Han reagerer så kraftig

[AnonymBruker]

Kjæresten min har, siden vi ble sammen for 8mnd siden, jevnlige "utbrudd". Vanskelig å si hva som trigger de, det kan være at han føler seg kritisert når jrg tar opp ting rettmessig, eller bare at han "får nok".  Når han får utbrudd så kjefter han på meg, og trekker seg fra forholdet og liksom "du får klare deg selv" holdning om ikke det vi har er nok. Han kan si ting som at han er så lei av at jeg gjør ditt eller datt, og de blir kraftigere. Sist gang var i romjula og det ender alltid med at han stenger meg ut. Han er ikke noe god på å snakke om følelser ellers eller hva han vil eller tenker, jeg har allerede trukket meg tilbake, men han finner likevel måter å dytte meg unna på.

Etterpå er alt gull nesten, da skal han være god og koselig, liksom omtenksom og der for meg, som han ikke er ellers. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, er så sliten av dette og alle tror vi er så lykkelige. Var hos familien min i jula og besteforeldrene mine sa det var så godt å se lillejenta deres lykkelig, det er jo faen umulig å holde maska nesten da..

Anonymkode: 02e92...79f

[AnonymBruker]

Les deg opp på voldshjulet, selv om det ikke er vold, men sinne.

Oppbyggingsfase -> eksplosjon -> hvetebrødsdager.

Han må ha hjelp, hvis han nekter drar du. Ikke ork og lev med en sånn mann.

Anonymkode: 2b3b7...e2c

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et slikt forhold. Det startet på samme måten. Forferderlig slitsomt og ødeleggende for både psyke og selvrespekten min. Følte meg som en dritt som ikke fikk til de enkleste ting. Og jeg er en godt utdannet, sosialt oppegående dame med bein i nesa og «hodet på skuldrene». Det kom i mitt tilfelle gradvis og ble bare verre etterhvert. Innimellom utbruddene var jeg selvfølgelig verdens vakreste og mest fantastiske skapning på denne jord. Etter et par år med slik behandling så tok han det videre til neste nivå. Slå sund møbler, stenge meg ute (fysisk altså) fra hjemmet vårt, hotellrom osv. Etter det kom den fysiske mishandlingen. Fikk juling så det stod etter. Trusler om alt mulig. Til slutt, da jeg endelig turte fortelle nære venner og familie om hvordan ting egentlig var så fant jeg endelig motet til å bryte ut. Og anmeldte drittsekken. 
Du må jo selv kjenne på hvor lenge du orker dette. Men min erfaring er at det aldri blir bedre. Og denne «lovebombingen» for så å skjelle deg ut kan du finne mye nyttig info om på nettet og tro meg; vi er mange som har levd/lever i slike usunne forhold. For meg var faktisk ikke julingen som var det verste, selv om jeg ble innlagt på sykehus etter den verste runda, men den evige utryggheten og redselen for når helvete bryter ut neste gang. Det har tatt meg mange timer hos psykolog for å bearbeide. 
Men det finnes et liv etter slikt som dette. Et mye bedre liv! Nå lever jeg trygt og godt. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kom meg ut før. Hvorfor i alle dager ga jeg han alle disse sjansene og lot han ta over livet mitt og tryggheten min. Masse lykke til videre! 

Anonymkode: fed13...788

[AnonymBruker]

Jeg synes du fortjener å ha det bra!

Ingen kommer til å takke deg når du blir 90 år fordi du holdt ut med denne mannen og klarte å holde masken utad.

Du trenger ikke å ha det slik!

Jeg var i et forhold med en sinnatagg. Jeg gikk på nåler og smilte og gjorde alt jeg kunne for ikke å trigge sinnet. Men det var jo ikke min feil, så jeg hadde ingen kontroll på når det kom. Men det var jo jeg som fikk skylda.
Og jeg trodde på han hver gang. Og tryglet og bad og lengtet til "hvetebrødsdagene" igjen. "Bare jeg er medgjørlig nok" "Gir han sex ofte nok" Lar han leve som en hotellgjest. Tenk om det blir slik det var helt i starten. Men det var jo bare en falsk presentasjon. Det er sinnataggen som er den ekte han. Hvetebrødsdagene som kommer innimellom (sjeldnere og sjeldnere) er bare for å lure deg! "Vi har det jo ganske fint"

Det endte med at han forlot meg for ei yngre og slankere. Jeg var knust. Helt til jeg innså at livet mitt ble mye mye bedre uten han!!

Anonymkode: e04e3...48b

[AnonymBruker]

Kom deg vekk! 
han «trener» deg opp til å tåle mer og mer vold. Dette kommer til å eskalere. 
 

Anonymkode: 47090...322

[Silva Pluvialis]

Dette er psykisk mishandling. Ikke rart at du blir sliten. Ta vare på deg selv og kom deg unna. 

 

 

[AnonymBruker]

Enten må du finne så styrke i dypet av deg selv at du setter foten fullstendig ned for slik urimelig oppførsel, og blir helt kald når han prøver seg på det, ellers må du gå. 

Jeg har fått slutt på slikt hos min kjære ved å bli iskald og ikke ta meg det minste nær av at han ble slik. Ingen redsel for å miste ham, ingen forsøk på å få ham blid, ingen tilfredsstillende respons på slikt for ham i så stor grad at det bare ble ubehagelig for ham selv. Da opphørte det. 

Klarer man ikke å bli så hard/kald må man bare ut av slike forhold. Det blir da bare verre, for da vil det at du blir ute av deg, opprørt og redd bare gi ham tilfredsstillelse han ønsker, om han er bevisst på det eller ikke. 

Jeg anser slik oppførsel som å shit-teste sin kjære. Får man makt da fortsetter man, om man har slikt i seg. Blir verre også, for å se hvor lang man kan dra det. En slags "Hvor stor makt har jeg over deg?" test altså. 

Min kjære prøvde seg også på det. Han fikk ingen makt, bare dummet seg ut, så da sluttet han med slikt selvfølgelig. 

Så enkelt er det likevel ikke, så klarer du ikke å bli hard og kald nok når han er slik må du bare komme deg bort. Shit - testere gir seg ikke, men blir verre, med mindre det slår tilbake kun på dem selv. 

Anonymkode: 6dd7f...6fd

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen i bare 8 måneder. Det burde være midt i på rosa skyer og kose mose tiden hvor alt er bare nytt og spennende og en glemmer omverden litt fordi alt er så fint og en flyter på forelskelses-hormoner.

Sånn bare for å sette det litt i perspektiv.

Dette er ikke en sunn relasjon, og det er ikke rart du blir utslitt av det ❤️ 

Neste gang så får du ta ham på ordet, og si deg enig i at det er nok best du klarer deg selv nå. 

Anonymkode: 26df8...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg anser slik oppførsel som å shit-teste sin kjære. Får man makt da fortsetter man, om man har slikt i seg. Blir verre også, for å se hvor lang man kan dra det. En slags "Hvor stor makt har jeg over deg?" test altså. 

Jeg tenker at hvis noen er så drittsekk at de prøver å shit-teste partneren sin, så er de ikke noe å samle på, selv om de ikke lykkes...

Anonymkode: e04e3...48b

[AnonymBruker]

8 mnd er ikke lenge, og hvis det allerede er såpass ille er jeg bekymret for hvordan fremtiden blir. Du har investert såpass «lite» i forholdet at det er lettere å gå nå, enn å håpe at det blir bedre. Det finnes så mange bra menn der ute at du ikke trenger kaste bort mer av livet  ditt for å prøve å «rehabilitere» noen som er såpass skadet i følelseslivet sitt som han der. Gå nå!

Anonymkode: 8685c...c88

[AnonymBruker]

Det høres veldig kjent ut. Jeg har ikke vært i forhold med en slik mann, men har en barndomsvenn som har trekk som minner veldig om det du beskriver.

Dersom det her er snakk om en voksen mann og ikke en tenåring, skal du vite at han aldri kommer til å slutte med denne væremåten. Det kan hende den blir «mildere», men den vil aldri forsvinne. Du kommer alltid til å være sliten sammen med denne mannen. Han kommer aldri til å gi deg det du trenger. Var jeg deg ville jeg avsluttet forholdet før du ødelegger deg selv. Væremåten hans vil ødelegge deg psykisk over tid - så sakte at du ikke legger merke til det. 
 

Hva var det du falt for ved ham i utgangspunktet?

Anonymkode: 3e7fd...4b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kjæresten min har, siden vi ble sammen for 8mnd siden, jevnlige "utbrudd". Vanskelig å si hva som trigger de, det kan være at han føler seg kritisert når jrg tar opp ting rettmessig, eller bare at han "får nok".  Når han får utbrudd så kjefter han på meg, og trekker seg fra forholdet og liksom "du får klare deg selv" holdning om ikke det vi har er nok. Han kan si ting som at han er så lei av at jeg gjør ditt eller datt, og de blir kraftigere. Sist gang var i romjula og det ender alltid med at han stenger meg ut. Han er ikke noe god på å snakke om følelser ellers eller hva han vil eller tenker, jeg har allerede trukket meg tilbake, men han finner likevel måter å dytte meg unna på.

Etterpå er alt gull nesten, da skal han være god og koselig, liksom omtenksom og der for meg, som han ikke er ellers. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, er så sliten av dette og alle tror vi er så lykkelige. Var hos familien min i jula og besteforeldrene mine sa det var så godt å se lillejenta deres lykkelig, det er jo faen umulig å holde maska nesten da..

Anonymkode: 02e92...79f

Hvordan er dette relevant, ts? Hvorfor er det viktig for deg å gi dine voksne slektninger inntrykk av at du er "lykkelig"? De er voksne - de tåler at du ikke har det bra. Dine besteforeldre er gamle mennesker, og gamle mennesker tåler sannheten.

Du vet hva du skal gjøre. Du skal dumpe han og finne deg noe bedre. Vi er milliarder av mennesker på jorda. Å klamre seg til en tilfeldig valgt av dem er irrasjonelt.  

Anonymkode: aff22...80f