Aldersforskjell på barn.

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og har to barn som er 11 og 7 år. Mannen min og jeg var i grunn enig om at det holdt med to, men vi er fremdeles relativt unge og nå ønsker vi oss en tredje, men jeg er redd aldersforskjellen blir for stor. Hvordan er det å «begynne på nytt» når ungene er såpass store? Er det noen som har erfaringer, positive eller negative?

Anonymkode: a3331...302

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon! 30 år og våre barn er 11 og 5 år. Det siste året har mannen begynt å snakke om et barn til selv om vi i utgangspunktet satte punktum med to. Det hjelper ikke at minste ønsker seg flere søsken og prøver å overtale oss

Jeg tenker det er positivt med en større barneflokk, flere å være med, større familie, og ser ikke på aldersforskjellen som et stort problem. De eldste er store nok til å klare seg fint selv, og har forståelsen for at en baby krever umiddelbar oppmerksomhet mens de kanskje må vente litt. Man er eldre og mer erfaren som mamma, og tryggere i rollen. Jeg ser egentlig ikke på det som å begynne på nytt fordi man vet jo hva man skal gjøre, ikke sant? Bare tanken på en nyfødt baby i armene gjør meg tullerusk. Ser for meg et lite gull som guttene mine kan forgude.

Negativt for oss er jo at vi har sett frem til å være "barnefri" før vi rundet 40 🤣Med et barn til må vi plusse på flere år med småbarn i hus. Men har vi nå egentlig så mye vi trenger å gjøre uten barn? Vi har aldri barnevakt i dag, har ikke behov for det og vil helst være med barna. Jeg liker familielivet. Og så er det jo det økonomiske, plass, bil, soverom, men det er faktorer jeg ikke har bekymringer over for det materielle fikser man alltids. For vår del har begge barna ekstra behov og krever en del ekstra oppfølgning. Det håndterer og ivaretar vi godt i hverdagen, men så er det frykten for at et tredje barn skal velte lasset eller ha enda større behov. Det er nok det som holder meg mest tilbake. Dynamikken i familien er veldig bra nå, så jeg er litt redd for å ødelegge det med et barn til.

Vi har altså ikke landet på en beslutning. Jeg må slutte på prevensjon en periode dette året i forbindelse med noe annet, og vi er der at hvis "uhellet" skjer så er det velkomment. Men jeg prøver å forestille meg 40 år frem i tid. Vil jeg angre på å ikke fått flere barn? Det må liksom skje nå hvis det skal skje, det er for sent når ungene flytter ut og huset blir tomt.. Man angrer vel ikke på flere mennesker å være glad i? 

Anonymkode: 542a1...8f4

[AnonymBruker]

Folk er jo så forskjellige, så det som passer for noen gjør ikke det for andre. F eks: Har dere bolig med 4 soverom? Alle ønsker hvert sitt rom etter hvert. Ferier med to såpass store barn som dere har nå er forholdsvis enkelt, da de begge stort sett kan gjøre det samme f eks på Tusenfryd og andre aktivitetstilbud for barn. Det er sånne ting jeg først og fremst tenker på. Livet deres nå er jo relativt enkelt. Barna klarer mye uten ekstra hjelp fra dere. Så  kommer en ny baby som trenger dere døgnet rundt. Kanskje de to andre da er 9 og 13 år. Regner med at de dere allerede har, er med på fritidsaktiviteter som også dere støtter opp om. (Er litt annerledes akkurat nå pga pandemien) Hvis dere føler at det ikke blir noe problem å følge opp de store mens dere har baby, så kjør på. Selv fikk jeg bare ett barn, men ønsket mitt var 2.  (Ikke alltid naturen er på kvinnens side, medisinske årsaker.)
Blir litt "stor" alderforskjell, så risikoen er at de ikke får god kontakt seg i mellom før de er voksne. Har selv en lillesøster som er 5 år yngre enn meg og i oppveksten var hun bare en "drittunge" som ville "henge i skjørtet" mitt.

Anonymkode: 6b74f...85c

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 30 år og har to barn som er 11 og 7 år. Mannen min og jeg var i grunn enig om at det holdt med to, men vi er fremdeles relativt unge og nå ønsker vi oss en tredje, men jeg er redd aldersforskjellen blir for stor. Hvordan er det å «begynne på nytt» når ungene er såpass store? Er det noen som har erfaringer, positive eller negative?

Anonymkode: a3331...302

Aldri hørt at det å få en attpåklatt er et problem av andre som har det. Du har jo og en gigastor fordel med at de eldste er så store at de kan hjelpe til med ungen 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i akkurat samme situasjon! 30 år og våre barn er 11 og 5 år. Det siste året har mannen begynt å snakke om et barn til selv om vi i utgangspunktet satte punktum med to. Det hjelper ikke at minste ønsker seg flere søsken og prøver å overtale oss

Jeg tenker det er positivt med en større barneflokk, flere å være med, større familie, og ser ikke på aldersforskjellen som et stort problem. De eldste er store nok til å klare seg fint selv, og har forståelsen for at en baby krever umiddelbar oppmerksomhet mens de kanskje må vente litt. Man er eldre og mer erfaren som mamma, og tryggere i rollen. Jeg ser egentlig ikke på det som å begynne på nytt fordi man vet jo hva man skal gjøre, ikke sant? Bare tanken på en nyfødt baby i armene gjør meg tullerusk. Ser for meg et lite gull som guttene mine kan forgude.

Negativt for oss er jo at vi har sett frem til å være "barnefri" før vi rundet 40 🤣Med et barn til må vi plusse på flere år med småbarn i hus. Men har vi nå egentlig så mye vi trenger å gjøre uten barn? Vi har aldri barnevakt i dag, har ikke behov for det og vil helst være med barna. Jeg liker familielivet. Og så er det jo det økonomiske, plass, bil, soverom, men det er faktorer jeg ikke har bekymringer over for det materielle fikser man alltids. For vår del har begge barna ekstra behov og krever en del ekstra oppfølgning. Det håndterer og ivaretar vi godt i hverdagen, men så er det frykten for at et tredje barn skal velte lasset eller ha enda større behov. Det er nok det som holder meg mest tilbake. Dynamikken i familien er veldig bra nå, så jeg er litt redd for å ødelegge det med et barn til.

Vi har altså ikke landet på en beslutning. Jeg må slutte på prevensjon en periode dette året i forbindelse med noe annet, og vi er der at hvis "uhellet" skjer så er det velkomment. Men jeg prøver å forestille meg 40 år frem i tid. Vil jeg angre på å ikke fått flere barn? Det må liksom skje nå hvis det skal skje, det er for sent når ungene flytter ut og huset blir tomt.. Man angrer vel ikke på flere mennesker å være glad i? 

Anonymkode: 542a1...8f4

Du beskriver veldig godt hvordan jeg tenker også🙉 Jeg har likt tanken på å være «barnefri» før 40, men når jeg ser hvor fort årene går så er jeg ikke klar for tomt hus om 10 år!

Økonomien, hverdagen og livet generelt er på stell så vi hadde jo ikke havnet i noen krise hvis det skulle komme en til, men så husker jeg tilbake på hvor overveldende og tøff småbarnstiden kunne være og da tviler jeg igjen. Samtidig så er jeg som deg redd for at jeg skal angre når jeg blir gammel på at det ikke ble en til!

Anonymkode: a3331...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Folk er jo så forskjellige, så det som passer for noen gjør ikke det for andre. F eks: Har dere bolig med 4 soverom? Alle ønsker hvert sitt rom etter hvert. Ferier med to såpass store barn som dere har nå er forholdsvis enkelt, da de begge stort sett kan gjøre det samme f eks på Tusenfryd og andre aktivitetstilbud for barn. Det er sånne ting jeg først og fremst tenker på. Livet deres nå er jo relativt enkelt. Barna klarer mye uten ekstra hjelp fra dere. Så  kommer en ny baby som trenger dere døgnet rundt. Kanskje de to andre da er 9 og 13 år. Regner med at de dere allerede har, er med på fritidsaktiviteter som også dere støtter opp om. (Er litt annerledes akkurat nå pga pandemien) Hvis dere føler at det ikke blir noe problem å følge opp de store mens dere har baby, så kjør på. Selv fikk jeg bare ett barn, men ønsket mitt var 2.  (Ikke alltid naturen er på kvinnens side, medisinske årsaker.)
Blir litt "stor" alderforskjell, så risikoen er at de ikke får god kontakt seg i mellom før de er voksne. Har selv en lillesøster som er 5 år yngre enn meg og i oppveksten var hun bare en "drittunge" som ville "henge i skjørtet" mitt.

Anonymkode: 6b74f...85c

Vi har plass, økonomi, overskudd og alt som skal til for å få en baby i hus. 
Det er frykten for at aldersforskjellen blir for stor og for at babyboblen skal bli for overveldende som skremmer meg mest😅

Anonymkode: a3331...302

[AnonymBruker]

Gitt at dere ikke blir gravid sånn nå, så ville jeg planlagt for å få 2 stk på rappen om dere absolutt skal ha flere barn. Så det neste barnet har et jevnaldret søsken å voksne opp med. 

Anonymkode: 65bf6...88b

[AnonymBruker]

Jeg er like gammel som deg og er vokst opp som eldste søsken i to atpåklattfamilier. Altså, skilte foreldre, både mamma og pappa fikk barn med ny partner da jeg gikk på ungdomsskolen. 

Det har gått veldig fint, men tenker det er lurt å være litt var på hva du tar fra de andre barna og hva dere har kapasitet til. Dere har sikkert mer å gi enn mine foreldre hadde, men tenker uansett det kan være relevant å fortelle hvordan det oppleves fra denne siden.

Jeg ser jo nå at disse attpåklattene har fått en veldig anderledes oppvekst enn jeg og min tre år yngre bror fikk. Atpåklattene har helt andre forhold til våre foreldre, de drar på konserter sammen, spiser lunsj ute, drar på langhelg rundt om, opplever ting sammen. Nære forhold. Dette var uaktuelt da vi var i samme alder, da var livene våre preget av våkennetter, skrikekurer, foreldre i ammetåka, gulp på skolesekken osv. Generelt var de så slitne at vi måtte egentlig finne ut av oss selv. Tenåringer klarer mye, men de trenger foreldre likevel.

Jeg er veldig glad i alle søsknene mine, og er glade nå for at de eksisterer. Men jeg kommer ikke til å ha en attpåklatt selv for å si det sånn.

Anonymkode: a6417...a96

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er like gammel som deg og er vokst opp som eldste søsken i to atpåklattfamilier. Altså, skilte foreldre, både mamma og pappa fikk barn med ny partner da jeg gikk på ungdomsskolen. 

Det har gått veldig fint, men tenker det er lurt å være litt var på hva du tar fra de andre barna og hva dere har kapasitet til. Dere har sikkert mer å gi enn mine foreldre hadde, men tenker uansett det kan være relevant å fortelle hvordan det oppleves fra denne siden.

Jeg ser jo nå at disse attpåklattene har fått en veldig anderledes oppvekst enn jeg og min tre år yngre bror fikk. Atpåklattene har helt andre forhold til våre foreldre, de drar på konserter sammen, spiser lunsj ute, drar på langhelg rundt om, opplever ting sammen. Nære forhold. Dette var uaktuelt da vi var i samme alder, da var livene våre preget av våkennetter, skrikekurer, foreldre i ammetåka, gulp på skolesekken osv. Generelt var de så slitne at vi måtte egentlig finne ut av oss selv. Tenåringer klarer mye, men de trenger foreldre likevel.

Jeg er veldig glad i alle søsknene mine, og er glade nå for at de eksisterer. Men jeg kommer ikke til å ha en attpåklatt selv for å si det sånn.

Anonymkode: a6417...a96

Akkurat samme opplevelse her. Opplevde i tillegg at jeg og søsteren min som var nær meg i alder hele tiden måtte drasse på den yngste hvis vi ville gjøre noe sammen. Fordi det var "urettferdig" hvis det bare var en som ikke fikk være med. Men det er jo ikke alt som passer for noen som er såpass mye yngre...

Anonymkode: bf1c2...4f8

[Millimani]

Kjør på! Norge trenger flere landsborgere  Husk at i dag er det mange som er nærmere 40 år, eller mer enn 40, før de får sitt første barn, og jo eldre man blir jo vanskeligere er det å få det til. "Ekspertene" i Norge vil gjerne at man skal se bakover i tid, til den gang det var mest vanlig å få barn i studie-tiden, eller rett etter at studiene var over. I dag er det slik at de fleste helst vil ha en karriere før de går løs på prøving. Ekspertene savner at norske borgere får flere barn.

Jeg har ingen erfaring på det plan, da jeg lever som enslig og akter å være det. Jeg kjenner et tilfelle hvor det er 15 år mellom to søsken, det yngste var ikke planlagt, og veldig diskutabelt mellom foreldrene. Barna har ikke samme pappa, og den eldste flytta ut mens yngste gikk i barnehagen. Den eldste hadde ønska seg søsken hele den tid hun hadde mulighet, hun hadde bare noen bonus-søsken. Mammaen ønska seg også en til, men pappaen ville ikke. Så skjedde det likevel.
Jeg vet også om noen som fikk et yngre søsken da hen var 18 år. I det tilfelle høyst planlagt og velkomment i familien, selv om hen på 18 år egentlig ikke syntes det var noe gøy, ettersom det nærmet seg tiden hen selv kunne få et barn. 

Men to søsken med 11-12 års aldersforskjell er også helt flott. Det virker kanskje slitsomt å begynne på nytt igjen med alt som har med en baby og småbarns-tid å gjøre, men til syvende og sist må det jo være en koselig opplevelse. Husk at før dere vet ordet av det er barnet stort nok til å klare seg selv  Kjør på, her er det ingen tid å miste. Du er bare 30 år enda, det er også en perfekt alder