lykke til  

Anonymkode: c8fdf...b53

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er naturlig at det blir noen forskjeller hos mor og far, det er jo to hjem. Men for barna kan det være greit at rutiner og regler ikke er alt for ulike. Her prøver jeg og far ha like regler på ting som spilling og leggetider feks, da det er helt klart best for sønnen vår. Dersom dine grenser er mer flytende enn hos far, kan du nok oppleve at barna ikke riktig vet hvordan de skal forholde seg og at det da blir mer konflikter hos deg. Jeg ville prøvd å ligge på en lik linje, og se om det bedrer situasjonen hos deg. Spilletid på 1 time synes jeg feks ikke er urimelig eller spesielt strengt. 

Anonymkode: e9902...2dd

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du høres ut som en dårlig mor, nei. Men du må nok være tydeligere overfor barna at det er ditt hus og dine regler. Og det er ikke greit at eldstemann roper og utagerer overfor deg, spesielt ikke om han "tar i" fordi det blir slått mer ned på hos far.

Ellers synes jeg det bare er fint om de har like regler mtp. leggetid, aldersgrenser og mer. Må si at jeg synes det er litt forfriskende med en far som tør å være streng på sånt. Nesten alle foreldre jeg kjenner gir etter når barna vil bruke Snapchat, tik tok, YouTube m.m. selv om de egentlig er for unge, fordi "alle andre" gjør det.

Anonymkode: 076f8...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg begynner virkelig å lure på det nå. Jeg føler ikke at jeg er det, men likevel ønsker jeg tilbakemelding her. Skal prøve å forklare mest mulig objektivt her.. 

Jeg og barnefar er skilt. Han har ny samboer, mens jeg er alene. Vi er "vennskapelige" og samarbeider til dels greit. 

Men jeg føler at ofte "jatter" jeg bare med når barnefar prater. Føler ikke det er noen vits i å diskutere ting med han- for han er mye strengere enn meg, "har alltid rett", og skal alltid ha siste ordet. Slik var han i ekteskapet også, og det var en av flere årsaker til forholdet ikke fungerte. 

Dette gjelder både ang brusdrikking (med eller uten sukker), filmer (aldergrense), vaksiner (han er superskeptisk, men heldigvis har barna tatt alle de viktigste), sosiale medier, (eldste barnet er 11 år, og far har bestemt at han får ha snapchat, men ikke tiktok), spilletid på playstation. Osv osv. 

Barna kan være hos meg, og føler behov for å ringe til far å spørre om lov til diverse mens de er her, selv om jeg sier noe er ok. Jeg vet ikke om dette er pga de ik respekterer meg, eller om de er redd for hva faren deres vil si- om de gjør noe "ulovlig". 

Til nå har jeg "samarbeidet" med barnefar og vært "enig" i hans regler-rett og slett for å vise barna at vi er samstemt, men jeg kjenner at dette sliter meg ut. Hvorfor skal jeg la barnefars strenge regler også gjelde i mitt hus? 

Ved flere anledninger har jeg også opplevd at barna bruker "hans ord" og stiller meg "hans spørsmål"? Tidligere har jeg ikke tenkt så mye over det, men nå innser jeg mer hva som skjer. 

I går f.eks, så dro minstemann på 8 år til faren. Jeg og storebroren skulle da se film, og når lillebror ringer meg for å si god natt, og hører at vi ser film, så spør han "mener du at storebror har fortjent det?" 

Og dette reagerer jeg på, for bare 1 time tidligere har barnefar spurt meg om det samme! (Årsaken til at storebror ikke "hadde fortjent" det var en krangel som hadde skjedd tidligere på dagen- men det var vi ferdige med da, og han hadde fått andre konsekvenser av meg for dette). 

Uansett, det jeg mener og føler er at far får barna mine til å stille spørsmål med mine avgjørelser som mor, og dermed min autoritet. Noe som igjen er med på å øke eventuelle konflikter.. 

Ja, jeg vet at det er jeg som mor som må fortjene denne respekten, men hvordan klarer jeg dette  når jeg føler barnefar motarbeider meg på dette området? Jeg føler han er med på å undergrave meg som mor, og lurer rett og slett på om jeg ER en dårlig mor? At jeg tar dårlige avgjørelser, og at jeg er for lite streng??

Jeg føler jeg er en snill mamma ja. En kjærlig mor. Konsekvent når det trengs. Jeg lar barna mine drikke max 0,5 l brus max 1 gang i uken, og da er det liksom ikke så nøye for meg om det er med eller uten sukker. (barnefar mener sukkerfri brus er fyfy!) Jeg lar barna mine se filmer, og om Eldstemann ønsker å se 12 års grense, og jeg mener det er trygt, så får han det! (samme gjør han hos pappaen, men ungen ringer aldri meg for å be om lov til dette). Jeg lar barna mine spille mer playstation her enn de får hos faren. Men vi er fortsatt ute på tur, aktiviteter, er sosiale, og gjør andre ting! (hos faren får de max 1 time, og jeg tenker at så lenge de oppfører seg- så hvorfor skal de ikke få spille mer- når de koser seg). 

Men jeg skal innrømme at jeg også har flere konflikter med spesielt eldste gutten, enn det jeg tror barnefar har. Gutten krangler mer med meg og forsøker å strekke grensene. Han kan være fryktelig ufin når han blir sint, kalle og rope til meg, og noen ganger har jeg måtte holde han slik at han bare skal høre etter, ikke ødelegge noe, ikke skade noe/noen, og/eller roe seg. Hos barnefar kan han også bli sint slik at han må holdes, men han blir ikke like sint, og strekker ikke grensene like mye der- så langt jeg vet. Men der er de også 2 voksne. 2 som kan stå sammen mot barnet når han begynner å diskutere, og ikke minst 1 ekstra voksen som kan avlede lillebroren når storebror blir sint.

Her er jeg alene. Av og til føler jeg meg litt som 1 mot 2 (begge barna). Jeg lurer på om det kanskje er derfor jeg er mindre streng. Men føler likevel jeg er konsekvent mot de begge to. 

Men nå lurer jeg på om det er flere konflikter her hos meg fordi jeg er en dårlig mamma, fordi jeg er for snill, for lite streng/ konsekvent, eller om barna mine ikke respekterer meg...? (men jeg føler jo at de gjør det også, bare at de respektere pappan mer på en måte..?) 

Huff, ble rotete dette innlegget. 

Til opplysning så har jeg søkt hjelp i form av Foreldreveiledning for å minske evt konflikter. 

Men ønsker som sagt tilbakemelding om jeg er helt ute å kjøre som mamma..

Anonymkode: cb40c...feb

Det rådet jeg fikk i lignende situasjon var å bli strengere. Si til barna at nå er dere hos mamma og da er det mamma sine regler. Vær tydelig på hva dine regler er, så de aldri trenger å lure. Spør de hvorfor så sier du at fordi mamma har bestemt det og her bestemmer mamma. 

Gutten din krangler nok mer med deg fordi du ikke er så tydelig på grensene. 

Du er nok mindre streng fordi du tror streng betyr noe negativt, men det jeg leser er at barna dine trenger at du er mer streng.

Hadde samme problem med en gutt her, jeg var ikke streng nok. Gutten utfordret alltid meg, jeg følte jeg måtte gi mer av meg selv og være snillere hele tiden. For da vil gutten være mer med mamman sin. Men det var motsatt, han trengte å ha alle regler mer klart. Og har de to hjem (som det er her) så blir det ustabilt med forskjellige regler. Og dine er såpas diffuse, mens pappa'n sine er ekstremt tydelige. Det blir ustabilt for de å forholde seg til det, reise fra å ha alt helt tydelig til å ha mindre tydelig. 

Anonymkode: 3b1a1...e61

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er en dårlig mamma, overhodet ikke. Det jeg tror er at dere har en totalt forskjellig tilnærming til foreldrerollen og da må det nesten bli mamma sitt opplegg hos mamma og pappa sitt opplegg hos pappa. Unger har ikke vondt av at det er dine regler hos deg og pappa sine regler hos han. Det må nesten bli sånn når dere er så forskjellige.

 

Anonymkode: b0c3e...a38

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bli MER streng som en annen bruker antyder over her, men du bør bli mer tydelig på de grensene og reglene du har! 

Anonymkode: 87d18...632

[Taffel]

Innlegget var ikke rotete, du er ingen dårlig mor, og stiller interessante problemstillinger som vi nok alle kan kjenne på. Gjør det slik som du gjør. Ditt hus, dine regler. Det kan virke som spesielt din eldste sønn har behov for at du er som du er, og ser ham, regimer med ufravikelige regler er ikke godt for barn med lopper i blodet.

[Ulrikke]

Du er ikke dårlig mamma i det hele tatt. Du er løsere og tar ting som det kommer, hos pappa er det regelstyrt omtrent alt man foretar seg tydeligvis. For eldste som da er vant til det kan det hende han føler han må teste deg for å finne ut hvor grensene går hos deg. 

Ingne av delene er "feil"! Det blir bare veldig forskjellig for barna. 

Jeg er definitivt mest lik deg TS, og ser ikke vitsen med å lage regler bare for å ha en regel... 

Sett deg ned med ungene en og en. Snakk om regler. Snakk om at du og pappa er ulike. Spør hva de liker med det pappa gjør og hva de liker med det du gjør. Bli enige om hvilke regler som skal være urokkelige og hvilke regler som kan flyte litt. Også må du si til eldste at hyl og skrik er noe du ikke tolererer. Møt ham på følelsen av at ting er forskjellig og at du skjønner det kan være vanskelig, men at du ikke finner deg i dne type oppførsel allikevel. Da må han bruke ord, også lover du å lytte til ham. 

Ikke så rart det blir kræsj med to såpass ulike foreldrestiler.... Vi e rulike hos oss også, vi bor sammen da, men da blir overgangen mer glidende enn når de fysisk bytter hjem. Snakk med barna dine og finn ut hvordan dere skal ha det. Du gjør ikke feil, dere er bare ulike! 

[AnonymBruker]

Jeg er enig med det enkelte her skriver om at dine grenser nok er mer utydelige enn fars og du slækker litt mer. 

Barna dine har ikke lært å forholde seg til to hjem. Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært skilt, men det kan være vanskelig uansett. Barna må forstå at når de er hos far, så gjelder reglene far setter. Hos deg, gjelder reglene du setter. 

Du er usikker på morsrollen, og grenser/regler du skal sette. Barn merker tvil utrolig godt, og jeg garanterer at de lukter lunta. Det gjør dem utrygge, og de vil utagere mer, teste grenser. For hvor står du egentlig?

Velg deg ut husregler og grenser, og stå ved dem. Spill på lag med far, men vær tydelig når han tråkker over streken du har satt - vær tydelig på dette også for barna. Vis at du ikke lar deg undergrave, for du er faktisk sjef i ditt eget hjem. 
Vil du slække, så gjør du det. Fortell barna det i forveien, at nå vil du gjøre noe ekstra stas bare fordi det er stas, f.eks film. Spør barna om film eller godteri eller hva annet som ikke er "på planen", så kan du godt si ja, men gjerne begrunne det med at det er en god idè, og det ville vært deilig med litt godteri eller en tur på kino. Det blir slækking på dine premisser,  også fra deres etterspørsel, og er ikke utydelig grense, en du "gir etter for" eller sånt noe. Du gir dem medbestemmelse, noe som er viktig. 
Får du da spørsmål om hvorvidt dere "fortjener" det (herregud, hvem sier sånt?!), så sier du selvfølgelig ja. Selvfølgelig har barna og du fortjent det. Dere vil ha det godt og finne på noe sammen, dere vil kose dere sammen. Så ja, dere fortjener det. Familietid er viktig, og riktig. Om far stiller spørsmål ved det, så vær så god, men du vil gi deg selv og barna en koselig tid kun fordi det er kos.

Desto mer jeg skriver, desto mer synes jeg denne mannen virkelig ufordragelig. 

Anonymkode: 7210a...a98

[AnonymBruker]

Det står om dette i A-magasinet nå. En litt annen situasjon da moren har noen traumer fra oppveksten, men likevel litt om grensesetting som er nyttig for alle.

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/QmgnGQ/moren-klarer-ikke-aa-si-nei-til-barna-det-kan-ha-en-god-forklaring-me

"Å si nei til barn er vanskelig nok for alle foreldre. Hvis du har opplevd å få dine egne grenser krenket, har du en enda vanskeligere jobb. Å sette grenser for andre krever at du tenker på deg selv som en person som det er verdt å ta vare på, og som har rett til å si ifra. For dypest sett handler grensesetting om selvfølelse.

Jeg tenker på selvfølelse som det å kjenne seg selv, ha et positivt og nyansert blikk på seg selv. Det er den ringen av selvfølgelighet som gjør at du tar plassen din i rommet. Selvfølelsen gjør deg tydeligere i andres øyne og hjelper deg med å manøvrere når noe er vanskelig. Med å be om hjelp når du trenger det, si nei takk til det du ikke ønsker, og ja takk til det du vil ha. Det er selvfølelsen som setter deg i stand til å si: «Hit, men ikke lenger.»"

(...)

"For når du vet hvor vondt livet kan være, vil du unngå absolutt alt som kan være vondt for barna – også ditt eget nei. Men det går jo ikke, for barnas mening er ofte ikke den klokeste i familien. Barna er nybegynnere i livet, de trenger veiledning og hjelp til å finne veien. Den voksnes evne til å si nei og til å ta vare på både seg selv og dem skaper en trygg barndom for dem."

Anonymkode: 076f8...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du trenger ikke bli MER streng som en annen bruker antyder over her, men du bør bli mer tydelig på de grensene og reglene du har! 

Anonymkode: 87d18...632

Slik jeg ser det så har hun ingen faste regler. 

Anonymkode: 3b1a1...e61

[Gjest Fnuggolina]

Det jeg leser utfra situasjonen du beskriver er en litt usunn streng tone hos far.

Regler er greit, men kommentarer fra barn som «føler du X fortjener det» om en hyggelig stund senere på dagen grunnet diskusjon tidligere?

Oppfører man seg sånn mot andre voksne og venner?

« Fortjener du at vi spiser middag sammen/sitter sammen i sofaen og har det greit når du var uenig med meg tidligere i dag»?

Sånn atferd når det blir i ytterkantene er kontrollerende og udmykende.

Jeg er for regler, men barn er altså ikke til å hundses rundt med som et rigid oppdragelsesprosjekt. 

Løsningen på dette er å ta en samtale med barn og far. Når voksne flytter fra hverandre, blir det litt forskjellig, og det kan være forvirrende. Men alle er ulike, og da blir det litt sånn. 

Dere som voksne prøver å avtale likt, men samtidig er det vanskelig å få 100% til - det skjønner du virker stressende og vanskelig å tilpasse seg. 

Om de ønsker flere regler hos deg så kan de gjerne komme med innspill, så kan dere 3 ha familiemøte å snakke om det sammen. 

Barna dine utfordrer nok ikke deg, de blir forvirrede av en veldig streng linje hos far.

Gutten hos far tok etter det språket fordi han ikke helt skjønner innholdet, men har hørt det bli brukt mye ovenfor straff/belønning. 

Jeg ville svart ærlig: det kan føles godt å gjøre seg fortjent til noe, men man gjør seg ikke fortjent til noe ved å skjule alle naturlige følelser hele tiden. Å bli irritert eller sint er like normalt som å bli glad. Det heter å være menneske, og så kan man ha det fint sammen selv om man var uenige tidligere på dagen. 

Det er fint å ta hensyn, men det må være lov å vise følelser uten å hele tiden få en slags straff.

Det samme synes jeg du skal invitere eksen med på å tilnærme seg litt mer på FVK. Kanskje dere kan ta et kurs sammen og bli enige om en middelvei på de store tingene?

[Gjest Smiley99]

Jeg vokste opp som skillmissebarn og da måtte vi finne oss i at det var forskjellige regler hos mor og far. Jeg mener at det er det som er rett og rimelig. Dere bor ikke sammen lengere og måtte ikke trenge å ha samme regler. Barna burde dessuten lære seg at det er forskjellige regler, akkurat som på skolen, barnehage og hos andre folk. Til syvende og sist så er det du som bestemmer reglene i ditt hjem.😃

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Slik jeg ser det så har hun ingen faste regler. 

Anonymkode: 3b1a1...e61

Hvorfor skal man ha faste regler utover praktiske ting som «ikke tegn på veggen»?

Vi har noen løse regler som går på normal høflighet - og vanlige ting man lærer som å rydde etter seg.

Kaller det ikke regel.

Jeg og mannen har ikke en lang rekke regler og ting vi må gjøre oss fortjent til, hvorfor skal barn det gjennom hele dagen? 🤷‍♀️

Faste rammer er trygt for barn. Noen barn trenger mer enn andre - forutsigbarhet osv. Men det er ikke det far driver med, han har litt mer den autoritære greia «bare fordi jeg sier det» på gang. 

[AnonymBruker]

Jeg synes faren høres i overkant streng ut. Når lillebror spør om storebroren har fortjent å se film, så er det en lærdom gutten har fått som ikke er sunn. Hva hadde storebror "fortjent" hjemme hos far da? Å måke snø imens resten av familien koser seg med film?

Det er viktig med konsekvente regler og grenser, og klare konsekvenser. Det hjelper når man blir voksen. Så du kan sikkert ha mye å hente på å være konsekvent med reglene du har (uten at du skal bli strengere). Men å leve livet etter et strengt regelverk kan også ødelegge. Det kan f.eks gi en usunn overdreven respekt (frykt) for autoritetspersoner, som gjør at man som voksen ikke klarer å sette grenser for seg selv. Er det lov å opponere, for disse barna? Hva skjer om grensene testes? Høres ut som far trenger veiledning.

Jeg kjenner jeg er skeptisk. Men jeg har ikke hele bildet, alt jeg kan råde deg til er å følge med. Ikke lur deg selv til å tro at fars oppførsel har noe med dine evner å gjøre, prøv å separer de to fra hverandre. Han setter ikke standarden. 

Anonymkode: 8ff7b...be7

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (2 minutter siden):

Hvorfor skal man ha faste regler utover praktiske ting som «ikke tegn på veggen»?

Vi har noen løse regler som går på normal høflighet - og vanlige ting man lærer som å rydde etter seg.

Kaller det ikke regel.

Jeg og mannen har ikke en lang rekke regler og ting vi må gjøre oss fortjent til, hvorfor skal barn det gjennom hele dagen? 🤷‍♀️

Faste rammer er trygt for barn. Noen barn trenger mer enn andre - forutsigbarhet osv. Men det er ikke det far driver med, han har litt mer den autoritære greia «bare fordi jeg sier det» på gang. 

Fordi at det gir trygghet for mange barn at de samme tingene gjelder hele tiden. 

Anonymkode: 3b1a1...e61

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi at det gir trygghet for mange barn at de samme tingene gjelder hele tiden. 

Anonymkode: 3b1a1...e61

Som i at fars regler om ikke en eneste slurk brus gjelder?

Neitakk for min del.

Det er umulig å tilnærme seg en enten rigid eller totalt anarki (noe hun ikke har). 

De samme tingene som gjelder gir ikke bare trygghet, det kan være banalt/urettferdig/kontrollerende osv.

Spørs hva regelen gjelder.

Noen har så mye regler at man føler seg dårlig av å være hjemme, og man mislykkes konstant.

Reglene må være logiske og fair. Og de voksne må også følge det. 

 

Endret 11. januar 2021 av Fnuggolina

[Khloe P.T]

Har bare lest HI og ut fra det høres du ut som en god mor. Det er far som høres ut som problemet her. Jeg tror far vil miste barnas respekt etter hvert og du kommer ut som den foreldren barna ønsker å være sammen med. Far virker alt for autoritær.