Forestiller at det skjer noe med barnet

[AnonymBruker]

Hei. Jeg tørr nesten ikke snakke om dette her åpent til noen, men føler jeg plages med dette.

Jeg har 3 år gammelt barn, veldig aktiv, rask og må ha øye på han hele tiden.

Han har en gang falt i en basseng da vi var på ferie i utlandet, var 1 og halvt år gammel.

Alt har gått bra, men føler jeg har selv blitt traumatisert av dette. Jeg forestiller meg ofte at det skjer noe med han, at han faller fra balkongen, i vannet, skader seg med noe, så blir jeg engstelig som om jeg kommer til å miste han en gang i livet. At det SKAL skje noe med han.

Jeg har det ikke sånn hver dag, men ofte 1-2 ganger i uka. Jeg er redd at det kommer faktisk til å skje noe på grunn av mine gale tanker.

Er dette vanlig, eller er det over streken her? 

Anonymkode: 526de...ef4

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg barn, men jeg plages likevel av slike tanker. Er konstant livredd for at det skal skje noe med de jeg er glad i. Det er slitsomt å ha det sånn, men jeg har vært sånn siden jeg var liten. For min del tror jeg det oppsto da jeg lå mye på sykehuset som barn, så da lå jeg og ventet på at mamma skulle komme på besøk. Det gjorde hun hver dag, men jeg ventet så intenst på at hun skulle komme at jeg ble fiksert på tiden og begynte forestille meg all elendighet som kunne skje så fort hun var et minutt eller to forsinket. 

Har vel egentlig ingen råd 😕

Anonymkode: 5db2c...c98

[Raven.Writingdesk]

Dette er til en viss grad vanlig, spesielt med tenke på at barnet ditt er så lite enda og du faktisk har opplevd noe som var «traumatiserende» for deg. Du er nok litt i «alarm modus» som (nesten) nybakt mor, med lite barn med mye ansvar og denne ubehagelige opplevelsen.

Sansene dine er skjerpet og du føler du skal være «stand by» hele tiden for å passe på barnet ditt. Det er en cocktail av hormoner, erfaring og følelser som raser gjennom deg for tiden. Så ja: det er nok vanlig, men det er også viktig at du anerkjenner at det er til en viss grad normalt men ikke særlig produktivt eller sundt. Så du kan jo forsøke å snakke med eksempelvis helsesøster om det og kanskje få veiledning i forhold til noen teknikker som hjelper deg med å slappe av. 
Jeg hadde selv min andel av «katastrofetanker» som småbarnsmor og har de nok enda også, som de fleste mødre, men heldigvis så roer det seg ofte av seg selv, og minimeres jo større og mer selvstendig og selvhjulpen de blir  
 

ta vare på deg selv ❤️ 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 minutt siden):

Dette er til en viss grad vanlig, spesielt med tenke på at barnet ditt er så lite enda og du faktisk har opplevd noe som var «traumatiserende» for deg. Du er nok litt i «alarm modus» som (nesten) nybakt mor, med lite barn med mye ansvar og denne ubehagelige opplevelsen.

Sansene dine er skjerpet og du føler du skal være «stand by» hele tiden for å passe på barnet ditt. Det er en cocktail av hormoner, erfaring og følelser som raser gjennom deg for tiden. Så ja: det er nok vanlig, men det er også viktig at du anerkjenner at det er til en viss grad normalt men ikke særlig produktivt eller sundt. Så du kan jo forsøke å snakke med eksempelvis helsesøster om det og kanskje få veiledning i forhold til noen teknikker som hjelper deg med å slappe av. 
Jeg hadde selv min andel av «katastrofetanker» som småbarnsmor og har de nok enda også, som de fleste mødre, men heldigvis så roer det seg ofte av seg selv, og minimeres jo større og mer selvstendig og selvhjulpen de blir  
 

ta vare på deg selv ❤️ 

Takk, det hjelper å lese svaret ditt❤️

Anonymkode: 526de...ef4

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk, det hjelper å lese svaret ditt❤️

Anonymkode: 526de...ef4

Det er lov å kjenne på at man er litt ekstra sårbar når man er småbarnsmor.
 

Jeg tror gutten din er veldig heldig, han har ei mor som er påpasselig og bryr seg om ham. De heldigste barna har gode voktere rundt seg.

- Det er en god mors lodd (og privilegium ) - i livet: å bekymre seg ☺️❤️

[Gjest Trynefaktor]

Raven.Writingdesk skrev (9 timer siden):Dette er til en viss grad vanlig, spesielt med tenke på at barnet ditt er så lite enda og du faktisk har opplevd noe som var «traumatiserende» for deg. Du er nok litt i «alarm modus» som (nesten) nybakt mor, med lite barn med mye ansvar og denne ubehagelige opplevelsen.

Sansene dine er skjerpet og du føler du skal være «stand by» hele tiden for å passe på barnet ditt. Det er en cocktail av hormoner, erfaring og følelser som raser gjennom deg for tiden. Så ja: det er nok vanlig, men det er også viktig at du anerkjenner at det er til en viss grad normalt men ikke særlig produktivt eller sundt. Så du kan jo forsøke å snakke med eksempelvis helsesøster om det og kanskje få veiledning i forhold til noen teknikker som hjelper deg med å slappe av. 
Jeg hadde selv min andel av «katastrofetanker» som småbarnsmor og har de nok enda også, som de fleste mødre, men heldigvis så roer det seg ofte av seg selv, og minimeres jo større og mer selvstendig og selvhjulpen de blir  
 

ta vare på deg selv ❤️ 

Enig i dette. Jeg føler det på samme måte, men tankene har roet seg noe. 

Et av mine barn ble veldig syk som baby, innlagt på sykehus og var veldig dårlig. 
Vissheten om at jeg kunne mistet henne sitter godt i fortsatt, og jeg kjenner på det fortsatt når ungene blir syke eller skader seg. Særlig hun som ble så syk, selv om hun snart er tenåring. Jeg viser det ikke til barna, men det er en ekkel følelse om de for eksempel plutselig får høy feber. 

Med hun som ble så syk ble det ikke oppdaget av lege med en gang heller (ville sende oss hjem, men konfererte heldigvis med barneavdelingen som ba legen sende oss i ambulanse med det samme), det har fått meg til å stole på magefølelsen. Den stemmer som oftest. ❤️

Lykke til ts, det går som oftest bra med barna våre. 

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste mødre kan kjenne seg igjen i det. 

Jeg pleier å stoppe meg selv i å tenke videre, stoppe fantasering. Jeg pleier å si til meg selv at "jeg er redd han skal skade seg, men det hjelper ikke å tenke mer på dette".

Igjen og igjen. Det blir enklere med tiden

Anonymkode: 2c89f...9b5

[AnonymBruker]

Dette tror jeg er veldig vanlig, selv om man ikke har opplevd nesten-ulykker heller. Sånn har jeg hatt det siden jeg ble nybakt mor, og vært gjennom alle scenarier fra «tenk hvis barnevognen triller i elven når jeg er uoppmerksom» til mer grafiske bilder av at han blir påkjørt eller på annet vis utsettes for fæle ulykker. Det trigges ofte av ulykker hvor barn er involvert, som trafikkulykker og Geirangerulykken. Tror det er en form for tvangstanker - for meg hjelper det å ikke gi det så mye oppmerksomhet, bare anerkjenne at det er der. Da går det bort etterhvert. 

Anonymkode: b618d...6ce