Å leve med en med angst

[AnonymBruker]

Jeg er den med angst. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjon som blir riktig ille i perioder (mørketid spesielt), men aldri suicidal eller innleggelse-ille - enda, i allefall, jeg er bare 27 år. Har samboer på 6. året, og vi har barn sammen. Han har lite empati med min psykiske helse, han forstår lite og har liten til ingen erfaring tidligere med psykdom, som ikke er fysisk. Min familie er full av det, alt fra alkoholisme til personlighetsforstyrrelser (milde sådan, but still). Angsten min er ikke ekstrem, men jeg har ikke funnet en psykolog som er til hjelp og har derfor ingen verktøy for å håndtere denne. Den viser seg tydeligst i aggresjon. Jeg er veldig lett-irritabel, kort lunte og ti mm lang tålmodighet. Jeg tørr ikke ringe til restauranter for å spørre om de har buffetservering i dag, eller om priser på vedsekken de selger. Men jeg jobber som resepsjonist og er ikke redd for å gi av meg selv i jobb - da har jeg en annen maske å gjemme meg bak. Kommer jeg i en ubehagelig situasjon så glemmer jeg den ikke. Jeg er redd for at andre kan ha oppfattet situasjonen like klein som meg, og at de ligger hjemme og ler av meg. Jeg er rasjonell og vet at det er tullete, men slik funker hjernen min.  Jeg er også "perfeksjonist", i den formen av at jeg må ha ting på min måte, eller slik jeg har sett det for meg i hodet - og noe annet er jo helt idiot. Men jeg er rotete og uorganisert. 

Men ja. Samboer eier ikke empati i forbindelse med dette. Han forstår ikke, og forstår liksom ikke at det er vanskelig for meg heller. Det er vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke bare kan gi mer faen. Og jeg skjønner han. 

Vi bor ikke på en plass hvor vi kan velge å vrake i offentlig og privat hjelp, og det offentlige har sviktet meg i 10 år. Jeg må finne en måte å leve med dette på, og det er greit. Men kan han? Når han ikke en gang evner å empatisere med følelsene mine i en rolig periode? 

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt hva du lurer på. Hva slags utfordringer møter dere på mtp problemstillingen din? 

Jeg synes det er interessant å lese for det er akkurat som å lese om meg selv 😅 Jeg sliter med mye av de samme tingene som deg, og samboer er veldig lite empatisk og forstår lite. Jeg forstår så klart at dette også er vanskelig for han på mange måter. Men det hjelper lite hvis jeg en dag sliter voldsomt med dødsangst, og han blir irritert. Man føler seg veldig alene og det gjør det ikke bedre. 

Samtidig så kan man ikke forvente for mye. De er jo ikke psykologer. Men jeg tenker mye på dette selv, og lurer på om dette er greit eller ikke. Forventer jeg for mye eller for lite? Burde en partner være mer omsorgsfull? Det er vanskelig å si, og jeg følger gjerne tråden for å se om det er noen gode kommentarer. 

 

Anonymkode: 83215...eff

[Enmanelskeråhate]

Problemet er jo at han ikke har psykiske problemer og ikke forstår hvordan det er.  Er jo ikke logisk og dermed uforståelig

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår ikke helt hva du lurer på. Hva slags utfordringer møter dere på mtp problemstillingen din? 

Jeg synes det er interessant å lese for det er akkurat som å lese om meg selv 😅 Jeg sliter med mye av de samme tingene som deg, og samboer er veldig lite empatisk og forstår lite. Jeg forstår så klart at dette også er vanskelig for han på mange måter. Men det hjelper lite hvis jeg en dag sliter voldsomt med dødsangst, og han blir irritert. Man føler seg veldig alene og det gjør det ikke bedre. 

Samtidig så kan man ikke forvente for mye. De er jo ikke psykologer. Men jeg tenker mye på dette selv, og lurer på om dette er greit eller ikke. Forventer jeg for mye eller for lite? Burde en partner være mer omsorgsfull? Det er vanskelig å si, og jeg følger gjerne tråden for å se om det er noen gode kommentarer. 

 

Anonymkode: 83215...eff

Ikke sant. Du skisserer mye av tankene mine. Jeg forventer ikke en psykolog av han, og jeg prater veldig lite om temaet med han fordi det alltid ender opp med en "gi mer faen" forventning fra ham. Jeg trenger ikke en løsning når jeg prater med han om tankene og følelsene mine, jeg vil bare prate med noen! Få luftet ting. Få litt omsorg, ja, en klem og kanskje en "jeg er her". Jeg trenger at han ikke prater om andres opplevelser som ligner mine, med en latterfull mine, som om de er dumme. Men jeg er også der du er - hva kan jeg forvente? For jeg skjønner at jeg er slitsom å leve med. Men jeg føler jeg bør kunne forvente en viss forståelse. Det er slitsomt å leve med angst. Det er ikke som om jeg morer meg når han tuller, det treffer skeivt og jeg og lunta mi reagerer. Men jeg skjønner jo at det ikke er moro å kanskje føle seg som en punching bag. Men mye av irritasjonen og tålmodigheten min kommer jo av den manglende forståelsen, manglende omsorgen jeg mottar hjemme. Men jeg forventer kanskje for mye? Jeg aner ikke. Jeg er redd jeg gjør det, og at han ikke kan leve med det. 

Enmanelskeråhate skrev (1 time siden):

Problemet er jo at han ikke har psykiske problemer og ikke forstår hvordan det er.  Er jo ikke logisk og dermed uforståelig

Det forstår jeg. Men jeg forventer likevel en viss form for empati og omsorg, og det virker som det er for mye å forvente. Er jeg/vi med angst og andre psykiske lidelser, milde som alvorlige, dømt til å måtte leve alene? 

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

Ja, jeg håper noen andre som lever med dette kan svare her😃 Er helt enig i det du skriver. Jeg tror hvertfall med meg selv, så ønsker jeg mer bekreftelse og omsorg. Selv om jeg vet jeg kan være vanskelig å leve med av og til. Men jeg prøver å være ekstra god og omsorgsfull når jeg har gode dager/perioder. Og samtidig vil jeg heller ikke forlate han for dette (tror jeg!), da han har mange andre gode egenskaper. 

Ingen er perfekte, men dette er jo noe som opptar mye av tankene. Hvertfall hos meg. 

Jeg går til terapeut, men dette har ikke vært tema enda, da det har vært så mye annet som måtte komme først. Men tenker nok at jeg etterhvert vil finne ut av det når jeg går der. 

Kanskje det kunne vært en idé for deg også? Ser du sier du har prøvd psykolog, men kanskje du ikke har funnet den "rette" enda, med rett kjemi? 

Og, har han mange andre gode egenskaper som veier opp for dette? Og er han empatisk på andre områder? 

 

Anonymkode: 83215...eff

[AnonymBruker]

I en vanlig hverdag, så kan man i grunnen holde ut med ganske ulike perspektiv og følelser. 

Men over tid, så vil man ofte føle seg alene i forholdet. Man trenger en viss balanse og man trenger ikke forstå, for å vise forståelse. 

Her gikk det skeis etter en fødselsdepresjon. Det var ikke snakk om å få han med på samtaler hos psykolog eller sosionom. Han var hèlt utilgjengelig når vi først var oppe i en krise. 

Jeg ville forsøkt å forebygge slitasje på forholdet ved å oppsøke en parterapeut. For det er tøffe tak å stå i alene.

Man trenger så desperat støtte og bekreftelse. Det skumle med "disse tause", er at de ofte ligger mye lengre fremme i tankesettet, dersom det skulle bikke i mot. Selv følte jeg at partner ga meg opp, mens han nok følte han var både tålmodig og tolerant. 

Det er hèlt sikkert mulig å få et godt liv sammen til tross altså, men man må forberede seg på at det er uhyre viktig med tydelig kommunikasjon. Man må trygge, trygge og trygge enda mere. 

 

 

Anonymkode: 31c76...8dc

[AnonymBruker]

Kanskje han kan bli med på en time (hvis du fortsatt får helsehjelp), evt. en time til fastlegen, og slik at han kan være med på en type psykoedukasjon. Tror dere begge trenger det som partnere og som familie. 

Anonymkode: 4f1cf...6c3

[AnonymBruker]

Enmanelskeråhate skrev (2 timer siden):

Problemet er jo at han ikke har psykiske problemer og ikke forstår hvordan det er.  Er jo ikke logisk og dermed uforståelig

Eller at han er en drittsekk som ikke gidder å bry seg. Det var isåfall typen min. 

Anonymkode: d554f...2c2

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men jeg har gått til psykolog. Fikk diagnosen kompleks pstd. 

Det har hjulpet litt å gå til en flink psykolog for å kunne få forståelse av at det er ikke noe galt med meg, men det er ting som har skjedd meg som har gjort meg slik jeg er. 

Steg 1. Godta at du er slik du er og at det er ikke din feil. 

Steg 2. Arrester styggen på ryggen hver gang den sier noe slemt om deg til deg selv. Gjerne fortell deg selv grunner til hvorfor du ikke er slik.  

Det er vanskelig og det tar tid.. 

Mannenn din kan du ikke gjøre så mye med, men du kan gjøre noe med deg selv. Jobb mot det. 

Anonymkode: 78951...5a6

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Dere skjønner tegninga veldig godt av det lille jeg skriver, det er mer enn alle psykologene jeg har prøvd 😅 Føler de fleste stort sett har jattet med meg, nikket bekreftende når jeg sier at det og det er tungt og sier mye "det må få deg til å føle deg alene". Altså ja, å føle meg alene får meg til å føle meg alene, fullstendig korrekt! De irettesetter meg aldri, og gir meg lite konstruktiv tilbakemelding om oppførselen min, selv når jeg beskriver en veldig egoistisk og kjip en. De virker veldig opptatt av å anerkjenne meg og følelsene mine, men jeg er fullstendig oppegående og rasjonell og vet at tankene mine er bullshit, men jeg trenger likevel hjelp til å endre tankegangen på ordentlig.

Jeg kan ringe fastlegen i dag for å få time til ny henvisning til VOP, men jeg har ikke trua på å finne en person jeg er komfortabel med likevel. Som kan gi meg sparket jeg trenger og så videre. 

Her vi bor finns det ikke parterapeuter. Det nærmeste er vel familievernkontoret, men vet ikke om de blir riktig instans når jeg sliter psykisk? Å ta han med til en fersk (for meg) psykolog er vel lite hensiktsfullt, annet enn at de kan gi han teorien om angst og depresjon, som jeg for guds skyld håper han har prøvd å google seg frem til selv i et svakt forsøk på å forstå. (Tviler) 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I en vanlig hverdag, så kan man i grunnen holde ut med ganske ulike perspektiv og følelser. 

Men over tid, så vil man ofte føle seg alene i forholdet. Man trenger en viss balanse og man trenger ikke forstå, for å vise forståelse. 

Her gikk det skeis etter en fødselsdepresjon. Det var ikke snakk om å få han med på samtaler hos psykolog eller sosionom. Han var hèlt utilgjengelig når vi først var oppe i en krise. 

Jeg ville forsøkt å forebygge slitasje på forholdet ved å oppsøke en parterapeut. For det er tøffe tak å stå i alene.

Man trenger så desperat støtte og bekreftelse. Det skumle med "disse tause", er at de ofte ligger mye lengre fremme i tankesettet, dersom det skulle bikke i mot. Selv følte jeg at partner ga meg opp, mens han nok følte han var både tålmodig og tolerant. 

Det er hèlt sikkert mulig å få et godt liv sammen til tross altså, men man må forberede seg på at det er uhyre viktig med tydelig kommunikasjon. Man må trygge, trygge og trygge enda mere. 

 

 

Anonymkode: 31c76...8dc

Han er en taus en, ja, og det er ingen tvil om at ting ligger å ulmer hos han. Han har også sagt at han føler seg støttende og tålmodig. Jeg tror han også føler seg alene i forholdet, med lite balanse (meg som han ikke kan forutse følelsene til) og jeg tror han holder ut mer enn han nyter det. 

Men tar jeg dette opp vil vi tilnærmet garantert få en veldig ubalansert krangel og jeg må selv holde igjen for at vi begge ikke skal ende opp med å si stygge ting, som kan være avgjørende. Vi trenger garantert tryggere rammer rundt oss og en hjelpende hånd for å få snakket ut uten å ende opp i brudd, kjenner jeg nå etter å ha skrevet ting ned... 

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er den med angst. Jeg sliter også med tilbakevendende depresjon som blir riktig ille i perioder (mørketid spesielt), men aldri suicidal eller innleggelse-ille - enda, i allefall, jeg er bare 27 år. Har samboer på 6. året, og vi har barn sammen. Han har lite empati med min psykiske helse, han forstår lite og har liten til ingen erfaring tidligere med psykdom, som ikke er fysisk. Min familie er full av det, alt fra alkoholisme til personlighetsforstyrrelser (milde sådan, but still). Angsten min er ikke ekstrem, men jeg har ikke funnet en psykolog som er til hjelp og har derfor ingen verktøy for å håndtere denne. Den viser seg tydeligst i aggresjon. Jeg er veldig lett-irritabel, kort lunte og ti mm lang tålmodighet. Jeg tørr ikke ringe til restauranter for å spørre om de har buffetservering i dag, eller om priser på vedsekken de selger. Men jeg jobber som resepsjonist og er ikke redd for å gi av meg selv i jobb - da har jeg en annen maske å gjemme meg bak. Kommer jeg i en ubehagelig situasjon så glemmer jeg den ikke. Jeg er redd for at andre kan ha oppfattet situasjonen like klein som meg, og at de ligger hjemme og ler av meg. Jeg er rasjonell og vet at det er tullete, men slik funker hjernen min.  Jeg er også "perfeksjonist", i den formen av at jeg må ha ting på min måte, eller slik jeg har sett det for meg i hodet - og noe annet er jo helt idiot. Men jeg er rotete og uorganisert. 

Men ja. Samboer eier ikke empati i forbindelse med dette. Han forstår ikke, og forstår liksom ikke at det er vanskelig for meg heller. Det er vanskelig å forstå hvorfor jeg ikke bare kan gi mer faen. Og jeg skjønner han. 

Vi bor ikke på en plass hvor vi kan velge å vrake i offentlig og privat hjelp, og det offentlige har sviktet meg i 10 år. Jeg må finne en måte å leve med dette på, og det er greit. Men kan han? Når han ikke en gang evner å empatisere med følelsene mine i en rolig periode? 

Anonymkode: dc57d...951

Jeg må fortelle samboer rett ut at om han vil at jeg skal være den beste versjonen av meg selv så må han gjøre slik og sånn. Og han må faktisk ha det med teskje, men da fungerer det. 

Anonymkode: 3a2bf...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg må fortelle samboer rett ut at om han vil at jeg skal være den beste versjonen av meg selv så må han gjøre slik og sånn. Og han må faktisk ha det med teskje, men da fungerer det. 

Anonymkode: 3a2bf...fa4

Jeg har prøvd å si til han at jeg trenger bekreftelse av og til, på at jeg gjør en god jobb med datteren vår f.eks, eller st jeg ser pen ut i dag, eller bare en klem og en "jeg er her". Det skjer så sjeldent at jeg lurer på om jeg gjør en god jobb med datteren vår, er jeg stygg 24/7 og er han egentlig her? 

Angst er en kjempefin ting. 

Not. 

Jeg ringte forresten familievernkontoret før jeg mista selvtilliten fullstendig og fikk time hos terapeut i slutten av januar. Uten å fortelle han det først 😆 Har foreslått det et par ganger før da og også sagt at slik blir det - men aldri turt å faktisk ringe. Det er en terskel å tråkke over å si til fremmede at vi trenger hjelp til kommuniseringen... 

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Takk for gode svar. Dere skjønner tegninga veldig godt av det lille jeg skriver, det er mer enn alle psykologene jeg har prøvd 😅 Føler de fleste stort sett har jattet med meg, nikket bekreftende når jeg sier at det og det er tungt og sier mye "det må få deg til å føle deg alene". Altså ja, å føle meg alene får meg til å føle meg alene, fullstendig korrekt! De irettesetter meg aldri, og gir meg lite konstruktiv tilbakemelding om oppførselen min, selv når jeg beskriver en veldig egoistisk og kjip en. De virker veldig opptatt av å anerkjenne meg og følelsene mine, men jeg er fullstendig oppegående og rasjonell og vet at tankene mine er bullshit, men jeg trenger likevel hjelp til å endre tankegangen på ordentlig.

Jeg kan ringe fastlegen i dag for å få time til ny henvisning til VOP, men jeg har ikke trua på å finne en person jeg er komfortabel med likevel. Som kan gi meg sparket jeg trenger og så videre. 

Her vi bor finns det ikke parterapeuter. Det nærmeste er vel familievernkontoret, men vet ikke om de blir riktig instans når jeg sliter psykisk? Å ta han med til en fersk (for meg) psykolog er vel lite hensiktsfullt, annet enn at de kan gi han teorien om angst og depresjon, som jeg for guds skyld håper han har prøvd å google seg frem til selv i et svakt forsøk på å forstå. (Tviler) 

Han er en taus en, ja, og det er ingen tvil om at ting ligger å ulmer hos han. Han har også sagt at han føler seg støttende og tålmodig. Jeg tror han også føler seg alene i forholdet, med lite balanse (meg som han ikke kan forutse følelsene til) og jeg tror han holder ut mer enn han nyter det. 

Men tar jeg dette opp vil vi tilnærmet garantert få en veldig ubalansert krangel og jeg må selv holde igjen for at vi begge ikke skal ende opp med å si stygge ting, som kan være avgjørende. Vi trenger garantert tryggere rammer rundt oss og en hjelpende hånd for å få snakket ut uten å ende opp i brudd, kjenner jeg nå etter å ha skrevet ting ned... 

Anonymkode: dc57d...951

Men....jeg forstår du ønsker mer forståelse.

Men kan du også forstå at det er vanskelig for ham? Du beskriver jo en kort lunte (går dette utover ham og barnet?) og at du sliter med å finne verktøy for håndtering. Det er jo lite han kan bidra med, sålenge han ikke er nedsettende selvsagt. 

Familievernkontor er faktisk et bra sted, men ikke for å få «dem» med på «ditt» lag. 

Anonymkode: 89efc...e0a

[AnonymBruker]

Jeg føler kanskje jeg er i litt samme situasjon, bare at det i vårt tilfelle er motsatt. Mannen er den som sliter med angst/depresjon, vi har vært sammen i mange år og vi har et barn. For vår del føler jeg det ble verre etter vi fikk barn. Før hadde jeg forståelse og utholdenhet for de dårlige periodene. Jeg trøstet, støttet, laget mat og stelte. Men etter barnet kom til verden blir det liksom ikke plass til at man kan være psykisk syk til stede. For min del er det ikke det at jeg ikke forstår mannen, men jeg har bare ikke overskudd til å ta hensyn like mye som før. Vi har også oppsøkt hjelp nå og han skal til psykolog. Vi vurderer også parterapi på sikt. Men det viktigste er jo at du får hjelp og de verktøyene du trenger for å håndtere dine utfordringer. Kanskje ikke det du vil høre, men det er utrolig slitsomt å leve med noen med psykiske problemer over lang tid. Det blir veldig altoppslukende og det blir mindre og mindre av et "vanlig" forhold, og mer til å handle om problemene til den ene. 

Anonymkode: 24029...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men....jeg forstår du ønsker mer forståelse.

Men kan du også forstå at det er vanskelig for ham? Du beskriver jo en kort lunte (går dette utover ham og barnet?) og at du sliter med å finne verktøy for håndtering. Det er jo lite han kan bidra med, sålenge han ikke er nedsettende selvsagt. 

Familievernkontor er faktisk et bra sted, men ikke for å få «dem» med på «ditt» lag. 

Anonymkode: 89efc...e0a

Men jeg sier jo at jeg forstår han sin side. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen min. Jeg har full forståelse for at det er slitsomt med min korte lunte og manglende tålmodighet. Men hva skal jeg gjøre? Han kommer langt om han prøver å forstå hvor dette kommer fra, og setter seg pittelitt inn i hvordan det er å leve med angst. Han er nedlatende. Han terger meg når jeg alt er i dårlig humør, og blir overrasket når jeg får nok og spør hvorfor jeg er sur. Jeg vil ikke ringe restauranten for å spørre om de har buffetservering, fordi jeg ikke tør. Jeg vil at han skal gjøre det. Det er ikke et ork for han å ta en telefon, men han må fnyse og le når jeg sier at jeg ikke tør. Han forteller om en kollega som ikke turte å gå inn i feil dør for å finne lunsjbrakka og heller spiste lunsjen sin i bilen, og jeg sier jeg forstår og ville gjort det samme, men jeg ville ikke fortalt kollegaer at jeg ikke turte å ta feil. Samboer ler, og sier man må gi litt faen, det verste som kunne skjedd er at det satt fremmede folk i brakka om det var feil dør. Han forstår ikke at dèt er det skumle. Å feile, også foran fremmede. 

Jeg ønsker ikke noen flere på mitt lag, se nevnt over om psykologene jeg har vært innom. Jeg ønsker noen som kan være fullstendig nøytral, slik at vi kan kommunisere behov og ønsker uten å ende opp i en full on krangel som når bristepunktet. Jeg trenger at noen forklarer at mitt synspunkt er fullstendig normalt og greit, og at hans opplevelse av det hele også er dèt. Og jeg trenger litt at han ser at verden faktisk er psyk, og at det er han som har levd i en ignorant boble med sin plettfrie, sosialt fungerende, friske familie, og ikke jeg som er oppdratt av hulemenn og kvinner. 

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

Jeg føler at han kun ser det negative i meg, den korte lunta mi og manglende tålmodighet og overspisingen og så videre, uten å se meg som en helhet og at mye er symptomer på en lidelse som ligger til grunn. I hans sitt hode må jeg bare skjerpe meg. Slutte å spise sjokolade. Ikke bli så lett irritert. Begynne å ringe ut uten å få hjertefeil underveis. At det bare er å gjøre det. 

Hvordan skal han kunne leve med meg om han tror jeg bare er lat, feit og sur fordi... Jeg er lat, feit og sur og ikke gidder å gjøre noe med det? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: dc57d...951

[AnonymBruker]

Har selv psykisk syk, vært det siden barndommen. 

Mannen min sleit med dette det første året vi var sammen, fordi han ikke forstod meg og også ikke takler sine egne følelser så godt. Han jobbet med seg selv heldigvis og vi er fremdeles sammen etter 16 år. 

Ang behandling,  det er ikke den timen hos psykolog en gang i uka som gjør deg automatisk frisk. Det er all den tiden og jobben du gjør ellers. Du må finner metoder også jobbe med dette daglig, hele tiden. Det er ingen andre som kan fikse deg enn deg selv. Og det er bare du som kan jobbe med egne tanker og handlinger. 

Anbefaler å lese om Nevroplastisitet, mye videoer på yt som forklarer. 

Therapy in a nutshell på yt, har både praktiske øvelser og innføring i hvordan hjernen fungerer. 

Anonymkode: cfc4f...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg føler at han kun ser det negative i meg, den korte lunta mi og manglende tålmodighet og overspisingen og så videre, uten å se meg som en helhet og at mye er symptomer på en lidelse som ligger til grunn. I hans sitt hode må jeg bare skjerpe meg. Slutte å spise sjokolade. Ikke bli så lett irritert. Begynne å ringe ut uten å få hjertefeil underveis. At det bare er å gjøre det. 

Hvordan skal han kunne leve med meg om han tror jeg bare er lat, feit og sur fordi... Jeg er lat, feit og sur og ikke gidder å gjøre noe med det? 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: dc57d...951

Vil tro at dette forholdet bidrar ganske negativt på din psykiske helse. 

Han mangler jo en grunnleggende forståelse av hva psykisk sykdom er, han som må skjerpe seg! 

Parterapi burde bli vurdert, familiekontoret er gratis og du kan kontakte det selv. De fleste helsestasjoner o.l har dette tilbudet 

Anonymkode: cfc4f...a6e

[Matas]

Tråden er ryddet for tulleinnlegg, avsporinger og svar til dette. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Hm.. jeg tenker at selv om det er vanskelig å få psykolog osv der du bor så betyr ikke det at du ikke kan jobbe med angsten din og bli bedre. Snakker som en som har angst selv altså så vet det er vanskelig, men det går faktisk ann.. Jeg har gått til psykolog men hoved-delen av arbeidet har jeg jo gjort selv, psykologen har bare gitt meg litt tips og verktøy egentlig. Sånn i teorien kunne jeg nok lest meg til dette selv også, det finnes masse hjelp til selvhjelp på nettet og i bøker! Synes det er dumt å bare tenke at "jeg er sånn jeg må leve med det" når det er mulig å bli bedre! Ikke bare for samboerens skyld men for din egen, for selv om man tenker det går greit å leve med problemene så lover jeg at det er utrolig deilig å bli kvitt noe av det (snakker av erfaring, det er både fysisk og psykisk vondt å gå med mye angst selv om man venner seg til det). Du kan også høre med fastlegen om medisiner, å gå på en lav dose SSRI har hjulpet meg veldig mot både angst og irritabilitet (som kom pga lett depresjon hos meg).

Anonymkode: 4bcac...c28