Hvordan klarer man seg når den du har levd for forlater deg på en grusom måte.

[AnonymBruker]

Og du nesten ikke har familie eller venner som spør om det går bra eller finner på ting med deg, å du ikke får psykolog fordi de ikke skjønner åssen de skal hjelpe deg? Jeg er så deprimert å jeg har ingen å snakke med fordi jeg ikke vil bry folk med å si at ting ikke går bra, fordi jeg har så dårlig erfaring med det og at mange bare tror jeg klager når jeg gjør det.

Jeg vet jeg har venner å folk som bryr seg om meg, men de er gjerne like dårlige på å ta kontakt som jeg er, å jeg føler ikke folk skjønner hvor mye bruddet gikk inn på meg.. Og nå som man ikke skal ha besøk engang så vet jeg ikke helt hva jeg kan gjøre, jeg føler jeg trenger noen som bare spør åssen det går eller bryr seg, siden jeg alltid prøver å gjøre det for andre, men nå sitter jeg her uten at noen i det heletatt spør om jeg har det bra, når det burde vært tydelig det ikke er det..

Det gjør så vondt at han jeg brukte 8 år på bare forlot meg for en annen å ikke bryr seg lengre, å alle vennene mine snakker for mye om han når jeg er der å det gjør bare alt enda verre.. Jeg skjønner ikke åssen jeg skal gi slipp på en som så meg når ingen andre gjorde det, men som også gjorde alt for stor skade på meg å ikke behandlet meg som han burde.. Åssen slutter man å bry seg om noen som ikke fortjener det? Og åssen kan noen elske deg om alle du stoler på bare forlater eller sårer deg?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg ville bare få ut noen følelser... Jeg håper virkelig ting blir bedre snart💕

Anonymkode: 0fd9b...bd2

[AnonymBruker]

Litt og litt vil savnet gi slipp.

Når var bruddet? 

Anonymkode: ec227...b6c

[AnonymBruker]

Vet veldig godt hvordan det er TS. Jeg og min eksmann var sammen i 12 år da han plutselig ble notorisk utro, forandret personlighet og kastet meg ut av livet sitt på en særdeles feig og kynisk måte. Nå, 4 år senere føler jeg meg fremdeles grovt sviktet og mishandlet både fysisk og psykisk.

De fleste av venner/familie har sluttet og snakke om det, gått videre og sikkert glemt det hele siden jeg har fått ny mann nå. Men sannheten er at jeg fremdeles våkner gjennomvåt av mareritt der jeg drømmer om han, jeg hadde lenge flashbacks og er plaget av angst i perioder. Ja, det har gitt mye slipp, savnet etter han er borte, men minnene sitter som støpt. Jeg har store problemer med å stole på mennesker, spesielt menn, så ja - kroppen husker. Nå i dag, synes jeg synd på han, han lever et usselt liv og karma tok virkelig hevn for meg.  Å bli sviktet er vanskelig på flere måter, men selv i alt det vonde har jeg prøvd å finne en mening med det, bruke den livserfaringen til noe annet enn å bare dyrke sorg og smerte. Jeg byttet jobb, og nå i dag jobber jeg med å hjelpe mennesker med psykiske og fysiske plager, noe som gir meg like stor glede som jeg gir til de. Ja jeg har dårlige dager, men enda flere gode. Håper du finner noe positivt å fokusere på, og at ting kjennes bedre snart. Og tro meg, du er i hvertfall ikke alene. Klem til deg.

Anonymkode: 43a24...653

[Gjest Alterego666]

Hvordan klarer man seg når den du har levd for forlater deg på en grusom måte.
 

Du begynner å leve for deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd dette. Jeg brukte 2/3 år på å komme ut av det. Det var så jævlig at jeg kaster nesten opp av å tenke på hvor fælt jeg hadde det de årene etter. Jeg ble innlagt et par ganger også. Var helt i transe. Føles ikke ut som at det var virkelighet, men et mareritt når jeg tenker tilbake. Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden.... shit. Svart rundt øynene, små tjukk, ustelt.... lik blek. Så døds syk ut!!! Er skikkelik sjokkerende å se. 

Jeg bare skulle så gjerne ønske at jeg kunne klare å forstå og tro på at jeg en dag kom til å slutte å bry meg om det. For nå føles det jo bare ut som at jeg har kastet bort 3 dyrebare år av livet mitt på sorg og helvette. Fullstendig unødvendig, men sånn er det, ikke noe jeg kunne gjort for å komme meg raskere over det, så trøster meg bare med det. Sånn var det bare. 

Jeg lover deg at det en dag går over, men du må bare stå i det altså. Hvor lang tid det tar er individuelt. 

Anonymkode: 85781...893

[AnonymBruker]

Man lar bare tia gå. Lenge. Det vil ta tid, men sorg er som et åpent sår som gror uvanlig sakte. Men det vil gro, selv om der kan bli arr og noen ganger stygge arr. Men du kommer til å komme til et punkt der du føler deg hel igjen med tid. Når du kommer ditt: prøv å bli selvstendig og ikke legg lykken din i andres hender. Da står du sterkere når du blir forlatt. 

Anonymkode: 0978a...5d9

[Jordbærkake34532]

Jeg opplevde at vi satt midt i middagen da han som var samboer ut av det blå sa det var slutt og jeg fikk to dager til å finne nytt bosted. Var helt forferdelig der og da, men ble heldigvis lettere med tiden og sitter i dag med en fantastisk kjæreste jeg har det bedre med enn jeg noen gang hadde med eksen. Beste tips er å fylle hverdagen med aktiviteter sånn du ikke får tid til å tenke på dusten, det kan være å gå en tur i skogen, puslespill, se en serie du liker. Sender en klem💓

[AnonymBruker]

Jordbærkake34532 skrev (1 minutt siden):

Jeg opplevde at vi satt midt i middagen da han som var samboer ut av det blå sa det var slutt og jeg fikk to dager til å finne nytt bosted. 

Ut av det blå?

Kysset dere og hadde normal kjæresteoppførsel dagene før? 

Anonymkode: 8bd8a...e29

[AnonymBruker]

Han jeg brukte over 13 år av livet mitt som kjæreste på, samt var venner med før det, forsvant ut av livet mitt på en måte som fortsatt framstår for meg som et mareritt. Min egen personlige skrekkfilm (selv om det kunne vært verre også). Minnene er der fortsatt, men det såre begynner å avta. Jeg har mer fokus på meg og hva jeg kan gjøre, og de nye tingene som har kommet inn i livet mitt siden bruddet. Jeg har jobba med å stole på folk og ikke minst ny kjæresten. Noe av det første jeg gjorde var å skaffe en kattunge, høres teit ut, men eksen likte ikke katter. Nå flere år etterpå er det en fullvoksen katt ved meg, pusen hjalp meg mye gjennom bruddet. Og nå har jeg ny kjæreste som elsker pusen min 🥰Jeg gjorde også endringer i jobb og hobbier.

Mottoet mitt var at sia han ydmyka meg og forlot meg, skulle jeg bli ei dame han ikke lenger kjente. Hvert sekund med nye erfaringer var med på å legge ham bak meg. 

Anonymkode: ec227...b6c

[Gjest lillemy36]

Jeg var sammen med en i 13 år, min første kjærlighet... Vi var sammen siden vi var 17 år  .. Han betydde alt for meg.   Jeg har hatt en dårlig barndom med lite kjærlighet, så jeg følte meg endelig elsket og jeg følte meg glad og trygg... Årene gikk og jeg tok han for gitt   .. Jeg sleit /sliter med angst og depresjon ... Ale ble en vane.... Men jeg trodde aldri det skulle bli slutt, det var liksom oss for hele verden.. Han sa hver dag han elsket meg og ikke kunne se for seg livet uten meg. .  Plutselig en dag så slo han opp når vi kranglet litt.... Han ble en annen person, hadde lås på tlf, la telefonen med feil side ned mot bordet, tok med tlf tilogmed i dusjen .. Jeg skjønte etterhvert at han hadde hvert utro lenge bak min rygg..... Med min kusine. ... 

Jeg har aldri hatt det så tungt før i mitt liv tross jeg har opplevd velsig mye vondt.   

Jeg ble på bunn med depresjon og måtte legge meg inn på psykiatrisk... 

Kusina mi flyttet rett inn i huset og de lever fortsatt den dag i dag lykkelig sammen..  Jeg hadde det vondt i minst 4 år...  Men lærte meg og leve uten han. Men jeg stoler ikke pånoen menn lenger.... 

Husk det er lov og ha kjærlighetssorg  .. La tiden fly, gråt og hver på bunn en stund men finn deg noe som gleder deg i hverdagen etterhvert og tenk på alt som vr negativt med han og bare tenk på det.. Ikke tenk på det som var så sykt Bra som du savner .. 

Det som hjalp meg videre etterhvert var og gå ned i vekt for jeg var litt tjukk, pynte meg sminke meg og komme meg ut på byen og menge meg med folk generelt.... Gutta la virkelig merke til meg noe som ga meg selvtilitt igjen.... 

 

Tiden leger alle sår ❤️❤️

[Duff]

Det tar tid, pass på bitterheten så ikke den får komme og sette seg. Jeg har hatt to brudd som satte seg fast i mange år etterpå.

Man kommer gjennom det men, det er tungt. Har du kontaktet kommunen du bor i? De skal ha ett lavterksel tilbud innen psykiatri, du søker selv om å få timer der og samtalene er med sykepleiere som har videreutdannelse innen psykiatri. Prøv. Lover at du vil føle deg bedre etter ett par samtaler.

[AnonymBruker]

Det er forferdelig vondt og vanskelig det du går i gjennom nå. Det er noe mange av oss opplever, dessverre.

Det vil bli enklere og du vil finne veien, men du må ikke dyrke sorgen og selvmedlidenheten for lenge. Når du orker, så prøv å bygge opp livet ditt, uten han nå. Start med å oppsøke noe sosialt, jeg vet det virker håpløst akkurat nå men det er det ikke. Si til venner og familie at du trenger litt støtte akkurat nå. Det er vanskelig men viktig at du gir folk rundt deg muligheten til å hjelpe. Si du ikke orker å snakke om han eller hva du trenger der og da. 
 

Trening er godt for både kropp og sjel og ingenting smaker bedre enn å treffe på eksen med en «ny og bedre» utgave av deg selv, når den tiden kommer. 
 

Sender stor klem💜 det går over

Anonymkode: e0b5c...1e2

[AnonymBruker]

Jeg får vondt av å lese hva folk har gått gjennom her i denne tråden. Er vanskelig å gi deg råd ts, annet at du burde tenke på deg selv? Bli kjent med deg selv, nå har du brukt mange år på en fyr. Bruk tiden på å finne ut hva du liker og har interesse for, du vil bli overrasket. Prøv å finne på nye aktiviteter der du vil bli kjent med nye folk. Vær mer sosial, ikke steng deg inne. Heller ikke la dine venner snakke om han, si at du ikke ønsker å høre navnet hans. 

Du sier jo at familie og venner ikke er så støttende nå, og at du har dårlig erfaring med å dele sorg. Det er ikke galt å vise sårbarhet. Kanskje de tror du har det bra. Det er ikke å klage vis man er nedenfor og vil snakke. Ser de ikke at du er deprimert? 

Anonymkode: 0bc42...2c6

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (1 time siden):

Hvordan klarer man seg når den du har levd for forlater deg på en grusom måte.
 

Du begynner å leve for deg selv.

Akkurat, men det skulle man gjort i utgangspunktet også. 

Jeg har aldri hatt og kommer aldri til å oppleve tilsvarende fortvilelse som TS, for jeg har alltid vært den viktigste personen i mitt liv. Det gjør meg ikke til et selvopptatt eller kaldt menneske, men jeg vet at skulle noen såre meg eller forlate meg så er det et liv videre. Det hadde gjort forferdelig vondt en stund, men så hadde livet gått videre. 

Jeg tror ikke at vi som vet at vi selv er den viktigste person i vårt liv klarer å sette oss inn i det å speile seg kun i forhold til om man har noen i livet, og føle seg som ingenting uten. 

Det må være fælt å ha det slik, men løsningen må jo være å begynne å leve for seg selv. 

Vi har ikke vært uten sorger eller problemer vi som vet at vi selv er viktigste person, men vi kommer oss alltid videre, uansett hva som skjer. 

Anonymkode: ffcca...c12

[AnonymBruker]

Ja. Ble forlatt av han som jeg trodde jeg skulle gifte meg med. Bodde så å si sammen, feira jul og nyttår sammen og da jeg var på besøk til foreldrene, ringte han og gjorde det slutt. Etter to år. Uka før snakka han om å få barn, forlovelse, framtida... Uka etter satte han opp kjøleskap til nye kjæresten. Som han er gift med i dag. Jeg ønska han kronisk overvekt, dårlig sexliv og upppdragne unger. Vel, har kontakt via messenger, tror han gjør det for å gni det inn hvor «fint og flott» de har det, men han klager på at de ikke deler seng mer, ungene er slitsomme og han trener hele tida for å holde vekta nede.

De har god råd da. Er vel det som var viktigst... Jeg vokste opp i en familie hvor jeg ble utsatt for vold og misbruk og ingen kjærlighet. Flyttet ut som tidlig sekstenåring og hadde ingen. Han var den trygge, den eneste jeg hadde og den eneste som brydde seg om meg. Eller, trodde han brydde seg om meg. Han forlot meg brått og det er noe av det mest brutale jeg opplevde i tidlig tyveårene. 

Dette er mange år siden og jeg tenker som så at jeg var ung og dum og skulle aldri ha kasta vekk all den tida på han, som var utro og alt. Det var virkelig ikke verdt påkjenningen å bli forlatt på det viset. En mellomstasjon er ikke noe gøy å være...

Anonymkode: c5d72...fef

[AnonymBruker]

Å wow dette var akkurat som å lese noe jeg selv kunne skrevet. Omtrent nøyaktig. 

Jeg står per dags dato oppi akkurat det samme som deg, ts. Det er helt for jævlig. 

Jeg ble brått forlatt etter mange år, og han var over det på dag én. Over natta ble han noen jeg ikke kjenner. Han ville være singel, fri og følge drømmene sine "for forholdet var i veien". Det er helt sinnsykt traumatisk. Han var på mange måter familien min. 

Angsten min forverret seg x100, har alltid slitt litt men jeg begynte nesten umiddelbart å slite sånn i hverdagen, med helt vanlige ting, absolutt alt trigget meg. 

Jeg takla det ved å få meg hund for det var det vi alltid hadde lyst på, hoppe blindt inn i et nytt forhold jeg satset på, som gikk til helvete dessverre. Utenom det har jeg bare gått rundt i angst-tåke. 

Vet ikke om jeg har noen andre råd til deg enn at jeg bare forstår hvor vanskelig det er. Mine venner snakker også alltid om han når jeg er rundt, han blomstret etter bruddet, gikk ned masse i vekt, begynte å ta vare på utseendet og fikk seg en rekordbra vennekrets der alle elsker han, går masse fjellturer og slipper endelig å jobbe så mye som han måtte. Han lever drømmelivet. Det er tøft. 

Og ingen skjønner at det er vanskelig for meg. Folk spør hæ, er det så ille da? Enda liksom? Har lyst å slå dem i trynet og gjemme meg under dyna hjemme. 

Jeg går til psykolog. Det hjelper. Så har jeg hund som holder meg opptatt. Leser selvhjelpsbøker og prøver å utvikle meg til å bli den tøffeste, råeste dama som står fjellstøtt på egne bein. Det er målet. Men det er nok langt dit. 

Anonymkode: 15bac...a69

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat, men det skulle man gjort i utgangspunktet også. 

Jeg har aldri hatt og kommer aldri til å oppleve tilsvarende fortvilelse som TS, for jeg har alltid vært den viktigste personen i mitt liv. Det gjør meg ikke til et selvopptatt eller kaldt menneske, men jeg vet at skulle noen såre meg eller forlate meg så er det et liv videre. Det hadde gjort forferdelig vondt en stund, men så hadde livet gått videre. 

Jeg tror ikke at vi som vet at vi selv er den viktigste person i vårt liv klarer å sette oss inn i det å speile seg kun i forhold til om man har noen i livet, og føle seg som ingenting uten. 

Det må være fælt å ha det slik, men løsningen må jo være å begynne å leve for seg selv. 

Vi har ikke vært uten sorger eller problemer vi som vet at vi selv er viktigste person, men vi kommer oss alltid videre, uansett hva som skjer. 

Anonymkode: ffcca...c12

Jeg er helt enig i alt du skriver, og forsøker å leve etter samme mal.

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (2 minutter siden):

Jeg er helt enig i alt du skriver, og forsøker å leve etter samme mal.

Så hvilke traumer har du vært utsatt for, som du kom deg helskinna gjennom pga slik mal? 

Anonymkode: ec227...b6c

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så hvilke traumer har du vært utsatt for, som du kom deg helskinna gjennom pga slik mal? 

Anonymkode: ec227...b6c

Jeg har vokst opp i et trygt hjem med trygge rammer og med en klar forventning om at jeg skal bli et selvstendig individ som tar ansvar for og tar vare på seg selv. Dette har bidratt til at jeg tar grep i livet mitt FØR livet blir en stor krise. Jeg har stått ved flere vanskelige korsveier i livet, men opplever at jeg står trygt i meg selv og grovt sett navigerer trygt selv når det stormer rundt meg. Jeg har måttet ta flere vanskelige beslutninger som gir livet en ny retning. Selv om disse hver for seg er sorger, så har det ikke tæret på min følelse av selvverdi.

Å leve for seg selv er forøvrig -som påpekt over- ikke det samme som å være ego. Når man har en sterk selvfølelse har man også overskudd for andre. Jeg har et solid nettverk i familie, venner og kolleger/bekjente og masse kjærlighet i livet mitt. 

Endret 7. januar 2021 av Alterego666

[Jordbærkake34532]

 

Sitat

 

Ut av det blå?

Kysset dere og hadde normal kjæresteoppførsel dagene før? 

Anonymkode: 8bd8a...e29

 

 

Ja dagen før hadde vi normal kjæresteoppførsel, så det hele kom ganske uventet. 

Endret 7. januar 2021 av Jordbærkake34532