Ulven kommer (Etter episode 8)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 1.32):

Denne var vond å se. Jeg har vært «moren». Og jeg skammer meg sånn.  Har evig dårlig samvittighet for hva barna mine har opplevd. Selv om jeg dro til slutt. Ordene til Lars på slutten gjorde  inntrykk. Han sa til faren at alle kan ha en jævlig barndom, men en tar egne valg som voksen likevel. 

Anonymkode: f5605...58a

Du skal ikke skamme deg. Da jeg var på krisesenteret lå det en bok på bordet som het «Bjørnen Sover» - samme som «Ulven kommer». Fikk frysninger når jeg så den tittelen (det var ikke en barnebok). Man vet aldri når bjørnen våkner eller ulven kommer, bare at det skjer. Og der og da, når det eneste man klarer er å håndtere sekund for sekund, så kan det føles tryggere å være der når bjørnen/ulven våkner. For da kan man kontrollere det til en viss grad. Avlede. Vet ikke hvordan du hadde det, men selv var jeg mye mer redd de gangene jeg gikk fra ham, for da gjorde jeg noe «ulovlig» og jeg visste konsekvensene.

Hadde jeg ikke kommet meg til krisesenteret der de tok fra meg mobilen (for jeg var så redd for hva som skjedde hvis jeg ikke svarte på alle anropene hans at jeg var helt hysterisk), så vet jeg ikke. Det finnes ingen «gjemmesteder» bortsett fra krisesenter og evt familie (men det føles ikke trygt det heller, nødvendigvis) og du har det lojalitetsbåndet til mannen som du hater, avskyr, er glad i, og som har gjort deg totalt maktesløs.

I mitt tilfelle, der jeg svingte mellom å se hvor ille det var og tro på at alt var min skyld, ble jeg helt besatt av å «fikse det». Besatt av å «få han snill, få han til å forstå». For hvis han bare forsto hva han gjorde (etter min tankegang) så kom han til å slutte, han bare skjønte ikke hvor ille det var. Trodde jeg da.

Er det en ting jeg så på krisesenteret så er det at alle kan havne i en sånn situasjon. Unge, gamle og virkelig fra alle samfunnslag. Mennesker som utad er svært ressurssterke og i gode jobber. Uansett hvor sterk man er så blir man lammet når situasjonen er så voldsom at verken hodet eller kroppen klarer å fatte det. All ære til de som klarer å gå ved første eller andre eller tredje varsellampe. Men all ære til oss som har håndtert det så godt vi klarte der og da. Når hele livet handler om hva neste trekk kommer til å bli, da kobler resten av systemet ut. Den rasjonelle tankegangen forsvinner.

For meg var det psykisk som å oppleve et brått dødsfall i nær familie flere ganger i uken. Det psykiske sparket i magen som gjør at du mister pusten og bakken forsvinner under deg. Så var det å prøve og takle noe så overveldende mens kroppen er totalt i panikk og du vet ikke om det nye «sparket» kommer samme dag eller neste uke. Samtidig skal du fungere i jobb og privat.

Vær stolt av at du har kommet deg ut. Det er han som skal skamme seg. Ikke at det skjer, men i en ideell verden, så..

Anonymkode: 7ba20...e79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du skal ikke skamme deg. Da jeg var på krisesenteret lå det en bok på bordet som het «Bjørnen Sover» - samme som «Ulven kommer». Fikk frysninger når jeg så den tittelen (det var ikke en barnebok). Man vet aldri når bjørnen våkner eller ulven kommer, bare at det skjer. Og der og da, når det eneste man klarer er å håndtere sekund for sekund, så kan det føles tryggere å være der når bjørnen/ulven våkner. For da kan man kontrollere det til en viss grad. Avlede. Vet ikke hvordan du hadde det, men selv var jeg mye mer redd de gangene jeg gikk fra ham, for da gjorde jeg noe «ulovlig» og jeg visste konsekvensene.

Hadde jeg ikke kommet meg til krisesenteret der de tok fra meg mobilen (for jeg var så redd for hva som skjedde hvis jeg ikke svarte på alle anropene hans at jeg var helt hysterisk), så vet jeg ikke. Det finnes ingen «gjemmesteder» bortsett fra krisesenter og evt familie (men det føles ikke trygt det heller, nødvendigvis) og du har det lojalitetsbåndet til mannen som du hater, avskyr, er glad i, og som har gjort deg totalt maktesløs.

I mitt tilfelle, der jeg svingte mellom å se hvor ille det var og tro på at alt var min skyld, ble jeg helt besatt av å «fikse det». Besatt av å «få han snill, få han til å forstå». For hvis han bare forsto hva han gjorde (etter min tankegang) så kom han til å slutte, han bare skjønte ikke hvor ille det var. Trodde jeg da.

Er det en ting jeg så på krisesenteret så er det at alle kan havne i en sånn situasjon. Unge, gamle og virkelig fra alle samfunnslag. Mennesker som utad er svært ressurssterke og i gode jobber. Uansett hvor sterk man er så blir man lammet når situasjonen er så voldsom at verken hodet eller kroppen klarer å fatte det. All ære til de som klarer å gå ved første eller andre eller tredje varsellampe. Men all ære til oss som har håndtert det så godt vi klarte der og da. Når hele livet handler om hva neste trekk kommer til å bli, da kobler resten av systemet ut. Den rasjonelle tankegangen forsvinner.

For meg var det psykisk som å oppleve et brått dødsfall i nær familie flere ganger i uken. Det psykiske sparket i magen som gjør at du mister pusten og bakken forsvinner under deg. Så var det å prøve og takle noe så overveldende mens kroppen er totalt i panikk og du vet ikke om det nye «sparket» kommer samme dag eller neste uke. Samtidig skal du fungere i jobb og privat.

Vær stolt av at du har kommet deg ut. Det er han som skal skamme seg. Ikke at det skjer, men i en ideell verden, så..

Anonymkode: 7ba20...e79

Takk ❤️ 
Det jeg kjenner på nå, som er vanskelig, er savnet. Eller rettere sagt en tomhet. Mangel på oppmerksomhet fra ham. Sjalusi. Enda jeg vet med fornuften at om han får det greit et annet sted, med fokus på andre så er det det beste som kan skje. Jeg vil aldri,aldri tilbake.  Jeg tror det har med at når en selv har vært så «viktig» for en annen. Vært den som er «ansvarlig» for at han har det bra, at familien har det bra, så blir jeg helt tom nå når ingen trenger meg. Jeg vet det er feil, . Forstår med hodet hva som skjer, men ikke med brystet. Der sitter knuten. 
takk for du delte, håper du får det bra nå! 

Anonymkode: f5605...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk ❤️ 
Det jeg kjenner på nå, som er vanskelig, er savnet. Eller rettere sagt en tomhet. Mangel på oppmerksomhet fra ham. Sjalusi. Enda jeg vet med fornuften at om han får det greit et annet sted, med fokus på andre så er det det beste som kan skje. Jeg vil aldri,aldri tilbake.  Jeg tror det har med at når en selv har vært så «viktig» for en annen. Vært den som er «ansvarlig» for at han har det bra, at familien har det bra, så blir jeg helt tom nå når ingen trenger meg. Jeg vet det er feil, . Forstår med hodet hva som skjer, men ikke med brystet. Der sitter knuten. 
takk for du delte, håper du får det bra nå! 

Anonymkode: f5605...58a

Forstår deg veldig godt. Denne type forhold er så vanskelig å gå ut av fordi man får nesten en avhengighet (av å «kontrollere», forstå, dempe etc) og det blir som abstinenser når man går ut. Har aldri hatt det sånn etter brudd i normale, fine forhold.

Les om traumebånd/trauma bonding hvis du er interessert, så forstår du mye av hvorfor det blir sånn. Når det dårlige er så dårlig så føles det gode helt fantastisk, som det beste i verden, enda det i realiteten bare er normalen for de fleste. Man lengter og lengter etter det gode, den «high’en» som kommer når de er «snille», angrer, gråter, «forstår». Til om med når jeg etter en stund skjønte at det kun var manipulasjon så falt jeg for det. Helt til jeg bare ga totalt opp.

Følte på tomhet, redsel, urettferdighet og savn i lang tid etterpå. Heldigvis var det besøksforbud og rettssak inni bildet, men likevel hadde jeg et behov for å «fikse» det - fordi jeg visste hvor sint han var.

Jeg stod løpet ut og han ble dømt og det var vanskelig å godta at levde livet videre som før fra dag 1, mens jeg sliter med traumer og skader. Likevel koser jeg meg hver eneste dag fordi jeg har det rolig, forutsigbart og kan bestemme selv. Takler fremdeles ikke høye lyder, høye stemmer eller det å ha noen helt oppi meg, men det blir gradvis bedre og bedre og er en bagatell sammenlignet med å være en skjelvende geléklump hver dag.

Dette er kanskje en avsporing, men jeg syns det er viktig å få frem dynamikken og hvor vanskelig det er å gå. Moren var ikke slem mot Holly med vilje, hun gjorde det hun kunne for å kontrollere situasjonen. Hun visste at det bare skulle noen få ord til fra Holly før stefaren var voldelig og da var det, uforståelig for mange, «logisk» å hysje på Holly. Man er i beredskap hele tiden og får ikke tid til å tenke klart.

Jeg har det fint, og får hjelp fra lege og psykolog. Tankene kverner fortsatt om hvorfor jeg ikke bare gikk, men ting skjedde så sakte og umerkelig, alt ble vridd på og det er enklere å tro at det er ens enten feil enn at samboeren din er klin gal i hodet. For folk oppfører seg ikke sånn, så da må det være en grunn til det, ikke sant? Manglende kjærlighet i barndommen, egoisme, lite empati og stakkars, han mener det ikke, han vil jo være snill, det vil alle. Men, nei, de vil ikke det og uansett forhistorie har de alltid et valg.  

Anonymkode: 7ba20...e79

[AnonymBruker]

Har nettopp sett sesong 1 nå. Skjønte fra starten av at far var voldelig. Han lugget mor ganske tidlig i serien.. hun var nervøs, skvetten og beskyttet han. Hun sa umiddelbart at holly lyver fordi hun er redd mannen. 
mor er underkuet og så psykisk nedbrutt at hun er bare en skygge av seg selv. 
Jeg tenker at barnevernet har en ekstremt vanskelig jobb, hvor foreldre lyver, barna lyver for å beskytte familiemedlemmer osv. 

siste episode da far ble pågrepet var en enorm lettelse

Anonymkode: fff82...091