Hvordan vite om barnet ikke trives i barnehagen?

[AnonymBruker]

Hvordan skjønte du det, hvis du har vært i den situasjonen?

Er usikker på hvordan barnet mitt har det i barnehagen, og særlig i relasjon med det som har blitt «gjengen» av 4-5 barn på samme alder. Barnet mitt sier daglig som noe av det første når hun våkner at hun «ikke vil i barnehagen», men levering i barnehagen går fint - hun løper inn før jeg har fått sukk for meg. Er blid ved henting, stor gjensynsglede. Hun har imidlertid det siste halve året kommet med flere utsagn om at «x og y ville ikke leke med meg», «jeg fikk ikke være med i leken» osv, når det gjelder de nære vennene. Jeg har snakket med pedleder som har observert leken over en periode, og har ikke sett tegn til noen problemer - hun er blid og glad og har mange venner. Ikke snakk om systematisk utestengning. 
Jeg slo meg da til ro med dette, og det skal sies at hun også de fleste dagene er fornøyd med dagen og har lekt med mange, og er også med venner hjem og motsatt. 
Nå er juleferien over, og i dag var det det samme - «vil ikke i barnehagen» og etter en litt strabasiøs legging sa hun at «x og y liker meg ikke når jeg tuller og vil være morsom» og så ulykkelig ut. Ved henting i dag fikk jeg bare beskjed om at «de har lekt så fint sammen, de fire barna»🤷🏻‍♀️
 

Sakens kjerne er vel at jeg er høyst usikker på hvordan hun har det i barnehagen når personalet ikke nevner noe, heller ikke etter en observasjonsperiode, mens hun kommer med slike utsagn jeg som mor opplever som hjerteskjærende, og det over en lengre periode - selv om det snarere heller er unntaket enn regelen. Hvordan skal jeg gripe det an overfor barnet mitt uten å bagatellisere hennes opplevelse? Hun er kanskje litt sårbar på dette punktet, så hendelser som er en naturlig del av livet blir veldig store og vonde - men selv om det skulle være «vanlig» utestengning som går på rundgang og er innenfor normalen, oppleves det jo like fullt vondt for henne og jeg er redd for at det ligger bak den daglige «vil ikke i barnehagen» - selv om hun stormer blid og fornøyd inn...

Nei, veldig forvirret som dere skjønner😅 Vil verken bagatellisere/overse et reelt problem, eller pakke inn i bobleplast. 
Dere som har opplevd lignende eller kjenner dere igjen - hva er normalt i «barnehagelivet»? Hvordan skjønte dere at det var noe «mer» enn det som er normalt? Hvordan reagerte barnet på å komme i barnehagen, hva sa personalet og hva endte det med?

Evig takknemlig for alle svar!

Anonymkode: 37501...765

[AnonymBruker]

Jeg har selv en datter på 4 som gjerne liker å snakke med meg om alt som er trist eller negativt. For eksempel: jeg vil ikke i bhg.-  Jeg vil ikke ut for jeg har vondt i foten. - Det var ikke noe morsomt/det var urettferdig! Etc. Men i bhg sier de hun er så veltilpasset og har flere gode venner og alt er bare fryd og gammen. Alle tegn peker mot at hun har det fint i bhg, minus de tingene hun sier. Men av og til tror jeg de tingene hun sier  er som en prosessering av noe hun har fanget opp, feks noe hun har hørt andre si, eller noe litt kjipt som skjedde, Som hun blåser opp. 
jeg ville ikke vært bekymra hvis jeg var deg, men du kan vel se an situasjonen. Dersom hun stadig sier at folk ikke vil leke med henne, og du begynner å merke andre ting samtidig, f.eks utagere og være trist/lei seg/sint mye mer enn før så er det kanskje på tide å gjøre noe.

Anonymkode: 46a5b...b05

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke klart å overse det. La henne få være hjemme for en periode. Nå blir det vel sikkert langvarig nedstengning uansett. Så lenge du klarer å gi et fullverdig tilbud selv, så klart.

Anonymkode: 71b24...89a

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? 

Tenker uansett at dette burde du ta opp med ped.lederen igjen og be de observere litt.

Anonymkode: 34d90...9ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har selv en datter på 4 som gjerne liker å snakke med meg om alt som er trist eller negativt. For eksempel: jeg vil ikke i bhg.-  Jeg vil ikke ut for jeg har vondt i foten. - Det var ikke noe morsomt/det var urettferdig! Etc. Men i bhg sier de hun er så veltilpasset og har flere gode venner og alt er bare fryd og gammen. Alle tegn peker mot at hun har det fint i bhg, minus de tingene hun sier. Men av og til tror jeg de tingene hun sier  er som en prosessering av noe hun har fanget opp, feks noe hun har hørt andre si, eller noe litt kjipt som skjedde, Som hun blåser opp. 
jeg ville ikke vært bekymra hvis jeg var deg, men du kan vel se an situasjonen. Dersom hun stadig sier at folk ikke vil leke med henne, og du begynner å merke andre ting samtidig, f.eks utagere og være trist/lei seg/sint mye mer enn før så er det kanskje på tide å gjøre noe.

Anonymkode: 46a5b...b05

Takk for svar! Det er det jeg også tenker litt gjelder for min; hun forteller meg om det som har vært vondt og vanskelig, selv om det i det store og det hele oftest går fint. Hvilket jo er en bra ting - jeg er bare ikke spesielt god på å takle det på en konstruktiv måte, særlig når jeg får motstridende signaler fra barnehagepersonalet. Trivselen ellers er som før😊

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg ville nok ikke klart å overse det. La henne få være hjemme for en periode. Nå blir det vel sikkert langvarig nedstengning uansett. Så lenge du klarer å gi et fullverdig tilbud selv, så klart.

Anonymkode: 71b24...89a

Det er på ingen måte en mulighet for oss, eller noe vi ønsker da det ikke løser problemet men snarere heller skyver det foran oss. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvor gamle er barna? 

Tenker uansett at dette burde du ta opp med ped.lederen igjen og be de observere litt.

Anonymkode: 34d90...9ea

Det burde jeg jo skrevet - 4-4,5 år, hvor min datter er yngst (ble 4 i november). 
Tenker jeg skal be om en samtale i løpet av de neste dagene og be de observere en periode til, som du sier. 
Men hvordan skal jeg håndtere det hvis de fortsatt rapporterer at alt er fint og hun har det bra? Ingenting ville jo vært bedre, men det er jo åpenbart NOE som gjør at trivselen ikke er helt på topp - selv om årsaken kanskje er at hun er veldig sårbar og var for «vanlige» avvisninger🤷🏻‍♀️ Da må jeg jo finne en balanse mellom å ruste henne for Sånn Er Livet, og å ta henne på alvor. Jeg har lest om flere som har byttet barnehage, uten en konkret årsak men at ting kanskje ikke har vært helt optimalt, med stort hell. På en annen side er hun så stor nå at jeg tenker det er risikabelt mtp. etablerte vennskaper, og også overdrevet🤷🏻‍♀️
Tar gjerne imot flere råd og erfaringer fra noen som har opplevd lignende eller har noen kloke betraktninger!

Anonymkode: 37501...765

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Takk for svar! Det er det jeg også tenker litt gjelder for min; hun forteller meg om det som har vært vondt og vanskelig, selv om det i det store og det hele oftest går fint. Hvilket jo er en bra ting - jeg er bare ikke spesielt god på å takle det på en konstruktiv måte, særlig når jeg får motstridende signaler fra barnehagepersonalet. Trivselen ellers er som før😊

Det er på ingen måte en mulighet for oss, eller noe vi ønsker da det ikke løser problemet men snarere heller skyver det foran oss. 

Det burde jeg jo skrevet - 4-4,5 år, hvor min datter er yngst (ble 4 i november). 
Tenker jeg skal be om en samtale i løpet av de neste dagene og be de observere en periode til, som du sier. 
Men hvordan skal jeg håndtere det hvis de fortsatt rapporterer at alt er fint og hun har det bra? Ingenting ville jo vært bedre, men det er jo åpenbart NOE som gjør at trivselen ikke er helt på topp - selv om årsaken kanskje er at hun er veldig sårbar og var for «vanlige» avvisninger🤷🏻‍♀️ Da må jeg jo finne en balanse mellom å ruste henne for Sånn Er Livet, og å ta henne på alvor. Jeg har lest om flere som har byttet barnehage, uten en konkret årsak men at ting kanskje ikke har vært helt optimalt, med stort hell. På en annen side er hun så stor nå at jeg tenker det er risikabelt mtp. etablerte vennskaper, og også overdrevet🤷🏻‍♀️
Tar gjerne imot flere råd og erfaringer fra noen som har opplevd lignende eller har noen kloke betraktninger!

Anonymkode: 37501...765

I den alderen så skjer utestenging osv i frileken hvor gjerne de voksne er utilgjengelige, så de får sikkert ikke med seg det som skjer eller blir sagt. 

Så hvis de fortsetter å sier at alt er fint, så ville jeg undret meg over hvor tett de er på den gjengen i frileken og bedt de være mere med barna i frileken for å kunne observere.  Og samtidig spurt om råd hva dere kan jobbe med hjemme. 

Anonymkode: 34d90...9ea

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite sikkert, men hva med å be om en ny observasjonsrunde for å være helt sikker?

Jeg snakket ofte videre med sønnen min når han sa sånne ting.

Det kom gjerne frem etterhvert at han gjerne hadde gjort noe tilsvarende senere på dagen, men hang seg jo veldig opp i den ene urettferdigheten i en periode.

Anonymkode: 85a67...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I den alderen så skjer utestenging osv i frileken hvor gjerne de voksne er utilgjengelige, så de får sikkert ikke med seg det som skjer eller blir sagt. 

Så hvis de fortsetter å sier at alt er fint, så ville jeg undret meg over hvor tett de er på den gjengen i frileken og bedt de være mere med barna i frileken for å kunne observere.  Og samtidig spurt om råd hva dere kan jobbe med hjemme. 

Anonymkode: 34d90...9ea

Takk for tips, jeg skal be de observere nærmere når bare «gjengen» leker sammen. Det er jo mye som kan foregå av småting som går under radaren til de ansatte. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vanskelig å vite sikkert, men hva med å be om en ny observasjonsrunde for å være helt sikker?

Jeg snakket ofte videre med sønnen min når han sa sånne ting.

Det kom gjerne frem etterhvert at han gjerne hadde gjort noe tilsvarende senere på dagen, men hang seg jo veldig opp i den ene urettferdigheten i en periode.

Anonymkode: 85a67...bbe

Det skal jeg gjøre😊 Jeg forsøker å snakke og spørre videre, men jeg merker at jeg skal være litt påpasselig slik at jeg ikke styrer samtalen i en gitt retning eller legger ord i munnen hennes. Rett etter hun hadde sagt sitatet i HI i går, spurte jeg om hun hadde det bra i barnehagen, og da svarte hun «nei, fordi jeg vil være hjemme med deg». Litt senere spurte jeg om alle var snille med henne, og da svarte hun ja. I dag tidlig nevnte hun ikke et ord om at hun ikke ville i barnehagen, men løp (som vanlig) blid og fornøyd inn og rett i lek med en venn fra «gjengen». Forvirringen er komplett🤷🏻‍♀️ Mulig jeg legger veldig mye i slike hjerteskjærende utsagn som beskrevet over, og at dette forsterker det hos henne og gjør at hun også gjør det “større» enn det trenger å være. Hun får jo veldig mye oppmerksomhet og trøst når hun sier sånt, og jeg har lurt på om det kan gjøre henne mer tilbøyelig til å vektlegge disse små episodene når vi møtes igjen etter barnehagen🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 37501...765

[AnonymBruker]

Synes dette høres ganske normalt ut jeg, og det ville ikke bekymret meg slik du beskriver det. Man må nesten regne med at barnet har noen slike opplevelser gjennom barndommen. I det store og det hele virker hun jo å trives og dere ville sett mye mer tegn på mistrivsel om det var grunn til det tenker jeg. Barn kommer til å oppleve "dumme" ting og uvennskap i noen grad, det gjør vondt for oss som foreldre også, men man kan ikke skåne de for alt. Det er fint å kunne prate om følelser og opplevelser hjemme, men ikke gjøre det til noe større enn det det er, for det vil ikke gagne barnet. Her har vi lest masse bøker feks om typisk barnehage hverdag med illustrasjoner og eksempler på feks krangling og uvennskap og hvordan man kan bli venner igjen. Det er en fin metode for å reflektere litt sammen med barnet. 

Anonymkode: 5b2d7...274

[Wit]

At hun sier hun ikke vil i barnehagen kan være veldig vanlig. Det gjorde min datter også, og grunnen var IKKE at hun ikke hadde det fint der, men mer det at det var roligere og mer behageligere å være hjemme der hun fikk full oppmerksomhet av den som var hjemme med henne.

Det kan jo hende som du skriver i siste innlegg at hun oppdager at hun får mer oppmerksomhet også når hun forteller om disse triste episodene. Da får hun trøst og kos. Kanskje du skal prøve å gi henne like mye oppmerksomhet når hun forteller om gøye ting hun har gjort? Altså vie like mye oppmerksomhet til begge tingene? Det er viktig at hun sier fra når noe ikke føles riktig, men det er også like viktig å fokusere på alt som har vært gøy

Vår datter var litt "sensitiv" for øyeblikk der hun følte seg utenfor og fokuserte ofte selv på disse. Allikevel hadde hun det veldig bra, og vi så jo at hun var blid og fornøyd når hun kom i barnehagen. 

Be gjerne de voksne der om å observere litt ekstra, men tenk også at dette kan være enkelt episoder hun snakker om, og at dette ikke nødvendigvis er det som tilfelle for dagen sett under ett. 

Jeg skjønner sånne ting kan "blø" i et mammahjerte, og barn kan være urettferdig uten nødvendigvis å mene dette selv.

Sender deg en virituell klem 💓

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Takk for tips, jeg skal be de observere nærmere når bare «gjengen» leker sammen. Det er jo mye som kan foregå av småting som går under radaren til de ansatte. 

Det skal jeg gjøre😊 Jeg forsøker å snakke og spørre videre, men jeg merker at jeg skal være litt påpasselig slik at jeg ikke styrer samtalen i en gitt retning eller legger ord i munnen hennes. Rett etter hun hadde sagt sitatet i HI i går, spurte jeg om hun hadde det bra i barnehagen, og da svarte hun «nei, fordi jeg vil være hjemme med deg». Litt senere spurte jeg om alle var snille med henne, og da svarte hun ja. I dag tidlig nevnte hun ikke et ord om at hun ikke ville i barnehagen, men løp (som vanlig) blid og fornøyd inn og rett i lek med en venn fra «gjengen». Forvirringen er komplett🤷🏻‍♀️ Mulig jeg legger veldig mye i slike hjerteskjærende utsagn som beskrevet over, og at dette forsterker det hos henne og gjør at hun også gjør det “større» enn det trenger å være. Hun får jo veldig mye oppmerksomhet og trøst når hun sier sånt, og jeg har lurt på om det kan gjøre henne mer tilbøyelig til å vektlegge disse små episodene når vi møtes igjen etter barnehagen🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 37501...765

Det ar hun løper til gjengen hadde jeg tatt som et positivt tegn. 

Er det hun som forteller om barnehagen eller spør du først? Hvis du spør hva med å la være å spørre npen dager og gi ekstra oppmerksomhet uoppfordret? Kanskje hun har lært seg at hun får ekstra oppmerksomhet hvis hun klager... 

Jeg har et på 2 år og barnet simulerte en periode kloring fra katten for å få ekstra kos 😅 gikk til katta, la hånda inntil og begynte å gråte. Til å begynne med var jeg jo veldig bekymret men så jo at katten bare ligget rolig. Var nok litt sjalu på ny familiemedlem 😅 roet seg litt ned når han fikk ekstra oppmerksomhet foran katten.

Her er jo ikke det samme men barn merker en tendens veldig raskt.... 

Anonymkode: 5e23a...581

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for tips, jeg skal be de observere nærmere når bare «gjengen» leker sammen. Det er jo mye som kan foregå av småting som går under radaren til de ansatte. 

Det skal jeg gjøre😊 Jeg forsøker å snakke og spørre videre, men jeg merker at jeg skal være litt påpasselig slik at jeg ikke styrer samtalen i en gitt retning eller legger ord i munnen hennes. Rett etter hun hadde sagt sitatet i HI i går, spurte jeg om hun hadde det bra i barnehagen, og da svarte hun «nei, fordi jeg vil være hjemme med deg». Litt senere spurte jeg om alle var snille med henne, og da svarte hun ja. I dag tidlig nevnte hun ikke et ord om at hun ikke ville i barnehagen, men løp (som vanlig) blid og fornøyd inn og rett i lek med en venn fra «gjengen». Forvirringen er komplett🤷🏻‍♀️ Mulig jeg legger veldig mye i slike hjerteskjærende utsagn som beskrevet over, og at dette forsterker det hos henne og gjør at hun også gjør det “større» enn det trenger å være. Hun får jo veldig mye oppmerksomhet og trøst når hun sier sånt, og jeg har lurt på om det kan gjøre henne mer tilbøyelig til å vektlegge disse små episodene når vi møtes igjen etter barnehagen🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 37501...765

Jeg svarer igjen siden jeg har opplevd liknende med min datter. Dersom de tingene hun sier vekker en sterk reaksjon hos deg, er det stor sjanse for at hun vil si det oftere. Min datter hadde en periode der hun sa «jeg smaker ingenting/jeg lukter ingenting» siden hun hadde hørt oss snakke om coronasymptomer der man mister smakssans. Hun sa det hver dag i flere dager, men hadde negativ coronatest. Jeg mener at hvis hun merker at du reagerer med bekymring og oppfølgingsspørsmål på noe kan det være en måte å tilkalle oppmerksomhet

Anonymkode: 46a5b...b05

[AnonymBruker]

Som mange sier her, det kan godt være det ikke er noe spesielt. Men ett forbehold, barnehageansatte sier gjerne at alt har gått fint uansett. De er veldig opptatt av å berolige foreldre, så du kan ikke stole på at alt er bra bare fordi de sier det. Snakk med ungen om hva de har gjort i barnehagen sånn generelt og vis interesse og bygg inntrykket ditt på det.

Anonymkode: 99093...c8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men ett forbehold, barnehageansatte sier gjerne at alt har gått fint uansett. De er veldig opptatt av å berolige foreldre, så du kan ikke stole på at alt er bra bare fordi de sier det.

For noe tull. Er så lei dere som skal svartmale barnehageansatte, det er ikke greit i det hele tatt.

Ja, man vil gjerne berolige foreldre dersom det ikke er noe å bekymre seg over, men man lyver ikke til foreldre hvis barnet strever med noe, da møter man foreldrene på det og gjør det man kan for å finne ut av det. 

 

Anonymkode: 0088d...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 11.00):

Synes dette høres ganske normalt ut jeg, og det ville ikke bekymret meg slik du beskriver det. Man må nesten regne med at barnet har noen slike opplevelser gjennom barndommen. I det store og det hele virker hun jo å trives og dere ville sett mye mer tegn på mistrivsel om det var grunn til det tenker jeg. Barn kommer til å oppleve "dumme" ting og uvennskap i noen grad, det gjør vondt for oss som foreldre også, men man kan ikke skåne de for alt. Det er fint å kunne prate om følelser og opplevelser hjemme, men ikke gjøre det til noe større enn det det er, for det vil ikke gagne barnet. Her har vi lest masse bøker feks om typisk barnehage hverdag med illustrasjoner og eksempler på feks krangling og uvennskap og hvordan man kan bli venner igjen. Det er en fin metode for å reflektere litt sammen med barnet. 

Anonymkode: 5b2d7...274

Takk for svar! Jeg er enig - og det er den balansen jeg sliter med å finne. Har du noen spesifikke boktips jeg kan sjekke ut?  

Wit skrev (På 6.1.2021 den 11.00):

At hun sier hun ikke vil i barnehagen kan være veldig vanlig. Det gjorde min datter også, og grunnen var IKKE at hun ikke hadde det fint der, men mer det at det var roligere og mer behageligere å være hjemme der hun fikk full oppmerksomhet av den som var hjemme med henne.

Det kan jo hende som du skriver i siste innlegg at hun oppdager at hun får mer oppmerksomhet også når hun forteller om disse triste episodene. Da får hun trøst og kos. Kanskje du skal prøve å gi henne like mye oppmerksomhet når hun forteller om gøye ting hun har gjort? Altså vie like mye oppmerksomhet til begge tingene? Det er viktig at hun sier fra når noe ikke føles riktig, men det er også like viktig å fokusere på alt som har vært gøy

Vår datter var litt "sensitiv" for øyeblikk der hun følte seg utenfor og fokuserte ofte selv på disse. Allikevel hadde hun det veldig bra, og vi så jo at hun var blid og fornøyd når hun kom i barnehagen. 

Be gjerne de voksne der om å observere litt ekstra, men tenk også at dette kan være enkelt episoder hun snakker om, og at dette ikke nødvendigvis er det som tilfelle for dagen sett under ett. 

Jeg skjønner sånne ting kan "blø" i et mammahjerte, og barn kan være urettferdig uten nødvendigvis å mene dette selv.

Sender deg en virituell klem 💓

Takk for svar! Det varmer❤️

AnonymBruker skrev (På 6.1.2021 den 11.21):

Det ar hun løper til gjengen hadde jeg tatt som et positivt tegn. 

Er det hun som forteller om barnehagen eller spør du først? Hvis du spør hva med å la være å spørre npen dager og gi ekstra oppmerksomhet uoppfordret? Kanskje hun har lært seg at hun får ekstra oppmerksomhet hvis hun klager... 

Jeg har et på 2 år og barnet simulerte en periode kloring fra katten for å få ekstra kos 😅 gikk til katta, la hånda inntil og begynte å gråte. Til å begynne med var jeg jo veldig bekymret men så jo at katten bare ligget rolig. Var nok litt sjalu på ny familiemedlem 😅 roet seg litt ned når han fikk ekstra oppmerksomhet foran katten.

Her er jo ikke det samme men barn merker en tendens veldig raskt.... 

Anonymkode: 5e23a...581

Jeg tror du har et poeng - det er nemlig jeg som spør hver gang, og jeg kan også ta meg i å nærmest grave etter informasjon. Vanskelig, hos en sliten og lei 4-åring🤦🏻‍♀️ Dette er nok noe jeg må jobbe med også, for å ikke forsterke det ytterligere. Jeg skal prøve å ikke spørre eller grave de neste dagene!

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg svarer igjen siden jeg har opplevd liknende med min datter. Dersom de tingene hun sier vekker en sterk reaksjon hos deg, er det stor sjanse for at hun vil si det oftere. Min datter hadde en periode der hun sa «jeg smaker ingenting/jeg lukter ingenting» siden hun hadde hørt oss snakke om coronasymptomer der man mister smakssans. Hun sa det hver dag i flere dager, men hadde negativ coronatest. Jeg mener at hvis hun merker at du reagerer med bekymring og oppfølgingsspørsmål på noe kan det være en måte å tilkalle oppmerksomhet

Anonymkode: 46a5b...b05

Enig, takk for svar  

Jeg har hatt en lang og fin samtale med ped.leder, som imidlertid har vært mye borte det siste halve året og ikke deltatt i observasjonene av mitt barn på starten av barnehageåret. Hun tok det veldig på alvor, og virket oppgitt over at jeg tidligere har blitt «avfeid» av personalet med at «neida, det går fint» når jeg går med en bekymring og en dårlig magefølelse. Hun mente det krevde systematiske observasjoner i lek over tid for å kunne konkludere med dette, og det starter fra og med nå med ukentlige samtaler med meg og far. Det var utrolig godt å bli hørt på den måten, hun er virkelig gull verdt, og nå skal jeg senke skuldrene litt vel vitende om at jeg har gjort det jeg kan foreløpig😊

(Hun gjorde meg forøvrig klar over at avdelingen til datteren min ikke har hatt pedagogutdannet personale i de lange periodene de har vært borte, og at det kan ha noe av skylden - manglende kompetanse rett og slett. Det gjør meg SINT, jeg trodde fungerende ped.leder («alt er fint») var pedagog, men hun er fagarbeider. Vi foreldre har visst at ting har «skurt og gått» dette halvåret, men at nødvendige tiltak ikke har blitt iverksatt grunnet dette ante jeg ikke. Det gjaldt visst flere barn. Er dette noe jeg skal ta videre med styrer?)

Anonymkode: 37501...765

[AnonymBruker]

Ja, jeg ville tatt det opp med styrer. Jeg ville sagt at du forventer at når pedagogisk leder er sykemeldt så skal det være en med barnehagelærerutdannelse som er stedfortreder. De fleste barnehager har på alle avdelinger en pedleder og en pedagog 2 på avdelingen, slik at pedagog 2 (med bhglærer utdannelse, dermed trår inn som stedfortreder og har ellers hovedansvaret når pedleder ikke er tilstede). 

Nå er det mulig at de ikke har fått tak i en med den type utdannelse, og da kan det være at de har gitt tillatelse til at fagarbeideren har vært stedfortreder - men jeg ville forhørt meg med styrer om hvorfor en slik ordning har blitt opprettholdt, er det mangel, korona eller andre ting som gjør det?

Anonymkode: 0088d...71e