Klarer ikke å snakke om følelser og vanskelige ting med mannen min:(

[AnonymBruker]

Han er verdens snilleste mann, men jeg er så redd for at han skal like meg mindre/skamme seg over meg om jeg forteller om vanskelige ting jeg tenker på. Har hatt det sånn siden barndommen, er redd folk skal bli sinte på meg hvis jeg snakker om følelsene mine. Spesielt hvis det er noe jeg bekymrer meg for eller er engstelig for. 
 

Tips til hvordan jeg kan åpne meg mer? Får kroppslig ubehag før jeg evt skal ta opp noe, uansett hvem det er. 

Anonymkode: bce5b...da9

[Pantoten]

Har du prøvd å skrive disse tankene ned? Enten for å ha et "manus" til samtalen, eller at han kan få lese det og så snakker dere om det, eller bare for å rydde litt i tankene før du tar det opp.

[AnonymBruker]

Pantoten skrev (Akkurat nå):

Har du prøvd å skrive disse tankene ned? Enten for å ha et "manus" til samtalen, eller at han kan få lese det og så snakker dere om det, eller bare for å rydde litt i tankene før du tar det opp.

 Nei, er så redd for at noen skal finne det jeg evt skriver. Føler meg så barnslig om jeg må skrive det ned for så å la ham lese det. Skulle ønske jeg bare kunne snakke om alt uten å skamme meg over meg selv. Jeg er så selvkritisk. 

Anonymkode: bce5b...da9

[Pantoten]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

 Nei, er så redd for at noen skal finne det jeg evt skriver. Føler meg så barnslig om jeg må skrive det ned for så å la ham lese det. Skulle ønske jeg bare kunne snakke om alt uten å skamme meg over meg selv. Jeg er så selvkritisk. 

Anonymkode: bce5b...da9

Du trenger jo ikke ta vare på det, du kan brenne det rett etterpå om så var  Eller skrive på pc og slette etterpå. 

 Jeg skriver ofte ned tankene mine for å sortere hvis det er en stor greie jeg vil ta opp. Synes ikke det er barnslig, ser på det som en forberedelse slik at jeg vet at jeg får sagt det som er viktig for meg å få fram. Synes også det er lettere å formulere meg hvis jeg kan skrive det i ro og mak, istedetfor en prat ansikt til ansikt for da har jeg ikke tid. Jeg gruer meg ofte til å ta opp ting, men det føles verre å bare la ting ligge og gnage. 

Hvordan er det med mannen din da, hvordan tar han opp ting? Går det an å øve deg på å ta opp småting?

[AnonymBruker]

Du har nok ting fra barndommen du burde bearbeide. Har du prøvd noen form for terapi? 

Det er mulig å endre på gamle lærte mønstre fra barndommen, men det krever endel jobb og tid. 

Les om Nevroplastisitet. 

Anonymkode: ef65b...381

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i det du skriver! Det er veldig vanskelig når man egentlig vil klare å snakke om ting, men det hele bare stopper opp og hodet blir tomt. Alle setningene man «øvde på» inne i hodet bare forsvinner sekundet før man åpner munnen.

Jeg har også alltid vært sånn. Slitt med angst i perioder av livet, men måtte bli voksen for å forstå at jeg faktisk hadde en del angst i oppveksten. Turte/klarte aldri å fortelle om følelsene da heller.

i voksen alder har jeg vært i et forhold der kommunikasjon var ikke eksisterende. Jeg klarte ikke, og ønsket heller ikke å snakke med kjæresten om tanker og følelser av ulike årsaker. 
Har nå en annen kjæreste som er stikk motsatt av meg, som ønsker å snakke om alt, og det har vært utfordrende for forholdet. Men jeg har faktisk klart å åpne meg, litt. Vi sees ikke hver dag pga arbeidsforhold, så vi sender en del sms, og for meg har det vært lettere å skrive det som plager meg enn når jeg snakker. Føler meg litt barnslig som må ty til sms for å lufte tanker og følelser, men det er bedre enn ikke noe. Og det har faktisk blitt lettere å snakke videre om temaene når vi har truffet hverandre igjen også. 
 

Kan du ikke prøve å fortelle mannen din akkurat det du skriver over her? At du synes det er vanskelig å snakke om følelser og ting som plager deg selv om du har lyst? Det er også en måte å åpne litt opp på. Kan jo hende han vet det for lenge siden, men det kan være første skrittet å åpne litt opp på ved å si det høyt med egen stemme.

Anonymkode: 5be36...2a7

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg at du til slutt åpner deg. Jeg fikk nok av en partner som deg, som forhåndsdømte meg til at jeg ikke ville like ham og være glad i ham, og han stengte meg ute i årevis. Så ikke sine behov og ikke mine, til slutt gikk jeg og da var det ikke måte på hvordan han skulle endre seg. 

 

Du MÅ åpne opp og innse hva fu sitter med, kommunisere med partner og psykolog, ellers ødelegger du nærheten. Du har jo allerede stengt ham ute fordi DU tror han ikke tåler å høre det, han har ikke en gang sagt eller gjort noe. Dette er ditt ansvar.

Anonymkode: c03a0...e7f

[AnonymBruker]

Du lurer på hvordan du skal åpne deg mer for han.

Nå har du åpnet deg for oss på KG! Da er du ett skritt på vei! Godt jobbet!

Du har også innsett at frykten din ikke er pga noe mannen din har gjort / gjør, men at dette er frykt du har tatt med deg (inni deg) fra barndommen. Godt jobbet!

Kanskje du kan skrive til han på SnapChat? Si at du ønsker å snakke med han om noe, men at du vil skrive til han først fordi det er lettere for deg. Gjerne mens dere sitter sammen i sofaen. Så kan dere snakke videre om det når han har fått lest det du har å si uten avbrytelser

Har ikke erfaring med terapi, men om det ikke blir bedre av at dere får snakket sammen, så er det sikkert ikke en dum ide.

Kjempeflott at du tar tak, og åpner deg! Et anonymt forum er en god start ❤️ 

Anonymkode: 8d1f7...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 Nei, er så redd for at noen skal finne det jeg evt skriver. Føler meg så barnslig om jeg må skrive det ned for så å la ham lese det. Skulle ønske jeg bare kunne snakke om alt uten å skamme meg over meg selv. Jeg er så selvkritisk. 

Anonymkode: bce5b...da9

Det er overhodet ikke barnslig eller noe å skamme seg over. Det er fullt forståelig at du synes det er vanskelig å åpne deg og vise deg sårbar. Å skrive brev om vanskelige ting er faktisk en mye brukt metode innen parterapi, og faktisk også innen individuell terapi. Anbefaler deg å forsøke å skrive et slikt brev. Kanskje vil du kjenne på at du våger å gi det til mannen din, og kanskje kjenner du at du ikke er klar for det enda, men da har du i det minste fått satt ord på de tankene og følelsene du har og det er en viktig øvelse.
I parterapien avtaler mange par at de skal holde all kommunikasjon om vanskelige ting skriftlig, dvs. at de ikke skal snakke om det som taes opp i brevs form. En annen regel mange par avtaler er at man heller ikke skal mase om å få svar, men akseptere at den andre kanskje trenger ekstra tid til å fordøye brevet og tenke nøye gjennom hva han/hun vil svare. Alle par kan lage sine egne regler alt etter som hva som passer for dere.

Når det gjelder det at du er redd for at mannen din ikke vil ta deg imot på den måten du trenger, anbefaler jeg deg å tenke nøye gjennom hvordan du ønsker å bli møtt, hvordan du absolutt ikke ønsker å bli møtt, og hvordan du tror at du faktisk vil bli møtt. Snakk gjerne med mannen din om hvordan du ønsker, eller ikke ønsker, å bli møtt. Si til ham hva du trenger i situasjoner der du viser deg sårbar (f.eks. en klem, at du trenger alenetid, at dere er sammen men ikke prater sammen osv.). Lag en liten plan dere to, kanskje vil det gjøre det bittelitt mindre skummelt for deg.

 

Anonymkode: c651f...056

[AnonymBruker]

Takk for svar❤️
 Det verste er at jeg skammer meg sånn over meg selv, skulle ønske jeg var normal uten feil og mangler. Føler jeg skuffer han om jeg åpner meg, vil bare at alt skal være som det er nå, god stemning. Er så lykkelig nå at jeg er livredd for å ødelegge noe!!😳

Anonymkode: bce5b...da9

[AnonymBruker]

Hvorfor MÅ du åpne deg om vanskelige ting, da? Kan du ikke ta opp de tingene med en profesjonell hjelper, og så la ekteskap være ekteskap? Det er ikke slik at man i et forhold må kunne snakke om absolutt alt, noen ting er det mye bedre å holde for seg selv eller ta opp med andre enn ektefellen. Jeg vet at mange er uenige med meg her, men tenk litt over det jeg skriver. Er det slik at du vil åpne deg for ham fordi du føler at det er forventet, eller fordi du genuint ønsker det selv? 

Anonymkode: 69841...996

[AnonymBruker]

Hva med å begynne med å fortelle at dette er noe du synes er vanskelig, men ønsker å øve deg på over tid?

Anonymkode: 02d50...9a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar❤️
 Det verste er at jeg skammer meg sånn over meg selv, skulle ønske jeg var normal uten feil og mangler. Føler jeg skuffer han om jeg åpner meg, vil bare at alt skal være som det er nå, god stemning. Er så lykkelig nå at jeg er livredd for å ødelegge noe!!😳

Anonymkode: bce5b...da9

Men kjære deg, hvis du var helt uten småfeil og utfordringer, ville du ikke vært normal. Vi har alle sammen uvaner, stygge personlighetstrekk, ting vi synes er vanskelige og situasjoner hvor vi har oppført oss dårlig. Det er helt normalt og menneskelig. Til og med kongen og dronningen, idrettstalenter, popstjerner, foreldrene dine, sjefen din, fastlegen din og hun som sitter i kassa i nærbutikken har ting i livet sitt som de synes er vanskelig eller har opplevd situasjoner som de taklet dårlig. Det er det som er livet, å jobbe seg gjennom ting som er vanskelig og så få det bedre når man lykkes og kommer ut på andre siden. 
Til og med mannen din har vel noen småfeil eller uvaner? Det finnes helt sikkert ting han synes er sårbart og litt vanskelig å snakke om? Men dere har likevel klart å snakke om det på en god måte, og så kjent etterpå at dere som par har kommet nærere hverandre og har kommet styrket ut av det?

Anonymkode: c651f...056

[lillevill]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

 Nei, er så redd for at noen skal finne det jeg evt skriver. Føler meg så barnslig om jeg må skrive det ned for så å la ham lese det. Skulle ønske jeg bare kunne snakke om alt uten å skamme meg over meg selv. Jeg er så selvkritisk. 

Anonymkode: bce5b...da9

Du må bare starte å fortelle.