Adoptere bort barnet mitt

[Gjest loveli]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men kan det virkelig være fødselsdepresjon så mye som 8 måneder etter? Morfølelsene mine kom aldri når jeg fikk hun på sykehuset og følte vel mest at jeg ville «stikke» fra hele greia. Jeg skal ta kontakt med fastlegen og snakke med han ja, det er jo verdt et forsøk. 

Anonymkode: a306d...05d

Ja, herregud, det kan vare lenge.

Fint du spør om hjelp.

[Outlander]

Jeg ser ofte at mange skylder på fødselsdepresjon men noen ganger er det faktisk folk som virkelig ikke takle foreldrerollen, så dette må ta for alvor det og.  

Uten å kjenne deg ts, ville jeg si at det er vanskelig nok med 2 stk så har HELT forståelse at når du står opp i alt dette helt alene kan det være ganske tøft og slitsomt.   Noen ganger kan det skylde rett og slett at folk klarer ikke å ha barn.  Men andre ganger, når de får hjelp og regelmessig avlastning, kan de endelig får krefter til å få et bra og tett forhold med barna sine.  Noen ganger måte jeg bare forlatte et skrikende barn for å ta noen minutter slik jeg ikke hoppet ut av vinduet.  Men akkurat nå er dagene dine slitsomt, og sa har du lite krefter til overs for å få noen koselig stunder som hjelper å dyrke bånd med barnet.  

Absolutt ringe de som ble anbefalt i tråden. Med god støtte og hjelp blir ting nok litt annerledes. 

Endret 6. januar 2021 av Outlander

[AnonymBruker]

Dette er ikke helt uvanlig for mer enn moderat fødselsdepresjon.

Snakk med fastlegen din og helsestasjonen, be om ordentlige tiltak. Og vær helt ærlig om hva du tenker.

Men ja, du kan si fra deg omsorg for barnet. Dog er det rimelig uklokt å gjøre det før du har prøvd medisimering og behandling. 

Be også om avlastning fra barnevernet.

På den måten er de koplet inn med hjelpetiltak, og kan ta saken videre om du ikke ser noen annen løsning etterhvert heller. 

Håper du får hjelp og bedring!

Anonymkode: 33e3f...7d8

[AnonymBruker]

Jeg tar henne gjerne. Og det er helt innafor at man innser at man ikke klarer å ta seg av babyen sin. Da ber man om hjelp fra barneverntjenesten.

Der kan du fortelle hva som skjer og hvordan du og barnet har det. Dere har det vondt begge to. Alle skjønner det. 

Du vil få behandling, veiledning og avlastning. Hjelper ikke det for deg, så flytter barnet til en annen familie og du kan treffe det hyppig. 

Anonymkode: 5326b...1d3

[Heihola]

Hei kjære trådstarter. Så flott at du er ærlig om disse problemene og at du selv ser at det er bekymringsverdig atferd og tankerekke, det betyr mye fordi nå kan du få hjelp. Gå til fastlegen og snakk med fastlegen om dette, har kan det være at du har hormoner i ubalanse, fødselsdepresjon, eller liknende som krever medisinsk behandling. Og i alle fall terapi og hjelp fra psykolog, familievernkontor eller liknende. Du skal ikke måtte adoptere bort barnet ditt fordi du er i en vanskelig situasjon. Du er sliten. 

Men du må dra til fastlegen så fort som mulig, gjerne i morgen om du kan. Dette kan utvikle seg til noe skummelt om du ikke får behandling og hjelp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor bor du? I Oslo kan du bruke avlastningstilbudet Rødhette fra barnet er 1 år. Eller kontakte Oslohjelpa. Homestart kan også gi deg noen timer fri i uka.  

Ellers må du prøve å holde ut til barnehagestart! Alt blir så mye enklere og bedre da!

Anonymkode: 82a53...e2a

Enig. Undersøk om dere kan få barnehageplass allerede nå. Hvis du sier at du er alene med baby og utslitt så skjønner de fleste det. Da får du litt avkastning og tid til å finne ut av. Bare noen få timer om dagen kan hjelpe. Kjenner noen som hadde barnehageplass fra 7 måneder pga jobb og det gikk fint. 

Anonymkode: 2a7b6...3fc

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen og få henvisning til bup som har sped og småbarnsteam. De jobber med det du opplever hver eneste dag og har kort ventetid. 

Hilsen psykolog. 

Anonymkode: 5488f...ddd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei. Jeg er så utslitt nå, fikser ikke mamma rollen. Jeg er utrolig glad i barnet mitt men samtidig har jeg så kort lunte og blir utrolig fort irritert av den minste lille ting ved hun. Jeg HATER gråt og blir forbanna inni meg av det. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blir så forbanna på hun fordi hun gråter. Jeg har oppriktig vondt av hun som har meg til mamma. 

Jeg er en av de som aldri skulle fått barn, men allikevel valgte jeg det. Jeg angrer på valget mitt. Hørte alltid folk si at man kan angre på en abort, men aldri angre på et barn. Men jeg angrer faktisk på at jeg beholdt hun. Jeg ønsker henne alt godt og jeg vil virkelig hun skal ha det bra. Jeg har ikke kapasitet eller ork til å ta meg av hun og gi hun all den oppmerksomheten hun fortjener. Hun er 8 mnd nå. Jeg vurderer å adoptere henne bort, har tenkt dette helt siden jeg fikk henne. Jeg får så vondt av henne når jeg blir sint i stemmen min til hun når hun gråter som har skjedd 5-6 ganger på disse 8 månedene. Jeg lar henne bare ligge å skrike leeenge fordi jeg ikke orker eller makter å ta meg av det. Når jeg til slutt kommer bort til hun så stopper hun litt samtidig som hun ser på meg og smiler 😔 det skjærer i hjertet mitt at hun virker så glad i meg og glad for å se meg når jeg har latt henne ligge med vilje fordi jeg ikke orket å roe/trøste henne 😟

Jeg orker ikke dette her mer kjenner jeg.
Tror dere adopsjon kan være det rette i det tilfellet her? Hvordan går jeg frem for å adoptere bort et barn? Er det i det hele tatt lov? 

Anonymkode: a306d...05d

Fikk vondt inni meg av å lese dette ! Stakkar liten jente 😢😢

Anonymkode: a2dab...6f0

[AnonymBruker]

Uff.. Dette var trist og lese.. Be om hjelp først. Og hvis du fortsatt ikke vil ha ungen så adopter den bort. Det er mange av oss som ikke kan få barn, men ønsker barn så sterkt og vil gi den et godt hjem. ❤️

Anonymkode: 04828...867

[Fjaselina]

Det er fullt mogleg å adoptere bort barnet. Men først må du ta kontakt med lege/helsestasjon for å få hjelp, og gjerne barnevern for å få avlastning. 

Dersom det er ein fødselsdepresjon er det viktig å få hjelp med det.

Det kan også vere at du rett og slett ikkje burde hatt barn, i alle fall åleine. Slik eg ser det, er det ikkje tilfeldig at det skal to til for å lage eit barn. Det beste er å vere to også gjennom oppveksten. Ingen er gode nok foreldre alltid, kvar time av døgnet dei neste 18 åra, men to vaksne kan vere gode kvar sin gong❤

Fleire burde tatt konsekvensen av at dei ikkje heilt er i stand til å gje barn god nok omsorg. 

Uansett: start med å be om hjelp!

Endret 6. januar 2021 av Fjaselina

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei. Jeg er så utslitt nå, fikser ikke mamma rollen. Jeg er utrolig glad i barnet mitt men samtidig har jeg så kort lunte og blir utrolig fort irritert av den minste lille ting ved hun. Jeg HATER gråt og blir forbanna inni meg av det. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blir så forbanna på hun fordi hun gråter. Jeg har oppriktig vondt av hun som har meg til mamma. 

Jeg er en av de som aldri skulle fått barn, men allikevel valgte jeg det. Jeg angrer på valget mitt. Hørte alltid folk si at man kan angre på en abort, men aldri angre på et barn. Men jeg angrer faktisk på at jeg beholdt hun. Jeg ønsker henne alt godt og jeg vil virkelig hun skal ha det bra. Jeg har ikke kapasitet eller ork til å ta meg av hun og gi hun all den oppmerksomheten hun fortjener. Hun er 8 mnd nå. Jeg vurderer å adoptere henne bort, har tenkt dette helt siden jeg fikk henne. Jeg får så vondt av henne når jeg blir sint i stemmen min til hun når hun gråter som har skjedd 5-6 ganger på disse 8 månedene. Jeg lar henne bare ligge å skrike leeenge fordi jeg ikke orker eller makter å ta meg av det. Når jeg til slutt kommer bort til hun så stopper hun litt samtidig som hun ser på meg og smiler 😔 det skjærer i hjertet mitt at hun virker så glad i meg og glad for å se meg når jeg har latt henne ligge med vilje fordi jeg ikke orket å roe/trøste henne 😟

Jeg orker ikke dette her mer kjenner jeg.
Tror dere adopsjon kan være det rette i det tilfellet her? Hvordan går jeg frem for å adoptere bort et barn? Er det i det hele tatt lov? 

Anonymkode: a306d...05d

Her må du be om hjelp. Et barn på denne alderen er ikke i stand til å bevisst gjøre noe for å irritere noen. Men ja, de kan likevel gjøre noe som irriterer. Og ja, mange barn skriker, mye, uten at du gjør noe feil. Ørepropper eller støyreduserende headset kan hjelpe om dette er hovedproblemet. Men jeg er jo ingen proff, be heller om hjelp.

Anonymkode: 7e5ae...779

[Anonym6789]

Få hjelp før du adopterer bort ❤️ kanskje du kan få avlastningshjem e.l.? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men kan det virkelig være fødselsdepresjon så mye som 8 måneder etter? Morfølelsene mine kom aldri når jeg fikk hun på sykehuset og følte vel mest at jeg ville «stikke» fra hele greia. Jeg skal ta kontakt med fastlegen og snakke med han ja, det er jo verdt et forsøk. 

Anonymkode: a306d...05d

Ja det kan det. Jeg var ikke deprimert engang, og brukte over ett år på å utvikle den ordentlige morsfølelsen. Det ble slik med nr 2 også, jeg klarer liksom ikke å knytte meg til en bylt uten personlighet. Føler jeg må beskytte  dem og holde dem i live, men ellers var det ikke store kjærligheten før de var over året. Nå er de 3 og 4 år gamle, og er verden kuleste små gutter😊. 

Anonymkode: da7ad...1c9

[Tatja]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. Jeg er så utslitt nå, fikser ikke mamma rollen. Jeg er utrolig glad i barnet mitt men samtidig har jeg så kort lunte og blir utrolig fort irritert av den minste lille ting ved hun. Jeg HATER gråt og blir forbanna inni meg av det. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blir så forbanna på hun fordi hun gråter. Jeg har oppriktig vondt av hun som har meg til mamma. 

Jeg er en av de som aldri skulle fått barn, men allikevel valgte jeg det. Jeg angrer på valget mitt. Hørte alltid folk si at man kan angre på en abort, men aldri angre på et barn. Men jeg angrer faktisk på at jeg beholdt hun. Jeg ønsker henne alt godt og jeg vil virkelig hun skal ha det bra. Jeg har ikke kapasitet eller ork til å ta meg av hun og gi hun all den oppmerksomheten hun fortjener. Hun er 8 mnd nå. Jeg vurderer å adoptere henne bort, har tenkt dette helt siden jeg fikk henne. Jeg får så vondt av henne når jeg blir sint i stemmen min til hun når hun gråter som har skjedd 5-6 ganger på disse 8 månedene. Jeg lar henne bare ligge å skrike leeenge fordi jeg ikke orker eller makter å ta meg av det. Når jeg til slutt kommer bort til hun så stopper hun litt samtidig som hun ser på meg og smiler 😔 det skjærer i hjertet mitt at hun virker så glad i meg og glad for å se meg når jeg har latt henne ligge med vilje fordi jeg ikke orket å roe/trøste henne 😟

Jeg orker ikke dette her mer kjenner jeg.
Tror dere adopsjon kan være det rette i det tilfellet her? Hvordan går jeg frem for å adoptere bort et barn? Er det i det hele tatt lov? 

Anonymkode: a306d...05d

Du kan jo få hjelp, uten å adoptere bort barnet ditt. Det kan være i fosterhjem for en kortere eller lengre periode.

Du bør snarest ta kontakt med Barnevernstjenesten, de ønsker å hjelpe deg og barnet i en slik situasjon. Slik det er nå, tar barnet ditt skade før eller siden. Vær så snill, ring dem, eller kontakt Helsestasjonen. 

[AnonymBruker]

Vil bare si lykke til, ts. Det er jo ikke så rart at det er stritt. Å være alene med nyfødt vet jeg alt om, og jeg tenker hvor slitsomt det er når du har lite familie og nå som alt av barselgrupper, åpen barnehage, babysang osv er kvalt av korona. STOR klem! Ikke gi deg før du får hjelp!

Anonymkode: da1c8...374

[AnonymBruker]

Er folk nødt til å gnåle om fødselsdepresjon i hvert eneste svar? Alle mammaer som sliter har ikke en klinisk diagnose. Noen ganger er det bare for mye, man finner ikke mestringen/trivselen av ymse og sammensatte grunner. Da kan det være enda mer nedbrytende å høre ting som at «følelsene og opplevelsene dine er ikke reelle, det er bare fødselsdepresjonen som snakker❤️». 

Så klart bør TS oppsøke fastlege, men man trenger ikke pushe den fødselsdepresjonsgreia på alle av rein automatikk. Virker som folk er livredd for mødre som faktisk ikke liker å være mødre, og derfor må man skynde seg å kalle det fødselsdepresjon med en gang.

Anonymkode: 7077b...2c3

[Gjest Anonymus Notarius]

Be om hjelp før du vurderer adopsjon, kontakt fastlegen. Du kan også kontakte barnevernet og be om avlastning, det finnes ordninger der barn av enslige og andre med spesielle utfordringer får en avlastningsfamilie som har barnet f.eks en helg i måneden.

[AnonymBruker]

Be legen sjekke vitaminer og mineraler hos deg. Jeg var skikkelig irritabel, nedbrutt og utslitt en stund. Ble deprimert. Viste seg jeg manglet mye jern og d-vitamin. Er en mye bedre mamma nå som jeg har fått nivåene i balanse igjen.

Anonymkode: 90e0c...2d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er folk nødt til å gnåle om fødselsdepresjon i hvert eneste svar? Alle mammaer som sliter har ikke en klinisk diagnose. Noen ganger er det bare for mye, man finner ikke mestringen/trivselen av ymse og sammensatte grunner. Da kan det være enda mer nedbrytende å høre ting som at «følelsene og opplevelsene dine er ikke reelle, det er bare fødselsdepresjonen som snakker❤️». 

Så klart bør TS oppsøke fastlege, men man trenger ikke pushe den fødselsdepresjonsgreia på alle av rein automatikk. Virker som folk er livredd for mødre som faktisk ikke liker å være mødre, og derfor må man skynde seg å kalle det fødselsdepresjon med en gang.

Anonymkode: 7077b...2c3

Dette var ment som HJELP fra alle her inne, at dette KAN være fødselsdepresjon og da søker man heller hjelp før man tenker på å adoptere barnet bort. Du har ikke hatt fødselsdepresjon forstår jeg! 
 

Selvsagt kan det scenarioet du nevner være reelt, men man prøver gjerne å hjelpe og komme med råd fordi dette høres ut som et klassisk tilfelle av fødselsdepresjon - før man mener at hun bare egentlig ikke burde hatt barn og bør adoptere bort. Jeg har stått i det selv, og glad jeg fikk hjelp for nettopp fødselsdepresjon fordi jeg elsker barnet mitt mer enn noe og er en utrolig god mor.

Anonymkode: 833b5...aca

[AnonymBruker]

Huff.. Er så trist å se at det finnes mennesker som deg med slike tanker. Ikke stygt ment, synes bare det er så forferdelig at noen kan tenke sånn om sitt eget barn  Håper det beste for barnet ditt.

Anonymkode: a1e90...b9b