Å leve med en med angst

[AnonymBruker]

Signerer AB over meg angående lavdose SSRI. Jeg har fått en helt annen hverdag med det. Ikke noe mer tankekjør. Har nesten ikke noe angsttanker i det hele tatt lenger, og er vesentlig enklere å være i hus med. Men jeg har også jobbet iherdig med en psykolog for å få flere verktøy for å håndtere angsten, og det har også hjulpet veldig. 

Anonymkode: bc41b...349

[AnonymBruker]

Mye av det du beskriver høres ut som meg. Jeg har fått diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse. Jeg tror at grunnen til at mannen ikke forstår meg (deg) i rolige perioder, er at for han så er det så ille når det er ille at han forventer at det alltid er slik og klarer ikke helt å se det/tro det når det ikke er slik. Om det ga noen mening. 

Anonymkode: 30f4a...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er den med angst. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjon som blir riktig ille i perioder (mørketid spesielt), men aldri suicidal eller innleggelse-ille - enda, i allefall, jeg er bare 27 år. Har samboer på 6. året, og vi har barn sammen. Han har lite empati med min psykiske helse, han forstår lite og har liten til ingen erfaring tidligere med psykdom, som ikke er fysisk. Min familie er full av det, alt fra alkoholisme til personlighetsforstyrrelser (milde sådan, but still). Angsten min er ikke ekstrem, men jeg har ikke funnet en psykolog som er til hjelp og har derfor ingen verktøy for å håndtere denne. Den viser seg tydeligst i aggresjon. Jeg er veldig lett-irritabel, kort lunte og ti mm lang tålmodighet. Jeg tørr ikke ringe til restauranter for å spørre om de har buffetservering i dag, eller om priser på vedsekken de selger. Men jeg jobber som resepsjonist og er ikke redd for å gi av meg selv i jobb - da har jeg en annen maske å gjemme meg bak. Kommer jeg i en ubehagelig situasjon så glemmer jeg den ikke. Jeg er redd for at andre kan ha oppfattet situasjonen like klein som meg, og at de ligger hjemme og ler av meg. Jeg er rasjonell og vet at det er tullete, men slik funker hjernen min.  Jeg er også "perfeksjonist", i den formen av at jeg må ha ting på min måte, eller slik jeg har sett det for meg i hodet - og noe annet er jo helt idiot. Men jeg er rotete og uorganisert. 

Men ja. Samboer eier ikke empati i forbindelse med dette. Han forstår ikke, og forstår liksom ikke at det er vanskelig for meg heller. Det er vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke bare kan gi mer faen. Og jeg skjønner han. 

Vi bor ikke på en plass hvor vi kan velge å vrake i offentlig og privat hjelp, og det offentlige har sviktet meg i 10 år. Jeg må finne en måte å leve med dette på, og det er greit. Men kan han? Når han ikke en gang evner å empatisere med følelsene mine i en rolig periode? 

Anonymkode: dc57d...951

Min samboer har tidvis litt rare meninger om psykisk sykdom. At noen tåler så lite før de går i kjelleren, typ. Jeg har satt han på plass mange ganger med holdningene hans. For noen år siden slet jeg med suicidale tanker men det vet han ingenting om, han mener selvmord er egoistisk. 

Jeg lever med frittflytende angst og den er verst på natta. Han holder rundt meg og lytter når jeg prater. Og det er godt nok for meg💙 

Anonymkode: 4f1dd...dfa

[AnonymBruker]

Jeg er den i forholdet vårt som er frisk og jeg er veldig enig med henne i samme situasjon som skrev over her et sted. Jeg har ikke manglende empati,  men jeg er sliten og lei av hele angsten. Jeg er så lei av at jeg alltid må den telefonen fordi han ikke klarer. At jeg alltid må gjøre det og det fordi han ikke klarer. At jeg får veldig lite tilbake for han klarer ikke gi støtte til meg fordi han ikke klarer. Jeg forstår at dette er fryktelig vondt for han,  og jeg vet at han forstår at det er tøft for meg. Men jeg MÅ alltid klare.  For om begge ikke klarer, hvem skal da få ting gjort? Så jeg må bare være den sterke, HVER dag.  I enhver situasjon.  Det er aldri rom for meg å ikke klare, greie, orke. Ikke i min livs verste situasjon kunne jeg ta en pause, for HAN hadde jo angst. Og jeg gjentar: Jeg forstår,  men det er bare ikke nok krefter igjen til empati når jeg bærer hele familien på skuldrene. Og desverre er det sånn her at angsten,  ikke personen bak altså, er meget egoistisk. Den tar alltid hensyn til seg selv før andre, så det er ALLTID verst for angsten å gjøre noe. 

Du skriver at det ikke er svess for ham å ta den telefonen.  Nei, det kan du si. Ikke for meg heller. Men av og til så er det det. For jeg må ha lov å ønske meg å EN gang ikke måtte være den som ordner alt, som tar alle telefoner. Så det som her kan virke som trass for å ta en liten telefon, kan bunne i at det er summen av alt, ikke bare den telefonen.  

Jeg beklager også at dette ikke er svaret du ønsker å høre, men angst er fryktelig slitsomt for begge. Og ja, vi går til terapi, har gjort det lenge og han går til terapi. Uten at det hjelper stort. Tror noe av problemet her var at jeg var så utslitt når han endelig innså at han trengte hjelp, så mitt råd er å få hjelp tidlig! Og om det er noe du er god på, så si gjerne at jeg klarer ikke ta den telefonen,  men jeg kan lage middag i dag. Eller jeg kan booke bord på nettet. Det viser at du ser at han gjør noe for deg, og gjør noe tilbake.  Ikke bare tar det som en selvfølge.  

Anonymkode: 1b03b...3b7