AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #1 Skrevet 6. januar 2021 Jeg sliter med at mannen min ikke er en støttespiller. Eller jeg synes ikke at han er det, han mener det motsatte. Et eksempel; Min eksmann og jeg måtte i retten for å fordelt samvær. Jeg var selvsagt nervøs for dette da jeg ønsket det beste utfallet for vårt barn (at hun får se oss begge). Oppi det hele meldte eksen min meg til barnevernet, med ALVORLIGE anklager. Bv henla selvsagt saken etter en kjapp undersøkelse og forstod tidlig at eksen brukte offentlige midler for å stresse meg. Jeg måtte igjennom hele prosessen uten en eneste ordentlig samtale med min nåværende mann. Jeg var stresset og gikk ned i vekt, jeg forsøkte å snakke med han. Men alt han sa var «huff da. Bra det snart er over da». Ikken en klem, ikke et spørsmål om hvordan jeg hadde det.. ingenting. Selv ikke når jeg fortalte om de alvorlige anklagene som ble sendt til BV. Da fikk jeg høre «det er ikke sant da..». Og det var alt. eks 2: da jeg gikk gravid med vårt felles barn ble jeg så syk at jeg måtte legges inn. Legen sa også ifra om at jeg IKKE kunne være alene i en gitt periode. Fordi jeg besvimte og spydde av sykdommen. Denne beskjeden fikk jeg 3 ganger. Min mor og flere venninner var med meg når de hadde fri. Noen av de tok til og med ut fridager. Men mannen min.. han trodde ikke en gang på at jeg var så dårlig som jeg var.. han valgte å heller jobbe mer overtid enn noen sinne i hele sin karriere akkurat den perioden av svangerskapet.. og når jeg ble friskere jobbet han vanlig igjen. Latet som om ingenting hadde skjedd når jeg snakket med han om det hele.. jeg hadde ikke trengt at han holdt meg i hånden hele tiden, men i det minste kunne vise forståelse og en viss type omsorg. Er det feil av meg å se på dette som hans manglende evne som støttespiller? skal sies at han gjør ting hjemme og med barna, så han er ikke fjern sånn i familien. Men for meg som partner. Anonymkode: 357d8...a4b
Gjest Nala79 Skrevet 6. januar 2021 #2 Skrevet 6. januar 2021 Hva annet bra gjør han for deg? Eller ikke gjør? Er det kun disse to enkeltgangene? Kan jo være han ble redd selv... Ikke visste hva han skulle gjøre.. jeg vet ikke.. noen menn er jo litt rare på sånt.. min mann blir helt fjern og går helst hvis jeg skulle bli lei meg og gråte.. ( og nei, liker det ikke!) Men det forklarer han med at han får litt "panikk"..
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #3 Skrevet 6. januar 2021 Ts her. Som sagt så stiller han opp i hus og hjem. Som man skal med en familie. Og det er veldig fint 🙂 Min mann er ekstremt støttende for andre. F.eks hans eks svigemor trengte hjelp med bilen sin. Han stilte opp samme dag. For hun hadde kreft for 10år siden og de trodde hun skulle dø. Han stilte opp for en sammenkomst for en kompis som fikk hjerneslag nå like før koronaen. Søsteren hans er redd for Lyn og torden. Så han ringer henne hver gang han ser det lynet i byen hennes. Kollega skal skille seg så de dro ut sammen, så han fikk noe annet å tenke på. Han evner å bry seg. Det bare stopper hos meg. At han har blitt flink med barna og huset er et resultat av hvor mye vi har måtte være hjemme i 2020. Så det var jo ikke slik tidligere. Mulig jeg ikke ser på det at det i hverdagen burde være nok.. Men jeg har så mange sånne opplevelser hvor jeg føler meg totalt uten støtte. I jula gapte dama til eksen til meg, for hun synes jeg og eksen har for mye kontakt (er kun om barnet, har 0 vennskap eller interesse i hverandre). Og mannen min sa ingenting. Og jeg var sjokkert over hele scenarioet. Alt mannen hadde å si etterpå «det var ikke bra. Får håpe hun ikke gjør det igjen». OG DET VAR ALT😭 Anonymkode: 357d8...a4b
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #4 Skrevet 6. januar 2021 Han høres ikke ut som en mann. Dump The trash Anonymkode: 357d8...a4b 1
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #5 Skrevet 6. januar 2021 Jeg hadde sagt en dag ut av det blå "vet du, du tar meg for gitt og jeg begynner få nok..." Så hadde jeg jeg ikke sagt mer, bare gjort det vanlige. Ventet å se hva han sier. Så hadde jeg sagt viss han spør mye at "du driter i meg. Bryr deg om alle andre, men ikke meg. Er jeg virkelig så lite verdt i dine øyne? Ser ikke poenget i å være sammen med noen som bryr seg så lite om meg som du gjør" Anonymkode: 87e33...634 2
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #6 Skrevet 6. januar 2021 Hvordan var han da dere møttes? Så trist at han har forandret seg mye. For han var vel ikke sånn under dating, og de første årene sammen? Anonymkode: deda1...db7 1
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #7 Skrevet 6. januar 2021 Hei. når vi møttes virket han veldig omsorgsfull. Det skal sies at han blir mer lik sin egen far. Faren stiller opp for alle andre, men sin egen kone er han vemmelig mot. Forteller høyt om at hva han synes er mindre bra med henne. All form for romanse eller affeksjon er dødt imellom de. Lovpriser andre, men ikke sin egen kone som har overlevd kreft, steller hans mor og alt annet fantastisk hun gjør. Min mann er ikke vemmelig mot meg, det skal sies. Men han løper fra meg hvis jeg vil ha nærhet. Han er ikke i nærheten av så interessert i meg som han var for noen år siden. Han er mektig imponert over andre og hva de får til. Stiller opp på flekken for andre. Han er fantastisk sånn. Men med meg.. ingenting.. ikke når jeg ber om støtte en gang. Anonymkode: 357d8...a4b
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #8 Skrevet 6. januar 2021 Det hadde jeg også blitt såret av. At han stiller opp på flekken for alle andre enn partneren sin. Synes ikke du overreagerer. Anonymkode: e18f7...823 3
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #9 Skrevet 6. januar 2021 Høres ut som min svigerfar. Først da jeg ble hastekjørt til sykehuset, så forsto han at jeg hadde det vondt. Da jeg ble satt i gang før fødsel så måtte frua hans på nett og forklare hvor farlig situasjonen var for meg og babyen. Men når han har det vondt da skal alle vise forståelse. Anonymkode: 726e0...844 2
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #10 Skrevet 6. januar 2021 Jeg ville gått fra mannen min om han var så lite støttende under en vanskelig graviditet. Ellers forventer jeg klem fra ham når ting er vanskelig, men ikke at han sier/gjør noe. Anonymkode: b0588...3b9 2
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #11 Skrevet 6. januar 2021 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Jeg ville gått fra mannen min om han var så lite støttende under en vanskelig graviditet. Ellers forventer jeg klem fra ham når ting er vanskelig, men ikke at han sier/gjør noe. Anonymkode: b0588...3b9 Helt enig Ikke alltid man finner de rette ordene, men er mange måter å vise støtte og omsorg på ❤️ Anonymkode: e18f7...823 1
SoWhat? Skrevet 6. januar 2021 #13 Skrevet 6. januar 2021 Det er jo ikke bare det at han ikke støtter deg. Men under graviditeten sviktet han jo. Lojalitet er noe av det jeg setter høyst, så jeg hadde ikke kunne hatt en sånn mann. Men hører om, og vet om flere menn som er sånn. Stiller opp for andre, men ikke sin egen kone og sitt hjem. Det er noe galt da. 4
AnonymBruker Skrevet 6. januar 2021 #14 Skrevet 6. januar 2021 AnonymBruker skrev (15 timer siden): Han høres ikke ut som en mann. Dump The trash Anonymkode: 357d8...a4b Gir du deg selv råd, TS??? Anonymkode: 4dc35...d7e 2
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2021 #15 Skrevet 14. januar 2021 Witchita skrev (På 6.1.2021 den 16.35): Dette burde dere jo ha en samtale om. Ts her! vi har hatt flere samtaler om det. Han blir sint og sier at han ikke alltid forstår det. Han tror alltid at jeg klarer meg selv, fordi jeg virker så fin. Men jeg skjønner ikke at jeg kan virke fin når jeg f.eks griner og sier at jeg ikke har det kjekt. Anonymkode: 357d8...a4b
AnonymBruker Skrevet 14. januar 2021 #16 Skrevet 14. januar 2021 AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 1.17): Jeg måtte igjennom hele prosessen uten en eneste ordentlig samtale med min nåværende mann. Jeg var stresset og gikk ned i vekt, jeg forsøkte å snakke med han. Men alt han sa var «huff da. AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 1.17): han trodde ikke en gang på at jeg var så dårlig som jeg var AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 1.17): Latet som om ingenting hadde skjedd når jeg snakket med han om det hele Realiteten er at du ikke har en partner. Du har bare en romkamerat. Han gir deg null emosjonell eller praktisk støtte. Hva er da poenget med å bo sammen med ham, annet enn at du har en å dele husleia med. Dette er ikke er parforhold, det er et kollektiv. Anonymkode: 1171d...b22 2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå