Skal jeg late som om jeg elsker ham?

[AnonymBruker]

Jeg er gift, har barn, vært sammen med mannen min i mange år. Vi har hatt problemer de siste årene - ikke egentlig relevant hva slags. Uansett så er jeg blitt usikker på om jeg elsker ham lenger. Det gir seg mest uttrykk ved at jeg ikke orker sex/nærhet og tenker MYE på skilsmisse og et nytt liv. Vi har gått i terapi både sammen og hver for oss, og jobbet med problemene våre lenge.

Det er mye jeg ikke er fornøyd med i ekteskapet, men jeg tenker det viktigste er å være sammen som en enhet for barnas skyld, selv om følelsene ikke er som de var. For meg hadde det vært optimalt å fungere som venner, foreldre og partnere. Mannen min ønsker nærhet, masse sex og at vi skal leve som kjærester. Ikke noe galt med det, men jeg sliter med å levere det han ønsker. Han går litt og venter på at jeg skal komme meg dit nå, men jeg tror ikke jeg klarer det.

Jeg er så redd for skilsmisse, usikker på egne vurderinger og følelser, redd for å angre, bekymret for barna, etc. Vurderer å late som bare for å holde på ekteskapet. Er usikker på hva som er hva. Elsker jeg ham egentlig, men har aversjon nå på grunn av alle kranglene våre? Eller er det over når jeg ikke orker verken sex eller nærhet?

Har noen vært i lignende situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: 3d248...09a

[AnonymBruker]

Hva legger du i å late som du elsker ham? Han skjønner vel hvor landet ligger hvis dere ikke har sex. 

Anonymkode: 595bd...dcc

[AnonymBruker]

Tror det er best å være ærlig med han om det. Si at du sliter litt med følelsene og at du ikke klarer å gi så mye nærhet akkurat nå som han ønsker. 

Anonymkode: ecff7...e21

[AnonymBruker]

Å leve i et forhold med mye krangler er ikke holdbart.

Anonymkode: a1518...526

[Katinka_]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tror det er best å være ærlig med han om det. Si at du sliter litt med følelsene og at du ikke klarer å gi så mye nærhet akkurat nå som han ønsker. 

Anonymkode: ecff7...e21

Ja, jeg sier også det. Men jeg sier at jeg elsker ham, men på grunn av mange krangler og sårende ting som er sagt fra ham (han blir veldig sint) så klarer jeg ikke den type nærhet nå. Det jeg håper er at en periode uten krangler, om vi klarer det, vil hjelpe - altså at jeg ser at han forandrer seg. 

[Katinka_]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Å leve i et forhold med mye krangler er ikke holdbart.

Anonymkode: a1518...526

Nei, og jeg har sagt at dersom den type krangel vi har hatt skjer igjen, så er det over. Man bare håper og håper at ting skal ordne seg og vips er det gått fem år....

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå. Jeg holdt ut i 4 år. Jeg kastet nesten opp hver gang han tok på meg. Vi hadde tre små barn, så det var vanskelig å gå. Vi hadde ikke sex på disse 4 årene. 
Jeg ble syk av det livet. Til slutt orket jeg ikke mer. Var livredd for hvordan jeg skulle klare meg alene. Livredd for hvordan det skulle gå med barna. 

Men endte med skilsmisse. Jeg har nå vært alene i 2,5 år. Og det er sååååå deilig! Kan endelig puste fritt. Være meg. Gjøre hva jeg vil. 

Det har gått fint med barna. Selvfølgelig har det vært trist. Og de har gått fra hus med hage til to leiligheter. Men bortsett fra det er alt bra. 

X-en og jeg samarbeider veldig godt. Vi bor 100 meter fra hverandre. Har barna 50/50. Vi feirer jul sammen og er sammen på bursdager. Og spiser innimellom middag hos hverandre. 

Selvfølgelig skulle barna ønske at ting var som før, og det tror jeg x-en også ønsker. Men jeg ble som sagt SYK av det livet. Og hadde fortsatt vært syk om jeg ikke tok grep. 

Anonymkode: 9f275...875

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har vært der du er nå. Jeg holdt ut i 4 år. Jeg kastet nesten opp hver gang han tok på meg. Vi hadde tre små barn, så det var vanskelig å gå. Vi hadde ikke sex på disse 4 årene. 
Jeg ble syk av det livet. Til slutt orket jeg ikke mer. Var livredd for hvordan jeg skulle klare meg alene. Livredd for hvordan det skulle gå med barna. 

Men endte med skilsmisse. Jeg har nå vært alene i 2,5 år. Og det er sååååå deilig! Kan endelig puste fritt. Være meg. Gjøre hva jeg vil. 

Det har gått fint med barna. Selvfølgelig har det vært trist. Og de har gått fra hus med hage til to leiligheter. Men bortsett fra det er alt bra. 

X-en og jeg samarbeider veldig godt. Vi bor 100 meter fra hverandre. Har barna 50/50. Vi feirer jul sammen og er sammen på bursdager. Og spiser innimellom middag hos hverandre. 

Selvfølgelig skulle barna ønske at ting var som før, og det tror jeg x-en også ønsker. Men jeg ble som sagt SYK av det livet. Og hadde fortsatt vært syk om jeg ikke tok grep. 

Anonymkode: 9f275...875

TAKK! Huff, det er så trist. Alt ville vært så fint om jeg bare hadde fått det til. Men når jeg tenker sånn må jeg huske hva som er årsaken til at det er blitt sånn. 

Anonymkode: 3d248...09a

[AnonymBruker]

Jeg lever i et slikt forhold. Jeg bryr meg om han, men elsker han ikke, vi bor i lag men det er alt. Har pliktsex en gang i blant, men deler ikke soverom. Han er blitt en venn og vi venter med å flytte fra hverandre til barna er blitt voksne (tenåringer nå). Årsak til at det er blitt sånn er at han var utro for noen år siden.

Anonymkode: 3a792...e80

[Nymerïa]

Katinka_ skrev (11 minutter siden):

Ja, jeg sier også det. Men jeg sier at jeg elsker ham, men på grunn av mange krangler og sårende ting som er sagt fra ham (han blir veldig sint) så klarer jeg ikke den type nærhet nå. Det jeg håper er at en periode uten krangler, om vi klarer det, vil hjelpe - altså at jeg ser at han forandrer seg. 

Å basere seg på at noen andre skal forandre seg er etter min erfaring en dårlig plan.

Innser han selv at han har et sinneproblem?

[Taffel]

Når du ikke orker sex og nærhet, så går du. Det er jævlig å bo sammen med noen som ikke vil at du skal ta på dem, klemme dem eller er interessert i deg sexuelt. Start prossesen, det er jævlig å skilles, men det er enda verre å bo med noen som ikke har følelser. 

[AnonymBruker]

Taffel skrev (2 timer siden):

Når du ikke orker sex og nærhet, så går du. Det er jævlig å bo sammen med noen som ikke vil at du skal ta på dem, klemme dem eller er interessert i deg sexuelt. Start prossesen, det er jævlig å skilles, men det er enda verre å bo med noen som ikke har følelser. 

Dette. Det er et mareritt, rett og slett.

Anonymkode: 42677...b4a

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært i et forhold med mye kjefting og utfrysing. Og så når kvelden kom, så skulle jeg liksom skru på kåthetsbryteren. Selv om jeg ikke visste når jeg kom fra badet om vi overhodet var på talefot. Utrolig utmattende, og når man er i en konstant stresstilværelse og griner på vei hjem fra jobb fordi man ikke vet hvilket humør som venter en, så har man ikke overskudd til å bli kåt. Da er man i en slags overlevelsesmodus.

Han klagde stadig vekk på det kjipe sexlivet vårt (vi hadde 1-3 ganger i uken, men kan godt hende at han merket at jeg ikke var helt med), og jeg prøvde å forklare han at jeg mistet lysten når han var så mye sint. Den forklaringen ble bare avvist, siden han selvsagt aldri var sint i følge han selv. Jeg følte meg stuck i forholdet, og så ikke noe vei ut. Jeg ville vel egentlig ikke ut heller. Innså ikke at forholdet var ødeleggende. Så jeg lot som jeg var kåt så ofte som mulig, og prøvde å holde ca annenhver dag, så jeg kunne legge meg til å sove natten etter.

Vi hadde det jo fint av og til. Noe som ga meg håp om at det kunne bli bra. Om jeg skjerpet meg 😛 Heldigvis fant han seg ei annen og dumpet meg. Det var en stor vekkelse for meg! Drit i hvem sin feil det er! Ingen skal ha det sånn! Og jeg kan jo ikke vente på at andre skal fikse livet mitt!! Jeg følte meg så fri når det ble slutt! I starten var jeg helt fortvilet, selvsagt. Men når jeg hadde kommet meg ovenpå. Noen uker senere. Energien kom strømmende, jeg sov som et barn! Jeg sang i bilen i stedet for å grine!

Anonymkode: 3dc7d...7b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lever i et slikt forhold. Jeg bryr meg om han, men elsker han ikke, vi bor i lag men det er alt. Har pliktsex en gang i blant, men deler ikke soverom. Han er blitt en venn og vi venter med å flytte fra hverandre til barna er blitt voksne (tenåringer nå). Årsak til at det er blitt sånn er at han var utro for noen år siden.

Anonymkode: 3a792...e80

Kutt ut pliktsexen. Det er både skadelig og fullstendig unødvendig. Sannsynligvis vil dere også komme bedre overens og samarbeide bedre om dere begge er på det rene med hva slags samliv dere har valgt å leve i.
Sett dere heller ned og diskutér dere frem til en avtale om hvordan dere kan date andre mennesker. Bli enige om felles kjøreregler. Diskutér ulike mulige utfall og problemer som kan oppstå, og bli enige om løsning.

Anonymkode: d68f4...a17

[Gjest AthenaRavenLuna]

Nei, det er bare slemt. 

[AnonymBruker]

I og med at dere har vært i terapi, og det ikke ser ut som har gjort noe nytte for seg, vil jeg faktisk si at det er bedre at dere avslutter forholdet. Det er da for alle sin del.

Selv om dere ikke er gift eller bor sammen, kan dere fungere som gode foreldre. Kanskje til og med bedre uten hverandre.

Anonymkode: 21ede...4ff

[AnonymBruker]

Ikke vær redd for å være alene. Hvis du er lei og har tenkt grundig gjennom dette, så er det stor sannsynlighet for at du får det bedre alene. Du slipper sexmaset, du slipper å late som. Du kan være deg selv igjen, og du kan fokusere på barna. 

Barna klarer seg. Og når de blir større vil de forstå at dere har det bedre uten hverandre, uavhengig av om dere finner nye eller ikke. Det er bedre å klare å gå fra hverandre som venner, enn å vente til det blir enda verre.

Slutt å ha sex bare fordi du føler du må i alle fall, det kommer ikke noe godt ut av det.

Anonymkode: 4a7ed...10d

[Aragorn ll Elessar]

Kvinner som deg gjør meg ufattelig glad for at jeg har valgt å være singel.

[Gjest Alterego666]

Sånn rent praktisk, TS: 

Hvordan tenker du å fake kjærlighet og intimitet etter mange år i et forhold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er gift, har barn, vært sammen med mannen min i mange år. Vi har hatt problemer de siste årene - ikke egentlig relevant hva slags. Uansett så er jeg blitt usikker på om jeg elsker ham lenger. Det gir seg mest uttrykk ved at jeg ikke orker sex/nærhet og tenker MYE på skilsmisse og et nytt liv. Vi har gått i terapi både sammen og hver for oss, og jobbet med problemene våre lenge.

Det er mye jeg ikke er fornøyd med i ekteskapet, men jeg tenker det viktigste er å være sammen som en enhet for barnas skyld, selv om følelsene ikke er som de var. For meg hadde det vært optimalt å fungere som venner, foreldre og partnere. Mannen min ønsker nærhet, masse sex og at vi skal leve som kjærester. Ikke noe galt med det, men jeg sliter med å levere det han ønsker. Han går litt og venter på at jeg skal komme meg dit nå, men jeg tror ikke jeg klarer det.

Jeg er så redd for skilsmisse, usikker på egne vurderinger og følelser, redd for å angre, bekymret for barna, etc. Vurderer å late som bare for å holde på ekteskapet. Er usikker på hva som er hva. Elsker jeg ham egentlig, men har aversjon nå på grunn av alle kranglene våre? Eller er det over når jeg ikke orker verken sex eller nærhet?

Har noen vært i lignende situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: 3d248...09a

Hei Ts!

Jeg er i lignende situasjon som deg, det er søren meg ikke lett. Tenker daglig på hva jeg skal gjøre. Vi har hatt praten her flere ganger men han holder igjen. Jeg føler meg kvelt bare han legger seg i sengen, han prøver så hardt. Jeg har også hatt mye plikt sex og har savnet og ville bli kåt /være intim på egne premisser. jeg har ingen problemer med lyst generelt, men ordner da opp på egen hånd. 🙈😅Angst kulen bare vokser for hver dag.  Det er kun pga barns og litt min usikkerhet at vi fortsatt er sammen. Han vill bli og vill ikke avslutte trodd jeg har vært ærlig med han lenge nå. 

Vi har vært sammen i 19 år. 2 barn på barne skolen. 

Forstår virkelig at dette ikke er lett, men vi må også kunne tenke på oss selv. ❤️

Min vet at jeg ikke elsker han mer ,jeg har vært ærlig med den.

 

Anonymkode: ae7cc...7aa