Sliter med å snakke med barn - tips?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så veldig vant til barn.. ingen av mine nærmeste venner eller slektninger har barn, så jeg har liksom ingen erfaring med barn. Det hender jeg møter bekjente som har små barn, og da synes jeg det er skikkelig vanskelig å forholde meg til barna.

Jeg ser jo de som er flinke med barn; ler og tuller, snakker på barnets nivå osv. Men om jeg skal snakke/oppføre meg på samme måte så kjenner jeg bare at «dette er ikke meg». Det blir liksom så tilgjort og kleint. Det er spesielt vanskelig hvis foreldrene er rundt - noe lettere om jeg er alene med barnet. Det er ikke det at jeg ikke liker barn! Jeg er bare svært usikker på hvordan man prater og oppfører seg rundt de..

Dette gjelder egentlig barn i alle aldre. Nyfødte og småbarn som ikke er begynt å snakke eller gå enda går liksom fint, men med en gang de begynner å krabbe rundt og snakke litt, så sliter jeg. Når barnet kommer opp i sen barneskole eller i ungdomsskolealder går det også helt fint.

Jeg og mannen min har utrolig lyst på barn selv en dag, så dette er noe jeg tenker mye på. Jeg må jo «lære meg» å forholde meg til barn før jeg selv kan tenke på å få de? Eller er dette noe som kommer mer av seg selv når man blir foreldre selv?

Flere som føler det som meg, eller som har følt det tidligere? Og som har tips til hvordan bli mer komfortabel rundt barn?? Jeg føler jeg er så alene om dette..

Anonymkode: 8d587...b89

[Nidarosen]

Er samme sorten selv. Syns det er fryktelig vanskelig å forholde meg til fleste barn... MEN, syns faktisk det er litt lettere med tantebarnet. Er fortsatt redd for å gjøre ting feil osv. men det føles litt mer naturlig å snakke med en unge når man kjenner dem bedre. Tror også egne barn blir noe helt annet igjen. Der er du jo med dem fra starten av og det kommer nok mye mer naturlig enn de du kun møter nå og da.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg og mannen min har utrolig lyst på barn selv en dag, så dette er noe jeg tenker mye på. Jeg må jo «lære meg» å forholde meg til barn før jeg selv kan tenke på å få de? 

Anonymkode: 8d587...b89

Når du får barn kommer det å snakke med/til barnet til å komme helt naturlig. 
Jeg hadde fått to døtre og så skulle jeg få en sønn. Jeg fikk nesten panikk for jeg viste ingenting om hvordan det var å ha en gutt eller være en og hvordan de tenkte og følte. Men så ble han født. Og det å være hans mamma ble den naturligste ting i verden. 

Anonymkode: 6a321...58c

[Anonymburker]

Det blir nok helt naturlig når du får egne barn. Ikke noe å bekymre seg over 😉

Her er det motsatt. Syns det er mye lettere å snakke med barn enn mange voksne.

Endret 9. januar 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

Tenker det holder å være seg selv jeg ts. Man må ikke tulle og tøyse med de hele tiden. Tror også de har godt av å se at alle er forskjellige. Det viktigste tror jeg at du viser de respekt, omsorg og er hyggelig og vennlig mot de, så går det seg nok til. Hvis det var et godt nok svar til deg😅 

Jeg jobber med barn fra 10- 15 år og jeg tror de også setter pris på at man bare er naturlig, ikke gjøre seg til. 🤗

Anonymkode: 3bc0a...2ba

[AnonymBruker]

Og være undrende og lytte til de - glemte jeg å ta med😄 Det kommer til å gå seg fint til, det er jeg helt sikker på 🤗

Anonymkode: 3bc0a...2ba

[AnonymBruker]

Om det er noe trøst, jeg holdet meg unna alt og alle med barn helt til jeg selv plutselig fikk et barn i en alder av 30 år. Det har kommet seg med å snakke med barn for å si det sånn. Jeg måtte også lære meg alt, har lest mye på nett om oppdragelse og slikt som har hjulpet meg å være bevisst min stilling i forhold til barnet. Instinkt er faktisk undervurdert

Det går seg til skal du se

Anonymkode: 35c74...737

[AnonymBruker]

Ofte kan man gjenta det barnet selv sier om det er et lite barn 1-3 år. Om barnet kommer til deg og sier "se ball" så kan du svare med " ja har du funnet ballen/ så fin ball du har/ skal vi trille ball?" Gjenta mye. Litt eldre 3-5 år kan su snakke om helt vanlige ting. Bare bruke et litt enklere språk. Bruke været som eksempel " liker du å hoppe i dammen når det regner?" I stede for at " ja nå skal det jammen komme mye nedbør fremover ". Spør de hva de liker, ikke liker. Hva gjør de på i barnehagen/skolen. Og responder på svarene. Klarer du få spørsmål frem og tilbake 2-3 ganger så løsner det ofte og samtalen er i gang. Øvelse gjør mester sies det. Dette var veldig konkrete tips, men ofte er dette ting som går seg til av seg selv med egne barn og etterhvert som du blir kjent med andre barn.

Anonymkode: 31d2f...768

[Fiffig]

Jeg var ukomfortabel da jeg var yngre, men så dukka det opp flere småbarn i nær familie, og da måtte jeg jo forholde meg til dem. Nå synes jeg det er uproblematisk. Barn er forskjellige også. Det er viktig å huske. Det er enkelte man har lettere for å skape bånd med enn andre. Og jeg har sett folk som ikke er spesielt flinke med andres barn, være helt naturlige med sine egne. Man er jo tett på hele veien. Det er noe annet. 

[Snabeltann]

Var også som deg, helt til jeg begynte på lærerskolen og skulle ut i praksis. Da kom det bare plutselig naturlig. med egne barn kommer det plutselig! Ingen bekymringer

[AnonymBruker]

Takk alle sammen for positive svar! Dette gjorde veldig godt å høre❤️ Jeg har liksom håpet at noen i nær omgangskrets snart skulle få barn, sånn at jeg på en måte fikk «øve» før vi selv blir klar - men det ser liksom ikke ut til at noen har planer om dette i nær fremtid..

Jeg har jo tenkt at dette nok er noe som kommer av seg selv når jeg blir mor eller tante, men er godt å få det bekreftet. 

Det er litt rart egentlig, for jeg er utrolig flink med dyr, og har ingen problemer med å snakke med de slik andre egentlig snakker til barn. Men med en gang det er et barn så blir det rart liksom!

Veldig fint med konkrete tips også, så tusen takk for det AB..768!❤️

Anonymkode: 8d587...b89

[AnonymBruker]

Jeg er superdårlig på å snakke med barn, det er så er rart. Ikke noe flink til småsnakk med voksne heller forsåvidt. Superkleint å treffe venninners barn og tantebarn og barna som går i barnehage med mitt barn og barn som leker med mitt barn . Blir sånn "jaja, der er du, hehe". Jeg har altså barn selv, og det er jo som andre sier noe helt annet enn å prate med "ukjente" der jeg føler jeg må si noe. 

Jeg jobbet en periode i barnehage og det var lettere, for unger i barnehage er så vant til å prate med voksne som jobber der og snakker i vei, så det holder liksom å svare. Så kanskje det er et lurt triks egentlig, bare vent til ungene snakker til deg, og i mellomtiden bare "være deg". Ofte kommer barn bort og lurer på hva du gjør om du er litt mystisk og da går det lettere. Litt som med katter, barn liker også ofte de som ikke prøver så hardt. 

 

 

 

Anonymkode: a8d68...644

[AnonymBruker]

Jeg var helt lik som deg TS. Hadde ingen interesse av barn til og med, viste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til barn, snakke med barn, hadde aldri holdt en baby en gang før jeg holdte mitt første barn for første gang. Men jeg har aldri hatt vansker med å forholde meg til, snakke med eller tilknytning til mine egne barn. Det gikk på pur instinkt fra første sekund i livet deres. 

Når barna vokser danner de etter hvert vennskap, og man blir pent nødt til å kunne forholde seg til andre barn også. Herregud så mye jeg har lært. Tidvis kan det føles litt kunstig av og til fremdeles, men nå har jeg ingen problem å snakke med barn i alle alder. Det har vært en læringsprosess selvfølgelig, men det har også kommet mer naturlig. Jeg har til og med jobbet litt i barnehage, og omskolerer meg til å jobbe med barn i skolen. Nå syns jeg det er lettere å snakke med og danne relasjoner med barn enn med voksne. 

Dette er nok ingenting å bekymre seg for TS. Ingen grunn til bekymring ovenfor egne barn hvert fall! 

Anonymkode: 08e87...cc7

[AnonymBruker]

Har det likt som deg ts, og var ærlig om det til en venninne med barn. Hun sa: snakk slik som du snakker til hunden din. Det funket😂

Anonymkode: 3fff8...995

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er superdårlig på å snakke med barn, det er så er rart. Ikke noe flink til småsnakk med voksne heller forsåvidt. Superkleint å treffe venninners barn og tantebarn og barna som går i barnehage med mitt barn og barn som leker med mitt barn . Blir sånn "jaja, der er du, hehe". Jeg har altså barn selv, og det er jo som andre sier noe helt annet enn å prate med "ukjente" der jeg føler jeg må si noe. 

Jeg jobbet en periode i barnehage og det var lettere, for unger i barnehage er så vant til å prate med voksne som jobber der og snakker i vei, så det holder liksom å svare. Så kanskje det er et lurt triks egentlig, bare vent til ungene snakker til deg, og i mellomtiden bare "være deg". Ofte kommer barn bort og lurer på hva du gjør om du er litt mystisk og da går det lettere. Litt som med katter, barn liker også ofte de som ikke prøver så hardt. 

 

 

 

Anonymkode: a8d68...644

Kjenner meg igjen der. Eldste barnet nærmer seg 11 år, og jeg synes det er like (ikke nødvendigvis vanskelig lenger, men) rart å prate med andre barn. Mine selv har aldri vært noe problem.

Men har funnet ut at det er pga jeg har lavt selvbilde.

Anonymkode: f4bc4...59b

[Thea82]

Jeg har alltid hatt det helt som deg, i tillegg til at jeg ikke engang har vært interessert i barn. Med min egen jente (snart 5 måneder) er alt helt annerledes, så det ville jeg virkelig ikke tenkt på om jeg var deg. Jeg snakker til barn som om de var voksne, ingen baby språk eller tull. Det fungerer fint. Men super til andres barn blir jeg bare aldri. 

[AnonymBruker]

Har hatt litt samme problemet selv. Jeg har alltid vært veldig glad i barn og ganske god på å snakke med dem, men syntes det var vanskelig om det var andre voksne rundt. Kanskje det er det med at mange ofte forandrer stemmen når de snakker med småbarn, snakker et slags babyspråk? Har aldri hatt problemer med det når det kommer til mitt eget barn, og med årene er det lettere med andres barn også. Jeg snakker ikke barnespråk, men helt vanlig. 

Anonymkode: b7d55...03d

[Gakkepus]

Nå har jeg ikke lest gjennom tråden, men kan svare på spørsmålet ditt. 

Jeg er ikke flink med barn heller, men med barnet mitt er det en hel annen verden, og det tror jeg holder. Aldri har jeg vært spesielt glad i andres barn heller, men syns nå jeg er en god og omsorgsfull mamma som dekker barnets behov. 

 

 

[Raven.Writingdesk]

Du har vel vært på bar og snakket med fulle folk?
Ikke nødvendigvis så langt unna enkelte samtaler du kan ha med barn.

Med det mener jeg at de minst dømmende mennesker er barn. De finner det aller meste morsomt og livet er en lek. 
 

Du kan si hva som helst og de vil neppe se ned på deg, være kritisk eller tenke noe stygt om deg.
 

De er det letteste publikummet du kan ha til å fortelle tørre vitser og dårlige gåter. Så lenge du gjør det med smil og Glimt i øyet.

De er også naivt hengiven, og møter stort sett alle mennesker under premisset av at andre voksne er snille og greie.

Du har så klart sjenerte barn som er mer skeptisk, min erfaring er dog at dette varer sjeldent lenge, de trenger bare å bli «husvarm» så går samtalen lett.

Så hva kan du gjøre? 

1.) Slapp av!

2.) Vis interesse: «hvor gammel er du, hvilket klassetrinn går du i»? Evnt: «hvilken barnehage går du på»? Og «hva liker du best med skolen/bhg»? «Hva leker du og vennene dine med»? - dette kan holde gående en samtale med et barn i dagesvis.  

3.) Gi av deg selv. Ikke vær redd for å dumme deg ut for den eneste som tar deg høytidelig er du selv. 
 

4.) Lytt. Når du først har fått igang samtalen så er de fleste barn naturlige ledere. Vi er alle narsissistiske som barn. Om noen makter/ønsker å høre på dem kan de snakke om seg selv, sine interesser og sine ting i det uendelige.

5.) Ikke vær dømmende. Har barnet først åpnet seg så bruk muligheten til å bygge tillit fremfor å være kritisk, men:

6.) Det er greit å sette grenser. Du er fortsatt den voksne, selv om du forsøker å etablere et vennskap med barnet så husk at grenser skaper trygghet og barn er avhengig av dem for å rettledes og føle seg rammet inn.

Lykke til  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er ikke så veldig vant til barn.. ingen av mine nærmeste venner eller slektninger har barn, så jeg har liksom ingen erfaring med barn. Det hender jeg møter bekjente som har små barn, og da synes jeg det er skikkelig vanskelig å forholde meg til barna.

Jeg ser jo de som er flinke med barn; ler og tuller, snakker på barnets nivå osv. Men om jeg skal snakke/oppføre meg på samme måte så kjenner jeg bare at «dette er ikke meg». Det blir liksom så tilgjort og kleint. Det er spesielt vanskelig hvis foreldrene er rundt - noe lettere om jeg er alene med barnet. Det er ikke det at jeg ikke liker barn! Jeg er bare svært usikker på hvordan man prater og oppfører seg rundt de..

Dette gjelder egentlig barn i alle aldre. Nyfødte og småbarn som ikke er begynt å snakke eller gå enda går liksom fint, men med en gang de begynner å krabbe rundt og snakke litt, så sliter jeg. Når barnet kommer opp i sen barneskole eller i ungdomsskolealder går det også helt fint.

Jeg og mannen min har utrolig lyst på barn selv en dag, så dette er noe jeg tenker mye på. Jeg må jo «lære meg» å forholde meg til barn før jeg selv kan tenke på å få de? Eller er dette noe som kommer mer av seg selv når man blir foreldre selv?

Flere som føler det som meg, eller som har følt det tidligere? Og som har tips til hvordan bli mer komfortabel rundt barn?? Jeg føler jeg er så alene om dette..

Anonymkode: 8d587...b89

Vet om flere som aldri har omgås barn, egentlig ikke hatt interesse for andres barn, men som har vært supre foreldre selv. Et par av de sier fortsatt at de ikke har interesse for andres barn. 

Anonymkode: 773db...ede