Adoptere bort barnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette var ment som HJELP fra alle her inne, at dette KAN være fødselsdepresjon og da søker man heller hjelp før man tenker på å adoptere barnet bort. Du har ikke hatt fødselsdepresjon forstår jeg! 
 

Selvsagt kan det scenarioet du nevner være reelt, men man prøver gjerne å hjelpe og komme med råd fordi dette høres ut som et klassisk tilfelle av fødselsdepresjon - før man mener at hun bare egentlig ikke burde hatt barn og bør adoptere bort. Jeg har stått i det selv, og glad jeg fikk hjelp for nettopp fødselsdepresjon fordi jeg elsker barnet mitt mer enn noe og er en utrolig god mor.

Anonymkode: 833b5...aca

Selvfølgelig kan det være fødselsdepresjon, men det kan også være en haug av andre ting. Den der «egentlig er du en kjempegod mor og elsker barnet ditt under all depresjonen❤️» kan være nok en belastning og press for noen som faktisk ikke mestrer denne rollen. Da er det liksom ikke greit å faktisk slite, man er egentlig «syk» og «tenker ikke klart», og så snart man får klinisk behandling så blir alt bra. Hvilket ikke er realiteten for mange.

Jeg har ikke sagt at TS skal adoptere bort babyen. Hun bør kontakte fastlege/Bup og så får fagpersoner nøste opp i dette og hjelpe med gode tiltak.

Anonymkode: 7077b...2c3

[Taffel]

Dette er omsorgssvikt. Alvorlig, sådan.  Ja, du trenger hjelp og skaff deg det, men har og nå skal ikke du ha ansvar for et barn som du lar ligge og skrike og ikke stimulerer. Vet foreldrene dine hvordan det står til? Hvis de er oppegående, så ring dem NÅ, fortell hva du sliter med og la dem ta henne til du har fått hjelp, utredning og har funnet ut av ting. Men babyen må ut av din varetekt til du selv vet veien videre. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen TS.....💜 Det er vondt og forferdelig! Vi var heldigvis 2 foreldre det første året, men han var som oftest borte likevel. Da baby var ca 9 mnd fikk jeg konstatert fødselsdepresjon etter å ha ringt legen og skreket at jeg var deprimert. Jeg kjente meg ikke helt igjen i beskrivelsen "fødselsdeprimert", og var nok heller en kombinasjon av deprimert og utbrent. Det er utrolig hva tankene gjør med en som er utslitt.... Da mener jeg ikke utslitt som i "trøtt", men totalt ødelagt. Jeg fikk sykemelding og barnet begynte etter hvert i barnehage. Fullstendig rosenrødt er det ennå ikke, men morsfølelsen er der, og det går stadig bedre! Jeg anbefaler også å snakke med legen eller noen andre for å få snakket ordentlig om det du kjenner på. Det er ikke sikkert at det er slik du føler og frykter nå, og det er gode sjanser for at tankene dine vil endre seg med riktig hjelp og avlastning💜

Anonymkode: d57b6...9db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kanskje jeg burde det. Jeg har avlastning en sjelden gang innimellom av foreldrene mine. 

Anonymkode: a306d...05d

barnevernstjenesten kan hjelpe deg med avlastning.

Anonymkode: ce578...dc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Takk. Jeg ser det står nyfødt barn. Min er 8 mnd. Er det fortsatt her jeg kan ta kontakt?

Anonymkode: a306d...05d

Bufdir - Hjelpetiltak i hjemmet

Barnevernet der du bor

Ein fosterheim er ein privat heim som tek vare på barn som for ein periode ikkje kan bu hos foreldra sine.

Anonymkode: ce578...dc5

[AnonymBruker]

Søk hjelp allerede i morgen ts. Kontakt fastlege eller helsestasjon. Det kan være skadelig for utviklingen av barnet slik du beskriver. Håper du får god hjelp ❤️ 

Anonymkode: b8c64...976

[tussi84]

Dævendøtte skrev (På 6.1.2021 den 20.16):

 

Ikke meg du siterer men jeg er enig i at det å la barnet gråte noen minutter av og til er ikke akkurat omsorgssvikt.

Så klart man skal prøve å trøste barn som gråter, men det er også tillat å hente seg inn igjen et par minutter når frustrasjonen hos den voksne er i ferd med å koke over. Helsestasjon vi går oss sa dette: om du føler at du møter veggen, og kjenner du sprekker nesten innvendig fordi du ikke får gråten til å stoppe, legg heller baby fra deg litt å ta en liten time out.  Gå da vekk fra situasjonen og Tell til 10/,drikk litt vann eller gjør noe annet et par minutter. Deretter plukker du opp barnet igjen..

Heller legg fra deg baby, enn at sinnet bobler over og du skader feks baby..

Endret 9. januar 2021 av Matas
Innlegget er ryddet for sitering av slettet innhold. - Matas, mod.

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed av helsesøster at om jeg ble sint på baby så var det bedre at jeg gikk i ett annet rom ett minutt. Så ikke krise en sjelden gang! Jeg tror nok dette er en fødselsdepresjon, kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Nå elsker eg datteren min, men det første halve året hadde jeg ikke hatt problemer med å gi hun bort. Og vi var to foreldre med en enkel sovebaby..... hadde aldri klart meg alene med baby. 

Anonymkode: fb028...87b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er en av de som aldri skulle fått barn, men allikevel valgte jeg det. Jeg angrer på valget mitt. Hørte alltid folk si at man kan angre på en abort, men aldri angre på et barn. 

Jeg får så vondt av henne når jeg blir sint i stemmen min til hun når hun gråter som har skjedd 5-6 ganger på disse 8 månedene. Jeg lar henne bare ligge å skrike leeenge fordi jeg ikke orker eller makter å ta meg av det. 

Anonymkode: a306d...05d

Og ingen mener dette er en form for omsorgssvikt altså? Ikke alle er egnet som foreldre. Det er jo mange tråder her på KG om folk som har opplevd ulik grad av omsorgssvikt i oppveksten.

Anonymkode: 92306...5dc

[AnonymBruker]

Synes så synd på dere som rammes av fødselsdepresjon, det må være forferdelig. Mine barn var høyt ønsket og ble høyt elsket rett etter fødsel, og takk og pris. De nydeligste små. Jeg våknet om morgenen og kjente på ren og skjær lykke ved tanke på barnet og kunne ikke komme meg raskt nok opp for å kose. Her har det nesten blitt verre med årene/alderen pga bråkete, villtre, energibomber av noen barn/søsken. Lykke til TS, håper det snart går over.

Anonymkode: 10f7e...e46

[Vera]

Jeg skal være den første til å innrømme at å være alene med alt ansvaret for en nyfødt - DET hadde jeg aldri taklet! Aldri i livet. Jeg er ikke konstruert for å takle foreldrerollen alene. Slik er det bare. Noen takler det bra, andre takler det dårlig. Det er et enormt, og altoppslukende ansvar, spesielt når barna er nyfødt/spedbarn. 
At du føler deg utslitt har jeg ALL respekt for Ts. At du i tillegg ser dine egne begrensinger og forteller så ærlig om hvordan du opplever deg selv og hvordan hverdagen din er akkurat nå - all ære til deg! Foreldrerollen er ikke for alle, det er noe som skal anerkjennes, og respekteres. Du kjenner best hva som er rett for deg. Det er fullt mulig at det ligger en fødselsdepresjon bak følelsene dine, men om det ikke gjør det - så er det også greit! Å ville adoptere bort barnet - fordi du ønsker at barnet skal ha det bra, vitner om en reflektert og god person. Jeg tror du er utslitt Ts, og jeg tror du trenger å få snakket med noen i morgen. Ikke utsett, bare ta tak i dette med en gang.

Tenker på deg ❤️❤️

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg ts, og barnet mitt er tenåring nå. Så ikke nødvendigvis fødselsdepresjon. Hadde ikke adoptert barnet mitt bort da, men har flere ganger tenkt at jeg egentlig burde kontaktet barneverntjenesten og fått fosterhjem til henne. Ønsker henne alt godt, og vil det beste for henne. Men morsfølelsen er fraværende (annet enn i små glimt innimellom), og den ekstreme kjærligheten ovenfor eget barn som andre beskriver, kjenner jeg ikke på. 

Anonymkode: 071f8...51e

[AnonymBruker]

Hei TS. 

Jeg ble gravid for 5 år siden. I dag bor sønnen min hos besteforeldrene sine på ubestemt tid. Han flyttet dit som 4 åring, etter litt frem og tilbake med meg og far. Jeg angra fra tidlig av. Skulle aldri gjort dette. Jeg gikk rundt i konstant stress-angst-panikk-beredskap. Ikke rom for noe tull. Brølte og kasta ting. Brå, streng, utålmodig. Bedøvde meg på valium og hasj. Helt fraværende i hverdagen, bare fysisk tilstede. Enten sov jeg eller hodet i telefonen. Jeg følte ingen glede av å se han glad. Jeg var helt tom. Det hjalp som bare f de dagene jeg røyka en joint, da var jeg tilstede og helt klar. Helt med. Å fokusere på lek og balansert samspill er plutselig det letteste i verden. Dessverre er det ulovlig, men jeg ser etter mulighetene for å få resept i Nederland.. 

Det  viser seg at min "fødselsdepresjon" er godt utviklede personlighetsforstyrrelser som gir kronisk angst og depresjon fritt spillerom. Psykoterapi settes i gang. 

Jeg trenger tid til å bli hel og frisk igjen, med leger, psykiatere, behandling og alt som er. Vi ser hverandre annenhver lørdag til søndag. Oftere ved behov. Kvalitet fremfor kvantitet. 6 måneder har gått nå. Noen dager savner jeg han veldig. Andre dager tenker jeg ikke på han. Noen dager er jeg så fylt av dårlig samvittighet at jeg gråter litt. Dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. Samme følelsen enda som før. Rart det der.. Samvittigheten og meg, vi er enige egentlig. Vi vet at det er mindretallet av mennesker i verden som vokser opp i kjernefamilieidealet. At flere blir oppdratt av tanter, onkler og besteforeldre. Vi vet at stabilitet og trygghet for barnet er viktigere enn at jeg skal føle meg selvstendig og ansvarlig. Det er greit å be om hjelp. 

TS. Snakk med barnevernstjenesten og si at dette haster. Barnet ditt trenger å bli kjent med et besøkshjem så fort som mulig om det skal settes i gang besøkshjem som hjelpetiltak for dere. I mellomtiden ville jeg tatt en prat med mormor, kanskje hun får gitt deg en dag (om ikke natt...) fri til å få følt deg litt som deg selv igjen, ikke bare utslitt. 

Lykke til. 

Anonymkode: 1aa08...d72

[AnonymBruker]

Var du hos legen i dag, TS? 

Anonymkode: 981a3...de0

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er i dag TS, og håper du tar kontakt med rette instans som kan hjelpe deg. 

Jeg sender deg en god klem og ønsker alt godt for deg og barnet💕

Anonymkode: 97d02...71f

[AnonymBruker]

Før du adopterer bort bør du prøve å få noen andre til å ta barnet ditt en liten periode. Da vil du kunne kjenne etter om du savner henne. Det høres ut som du har har det veldig slitsomt en periode og det kan drepe alle gode følelser. Litt avstand kan hjelpe deg å kjenne ordentlig etter. Om fire mnd kan barnet begynne i barnehage. Da får du i alle fall avlastning der. Lykke til! 😊

Anonymkode: e2e65...cfd

[Matas]

Tråden er ryddet for brukerangrep, brukerdebatt, latterliggjøring, krenkende utsagn, avsporinger og samtlige svar til dette. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 15.58):

Du lar med vilje en baby ligge å gråte? 😱 Så hjerteskjærende. Hun har aldri bedt om å bli født stakkar liten.

Anonymkode: d44ee...53d

Enig. Hvorfor har du latt det gå så langt? Ren egoisme og dårlig dømmekraft. Det kan hende du har fødselsdepresjon... men 8 mnd med de følelsene og tankene uten å ha gjort noe for et uskyldig barn? Selfølgelig er det ikke bra for barnet. 

Anonymkode: 45609...084

[AnonymBruker]

Sånn har jeg hatt det også å jeg hadde seriøst tenkt å gi han fra meg. Men ting blir bedre! Jeg søkte avlastning å fikk det heldigvis,det hjalp meg til å bli en bedre mor. Jeg hadde fødselsdepresjon å var nok derfor jeg også var så utolmodig med barnet. Nå er han 9 år å betyr alt for meg! Kan ikke tenke meg å leve uten han. Er så glad jeg ikke ga han fra meg,da hadde jeg nok angret når fødselsdepresjonen gikk over. Søk hjelp nå så du ikke gjør noe du kommer til å angre på.

Anonymkode: 25a80...005

[Kvepp]

Hvordan går det med deg? Har tenkt mye på dere