Hva skal til for at du snakker med ande foreldre ved konflikter?

[AnonymBruker]

Hvor alvorlig er en konflikt eller en oppstått situasjon mellom ditt og et annen barn før du tar kontakt med foreldrene?

Kjenner jeg er veldig usikker på om det datteren vår opplever er «vanlige» hendelser blant barn som de bør rydde opp i selv, eller om det er ting vi bør gå videre med.

Hvordan forholder dere andre foreldre dere til krangling, uenigheter og småkonflikter? Det er snakk om andre klasse.

Anonymkode: 04189...d06

[AnonymBruker]

Jeg har tatt kontakt to ganger med samme foreldrene. Fjerde klasse, barnet mitt ble utsatt for vold begge gangene. Skolen lagde tiltak de er pliktig til, begge gangene, så det var alvorlig. Første gangen var dialogen med foreldrene grei, andre gang gikk de rett i forsvar, tross flere barn fortalte hendelsesforløpet. Jeg bryr meg fint lite om foreldrenes reaksjon, de viser at de har liten evne og vilje til å endre situasjonen. Umoden oppførsel.

Når det gjelder krangling barn i mellom må man se på hva det dreier seg om, type krangel osv. Hvordan takler barnet det. Kan de ordne opp selv så er det kjempebra, men noen ganger må voksne bistå.

Anonymkode: 166a2...b32

[AnonymBruker]

Vi har førsteklassing, og har et veldig godt forhold (og vennskap) oss voksne imellom med omtrent halvparten av foreldrene i klassen. Vi har jo måttet ta ansvar for barnas bli-kjent-opplegg selv i år, så da har vi utviklet en naturlig dialog om barna oss imellom. Vi snakkes ofte når det har vært små gnisninger, misforståelser eller bare en dårlig dag hos et av barna som har gått ut over noen andre osv, så pr nå vil jeg si at det ikke «skal noe til» i det hele tatt.

Vi kan for eksempel sende over en melding og si «Hei! Hørte Sara og Magnus hadde gått og hvisket om noe hemmelig i dag på vei til skolen, og at det har skjedd før også, og Sara sier nå at hun ikke tenkte på at Emilie kunne bli lei seg av det. Emilie føler seg visst avvist og utenfor. Vi har tatt en prat her hjemme om hvor viktig det er å alltid tenke på tid og sted og at skal man ha hemmeligheter så får man holde helt munn om dem når noen som helst utenom de involverte er til stede. Vi forventer bedre av Sara, og kommer til å passe på å ha fokus på sånt som dette fremover. Tenkte det var greit at dere vet om det, og at vi fint kan samarbeide om sånt.» 

Barn i småskolen er ikke i nærheten av å ha gangsyn til å «håndtere» sosiale ting på egenhånd når gnisninger først har oppstått. Ikke på mellomtrinnet heller spør du meg, men da er de iallfall litt mer i stand til å ta instruks selv om blodet bruser i ørene. 

Anonymkode: 39f4d...91a

[AnonymBruker]

Men når det (over) er sagt, så finnes det helt klart også foreldre det ikke egentlig er noen vits i å kontakte. Og erfaringsmessig er det stor sannsynlighet for (men ikke automatikk i) at de ungene som står for de verste overtrampene, nettopp er de som har akkurat de foreldrene. For atferdsproblemer er langtfra jevnt fordelt sosialt sett. 

Ett barn i vårt barns klasse har den typen foreldre som ikke vil høre et vondt ord om lillemann; de tåler overhodet ikke «beskyldninger» av noe slag, uansett om man så selv har sett og hørt poden tråkke på hendene til andre barn i klatrestativet og kalle dem jævla lesber.  Nix, det er nok snarere deg og ditt barn det er noe galt med; hvis du for eksempel ikke hadde gjort datteren din så himla rar, med alle de bøkene og museene og de blå klærne, så kanskje hun ikke hadde blitt et sånt utskudd? Er jo ikke rart lillemann reagerer...
 

Minst to andre barn i klassen har den andre problematiske typen foreldre, nemlig de som ikke har orden på livene sine såpass at de i det hele tatt evner å se at de ødelegger ungen sin med banning og krangling og fyll og null grenser og null innetider og null struktur i hverdagen. Det nytter ikke å ringe dem for å få til et samarbeid til barnas beste når deres Kevin tar din Una på rompa hver dag og sier at han skal stikke en kniv gjennom henne dersom hun sladrer, for enten svarer de ikke, eller de er stupfulle, eller de begynner å le og sier at ja, Kevin har alltid visst hva han ville ha. 

Anonymkode: 39f4d...91a

[AnonymBruker]

Har gjort det èn gang, da en gutt kalte datteren min for «hore» i 5-6 klasse. 
 

Men når de er så små som 2 klasse så trenger de jo ofte litt veiledning i leken, det går jo Ann å snakke med kontaktlærer i første omgang dersom du er usikker? Det har jeg gjort mer enn en gang  

Anonymkode: dc333...ae6

[AnonymBruker]

Hvis det dreier seg om erting/mobbing ser jeg alvorlig på det. Tar som oftest kontakt med lærer først. 

Hvis det på noen måte går utover barnet på en negativ måte, eller ved meget spesielle hendelser/ting som blir gjort overfor mitt barn, utenom skoletiden, tar jeg kontakt. 

Litt uenighet, små konflikter og drama kan det fort bli blandt jenter i allefall og lar det gli forbi, da det alltids ordner seg. Ellers er det noen gjengangere av noen drama queen i klassen som skaper uro, og som kan bli litt vanskelig å ta tak i uansett pga diagnose..

Men nå har jeg mer erfaring med dette med litt eldre barn, fra 5-6 klasse.

Anonymkode: b1452...11f

[AnonymBruker]

Å herregud hvilke svar det er kommet her. Foreldre tåler jo ingenting nå for tiden. Barna tåler det bedre enn foreldrene. 😄

Anonymkode: 6f56d...0ae

[AnonymBruker]

Skal mye til for at jeg kontakter andre foreldre om negative ting, jeg prøver heller å hjelpe mitt barn å takle det. Mamma er ikke alltid der for å ordne opp. 

Anonymkode: a35af...163

[AnonymBruker]

Da min datter var 10 år kom hun gråtende hjem fra skolen. (Var bare hustelefon den gangen) Jeg spurte hva som hadde hendt og hun fortalte at hun hadde vært med på erte en i klassen som hadde fått briller. Som mamma spurte jeg hvorfor hun hadde gjort det og fikk til svar at de andre hadde plaget henne siden hun ikke ville erte vedkommende. Det vi gjorde var å ringe hjem til den som ble ertet.  Jeg snakket med faren til vedkommende, men han mente det ikke var noe å bry seg om. Jeg var uenig med faren, så min datter snakket med vedkommende elev og ba om unnskyldning. Tror barn har godt av å stå til ansvar for handlnger de selv gjør. Hvorfor ikke snakke direkte med barna fremfor å alltid ta direkte kontakt med foreldrene. Er kanskje ikke lovlig å gjøre sånt lenger som jeg gjorde, siden det nå ofte er foreldre som blir mer krenket enn barna deres blir. (Snakker ikke om grov mishandling/mobbing)

Anonymkode: e6997...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Vi har førsteklassing, og har et veldig godt forhold (og vennskap) oss voksne imellom med omtrent halvparten av foreldrene i klassen. Vi har jo måttet ta ansvar for barnas bli-kjent-opplegg selv i år, så da har vi utviklet en naturlig dialog om barna oss imellom. Vi snakkes ofte når det har vært små gnisninger, misforståelser eller bare en dårlig dag hos et av barna som har gått ut over noen andre osv, så pr nå vil jeg si at det ikke «skal noe til» i det hele tatt.

Vi kan for eksempel sende over en melding og si «Hei! Hørte Sara og Magnus hadde gått og hvisket om noe hemmelig i dag på vei til skolen, og at det har skjedd før også, og Sara sier nå at hun ikke tenkte på at Emilie kunne bli lei seg av det. Emilie føler seg visst avvist og utenfor. Vi har tatt en prat her hjemme om hvor viktig det er å alltid tenke på tid og sted og at skal man ha hemmeligheter så får man holde helt munn om dem når noen som helst utenom de involverte er til stede. Vi forventer bedre av Sara, og kommer til å passe på å ha fokus på sånt som dette fremover. Tenkte det var greit at dere vet om det, og at vi fint kan samarbeide om sånt.» 

Barn i småskolen er ikke i nærheten av å ha gangsyn til å «håndtere» sosiale ting på egenhånd når gnisninger først har oppstått. Ikke på mellomtrinnet heller spør du meg, men da er de iallfall litt mer i stand til å ta instruks selv om blodet bruser i ørene. 

Anonymkode: 39f4d...91a

Det er jo veldig viktig at barn lærer å ordne opp selv. Jeg har tre barn mellom 6-14 år og kjenner at det hadde blitt litt mye om hver lille uoverensstemmelse skulle gå gjennom oss foreldre.
 

Min 6 åring (gutt) har fortalt om noen ganger han ikke har blitt behandlet så bra av noen i klassen sin (men som ikke er så alvorlig) Da har vi oppmuntret han til å gi beskjed til en voksen, eller til å si klart stopp til vennen. Vi tok det også opp på foreldresamtalen med læreren så han kunne være litt obs. 

For de to andre barna våre (jenter) har vi også oppmuntret de til å selv ta ting opp med vennen, eller snakket litt om hvorfor en person oppfører seg slik. Vi har kanskje gitt beskjed 5-6 ganger til foreldre, enten til foreldrene til barnet som plaget, eller til barnet som ble plaget. Min midterste datter er i en vennegjeng som har en veldig «dramaqueen». De fleste uoverensstemmelser skjer på skolen, så lærerne har jo sett det og tatt tak i det. De går nå i 6.klasse og har lært masse om hvordan de selv kan ordne opp. Så nå er stemningen mye bedre. 

Anonymkode: af8ba...62b