Mitt barn ble utredet for autisme

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min erfaring også. Jo mindre ressurser i heimen, jo flere og saftigere diagnoser. Skjønner ikke at folk ikke ser det? Og jeg jobber også innen feltet. Man kommer langt ved å balansere krav, vennlighet  og realistiske forventninger til ungdommene. 

Og skjønner faktisk ikke at noen ikke forstår hvordan systemet (psykiatrien) produserer pasienter.

Anonymkode: 046c9...02a

Interessant vinkling fra noen som  tydeligvis jobber innenfor systemet. 
Jeg har to barn med høytfungerende autisme og ADHD. 
Med den eldste som nå nærmer seg 30 så fikk jeg beskjed under et skolemøte rett etter diagnosen var satt, at jeg måtte regne med at barnet ikke ville kunne klare å få karakterer i skolen, bli boende i omsorgsleilighet og at 90% av de med denne diagnosen ville sldri komme ut i arbeid. 
Det var det jævligste av alt vi måtte gjennom. 
Denne såkalte lagnaden godtok jeg aldri. 
Jeg sverget med meg sjøl at jeg skulle gjøre alt for å få barnet opp og frem. 
Det har vært maaange tak gjennom tidene, men i dag går han på universitetet og stortrives med sine studier, men heh trodde aldri han skulle ligge på A. 
Søskenet har hatt det litt lettere, og innstillingen fra skole og PPT sng fremtidsutsiktene for høytfungerende autister fra skolen har forandret seg til at det fremdeles blir opplyst at 90% blir uten jobb, men den andre biten har de ikke nevnt. 
H*n er også under utdanning, og det går bra. 
Jeg synes at diagnosene stemte best i grunnskolen, mens nå er de mer og mer uklare siden de greier seg så godt. 
Men helt klart at på enkelte områder hengte de igjen i modningen. 
Feks alderen var 15 og det stemte på en del områder, mens på noen felt kunne ligge på en 8 årings modenhet. 
Derfor så tjener de på å bli eldre videre skolegang og studier. 
Men de i hjemmet må være våkne og jobbe med å lære de mest mulig, og ikke tenke stakkars barn i for mange situasjoner. 
Men vi har møtt noen toskete gymlærere feks som ikke fatter at det er noe av de vanskeligste  fagene. 
Men også lærere har gått i fella med å henge seg opp i myter om at alle autister har spesialinteresser, og at de ikke har empati med andre. 
 

Anonymkode: 454e1...cf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.1.2021 den 15.11):

Jeg håper så inderlig at vi har like flaks som dere, men tør ikke å håpe på det, dersom vi har «flaks» så er det bare bra. Barnet vårt har autismesymptomer men det jeg vil kalle «få». Symptomene er at barnet 

-stimmer ved måltider

-null språk 

-peker ikke/imiterer ikke

og er i sin egen boble/leker ikke med andre barn men leker med voksne.

Ellers så forstår barnet mye av det vi sier, søker trøst, har ganske god blikkkontakt, og viser følelser. Barnet er 2 år.

Anonymkode: 76706...cd9

Hei! Hvordan er der med barnet i dag? Vi opplever det samme her. Mitt barn er 2 år. 

Anonymkode: 3e943...1fb

[AnonymBruker]

Vi er under utredning nå for barnet vårt, og jeg HÅPER vi får en barneautisme-diagnose. Det er åpenbart at han ikke utvikler seg likt som de andre, og han trenger litt anderledes støtte i hverdagen enn andre. 

En diagnose endrer ikke hvem han er eller hvordan han er, det endrer bare hvilken hjelp han (og vi foreldre) får tilgang til. 

Jeg er altså ikke i det hele tatt bekymret for om han får diagnosen. Det er mange muligheter for personer på autismespekteret, om de bare får utvikle seg innen sine egne rammer istedenfor å bli presset inn i hva "alle andre" gjør. Noen ganger blir jeg litt redd, men så har jeg et lite mantra ned navn på kjente folk på spekteret. Det handler ikke om diagnose. Det handler om tilrettelegging.

Jeg er derimot bekymret for om han skal bli sterkt angstpreget og deprimert mår han vokser til, og jeg er glad for at vi tar tak i dette rimelig tidlig slik at vi forhåpentligvis kan tilrettelegge rundt han så han ikke føler seg som en byrde eller som en som må maskere seg selv bort osv (som personen på spekteret illustrerte med gråtende mor på badet tidligere i tråden. Takk for at du delte, jeg synes det var et viktig poeng).

Det er viktigere å ha et lykkelig barn enn å ha et barn som er lik "alle andre". Og dersom det er utviklingsforstyrrelse på gang, så blir ikke barnet lykkeligere av å nektes tilrettelegging og forsøkt plassert i en boks det ikke mestrer.

Trist å lese om stigmatisering av barn med diagnoser. Jeg håper og tror det gjelder de færreste som jobber med barn og ungdom, og at barn fra familier med sammensatte utfordringer ikke nødvendigvis er representative for hele paraplyen med diagnoser. 

Anonymkode: 40bf6...f2f

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvilken tilrettelegging og oppfølging som er vanlig ETTER at diagnose er satt? Jeg tenker her på aspergers, høytfungerende delen av spekteret. Jeg ser flere understreker viktigheten av å utrede tidlig.

Hensikten må da være å kunne påvirke utviklingen med tiltak.

Så - hva er vanlig? Hvem står for behandlingen?

Anonymkode: 512d0...6ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.1.2021 den 21.44):

En diagnose vil aldri utløse ressurser hverken i barnehagen eller på skolen. Det er barnets behov for spesialpedagogisk hjelp i barnehagen eller behov for spesialundervisning samt barnehagen eller skolens ressurser/tilgjengelighet som vil bestemme hva barnet mottar av hjelp. Barnets behov kan vurderes før barnet får noen diagnose, men en diagnose kan hjelpe de rundt barnet å forstå og foreslå mer korrekte tiltak enn hvis man ikke har fått diagnose enda. Det er uansett barnets behov som skal ligge til grunn for alle vurderinger, og man skal helst se bort fra et diagnoseperspektiv. 

Innenfor helsetjenester er diagnoser selvfølgelig annerledes, og tilbud om f.eks kurs vil avhenge av hvor man bor i landet. 

Anonymkode: 747aa...0fe

Jo en stilt diagnose vil åpne for ressurser. Min sønn kom inn på spesialskole etter stilt diagnose. Jeg har krav på å være hjemme med sykt barn dager til han er 18, i enkelte tilfeller lenger enn det.

En diagnose åpner enkelte dører, men mye en må finne ut selv.

Anonymkode: 5f29b...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2022 den 10.06):

Min erfaring også. Jo mindre ressurser i heimen, jo flere og saftigere diagnoser. Skjønner ikke at folk ikke ser det? Og jeg jobber også innen feltet. Man kommer langt ved å balansere krav, vennlighet  og realistiske forventninger til ungdommene. 

Og skjønner faktisk ikke at noen ikke forstår hvordan systemet (psykiatrien) produserer pasienter.

Anonymkode: 046c9...02a

Hva er det du egentlig sier? At barn med diagnose som oftest kommer fra ressurs svakt hjem? Hva med søsken som ikke har diagnose? 

Anonymkode: 5f29b...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg lurer på hvilken tilrettelegging og oppfølging som er vanlig ETTER at diagnose er satt? Jeg tenker her på aspergers, høytfungerende delen av spekteret. Jeg ser flere understreker viktigheten av å utrede tidlig.

Hensikten må da være å kunne påvirke utviklingen med tiltak.

Så - hva er vanlig? Hvem står for behandlingen?

Anonymkode: 512d0...6ac

Mitt barn er under utredning for aspergers nå. Har forstått det slik at vi er ferdige hos BUP etter eventuell diagnose er satt. Men har snakket med andre mødre i samme situasjon, som sier at du må selv finne tilbud, og kreve, mase, kreve, og ingenting skjer hvis du ikke jobber livet av deg for å få hjelp til det barnet sliter med. Først tenkte jeg at ting skulle ordne seg etter diganosen ble satt, at vi skulle komme innenfor, på en eller annen måte. Nå aner jeg ikke hva vi skal gjøre etterpå. Skal passe på å spørre om alt dette på det siste møtet i diagnostiseringsprosessen som vi skal ha om få uker.

Vi skal i alle fall melde oss inn i autismeforeningen for å få flere råd.

Anonymkode: 65a5a...641

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg lurer på hvilken tilrettelegging og oppfølging som er vanlig ETTER at diagnose er satt? Jeg tenker her på aspergers, høytfungerende delen av spekteret. Jeg ser flere understreker viktigheten av å utrede tidlig.

Hensikten må da være å kunne påvirke utviklingen med tiltak.

Så - hva er vanlig? Hvem står for behandlingen?

Anonymkode: 512d0...6ac

Ingen verdens ting er min erfaring.

Anonymkode: 1445b...f11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2021 den 18.40):

Jeg skriver egentlig dette for å betrygge foreldre som kanskje går rundt med en klump i magen. Jeg har vært der selv. Jeg må først påpeke at det alltid uansett er viktig å be om utredning når man er bekymret. 
 

Jeg var veldig bekymret for mitt første barn. Fra babytiden var ikke ting helt slik vi forventet. Barnet responderte godt nok til oss, men ble stille og innesluttet blandt andre. Det ble påpekt av helsesøster at barnet var forsinket i visse motoriske mål. Og senere barnehagen. Barnet fulgte ikke utviklingen sosialt advekat Blant jevnaldrende og var sen språklig. Ppt ble kalt inn, vi tok kontakt med fastlege og fikk henvisning til BUP som også var bekymret og henviste til utredning for autisme på sykehus. 
Etter en lengre utredning ble det klart at barnet hadde ikke autisme, kanskje en forsinkelse i utviklingen. 
Det var en enorm lettelse. Dette var noe barnet kunne vokse av seg. 
 

I dag er barnet 9 år. Og jeg hadde nesten glemt bekymringene mellom babytid til 3 års alder, hadde det ikke vært for at jeg kom i snakk med en annen mor med klump i magen. 
I dag er barnet fullstendig oppegående sosialt, klok og reflektert og på andre områder helt normal og advekat i sin utvikling. Det er ikke antydning til autistisk oppførsel.

Jeg husker nå alle timene med å saumfare info om autisme og Asperger, behandlinger og forløp. Jeg var nesten overbevist, for BUP trodde jo også at Asperger var en større mulighet. sorgen over at barnet kanskje ikke kom til å få en like enkel fremtid som andre var enorm. 

Jeg vet ikke om dette er til hjelp for noen å skrive dette, men enkelte ganger er det ikke så ille som man tror i hvertfall. 

Anonymkode: 87d20...3a1

Hei Ts!

Det betyr mye for meg å lese noe slikt. Noe positivt når en er midt opp i en situasjon der barnet mitt skal bli utredet for autisme. 
Jeg lured bare på hvordan kontakt hadde barnet ditt med dere foreldre? 
 

Anonymkode: a0dca...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2021 den 18.40):

Jeg skriver egentlig dette for å betrygge foreldre som kanskje går rundt med en klump i magen. Jeg har vært der selv. Jeg må først påpeke at det alltid uansett er viktig å be om utredning når man er bekymret. 
 

Jeg var veldig bekymret for mitt første barn. Fra babytiden var ikke ting helt slik vi forventet. Barnet responderte godt nok til oss, men ble stille og innesluttet blandt andre. Det ble påpekt av helsesøster at barnet var forsinket i visse motoriske mål. Og senere barnehagen. Barnet fulgte ikke utviklingen sosialt advekat Blant jevnaldrende og var sen språklig. Ppt ble kalt inn, vi tok kontakt med fastlege og fikk henvisning til BUP som også var bekymret og henviste til utredning for autisme på sykehus. 
Etter en lengre utredning ble det klart at barnet hadde ikke autisme, kanskje en forsinkelse i utviklingen. 
Det var en enorm lettelse. Dette var noe barnet kunne vokse av seg. 
 

I dag er barnet 9 år. Og jeg hadde nesten glemt bekymringene mellom babytid til 3 års alder, hadde det ikke vært for at jeg kom i snakk med en annen mor med klump i magen. 
I dag er barnet fullstendig oppegående sosialt, klok og reflektert og på andre områder helt normal og advekat i sin utvikling. Det er ikke antydning til autistisk oppførsel.

Jeg husker nå alle timene med å saumfare info om autisme og Asperger, behandlinger og forløp. Jeg var nesten overbevist, for BUP trodde jo også at Asperger var en større mulighet. sorgen over at barnet kanskje ikke kom til å få en like enkel fremtid som andre var enorm. 

Jeg vet ikke om dette er til hjelp for noen å skrive dette, men enkelte ganger er det ikke så ille som man tror i hvertfall. 

Anonymkode: 87d20...3a1

Hei Ts!

Det betyr mye for meg å lese noe slikt. Noe positivt når en er midt opp i en situasjon der barnet mitt skal bli utredet for autisme. 
Jeg lured bare på hvordan kontakt hadde barnet ditt med dere foreldre? 
 

Anonymkode: a0dca...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.1.2021 den 18.40):

Jeg skriver egentlig dette for å betrygge foreldre som kanskje går rundt med en klump i magen. Jeg har vært der selv. Jeg må først påpeke at det alltid uansett er viktig å be om utredning når man er bekymret. 
 

Jeg var veldig bekymret for mitt første barn. Fra babytiden var ikke ting helt slik vi forventet. Barnet responderte godt nok til oss, men ble stille og innesluttet blandt andre. Det ble påpekt av helsesøster at barnet var forsinket i visse motoriske mål. Og senere barnehagen. Barnet fulgte ikke utviklingen sosialt advekat Blant jevnaldrende og var sen språklig. Ppt ble kalt inn, vi tok kontakt med fastlege og fikk henvisning til BUP som også var bekymret og henviste til utredning for autisme på sykehus. 
Etter en lengre utredning ble det klart at barnet hadde ikke autisme, kanskje en forsinkelse i utviklingen. 
Det var en enorm lettelse. Dette var noe barnet kunne vokse av seg. 
 

I dag er barnet 9 år. Og jeg hadde nesten glemt bekymringene mellom babytid til 3 års alder, hadde det ikke vært for at jeg kom i snakk med en annen mor med klump i magen. 
I dag er barnet fullstendig oppegående sosialt, klok og reflektert og på andre områder helt normal og advekat i sin utvikling. Det er ikke antydning til autistisk oppførsel.

Jeg husker nå alle timene med å saumfare info om autisme og Asperger, behandlinger og forløp. Jeg var nesten overbevist, for BUP trodde jo også at Asperger var en større mulighet. sorgen over at barnet kanskje ikke kom til å få en like enkel fremtid som andre var enorm. 

Jeg vet ikke om dette er til hjelp for noen å skrive dette, men enkelte ganger er det ikke så ille som man tror i hvertfall. 

Anonymkode: 87d20...3a1

Hei Ts!

Det betyr mye for meg å lese noe slikt. Noe positivt når en er midt opp i en situasjon der barnet mitt skal bli utredet for autisme. 
Jeg lured bare på hvordan kontakt hadde barnet ditt med dere foreldre? 
 

Anonymkode: a0dca...7c3

[AnonymBruker]

On 1/8/2021 at 1:10 AM, AnonymBruker said:

Men alle disse symptomene høres jo ut som autisme...

Anonymkode: 4bb89...97d

Enig. Barnet som beskrives har langt flere trekk enn mitt barn, som har diagnosen asperger. 

Anonymkode: a7dfe...4b0

[AnonymBruker]

Forstår ikke redselen med autisme diagnose? Har et barn på 8 med diagnosen, og et til på 5 år som utredes nå. Såklart medfører jo autisme mange utfordringer,  men også mange sterke sider. Det er ikke kun negativt. Og det er et veldig stort spekter. Selvom man har samme diagnose er de forskjellig med forskjellige utfordringer og Forskjellige sterke sider.

Ved å få diagnosen får både barnehage/skole riktig måte de kan hjelpe dem på. Andre barn vil etterhvert dersom de har diagnose kunne forstå hvorfor de er annerledes. 

Men det er veldig mange gode egenskaper de også kan ha. Viktig å tenke positivt også, tross utfordringer 😊

Anonymkode: e8465...7ee