Klarer ikke ta valget om å gå eller bli. Blir gal.

[AnonymBruker]

Fy fader, holder på å klikke for meg. Vært sammen typen i to år, men har dessverre gått med usikkerhet svært lenge. Har tenkt på dette flere ganger daglig, i sikkert 1 1/2 år. Høres jo helt idiotisk ut. Det er nesten hele forholdet. Jeg følte jeg måtte prøve alt, å endre meg, endre han, få det til på et vis...

Det som gjør det enda verre er at jeg er 32, så er jo altfor gammel til å gjøre det slutt! Han er en flott fyr med gode kvaliteter. Det er kjemien det står på, det viktigste av alt egentlig og ikke mulig å endre på. Men jeg har det jo hyggelig og helt greit med han, tidvis veldig koselig også, og når jeg vet jeg vil ha barn burde jeg vel fortsette med han? Ikke forvente typ love of my life?!

Hilsen håpløs

Anonymkode: b0e37...268

[Påskelilja]

Jeg er like håpløs når det kommer til mitt forhold.

Jeg tror ikke det å bli værende og få barn med noen du tviler på følelsene dine for er noe lurt. Tror det er oppskriften på samlivsbrudd. Eller at du sitter der som 86-åring og angrer på hvem du brukte livet ditt på.

Tviler du egentlig på hva du føler? Eller vet du innerst inne?

Jeg får inntrykk av at du ikke har de rette følelsene.

Jeg tror ikke tvilen vil gå bort. Erfaringsvis vil den ligge under der, blusse opp med større og større kraft.

Et samlivsbrudd med barn er veldig tøft og vondt. 

[Maggi2]

Det blir rot om du går for en person du ikke vil ha, og får barn med ham. Og som hun over sier, samlivsbrudd med barn er grusomt. Hvis du får barn med denne mannen kan du risikere å forelske deg i en annen senere, og det blir ikke enkelt. 

Samtidig, du vet selv hvordan du ligger an på dating-markedet. Hvis alternativet er å forbli barnløs, singel og etterhvert bitter, så er det vel best å gå "all in" for å bedre forholdet du er i, og få de barna dere ønsker dere. Hvis du er ettertraktet og kan velge og vrake, vil du vel sannsynligvis angre om du binder deg for alltid til denne mannen.. 

[AnonymBruker]

Siden du er 32 år regner jeg med du har noen forhold bak deg. Tvilte du da også? Hadde du bedre kjemi med noen av dem? Jeg spør fordi det finnes folk som alltid tviler og som kanskje har litt over-romantisk syn på kjærligheten. De leter etter noe som muligens er uoppnåelig.

Du nevner kjemi derimot. Kjemi er jo ganske viktig. Det er et lim som gjør at man kan takle mange utfordringer. Kan du fortelle litt om hva det er som gjør at du føler kjemien mangler? Det er viktig å føle at man kan være seg selv i et forhold, og man skal ikke gå rundt å ha lyst å endre partneren sin til enhver tid heller.

Hvis du har gått rundt og følt deg usikker i så lang tid, da er det magefølelsen som forteller deg at noe må undersøkes. Synes du skal sette deg ned og ta noen dypdykk i forholdet. Kanskje skrive pro's and con's? Men viktigst av alt: ikke la eggstokkene bestemme. Jeg er i samme situasjon som deg og det er vanskelig å tenke klart når eggstokkene roper: "baby baby baby nå eller aldri". Samtidig så vil man jo ikke få barn med noen man egentlig ikke skulle vært sammen med. Et barn binder to folk sammen for alltid, uansett hva du velger i fremtiden. Dessuten er du jo bare 32. Mange som fortsatt er singel i den alderen. Hva om du møter den rette når du er 34? Da har du fortsatt fint med tid på å få barn. 

Hold eggstokkene utenfor debatten og lytt til hjertet og magefølelsen. Hjernen kan godt bidra, men helst ikke bestemme for mye.

Anonymkode: ec8da...ffe

[AnonymBruker]

Påskelilja skrev (46 minutter siden):

Jeg er like håpløs når det kommer til mitt forhold.

Jeg tror ikke det å bli værende og få barn med noen du tviler på følelsene dine for er noe lurt. Tror det er oppskriften på samlivsbrudd. Eller at du sitter der som 86-åring og angrer på hvem du brukte livet ditt på.

Tviler du egentlig på hva du føler? Eller vet du innerst inne?

Jeg får inntrykk av at du ikke har de rette følelsene.

Jeg tror ikke tvilen vil gå bort. Erfaringsvis vil den ligge under der, blusse opp med større og større kraft.

Et samlivsbrudd med barn er veldig tøft og vondt. 

Takk for svar. Hva gjør at du tviler på ditt forhold?

Jeg tviler kanskje litt på hva jeg føler, jeg har litt følelser tror jeg, men de går veldig opp og ned. Har hatt flere perioder jeg har tenkt at det bør bli slutt, men så har det plutselig snudd litt.

Vi mangler den emosjonelle kontakten på et vis. Samtalene forblir overfladiske og han åpner seg ikke så mye. Han ønsker å få til samtaler og er ikke uinterressert, men vi kommer ikke forbi det overfladiske punktet! Savner liksom en respons jeg kan relatere til på ting, vanskelig å forklare det 😕

Anonymkode: b0e37...268

[AnonymBruker]

Maggi2 skrev (4 minutter siden):

Samtidig, du vet selv hvordan du ligger an på dating-markedet. Hvis alternativet er å forbli barnløs, singel og etterhvert bitter, så er det vel best å gå "all in" for å bedre forholdet du er i, og få de barna dere ønsker dere. Hvis du er ettertraktet og kan velge og vrake, vil du vel sannsynligvis angre om du binder deg for alltid til denne mannen.. 

Takk for svaret. Det er et godt poeng. Vanskelig å vurdere min egen attraktivitet på dating-markedet føler jeg. Har nå alltid hatt litt draget, men også blitt avvist en del. Klarer ikke forholde meg helt objektiv til det og ha et klart bilde av situasjonen. Så om alternativet er dette, aner jeg ikke! Kommer vel bare an på om jeg har flaks og møter den rette, men føler meg så gammel for det nå.

Anonymkode: b0e37...268

[AnonymBruker]

Altså når dette har plaget deg i 75% av forholdes lengde, så er det faktisk ikke noe å bestemme lenger. Det har bestemt seg selv hele veien, selv om du har oversett det. Det finnes bare en ting du må gjøre, selv om det sitter langt inne. Og du vet meget godt svaret på dette selv. Det det handler om nå er å ta mot til seg, og det bør du ha etter 1,5 år med grubling. Dette går seg nok ikke til før du tar en større endring i livet ditt, og finner noe som ikke gir deg slike følelser, der alt føles naturlig og godt av seg selv. 

Anonymkode: 3245c...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Siden du er 32 år regner jeg med du har noen forhold bak deg. Tvilte du da også? Hadde du bedre kjemi med noen av dem? Jeg spør fordi det finnes folk som alltid tviler og som kanskje har litt over-romantisk syn på kjærligheten. De leter etter noe som muligens er uoppnåelig.

Du nevner kjemi derimot. Kjemi er jo ganske viktig. Det er et lim som gjør at man kan takle mange utfordringer. Kan du fortelle litt om hva det er som gjør at du føler kjemien mangler? Det er viktig å føle at man kan være seg selv i et forhold, og man skal ikke gå rundt å ha lyst å endre partneren sin til enhver tid heller.

Hvis du har gått rundt og følt deg usikker i så lang tid, da er det magefølelsen som forteller deg at noe må undersøkes. Synes du skal sette deg ned og ta noen dypdykk i forholdet. Kanskje skrive pro's and con's? Men viktigst av alt: ikke la eggstokkene bestemme. Jeg er i samme situasjon som deg og det er vanskelig å tenke klart når eggstokkene roper: "baby baby baby nå eller aldri". Samtidig så vil man jo ikke få barn med noen man egentlig ikke skulle vært sammen med. Et barn binder to folk sammen for alltid, uansett hva du velger i fremtiden. Dessuten er du jo bare 32. Mange som fortsatt er singel i den alderen. Hva om du møter den rette når du er 34? Da har du fortsatt fint med tid på å få barn. 

Hold eggstokkene utenfor debatten og lytt til hjertet og magefølelsen. Hjernen kan godt bidra, men helst ikke bestemme for mye.

Anonymkode: ec8da...ffe

Takk for svar, det betyr veldig mye nå, blir helt på gråten, føler tvilen over så lang tid har gjort meg helt deprimert og smågal. Er du i samme situasjon som i samme alder og singel eller usikker på forholdet?

Du er inne på noe som gjør at jeg tviler ekstra på meg selv, nemlig at jeg har vært i en del forhold. Jeg er fullt klar over hva jeg har gjort feil gjennom tida, jeg har gått altfor lett inn i forhold fordi jeg blir så lett revet med og ønsker det så innmari.  Gjorde det slutt med en etter fire år, hvor jeg også hadde vært i tvil, men brukte en evighet på å komme meg ut. Da sa jeg til venninner at jeg aldri skulle gjøre det samme igjen. Før jeg nå har gjort akkurat det samme igjen! Hva er galt med meg.

Likevel, jeg har møtt noen gjennom tida som jeg har en ordentlig kjemi med. Jeg har vært sammen med en jeg tenker jeg hadde det med, men han var min første kjæreste, og da var jeg så ung at jeg ikke visste hvor spesielt det var. Vi kunne nok aldri holdt sammen uten at vi hadde fått andre erfaringer. Snakker fremdeles med han i blant, kan snakke i flere timer på telefon. 

Pros and cons har jeg skrevet og da blir jeg bare nedbrutt, fordi det er så mye bra med han på papiret. Så den lista hindrer meg bare i å gå. Selv om jeg skriver ned kjemi og emosjonell nærhet, så blir det liksom bare to punkter, selv om det på en måte er det viktigste.

Angrer sånn på at jeg ikke har brukt 20 åra på å være singel frem til fant den rette. Selv om det på en måte har vært klart innerst inne. Så oppgitt over meg selv! Hvis jeg ender opp alene så har jeg bare meg selv å skylde på.

 

Anonymkode: b0e37...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Altså når dette har plaget deg i 75% av forholdes lengde, så er det faktisk ikke noe å bestemme lenger. Det har bestemt seg selv hele veien, selv om du har oversett det. Det finnes bare en ting du må gjøre, selv om det sitter langt inne. Og du vet meget godt svaret på dette selv. Det det handler om nå er å ta mot til seg, og det bør du ha etter 1,5 år med grubling. Dette går seg nok ikke til før du tar en større endring i livet ditt, og finner noe som ikke gir deg slike følelser, der alt føles naturlig og godt av seg selv. 

Anonymkode: 3245c...85f

Takk ❤️

Anonymkode: b0e37...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for svar, det betyr veldig mye nå, blir helt på gråten, føler tvilen over så lang tid har gjort meg helt deprimert og smågal. Er du i samme situasjon som i samme alder og singel eller usikker på forholdet?

Anonymkode: b0e37...268

Jeg forstår så godt hvordan du har det. Jeg er 33. Vært sammen med kjæresten min i litt over 2 år. Jeg ønsker meg barn veldig. Er veldig usikker på forholdet. Er også bekymret for å ende opp alene og barnløs. Det gjør ganske vondt til tider. Jeg er forstår hva du mener når du sier du føler deg deprimert og smågal.

Jeg og kjæresten min har fantastisk kjemi. Vi kan snakke om alt mulig i timesvis. Mye nærhet, humor og vennskap. Så min tvil går på helt andre ting. Skal ikke overstyre din tråd med å gå i dybden på dette, men det er likefult veldig vondt. Vondt fordi jeg trodde jeg fant mannen i mitt liv, men så stemte det kanskje ikke allikevel...

Det er sjeldent slik at man treffer noen som man matcher 100% med. Kjemi kan også ha nyanser. Man kan ha god kjemi på noen måter og dårlig kjemi på andre områder. På hvilke områder er det viktigst for deg?

Hvis du har laget pro/con liste så har du sikkert laget drømmemann-liste også. I så fall, se over den lista og kryss over de tingene som ikke er så viktige for deg. Også setter du ring rundt de tingene som du absolutt verdsetter høyest. Forestill deg at du er singel når du lager denne lista, og prøv å se for deg hva slags liv du vil ha x antall år fram i tid. Tenk hva som er viktig for DEG, ikke generelt for andre.

Kan det hjelpe deg?

Anonymkode: ec8da...ffe

[Gjest supernova_87]

Et tips til de som sliter med tvil og usikkerhet, gjerne gjennomgående gjennom mange forhold: sjekk ut relationship OCD eller relationship anxiety. Mange som mener dette er mumbo jumbo, men på samme måte som angst kan handle om sosiale ting, knytte seg til bestemte fobier eller være en overdreven bekymring for økonomi, legning, barna sine, hva som helst! Så kan det også knyttes til forholdet. 

I dagens samfunn så er jo parforholdet svært viktig for oss. Så da ligger det et ekstra press på at det skal "være riktig", og at partneren skal være "den rette", med rett kjemi, rett verdier, holdninger osv. Om angst da knytter seg til dette kan man tvangsmessig begynne å gruble på å finne svaret. Noe som fører til enda mer usikkerhet rundt forholdet. "Siden jeg føler det sånn kan jeg jo ikke elske ham!". 

Samfunnets typiske floskler som "when you know you know!" og "stol på magefølelsen" gjør bare skade hvis man har det sånn, for når man har det sånn er tvilen nettopp blitt patologisk (uten at jeg syns man skal være redd for å være "psyk"). 

Tenkte bare nevne dette. Ikke sikkert det gjelder deg TS men kanskje noen andre har nytte av det! 

[AnonymBruker]

Så du har nesten hele forholdet vurdert å gjøre det slutt? 

Liker du ham, da? 

Anonymkode: c5cf4...fd0

[AnonymBruker]

4 hours ago, Påskelilja said:

Eller at du sitter der som 86-åring og angrer på hvem du brukte livet ditt på.

Jeg tror mange kommer til å sitte som 86-åring og angre på hvem de ikke brukte livet på.

Det er mange som har litt for høye forventninger til hvordan et samliv med noen skal være.

Anonymkode: 90067...5ee

[Mumsmums]

Du har tenkt på det i 1 1/2 år. Da er det påtide å ta steget tenker jeg. Ikke få barn med noen du har vurdert å gå fra 3/4 deler av forholdet. Ja, du er 32, men du finner da boen som du virkelig ønsker å være sammen med. 

[AnonymBruker]

Det kan jo ikke være så gale hvis du har ligget med ham. Da er det et viss kjemi. Hva slags kjemi forventer du egentlig? 

Anonymkode: 4c159...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fy fader, holder på å klikke for meg. Vært sammen typen i to år, men har dessverre gått med usikkerhet svært lenge. Har tenkt på dette flere ganger daglig, i sikkert 1 1/2 år. Høres jo helt idiotisk ut. Det er nesten hele forholdet. Jeg følte jeg måtte prøve alt, å endre meg, endre han, få det til på et vis...

Det som gjør det enda verre er at jeg er 32, så er jo altfor gammel til å gjøre det slutt! Han er en flott fyr med gode kvaliteter. Det er kjemien det står på, det viktigste av alt egentlig og ikke mulig å endre på. Men jeg har det jo hyggelig og helt greit med han, tidvis veldig koselig også, og når jeg vet jeg vil ha barn burde jeg vel fortsette med han? Ikke forvente typ love of my life?!

Hilsen håpløs

Anonymkode: b0e37...268

Hvorfor det? Du har anslagsvis 60 år igjen av livet. Du får ett eneste liv. Så er det game over - hasta la vista for evigheten.

Orker du 60 år med «duger jo han der, jeg er for desperat etter å ha noen til å gå for en partner som gjør meg glad»?
 

Eller er planen å holde ut med han til du får formert deg (for det må jo gi lykke og mening, selv om all statistikk viser at det ikke gjør det), skille deg, og så tilbringe 20 år med å krangle om hvem som skal ha ungene i jula for så å få beskjed av dine voksne unger at det er enten både deg og eksen i jula, bursdagen til barnebarna, påska, sommerferie på hytta +++ eller ingen av dere? 

Og så, som 60-åring endelig innse at et lykkelig liv innebærer at du må ta ansvar for deg, begynne å henge med folk du liker og gjøre ting som gjør deg like gira som en 5-åring på julaften og legge lista høyere enn «helt ok».

Nei, «the love of your life» finnes ikke. Men de fleste av oss finner en de trives helt greit med i en befolkning på 10 000. Det betyr at det finnes hundretusenvis av potensielle «love of your life» der ute. Og at et godt liv trolig innebærer et forhold eller vennskap med et par dusin av dem.  
 

Anonymkode: c2e1d...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kan jo ikke være så gale hvis du har ligget med ham. Da er det et viss kjemi. Hva slags kjemi forventer du egentlig? 

Anonymkode: 4c159...23f

Ts sier jo det: samtalekjemi. Kunne prate i timevis. Sånn som hun har med første eksen. 

Anonymkode: c5cf4...fd0

[AnonymBruker]

Du finner garantert ny kjæreste men om du finner noen å lage barn med er et annet spørsmål. Først skal du treffe han, så skal dere begge ha lyst på og være klar for barn, og så må det være fysisk mulig at dere kan få barn. 
 

Det du også må tenke på er at gresset er ikke alltid grønnere et annet sted. Det er grønnest der du vanner det. Har du gjort det? Din første forelskelse hørtes ut som en du fremdeles hargod kontakt med. Hvorfor kan du ikke prøve å få til noe med han igjen?

Anonymkode: 3f8e9...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Fy fader, holder på å klikke for meg. Vært sammen typen i to år, men har dessverre gått med usikkerhet svært lenge. Har tenkt på dette flere ganger daglig, i sikkert 1 1/2 år. Høres jo helt idiotisk ut. Det er nesten hele forholdet. Jeg følte jeg måtte prøve alt, å endre meg, endre han, få det til på et vis...

Det som gjør det enda verre er at jeg er 32, så er jo altfor gammel til å gjøre det slutt! Han er en flott fyr med gode kvaliteter. Det er kjemien det står på, det viktigste av alt egentlig og ikke mulig å endre på. Men jeg har det jo hyggelig og helt greit med han, tidvis veldig koselig også, og når jeg vet jeg vil ha barn burde jeg vel fortsette med han? Ikke forvente typ love of my life?!

Hilsen håpløs

Anonymkode: b0e37...268

Jeg syns du bør slå opp. Han fortjener bedre enn en partner som daglig vurderer å gå fra han. Om du får tak i en ny partner anser jeg som totalt uinteressant i denne sammenhengen.

Anonymkode: 05dfc...52d

[mannfolket]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Fy fader, holder på å klikke for meg. Vært sammen typen i to år, men har dessverre gått med usikkerhet svært lenge. Har tenkt på dette flere ganger daglig, i sikkert 1 1/2 år. Høres jo helt idiotisk ut. Det er nesten hele forholdet. Jeg følte jeg måtte prøve alt, å endre meg, endre han, få det til på et vis...

Det som gjør det enda verre er at jeg er 32, så er jo altfor gammel til å gjøre det slutt! Han er en flott fyr med gode kvaliteter. Det er kjemien det står på, det viktigste av alt egentlig og ikke mulig å endre på. Men jeg har det jo hyggelig og helt greit med han, tidvis veldig koselig også, og når jeg vet jeg vil ha barn burde jeg vel fortsette med han? Ikke forvente typ love of my life?!

Hilsen håpløs

Anonymkode: b0e37...268

Vent til du finner den perfekte mannen, kan være du møter han først på gamlehjemmet -  men verdt å vente?