Til deg som er pårørende til en person med psykiske lidelser

[AnonymBruker]

 

Hvordan har du det? Hvordan er det for deg å leve med en person som sliter psykisk? Angst, depresjon osv. 

Føler du deg viktig i forholdet? Føler du deg ivaretatt og sett? Føler du deg betydningsfull, eller handler "alt" om den andre? 

Føler du at du får til å hjelpe?

Personlig sliter jeg meg ut på dette. Jeg elsker dette mennesket, men jeg er så sliten. Føler ikke at mine behov dekkes.. 

Anonymkode: 32f8a...4b1

[AnonymBruker]

Har en mor og et søsken som sliter, veldig like begge to. Har kuttet de ut, orker ikke.

Så jeg har det veldig bra faktisk, eneste jeg skulle øsnke var at jeg kuttet de ut lenge før for det hadde spart meg for mye dritt.

Anonymkode: e992a...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har en mor og et søsken som sliter, veldig like begge to. Har kuttet de ut, orker ikke.

Så jeg har det veldig bra faktisk, eneste jeg skulle øsnke var at jeg kuttet de ut lenge før for det hadde spart meg for mye dritt.

Anonymkode: e992a...6b6

Oi, beklager... Så nå at det var mer angst og depresjon og ikke skikkelig galskap og faenskap.

Har venninner med angst og depresjon, det går som regel helt greit, av og til har de dårlig perioder og da prater vi oss gjennom det. I de periodene så er det kanskje de som får mest og i de gode periodene er det delt. 

Anonymkode: e992a...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Oi, beklager... Så nå at det var mer angst og depresjon og ikke skikkelig galskap og faenskap.

Har venninner med angst og depresjon, det går som regel helt greit, av og til har de dårlig perioder og da prater vi oss gjennom det. I de periodene så er det kanskje de som får mest og i de gode periodene er det delt. 

Anonymkode: e992a...6b6

Det er slik det føles her og ja, at det meste handler om ham. At jeg må tilpasse meg hans behov, og at mine kommer i andre rekke. En ting å ha venninner som sliter med dette, det har jeg flere av, og de kan jeg velge å ta litt avstand fra om det føles for mye, en annen ting er å bo sammen med mennesket. Det er det mennesket jeg skal kunne lene meg på og støtte meg til, men det føles ikke som at han er tilgjengelig for det.. 

TS

Anonymkode: 32f8a...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er slik det føles her og ja, at det meste handler om ham. At jeg må tilpasse meg hans behov, og at mine kommer i andre rekke. En ting å ha venninner som sliter med dette, det har jeg flere av, og de kan jeg velge å ta litt avstand fra om det føles for mye, en annen ting er å bo sammen med mennesket. Det er det mennesket jeg skal kunne lene meg på og støtte meg til, men det føles ikke som at han er tilgjengelig for det.. 

TS

Anonymkode: 32f8a...4b1

Du må nesten tenke over om det er verdt det... Selv kunne jeg ikke ha hatt en kjæreste/samboer som sliter så mye at alt dreier seg om det, hvis han i tillegg ikke gidde å prøve å blir bedre så hadde jeg iallfall gått. 

Du må iallfall passe på deg selv først og sette dine behov foran for det er ingen andre som gjør det.

Anonymkode: e992a...6b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

 

Hvordan har du det? Hvordan er det for deg å leve med en person som sliter psykisk? Angst, depresjon osv. 

Føler du deg viktig i forholdet? Føler du deg ivaretatt og sett? Føler du deg betydningsfull, eller handler "alt" om den andre? 

Føler du at du får til å hjelpe?

Personlig sliter jeg meg ut på dette. Jeg elsker dette mennesket, men jeg er så sliten. Føler ikke at mine behov dekkes.. 

Anonymkode: 32f8a...4b1

Har en mor som er alvorlig psykisk syk. Typ alvorlig depresjon og angst og ingen forbedring etter flere serier med ECT! Hun har vært alkoholiker hele livet, og etter skilsmissen til far ble hun tidenes dramaqueen.. Hun taklet bruddet som en 14 år gammel jente.. 

Hun snakker bare om seg selv og sine problemer. Hun snakker aldri om barnebarnet og vårt barn på vei. Hun er sykelig egoistisk og sliter meg ut! Vurderer å trekke meg som hennes nærmeste pårørende. Om hun dør snart vil jeg bli trist, men jeg tenker at det kanskje er det beste også fordi det ser ikke ut til å bli noe bedre for henne. 
 

Hun ringer meg og forteller meg om hennes problemer. Hun forteller at jeg må komme å besøke henne nå, hvis ikke er hun ikke sikker på hva som skjer. Hun klarer INGENTING selv og jeg tenker at et verge hadde vært perfekt for henne om hun ikle klarer seg bedre snart. 
 

Hun skjemmer meg ut, og jeg identifiserer meg ikke med henne. Hun og broren min er like syke, bare at mor har gjemt seg bak alkoholen i alle år. Begge er emosjonelt umoden og har sterke paranoide schizofrene symptomer. 
 

Har tatt avstand og orker ikke mer. 

Anonymkode: 0d53a...883

[AnonymBruker]

Min mor er alvorlig psykisk syk. Hun har vrangforestillinger, overdramatiserer alt og skjemmer meg ut hele tiden. Hun synes synd på seg selv og snakket høyt til alle om at hun er innlagt på psykiatrisk. Jeg blir veldig flau over henne, da jeg prøver å leve et normalt liv med mann og barn. 
 

Når jeg fikk et godt liv og tok avstand fra giftige folk i familien taklet ikke mor dette. Hun ønsker å dra meg ned sammen med henne. Hun mener jeg også sliter, så stakkars meg..  Jeg lever er godt liv og har det veldig bra. Men hun er et problem for meg. 
 

Min mor er et vrak som rett og slett må få fred snart. Jeg er dritt lei av alt styret med henne. Hun har ikke vært en spesielt god mor mot oss heller da hun har drukket og oppført seg som en idiot store deler av livet. I tillegg klarte hun ikke å skåne oss da vår far var grusom mot oss i oppveksten. Hun har vært feig, og forventer at vi skap hjelpe henne med alt i dag.. 

 

 

Anonymkode: 0d53a...883

[AnonymBruker]

Huff, ser det er mange som har det verre enn meg her. Skjønner godt at dere som har familiemedlemmer som sliter med alkohol, og som har bidratt til en dårlig barndom osv, velger å ta avstand og skåne dere selv. 

Jeg tenker mer på personer som fungerer fint i hverdagen, går på jobb, stiller opp på familieselskaper og som blir sett på som "oppegående og normal", om det er lov å si, men som samtidig sliter med angst eller depresjoner i den grad at det går ut over de aller nærmeste pårørende, i mitt tilfelle ektefelle. 

Han vil gjøre noe med det, og skal til psykolog om ikke så alt for lenge. Han har vært under behandling før, for flere år siden, men nå er det lenge siden han har snakket med noen profesjonelle om det. Det hjalp ikke så mye da, kanskje bare akkurat i den perioden, så kom det tilbake. Også da var hele mitt fokus på ham og hans psykiske helse, mine følelser og behov blir alltid satt i andre rekke, også av meg selv. 

TS

Anonymkode: 32f8a...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Huff, ser det er mange som har det verre enn meg her. Skjønner godt at dere som har familiemedlemmer som sliter med alkohol, og som har bidratt til en dårlig barndom osv, velger å ta avstand og skåne dere selv. 

Jeg tenker mer på personer som fungerer fint i hverdagen, går på jobb, stiller opp på familieselskaper og som blir sett på som "oppegående og normal", om det er lov å si, men som samtidig sliter med angst eller depresjoner i den grad at det går ut over de aller nærmeste pårørende, i mitt tilfelle ektefelle. 

Han vil gjøre noe med det, og skal til psykolog om ikke så alt for lenge. Han har vært under behandling før, for flere år siden, men nå er det lenge siden han har snakket med noen profesjonelle om det. Det hjalp ikke så mye da, kanskje bare akkurat i den perioden, så kom det tilbake. Også da var hele mitt fokus på ham og hans psykiske helse, mine følelser og behov blir alltid satt i andre rekke, også av meg selv. 

TS

Anonymkode: 32f8a...4b1

Hei.

Her er det jeg som er syk, jeg har bla kompleks ptsd og som følge av det sliter jeg med bla angst, uro osv. Mannen er en god støtte og hjelper meg med å gjøre hverdagen lettere, og jeg vet at han syns det er tungt og slitsomt innimellom. Men jeg vet at jeg er syk og en "belastning" og jeg er veldig bevisst på å ikke bruke han og jeg er veldig opptatt av at han skal føle seg sett og hørt også. Vi prater masse om ting, jeg er opptatt av at han skal ha det bra også, og jeg viser og sier at jeg er takknemlig for han og alt han gjør i hverdagen. Jeg sørger for han også, men på andre måter enn han for meg, om det ga mening? 

Poenget er at den som er syk må også gjøre sitt for dem som er rundt hn, man har et ansvar selv om man er syk. Og man kommer langt med å anerkjenne den friske, for også de trenger å bli sett og hørt, og de trenger også hjelp og avlastning. Og det syns jeg du kan snakke med mannen din om, på en god dag. 

Anonymkode: efcc9...777

[AnonymBruker]

Det er ofte sånn at vi som sliter psykisk føler at vi ikke fortjener kjærlighet. Det er vanskelig å ta i mot kjærlighet. Det er ikke alltid sånn da. Noen er egoistiske. Kjipt å se hvordan dette kan være for pårørende. 

Anonymkode: 14c43...2a5

[AnonymBruker]

Mannen er syk og har vært det i noen år. Han ble syk da jeg gikk gravid, og har kun fokusert på å fungere på jobb. Ikke hjemme med meg og barnet. Det toppet seg da han ble innlagt på psykiatrisk sykehus i fjor etter mange, mange episoder. Jeg var nybakt mamma samtidig som jeg flere ganger måtte ringe politiet og melde mannen savnet fordi han rett og slett sendte sms om at han skulle ta livet av seg og stakk ut døra mens jeg f.eks. la babyen vår. 

Han fikk et vendepunkt etter innleggelsen, og begynte endelig å prate om problemene og være mer åpen med meg. Han er mye bedre nå, han tar imot behandling og jobber virkelig hardt. 

Jeg hadde absolutt ikke blitt hos ham om han ikke hadde vært villig til å få hjelp, og jobbet hardt med å bli bedre. Jeg er for glad i meg selv til å la meg ødelegges av et annet menneske, i tillegg har jeg jo et barn å tenke på. Anbefaler at du tenker deg om. Jeg følte at jeg strakk meg så langt for ham, og følte at jeg ikke fikk noe igjen. Til og med fastlegen min begynte å pushe meg til å skille meg, fordi han så hvor ødelagt jeg ble av forholdet.

Et forhold trenger (stort sett) likeverdige partnere. Selvsagt kan det fungere om én trenger ekstra omsorg og den andre ønsker å gi denne omsorgen, men i normale forhold er det vanlig å gi og få. Ikke bare gi og aldri få. Jeg vet i hvert fall med meg selv at om han ikke blir mye bedre og kan være en støttende partner som også kan være der for meg hvis jeg trenger det, så kan jeg ikke bli i forholdet. Håper du finner ut av det ❤️ 

Anonymkode: 34972...6f4

[AnonymBruker]

Jeg har en storesøster med høytfungerende asperger som sliter endel med angst og depresjon og det går ganske greit. Jeg er endel bekymret da jeg vet hun er ensom siden hun er ufør og i perioder skader seg,drikker for mye og har mye selvmordstanker, men jeg får ikke gjort noe med det annet enn å prøve å støtte henne så godt jeg kan.

Anonymkode: 399df...0ca